Klassiske eventyr

Det var en gang en prest som var så nidsk at han ikke ville holde egen seng til gårdsgutten, han måtte ligge i seng med datteren. Men derfor måtte han ha en som var gjeldt.
Så gikk han ut og skulle prøve om han kunne få en til å tjene hos seg som han kunne ha gavn og ikke skade av. Han traff mange, og alle ville de gjerne tjene hos presten, og det sa de ja til. Men når han så spurte om de hadde noe å fare med, så kan en nok vite at de ikke sa nei til det. Men når de det hadde, og de ikke var gjeldte, kunne det ikke bli noe av det. Da ville ikke presten ha dem i sitt brød, sa han.
Så var det da en som nok var mer ful og betenkt. Og han fikk ut det, at han nok skulle sagt det at han ikke hadde noe. Så rennte han avsides, vrengte trøyen sin og tok en annen vei. Og rett som det var, kom han i møte med presten.
Presten kjente ham ikke igjen, og spurte gutten påny om han ville tjene hos seg og om han var gjelding.
«Ja, det forstår seg,» sa gutten.
«Det var da riktig godt at jeg kom til å snakke til deg,» sa presten.
Ham ville han ha til gårdskar, og han måtte følge ham hjem med det samme.
Mens de gikk på hjemvei, så spurte presten gutten hva han hette.
«Å, jeg kan mest skjems over det jeg heter,» sa han.
«Navnet skjemmer ingen,» sa presten.
«Nei, jeg har hørt det,» sa gutten, «og siden far endelig vil vite det, så kan jeg si det. Men vakkert er det ikke. Jeg heter Kukk, jeg,» sa han.
«Nei, det var riktig ikke noe vakkert navn,» sa presten. Men de behøvde jo ikke å bruke det til hverdagsbruk, sa han. De fikk kalle ham dreng.
Da gutten kom inn i kjøkkenet, var det første prestefruen spurte om, hva han hette.
«Å, jeg rent skjems over det jeg heter,» sa gutten.
«Navnet skjemmer ingen, har jeg alltid hørt. Vi må vite hva du heter når vi skal rope deg inn til maten.»
«Ja, vakkert er det ikke, men siden prestefruen endelig vil vite det, så heter jeg ‘Mi kuse’,» sa gutten
«Ja, det kan du ha rett i, noe vakkert navn var det ikke. Men så får vi kalle deg dreng til hverdagsbruk,» sa fruen.
Rett som det var kom prestedatteren skvettende inni kjøkkenet og ville se på den nye gårdsdrengen. Og var det ikke rart at hun var nysgjerrig, hun som skulle ha ham til sengebror.
Ja, gutten sa til henne som til de andre at han skjemtes over navnet sitt, men endelig kom det da ut at han hette ‘Far kryp på mor’.
De lå nu i et rom ovenpå disse to, gårdsdrengen og prestedatteren. Og straks de hadde lagt seg, begynte det å knake i sengen. Dette lå presten nedenunder og lydde på.
«Hva er der på ferde, min datter?» spurte han.
«Å, det er bare ‘Far kryp på mor’,» sa prestedatteren. Og til alt hva presten spurte, og til alt han sa, så hadde hun ikke noe annet svar.
«Hvilket snakk!» sa presten. «Gakk du opp, mor, og se hva som er på ferde,» sa han.
«Det er ‘Mi kuse’ som er på datteren vår,» sa hun da hun kom opp på loftet.
«Ja, ‘Far kryp på mor’ klør mi kuse så godt,» sa prestedatteren.
«Det er rimelig at hun klør i din alder,» sa presten.
«Å nei, nei da, far, det er ‘Mi kuse’ som er på datteren vår,» sa prestefruen.
«Skal tro jeg ikke skal få stagget deg,» sa gutten. Han tok ôg hvelvet prestekjerringefl oppi sengen og gjorde det samme med henne som han hadde gjort med datteren.
«Men hva er dette for et bask ?» sa presten.
«Å, min kuse klør så godt,» sa prestekjerringen.
«Skammer du deg ikke ditt gamle menneske, og tale så i barnets nærværelse,» sa presten.
Men det ble verre og ikke bedre med brak og bram, så presten måtte dra på seg slåbrok og bukse. Men da han kom kravlende oppover trappen, sprang gutten ut av vinduet. Og vekk var han.
Om søndagen var det messe, og de var i kirken og lydde prekenen både prestefruen og datteren. Rett som det var, ble datteren så blid og så glad, hun fikk se gutten bak alteret.
«Far, ‘Far kryp på mor’ bak alteret,» sa hun.
«Hysj, hysj, mitt barn! Det går ikke an å føre sådan tale på dette sted,» sa han og tysset på henne.
Men hun pekte dit, og da han fikk se gutten, ble han så harm at han slo i prekestolen og ropte:
«Alle mann trekker Kukk ut !»
Han mente de skulle dra gutten ut av kirken.
Almuen glante stort på presten, og undret seg på hva dette skulle være. Men så dundret han i stolen igjen og skrek det enda høyere.
Ja, så kneppet de opp buksene og gjorde det som de trodde han mente de skulle gjøre. Men da slo gutten hele latterdøren opp.
«Nu ler ‘Mi kuse’ óg,» sa prestekjerringen.
«Ja, ler hun ikke nu, så ler hun vel aldri,» sa gutten.

