|
Foto: Trevor Watson |
Vi begynner med å fortelle litt om hvem som "oppdaget" G-punktet. m det var han som EGENTLIG oppdaget det er litt tvilsomt, formodentlig har kvinner kjent til punktet i hundrevis, om ikke tusenvis av år, men Ernst Gräfenberg var den første hvite MANNEN som oppdaget det… For i tillegg til kvinner var det en del asiatiske menn som var opptatt med kama sutra og tantra som hadde omfattende kjennskap til dette hellige punktet.
Indiske tantratekster beskriver dette hellige punktet og kinesiske taoister forklarer hvordan man best skal kunne stimulere "den sorte perlen". Aristoteles, den gamle greske filosofen, refererer til den kvinnelige prostata. Galen, den greske legen hvis arbeide sto som banebrytende helt frem til ca. 1300, beskrev detaljert både den kvinnelige prostatakjertelen og kvinnelig ejakulasjon. Rundt 1700 skrev Regnier de Graaf, en nederlandsk anatom om kvinnens utgave av mannens prostata. Det er mange flere opp gjennom historien, men felles for alle er at de snakker om det samme området. En flekk på størrelse med en ert, plassert på fremre skjedevegg, som hovner opp når den blir stimulert. Ingen av disse er blitt tillagt noen vekt i moderne historie, vi er jo kommet så mye lenger nå enn vi var den gangen og vi VET alt så mye bedre…
Derfor var det en ny oppdagelse når Ernst Gräfenberg beskrev punktet i 1950 på følgende måte: "En erogen sone som er plassert på forsiden av skjedeveggen, ved siden av urinrøret… Noen ganger kan stimulering av dette punktet produsere så store mengder væske at mannen bør ligge under kvinnen… Utløsningen av væske har en klar sammenheng med orgasmen og inntreffer samtidig… Væsken kommer ikke fra vagina, men fra urinrøret… På tross av dette er det ingenting ved væsken som tyder på at det er snakk om urin… det er heller ingen ting som tyder på at væsken har noen praktisk betydning, da den ikke innehar noen av de egenskapene man forbinder med smøring av vagina."
Videre konkluderer han med at "G-punktet er omtrent på størrelse med en eikenøtt og er lett å overse. Når det blir stimulert svulmer det opp, og man kan lett kjenne det gjennom den fremre skjedeveggen, det har en noe hardere konsistens enn området rundt og har en annen overflatestruktur. Punktet er lettest å oppdage under eller rett før orgasmen inntreffer."
Denne beskrivelsen høres ikke akkurat ut som et resultat av lang og intens forskning, mer som et resultat av noe han nærmest tilfeldig snublet over. Etter at han hadde notert ned oppdagelsen, skjedde det ikke noe mer. Dette skyldTes nok til stor del at samtidig som Dr. Gräfenberg gjorde sin oppdagelse, gjorde Alfred Kinsey en annen oppdagelse som i hvert fall på kort sikt skulle få atskillig større betydning: Oppdagelsen av klitoris.
Etter å ha forsket på ca. 900 kvinner publiserte Alfred Kinsey sitt forskningsresultat i boken "Sexual behavior in the human female". Denne boken fremstår fortsatt som et verk alle sexologer må ha god kjennskap til. I denne avhandlingen konkluderte Alfred Kinsey med at så mye som 98% av alle kvinner reagerte positivt på stimulering av klitoris, samtidig som kun 14% reagerte positivt på stimulering av vagina (innsiden). Disse tallene høres kanskje ikke ut til å passe helt sammen, nå vet vi at det er langt mer enn 14% av alle kvinner som setter pris på stimulering av skjeden. Grunnen ligger i måten Kinsey utførte sine eksperimenter på. Han ønsket ikke å bruke fingre eller andre deler av den menneskelige anatomien, siden dette kunne "forstyrre" resultatet. Han brukte derfor primært pinner med bomull for stimulering og forskjellige gjenstander av glass eller metall for å se hvordan kvinnens kjønnsorganer reagerte når de ble utsatt for press. Med andre ord… 14 % av alle kvinner reagerte positivt på å bli stimulert med en Q-tips, og de fleste av disse reagerte bare når fremre del av skjedeveggen ble stimulert. Kinsey konkluderte med at dette skyldes indirekte stimulering av klitoris. I ettertid kan det virke som om disse kvinnene fikk stimulert G-punktet. På tross av at hele 90 % av kvinnene i undersøkelsen reagerte på vaginalt press, valgte han å se bort i fra den delen og konkluderte med at skjeden var uviktig for kvinners sexliv, for kvinnen dreide det hele seg utelukkende om klitoris. Oppdagelsen av klitoris overskygget naturlig nok oppdagelsen av G-punktet totalt og må nok ta en stor del av "æren" for at punktet på kvinnenes fremre skjedevegg, som fortsatt ikke hadde noe navn, igjen ble glemt.
Først i 1982 ble G-punktet "gjenoppdaget", og det var først da det fikk sitt navn. Det var de amerikanske sexologene Beverly Whipple og John D. Perry som oppkalte punktet etter Dr. Gräfenberg. Dette skjedde i en mye omtalt publikasjon med navnet "The G spot: and other recent discoveries about human sexuality", som vakte stor oppmerksomhet over alt (i Norge: "G-sonen og andre nye oppdagelser om menneskets sekualitet", oversatt av Kjell Olaf Jensen). Perry og Whipple gjennomførte først ett studie med 47 kvinner. Man skulle se på vagina som en klokke, der 12 er mot navlen, og 6 er mot anus. Så skulle hver enkelt over tid stimulere hele området, slik at man fant det "klokkeslettet" som utmerket seg. 90 % av alle kvinnene var enige i at klokken 12 skilte seg klart ut, i positiv forstand. Dette resultatet gjorde at man startet en større undersøkelse med 400 kvinner. Oppgaven var den samme, men denne gangen svarte ALLE (100%) at klokken 12 definitivt var området å fokusere på. Etter å ha blitt konfrontert med de gamle notatene til Ernst Gräfenberg, konkluderte man med at det her var snakk om det samme området og ga det dermed navnet G-punktet.
Siden den gang har menn og kvinner over hele verden lett etter dette punktet, noen med hell, andre uten å finne det.
