Det var en gang en jente som hadde en verkefinger som var så bindegalen, at hun syntes at der aldri hadde vært slik verkefinger i verden. Hun husket den, hun blåste på den, hun bysset den og lindret den som en reivunge, men det hjalp ikke noe alt sammen. Hun gikk bare og seigpintes. Så sa moren til henne:
«Dette er rent for galt, datter mi. Du går her og seigpines, og vi får ikke fred verken du eller jeg, verken natt eller dag. Jeg mener det er best du tar hesten og kjerren og reiser til doktoren og får råd for fingeren.»
Ja, det syntes hun selv også, fikk hesten og kjerren, og reiste til doktoren. Der kom hun inn i kjøkkenet, og bad hun skulle få tale med doktoren.
Nei, var det likt seg, det da. Det var fremmendselskap hos doktoren. Han satt i kortlag med presten og skriveren, og det var ingen som turde snakke til ham.
Ja, det fikk ikke hjelpe om han satt i kortlag med selveste bispen, mente jenten. For hun hadde en verkefinger som var omfrem alle verkefingre, og før hun fikk råd for den, var det ikke fred å få.
Ja, så var det en som var så dristig da, at hun gikk inn til ham og sa til ham, at det er en ute som er så klein.
«Hva feiler det deg?» sa han. Kom fykende ut i kjøkkenet med kortene i hånden og bet som en bandhund.
«Å det er denne verkefingeren,» sa jenten, lenger kom hun ikke.
«Å reis til helvete og ta verkefingeren og kjør inn i fitten på deg!» skrek doktoren.
«Ja mange takk, far,» sa jenten, og dyppet seg og neiet.
«Det var hurtig råd og en hurtig mann,» sa hun, og så satte hun seg på og gjorde og gjorde som han hadde sagt. Hun slo på og lot det gå, så fort som hesten kunne springe. Det både sugde og klemte i det varme rommet der verken var, og da hun kom bortimot hjemmet, gikk det hull på verken. Så den tid tok det på å bedres, og litt om litt ble det bra.
Da det led på sommeren, hadde moren kjernet engang og fått så gult, vakkert smør. Det var mest som en eggeblomme. Så sa hun til datteren:
«Jeg mener du får ta et pund av det gilde smøret og reise til doktoren med, for han gjorde deg god i fingeren.»
Ja hun reiste til doktoren med smørpundet. Og da hun kom frem med ferskmaten (ferskmat kaldes ofte ugentlig gaver der bringes til embedsmænd på landet), var det ikke vanskelig å få tale med doktoren. Han både takket for smøret og håndtokkes med henne.
«Men si meg, du,» sa han «Hva var det som feilte deg? Jeg husker ikke riktig.»
«Å husker ikke doktoren det?» sa jenten. Det var den slemme verkefingeren, som var den verste verkefingeren i verden.»
«Jaså, jaså,» sa han, det var liksom han begynte å minnes. «Men jeg erindrer ikke rett,» sa han, «hva råd var det du fikk, da?»
Jo det fikk han beskjed på.
«Å var det deg,» sa doktoren, en før, vakker jente det var det. «Ja, det var et godt råd, og takk skal du ha for smøret,» sa han. «Men det hjelper meg verken eller noen ting nu,» fortsatte han. «For nu har jeg en verk, som er meget slemmere enn den du hadde, for min verk sitter i den ellevte fingeren.»
«Trøste og hjelpe meg for Jer, da far,» sa jenten. «Jeg har fått vite hva verkefinger er, jeg,» sa hun. Men kan ikke I bruke samme råd I gav meg, da?» sa hun.
«Ja det var det ingen sak,» sa doktoren, «men jeg har ikke slik redskap jeg som du,» sa han.
«I kan jo låne min,» sa jenten.
Det syntes doktoren var gildt. Han lånte redskapen hennes, og kjørte både godt og vel.
«Hå, hå, nu blir I nok bra i fingeren, far,» stønnet jenten. «Nu kjente jeg det gikk hull på verken.»
Da hun kom hjem til moren, fortalte hun hvorledes det var gått tilfra først til sist, og var slik en børste fordi hun hadde gjort selveste doktoren god forden verken han hadde i den ellevte fingeren, at hun ikke var god å stå på bås med.
«Trøste og hjelpe deg da, datter mi,» sa kjerringa og slo hendene sammen. «Nu har du jo mistet æren din også,» sa hun.
«Å jeg driter i den æra som sitter så nær ved ræva, jeg mor,» sa jenten.
AT-
NE >Tillegg II NL 8. Trykt i Kryptadia (sjå innleiinga) med tittelen: Der schlimme Finger.
Denne historia har eg ingen andre opplysningar om enn at ho skal vera frå Valdres.
Dette eventyret er hentet fra «Erotiske folkeeventyr», redigert av Oddbjørg Høgseth, utgitt av Universitetsforlaget, Oslo 1998 (ISBN 82-00-22521-6).
Av: Asbjørnsen & Moe