AT 1545B
NE Tillegg II NL II. Dette er også trykt i Kryptadia med tittelen: Der Hämmling. Christiansens kommentar:
«Historien om denne gårdsgutten har Asbjørnsen fåt av Grøtting som har hørt den i Hallingdal i 1865. Ellers hører den til de egentlige folkeeventyr og går igjen i flere versjoner. Der eksisterer også optegnelser fra Telemarken. Asbjørnsen har en til, hvor det er kongen som fester gutten som tjener, og til ham opgir gutten som navn: «Fem fingre i røv», mens han overfor dronningen kalder seg «Lodden kuse»; og da han kommer til at se at de steker hønskjød i kjøkkenet, sier han til prinsessen at han heder «hønsekjød». Da kongen om natten spør henne hvorfor hun ynker sig, blir han beroliget når han hører det er «Hønsekjød» som stikker i munnen på henne. Da kongen senere får rede på hva som er hendt, blir han så rasende at han sætter efter gutten i bare skjorten og roper til livvakten: «Alle mand griber fem fingre i røv». Vaktene slipper alt og parer ordre, om end litt anderledes end kongen venter, og da han bare blir mere sint, ber de: «Kjære konge, vær ikke så vond, vi får ikke mere end fire, den femte sitter igjen utenfor». Om anbringelsen av dronningen i denne versjon, har vi ingen meddelelse.
Et par andre versioner fra Telemarken, står i alt væsentlig nær Hallingdalsversjonen.»
Dette eventyret er det eg har fått mest variantar av i dagens tradisjon. Ein 20-åring frå Sauda fortalte meg at det var «tøfft» å kunne slike «lange vitsar». Variantane er svært like den som er trykt her. Berre namnet guten gjev til dottera varierer med dialekten der historia er fortalt slik at det passar til å narre faren.

Dette eventyret er hentet fra «Erotiske folkeeventyr», redigert av Oddbjørg Høgseth, utgitt av Universitetsforlaget, Oslo 1998 (ISBN 82-00-22521-6).

Av: Asbjørnsen & Moe

Les mer

Det var ein gong ein konge som hadde tre søner. Dei to eldste gjekk berre på stas, men den yngste, Oskefisen, måtte gjera det uvandaste arbeidet: stelle hestane og bera vatn til dei. Så ein gong han henta vatn, fekk han ein fisk oppi bøtta.
«Å hjarte vene, slepp meg utav, så kan du få ønske deg kva du vil !» sa fisken.
Ja, Oskefisen gjorde så, og ønskte at han kunne gjera greia si stor eller lita etter som han ville. Så fortalde han dette til brørne sine.
«Å, din store tosk! Kunne du ikkje funne noko betre å ønske deg? sa dei.
Så strauk den eldste ut etter vatn, fanga fisken og ønskte seg pengar. Den mellomste likeså.
Så ville dei to eldste ut å fri til ei kongsdotter, som var så vand på det. Oskefisen ville óg, men fekk ikkje vera med. Men han rusla no etter.
Så kom han til ein gjestgjevarstad, og bad om han kunne få kjøpt mat.
«Ja,» sa jenta, men han måtte vente til dei store herrane som var inne hadde fått. Han fekk så mat. Så gjorde han pilen sin så stor at han slo ho kring livet med han, og spurde kva maten kosta.
«Tsj, det er ikkje noko å snakke om,» sa ho. «Men vil du rive meg over det du er god til, skal du ha han fritt og få denne duken attpå. Den er slik at når du breier han ut, vert han straks fyllt av dei kostelegaste rettar.»
Ja, Oskefisen «betalte» for maten, og takka for duken.
Likeeins gjekk det på neste gjestgjevargarden. Der fekk han ein ølhane som var slik at han aldri traut, for tenesta si. Og også på tredje gjestgjevargarden ville jenta ha same betaling for maten. Ho gav han ei soks attpå, som var slik at når ein klipte med den, kom det dei gildaste klede ut.
Så kom dei då fram til kongsdottera. Brørne hans lo av han. Og dei andre rådde han frå å prøva seg på henne:
«Ho set deg beint på fant-øya,» sa dei.
Og det gjorde ho óg.
Der ute mata han alle dei som var der før frå duken sin. Så da dei kom med mat til dei dagen etter, ville ingen ha. Tenarane over til kongsgarden og fortalde dette.
«Det må vera den vi sist sende over,» sa kongsdottera.
«Nei, han! Nei, han er det ikkje, det må vera ein av dei andre, » sa brørne.
Men så henta dei han, og spurde han. Jau, han synte dei duken. Kongsdottera ville kjøpa duken. Men nei, den var ikkje til salgs. Men fekk han ligge ovapå skinnfellen med ho, skulle ho få han.
Nei, det kunne han slett ikkje, men han kunne få fri og ikkje koma på øya meir.
Nei, det gjekk ikkje. Oskefisen stod på sitt. Var ho redd, kunne ho ha livvakta si inne.
Ja, så vart det slik, og Oskefisen låg kurrende still heile natta. Og neste dag vart han sett over til øya att.
Det gjekk likeeins med ølhanen. Men da ville han ligge under fellen med ho. Og da ho ville kjøpe soksa, var prisen at han skulle ligge beinimellom på ho.
Nei, det kunne han da slett ikkje.
Ja, det var ikkje farleg. Han hadde ikkje noko å fare med. Han synte dei greia, og doktrane sa at den kunne ikkje gjera noko.
Ja, så skulle han få lov til det, da.
Best som han låg, gjorde han den stor og kjørte den inni. Men låg så kurrende still igjen. Så krisla dette, veit du.
«Å, drag eit drag!» sa ho.
Ja, han så gjorde.
«Å, drag eit drag,» sa ho igjen. Nei, han ville ikkje.
«Å, drag eit drag,» sa ho tredje gongen, men han ville ikkje.
«Ja, no har de stått her i to netter,» sa kongsdottera til livvakta. «De kan vera trøtte no, det er best de går og legg dykk. De veit han har ikkje noko å fare med likevel.»
Ja, dei gjekk og var glad til.
«Å, drag eit drag!» sa ho, da dei var åleine. Ja, no var Oskefisen villig.
«Og eit til!» Nei, han ville ikkje.
«Å, drag eit drag til,» bad ho.
Men nei, han ville ikkje. Det hjelpte ikkje kor ho bad.
«Ja, det er det same,» sa ho til slutt. «Vil du rive meg over det du er god til, skal du få både meg og riket og alt eg har!»
Ja, no gjorde han som ho bad om, og så fekk Oskefisen kongsdottera.

AT 580
NE 580 var. 1. Kongssøninne å ynskjenne. NFS M. Moe 3.83f.
Oppskrive av Moltke Moe etter Andres Krosshaugen, Bø i Telemark 1878.

Dette eventyret er hentet fra «Erotiske folkeeventyr», redigert av Oddbjørg Høgseth, utgitt av Universitetsforlaget, Oslo 1998 (ISBN 82-00-22521-6).

Av: Asbjørnsen & Moe

Les mer

Det var en gang en jente som hadde en verkefinger som var så bindegalen, at hun syntes at der aldri hadde vært slik verkefinger i verden. Hun husket den, hun blåste på den, hun bysset den og lindret den som en reivunge, men det hjalp ikke noe alt sammen. Hun gikk bare og seigpintes. Så sa moren til henne:
«Dette er rent for galt, datter mi. Du går her og seigpines, og vi får ikke fred verken du eller jeg, verken natt eller dag. Jeg mener det er best du tar hesten og kjerren og reiser til doktoren og får råd for fingeren.»
Ja, det syntes hun selv også, fikk hesten og kjerren, og reiste til doktoren. Der kom hun inn i kjøkkenet, og bad hun skulle få tale med doktoren.
Nei, var det likt seg, det da. Det var fremmendselskap hos doktoren. Han satt i kortlag med presten og skriveren, og det var ingen som turde snakke til ham.
Ja, det fikk ikke hjelpe om han satt i kortlag med selveste bispen, mente jenten. For hun hadde en verkefinger som var omfrem alle verkefingre, og før hun fikk råd for den, var det ikke fred å få.
Ja, så var det en som var så dristig da, at hun gikk inn til ham og sa til ham, at det er en ute som er så klein.
«Hva feiler det deg?» sa han. Kom fykende ut i kjøkkenet med kortene i hånden og bet som en bandhund.
«Å det er denne verkefingeren,» sa jenten, lenger kom hun ikke.
«Å reis til helvete og ta verkefingeren og kjør inn i fitten på deg!» skrek doktoren.
«Ja mange takk, far,» sa jenten, og dyppet seg og neiet.
«Det var hurtig råd og en hurtig mann,» sa hun, og så satte hun seg på og gjorde og gjorde som han hadde sagt. Hun slo på og lot det gå, så fort som hesten kunne springe. Det både sugde og klemte i det varme rommet der verken var, og da hun kom bortimot hjemmet, gikk det hull på verken. Så den tid tok det på å bedres, og litt om litt ble det bra.
Da det led på sommeren, hadde moren kjernet engang og fått så gult, vakkert smør. Det var mest som en eggeblomme. Så sa hun til datteren:
«Jeg mener du får ta et pund av det gilde smøret og reise til doktoren med, for han gjorde deg god i fingeren.»
Ja hun reiste til doktoren med smørpundet. Og da hun kom frem med ferskmaten (ferskmat kaldes ofte ugentlig gaver der bringes til embedsmænd på landet), var det ikke vanskelig å få tale med doktoren. Han både takket for smøret og håndtokkes med henne.
«Men si meg, du,» sa han «Hva var det som feilte deg? Jeg husker ikke riktig.»
«Å husker ikke doktoren det?» sa jenten. Det var den slemme verkefingeren, som var den verste verkefingeren i verden.»
«Jaså, jaså,» sa han, det var liksom han begynte å minnes. «Men jeg erindrer ikke rett,» sa han, «hva råd var det du fikk, da?»
Jo det fikk han beskjed på.
«Å var det deg,» sa doktoren, en før, vakker jente det var det. «Ja, det var et godt råd, og takk skal du ha for smøret,» sa han. «Men det hjelper meg verken eller noen ting nu,» fortsatte han. «For nu har jeg en verk, som er meget slemmere enn den du hadde, for min verk sitter i den ellevte fingeren.»
«Trøste og hjelpe meg for Jer, da far,» sa jenten. «Jeg har fått vite hva verkefinger er, jeg,» sa hun. Men kan ikke I bruke samme råd I gav meg, da?» sa hun.
«Ja det var det ingen sak,» sa doktoren, «men jeg har ikke slik redskap jeg som du,» sa han.
«I kan jo låne min,» sa jenten.
Det syntes doktoren var gildt. Han lånte redskapen hennes, og kjørte både godt og vel.
«Hå, hå, nu blir I nok bra i fingeren, far,» stønnet jenten. «Nu kjente jeg det gikk hull på verken.»
Da hun kom hjem til moren, fortalte hun hvorledes det var gått tilfra først til sist, og var slik en børste fordi hun hadde gjort selveste doktoren god forden verken han hadde i den ellevte fingeren, at hun ikke var god å stå på bås med.
«Trøste og hjelpe deg da, datter mi,» sa kjerringa og slo hendene sammen. «Nu har du jo mistet æren din også,» sa hun.
«Å jeg driter i den æra som sitter så nær ved ræva, jeg mor,» sa jenten.

AT-
NE >Tillegg II NL 8. Trykt i Kryptadia (sjå innleiinga) med tittelen: Der schlimme Finger.
Denne historia har eg ingen andre opplysningar om enn at ho skal vera frå Valdres.

Dette eventyret er hentet fra «Erotiske folkeeventyr», redigert av Oddbjørg Høgseth, utgitt av Universitetsforlaget, Oslo 1998 (ISBN 82-00-22521-6).

Av: Asbjørnsen & Moe

Les mer

Det var ein full mann som låg i veigaveita og hadde somna. Og så hang greia hans ute.
Så kom det ei ung jente som hadde vore i byen og kjøpt gryn for mor si. Ho vekte opp mannen og spurde:
– Hva er det som er der?
– Å, det er ein grisunge
– Å nei, er det det! Spiser den gryn?
– Eg tenkjer da de sa mannen
Så tok ho noko gryn i handloven og held fram for han.
– Nei, hans spiser ikkje, sa ho.
– Legg gryna på skrevet ditt, så skal du få sjå ha et, sa mannen.
Ja, ho hadde opp kjolen og la gryna på skrevet. Dermed klemde han på ho.
– Hau-au, ha-a-au, sa jenta
– Å, du treng ikkje vera redd, det er berre grisungen som fomlar etter gryna, sa mannen.
Da så jenta kom heim med gryna, så var ho borte og fann noko søt mjølk. Den hadde ho i eit lite traug og heldt det beinimellom.
– Tsa,tsa,tsa, vesle-gris. Vesle-gris! Tsa,tsa,tsa! Sa ho
– Jeg mener du er gal jeg, datter mi, sa mora. Åssen er det du bærer deg?
– Å, jeg traff en full mann på veien, som hadde en liten grisunge og den rant i meg. Nå vil jeg ha den ut igjen, sa ho.

Av: Asbjørnsen & Moe

Les mer

Det var ein gong ein mann og tenaren hans var i skogen og hogde. Så kom dei til å drøsa om kona heime i huset, og mannen let om at ho ville koma til å sørgja han svært, vart det så at han no fall ifra. Men guten meinte ho ikkje ville ta det så tungt.
Kvinnfolka var nå såleis, sa han
Jug, sa mannen. Ho ville aldri gløyma det, så mykje kjende han henne, sa han.
Så kom dei til slutt til liks om at dei skulle gjera eit oppsett om det, og våga hundre daler på kor sida.
Mannen skulle lest gjera seg daud og tok kona det da med stor sorg, så skulle guten tapa de hundre daler.
Men brydde ho seg ikkje stort, så skulle mannen tapa de hundre daler til gutten.
Så kraup husbonden inn i ein lang sekk som dei hadde med.
Guten batt for opninga og bar han heim og fartalde kona at det var liket av mannen hennar han kom med. Det hadde kome så svint over ham i skogen, sa han og la sekken på gulvet.
Kona ho både gret og ille let og var reint forskremd av dette.
– Men korleis gjekk det da til, spurde ho, ein gang ho stanna litt på med gråten.
– Ja, det er spørjandes og ikkje seiandes det, sa guten og lest så han ville nødig fortelja det.
Men så lenge tigga ho og bad, at han laut ut med det, kor som var.
Det gjekk således til, sa han, at han og husbonden kom til å antrast over kven som hadde den største karen av dei. Og så borte dei eit hol i eit tre og skulle måla.
– Da eg stakk min inni, så var han så stor at han fylde opp heile holet, men da mannen kom med sin, så fylde han ikkje halve holet ein gong. Så fann me ein kile og sette inni holet, så hole skulle bli smalt nok. Men korleis det då bar seg til, så banka me så hardt at mannen fekk ikkje karen sin ut att. Han sleit og han sleit, men like fast sto han. Til slutt viste me ikkje anna råd, me laut skjera av heile karen på han. Og da blødde det så fælt at mannen døde på eit lite ble. Og no ligg han her i sekken, sa guten.
– Å nei, å nei, sa kona, men ho greit ikkje fullt så mykje som før da ho hadde høyrt dette. Og straks etter tagna ho reint av.
– Men du, sa ho, da ho hadde sete slik eit ble. Eg kjem til å tenkja på det, sa ho, var den så mykje større din?
– Det var ikkje liknament, det, sa guten.
Så sat dei og tagde eit ble att, og så sa kona:
– Eg vei ikkje korleis det er laga i kveld, eg har fått slik ein støkk i meg, at jeg tykkjer det er fælsleg å liggja åleine her i stova med det er lik i huset, sa ho.
Og så lenge slo ho på dette og lirka att og frem, at guten skjønte kva ho ville.
– Ja, men ein ting lyt eg då seia først, sa han. Eg har slik ein lei uvane når eg søv, så eg er redd du ikkje vil ha mykje hugnad av meg i senga, sa han.
– Kva er då det? Spurde ho.
– Jau, eg er så fæl til å sleppa vinden og røykja ut, sa han.
– Å-hå! Trur du ikkje eg er vann med det fra før! Ropte ho. Du skulle berre veta alle dei sure drikkane eg har fått av han der, let ho, og så sprang ho bort og sparka mannen i bakenden så det sokk etter.
Men da var det ikkje lenge før han vakna, han is ekken. Og han gav kjerringa ein surare drikk enn ho hadde fått nokon gong før. Men guten laut få dei hundre dalarne, og no drøste mannen aldri om korleis kona ville sørgja han.

Av: Asbjørnsen & Moe

Les mer

En rise er ett gammelnorsk navn på ett bergtroll eller en jotun. Det finnes ikke lenger noe ord i daglig bruk som har samme betydning, derfor er ordet rise brukt i dette eventyret.

Det var en gang en mann og ei kjerring som bodde langt fra folk. De hadde en datter og en tjenestegutt i sille hus. Huset var så lite at jenta og tjeneste gutten måtte dele hemsen om natten.
Der sov de i hver sin seng og så lå mannen og kone nedenunder i stua.
En kveld spurte jenta tjenestegutten hva det var for noe mor å far holdt på med, all den tiden sengen deres knirket så fælt.
– Å det, det er bare han far som børster musa på mor di det, sa gutten
– Kan ikke du børste musa mi du også, spurte så jenta.
– Jeg har ikke en slik børste sa gutten
– Kan du ikke kjøpe en slik børste til meg når du reiser på markedet da, spurte jenta som nå hadde fått lyst til å få musa si børstet.
– Jo da, det kan jeg, sa gutten, men en slik børste er dyr. En god en koster fort vekk 100 daler og så mye har jeg ikke.
– Å, de pengene skal jeg nok få stjælt fra skapet til han far svarte jenta.
Slik hadde det seg at når han dagen etter skulle på marked, fikk han 100 daler av jenta som han hadde det riktig moro for.
Om kvelden når han kom hjem igjen, lå jenta våken på hemsen.
– Har du kjøpt en børste til meg? hvisket hun så snart han kom opp på hemsen.
– Å jada, jeg har kjøpt en flott børste til deg, det er en i gull.
– Frem med den, la meg prøve!
– Vi må vente litt, mor og far din har ikke sovnet enda.
Men jenta ga seg ikke, hun maset og ba, så til slutt krabbet han over til henne og satte i gang.
Far hennes hørte denne børstina, han ble sint og tok en vedkubbe, sprang opp stigen til hemsen og tok til å denge gutten.
Gutten tok bena fatt og sprang til skogs, faren etter med vedkubben og deretter datra som ville ha igjen børsten sin.
Faren ble snart lei og reiste tilbake, men jenta ga seg ikke så lett. Hun ville ha igjen børsten sin.
Slik hadde det seg at gutten og jenta løp etter hverandre, helt til de kom til en bro rett nedenfor en foss.
Gutten tok en stein og kastet ut i fossen.
– Der har du børsten din.
Så løp han videre.
Jenta hoppet i elva for å lete etter gullbørsten sin, men elva var både brei og dyp, så noen lett oppgave var det ikke.
Hun holdt akkurat på å gi opp når en kjempe stor rise kom gående forbi.
– Hva er det leiter etter spurte han?
– Jeg leiter etter en gullbørste som jeg fikk tjeneste gutten vår til å kjøpe til meg på markedet, svarer jenta gråtkvalt.
– Jeg er så stor, jeg skal hjelpe deg å leite.
Så hoppet risen ut i elven og hjalp jenta å leite.
Han leita og han leita, men fant ingenting og tilslutt gikk han på land for å hvile.
Han tok av seg klærne for å tørke de, men han hadde ikke før tatt av serken før jenta hoppet på ham:
– Du har funnet gullbørsten min!
Hun dyttet ham overende på bakken og satte i gang med å børste musa si.
Risen reiste skamfull sin vei, jenta reiste sin vei med ett smil om munnen.
Når risen kom hjem bad han tjeneste gutten sin stikke til legen for å spørre hvem det var som ble gravid, den som lå under, eller den som lå øverst.
Legen svarte at det var den som lå under.
Da ble risen enda mer bekymret. Han pisset i ett glass, ga det til gutten og ba ham få legen til å sjekke om den som hadde pisset i glasset var gravid.
Så gikk det slik at gutten greide å søle ut innholdet i glasset på veien, men han fant råd. På jordet sto det en ku og pisset, han løp bort og greide å fange litt i glasset, som han så leverte til doktoren.
– Her er det en som går med kalv ja, sa doktoren etter å ha sjekket.
Gutten gikk hjem og fortalte dette til risen, som trodde på det.
Han ble så bedrøvet at han bestemte seg for å vandre rundt til han hadde født kalven.
Så han pakket en stor nisteskreppe, før han vandret til det var tomt for både mat og penger og klærne var helt utslitt.
Så kom han over en dau mann. Denne mannen hadde nye støvler og siden risen ikke hadde noen egne støvler tenkte han at han skulle ta de fra den daue mannen.
Men han greide ikke for sine arme råd å få skoene av dauingen, føttene satt fast i støvlene, så det endte med at han brøyt av begge bena rett under knærne, før han la støvlene i skreppa si.
Seint på kvelden kom han frem til en gård som lå langt utenfor allfarvei. Han banket på og spurte om de hadde en soveplass å avse til ham, men nei, de ville ikke slippe ham inn for natten.
Men han kunne få sove borti fjøset.
Så der sov han.
Morgenen etter var kjerringa og gubben på gården tidlig oppe, de skulle slakte en kalv.
Ikke før hadde de fått satt kalven utenfor fjøset, kom de på at de hadde glemt vann.
Så de lot kalven stå og gikk av gårde for å hente vann.
I det de gikk, våknet risen. Han kikket utenfor og så kalven som sto der.
Nei nå har den jammen kommet tenkte han.
Han turde ikke gå ut døra, i tilfelle kalven skulle følge etter ham, han hadde jo tross alt fødet ham, men krabbet ut vinduet og sprang til skogs så raskt at han glemte både støvler og skreppe i fjøset.
Det gikk ikke lenge før kjerringa og gubben som skulle slakte kalven kom tilbake.
– Hvor tro du det er blitt av han som sov her i natt da, lurte kjerringa.
De åpnet døra til fjøset, men der var det bare ei tom skreppe og ett par støvler som det stakk ett par avrevne beinstubber opp av.
– Jeg tror sannelig kalven har spist ham opp jeg, sier gubben, se her, bena står igjen i støvlene.
Kalven turte de ikke røre, den måtte det være noe trollskap med, for en kalv skulle ikke spise folk.
Så breka kalven og folket ble så skremt at de sprang til skogs de også.
Hvor de sprang er det ingen som vet, men det sies at gården fortsatt står tom, så tilbake dit reiste de i hvert fall aldri.

Av: Asbjørnsen & Moe

Les mer

Det var en gang ei jente som var svært så rik, men hun var også svært så grisk.
Nå hadde det seg slik at hun også var svært så vakker, så friere var det ingen mangel på.
Så hadde det seg slik at en dag kom det tre stykker samtidig som alle ønsket å fri til jenta.
De skulle alle bli over natta, så jenta fulgte de til gjestebua og viste de en stor seng som de kunne dele alle tre.
Selv krabbet hun opp på loftet, for hun var fælt så nysgjerrig på hva de kunne finne på å si når de ikke viste hun var i nærheten.
Ettersom mørket senket seg og kveld ble til natt begynte det å blåse opp til storm.
Den ene av frierne begynte å klage & syte over det fæle været, for han hadde flere skip på sjøen som kunne ta skade av slikt vær.
Jenta skjønte at han her, ja han måtte være svært så rik og hun hadde nesten bestemt seg for at HAN skulle hun gifte seg med, da frier nummer to begynte å syte & klage over hvordan denne grusomme vinden kunne skade det store huset hans.
Jenta tenkte med seg selv at ”jo, han er nok like rik, så kanskje jeg heller skal ta han?”
Den tredje frieren sa ingenting og jenta kom til det at han måtte være en fattigslig stakkar som ikke hadde noe å klage over.
Men i det hun tenkte at hun nok fikk snike seg tilbake til sitt eget soverom, dyttet han bort en av de andre karene:
– Å flytt litt på deg da, du ligger på snabben min.
Mer ble ikke sagt, før de alle tre sovnet.
Når de sto opp om morgenen, lot jenta som om hun ikke hadde hørt ett ord av hva de snakket om natten i forveien og var like smørblid som de.
Men hun ville gjerne se om noen av karene var raske til beins, eller om de bare hadde det i kjeften, før hun avgjorde hvem av de hun ville gifte seg med.
Så de satte i å springe det beste de kunne alle tre. Det så raskt ut som om han som ikke hadde noe å klage for skulle bli liggende etter de andre. Da greide ikke jenta å holde seg:
– Å du med den store kuken, løp på, løp på, så kommer du først.
Han var ikke sen om å gjøre som hun sa, han kom først frem og fikk både jenta og rikdommen hennes.

Av: Asbjørnsen & Moe

Les mer

Det var en gang ei jente som skulle i bryllup. Lite vett hadde hun, og enda mindre trodde de henne til.
Så moren gjentok stadig at hun fikk akte vel på møydommen sin, for det var ikke greit for slike unge jenter i bryllupsmoro. Karmennene kunne være riktig så slue når bryllupsølet gikk dem i skolten.
Jo da, hun skulle nok akte seg og passe vel på møydommen sin, sa hun.
Så for hun til bryllups, og der gikk hun og holdt fremfor seg, så hun fikk verken danset eller drukket.
Nå hadde det seg slik at det var en gutt i dette bryllupet som kjente henne fra før og som også likte godt også, for det var ei pen jente.
Han spurte henne hvorfor hun gikk slik og holdt fremfor seg, så hun fikk verken danset eller drukket.
– Jo, det skal jeg si deg, sa jenta, min mor sa at jeg skulle passe godt på møydommen min, slik at ikke de stygge karmennene tok den fra meg på bryllupsfesten.
– Å, ikke annet, sa gutten, vil du, så kan jeg sy igjen sprekken, så møydommen ikke kan falle ut, så kan du danse og drikke og more deg så mye du bare vil.
Jo da, dette syntes hun hørtes ut som en svært så god ide
Så gikk de opp på ett loft, der gikk han i gang med å sy igjen etter beste evne.
Han sydde og han sydde, for sømmen måtte kunne holde disse ivrige karmennene ute.
Til slutt orket han ikke mer.
– Nei, hold ikke opp, du skal sy mer, sa jenta.
– Jeg kan ikke mer, sukket gutten.
– Hvorfor kan du ikke mer da? spurte hun
– Jeg har ikke mer tråd, svarte han.
– For noe tøys, du har jo to store nøster der jo!

Av: Asbjørnsen & Moe

Les mer