Leyhla stirrer på Maroli som ligger i senga med lukkede øyne. Pannen, ansiktet og kroppen er drivvåt av svette. Brystkassen går med kraftige hiv, som om han nettopp har gjort en kraftanstrengelse.
Leyhla legger nølende en hånd på armen hans. Øyelokkene skjelver litt før han åpner dem og ser sliten på henne. Han er ikke bare utslitt. Han er tom.
– Leyhla, tenker han svakt, det høres ut som en beskjeden hvisken i vinden. – Nå er det din tur til å hjelpe meg. Jeg klarer ikke å hente Ahmeron… enda. Maroli lukker øynene igjen. Han er utslitt og mer utmattet enn han ser ut til å være. – Jeg er for svak. Jeg kommer meg ikke helt ut av mørket etter at jeg dro deg ut.
– Hvordan kan jeg hjelpe deg? sender Leyhla og kjenner en urovekkende følelse ulme innvendig. Hun vet at hun ikke kommer til å like svaret.
– La meg forføre deg.
– Nei!
– Vil du ha Ahmeron tilbake?
Sendingen hans er svak, kreftene vil ikke komme tilbake uten at Maroli får mer energi. Og uten hjelp snart, vil han kanskje ikke klare å stå det over… Leyhla knytter hendene og ser fortvilet på Maroli.
– Du må dra til Anita. Forfør henne, hun trenger det…
– Leyhla, jeg har ikke krefter til å dra dit, du er for sterk… Han åpner øynene igjen, det grønne blikket ser bedende på henne. – Jeg er fanget i mørket av din sjel, det er du som må befri meg nå, fra den delen av deg som holder meg fast. Du må gi meg styrke. Og du vet hvordan. Du vet… Øynene blir langsomt skjult av trette, blytunge øyelokk.
«Maroli?» Leyhla ser redd på ham, strekker ut en hånd og kjenner at huden hans er ualminnelig kald. «Maroli, ikke gjør dette mot meg. Jeg er jo Ahmerons kvinne.» En tåre kryper sakte ned kinnet hennes. Hun holder begge hendene over den kraftige, hårløse, demonglatte brystkassen, forsøker fortvilet å konsentrere seg. Men etterhvert som de helbredende hendene bare føler et større og større tomrom, stiger forferdelsen og angsten i Leyhla. – Maroli, sender hun fortvilet og får bare en anelse av et svar tilbake.
Forferdet innser Leyhla at hun ikke har noe valg om hun vil ha Ahmeron tilbake. Hun klarer ikke å helbrede Maroli. Dette er noe mer enn utmattelse, for han henger fast i det tette, intense mørket som han nettopp dro Leyhla opp fra. Hun blir fylt av avmakt og fortvilelse. Den eneste måten Maroli kan få kreftene sine tilbake på, er ved Leyhlas mest utenkelige. Anita er for langt borte og Maroli er for svak. Det kostet ham for mye å få henne ut.
Leyhla har ikke noe valg. Hun kan ikke nekte. Delvis fordi hun skylder ham det, det alene ville vært grunn nok. Dessuten trenger Ahmeron hjelp som hun ikke kan gi.
– Nei, tenker hun desperat og legger hendene for ansiktet, huden er varm og hendene lindrende kalde. Hjertet banker fort, som på en skremt, liten fugl. – Det må finnes en annen utvei, det må… Jeg kan ikke være utro mot Ahmeron, jeg klarer det ikke… Men ved synet av først den livløse Ahmeron i senga, og så av den utslitte demonen som grønnblek ligger foran henne, går det opp for henne at det ikke finnes flere veier til denne løsningen. Hun har ikke noe valg. Hun må være utro for å redde den hun elsker. La Maroli forføre henne, frivillig. For han kan ikke bare forføre henne slik han gjorde med Anita. Leyhla er for sterk. Hun elsker Ahmeron. Men Maroli er den eneste som kan hjelpe Ahmeron tilbake. Den eneste… Den eneste veien til løsningen… Den eneste utveien… Leyhla legger hendene for ansiktet og kjenner rommet gå rundt.
Hun minnes. Ser Ahmeron for seg slik han var den første gang hun så ham. Grønn og mørk, naken og erotisk, med et besk smil og et blikk som gikk rett i sjelen. Når hun gløtter på Maroli, er det som å se et ekko fra fortiden. Selv om de er forskjellige i utseende, er huden like fristende. Leyhlas forsvar brytes langsomt ned etterhvert som hun tillater lysten å snike seg inn i kroppen, lyst for denne ukjente demonen og Maroli føler det. Han slår opp øynene, blikket hans blir mer intens og Leyhla blir langsomt behagelig ullen i hodet. Tankene føles bedøvd og da en svak hånd tar etter henne og forsøker å dra henne nærmere, skyver hun den dårlige samvittigheten unna og lar seg føres ned til den ventende demonen. Fortrenger den lille stemmen av skamfølelse i bakhodet, ignorerer de røde kinnene til fordel for begjæret som dunker etter en annen. Kun begjær, og ikke noe annet.
Det er lett. Det er lett å være utro fordi det er den eneste måten
– For Ahmeron, tenker hun omtåket og skyver vekk den indre smerten. Maroli er langt fra uskjønn der han ligger og venter på henne. Han har allerede en praktfull reisning, hvor forhuden har glidd halvveis tilbake og blotter en mørkegrønn, glinsende svamp og et frekt, lite øye som stirrer avventende på henne. Hun betrakter ham, blunker vekk noen skammens tårer som hun ikke får kontroll over og blir pirret av synet. Det dunker dypt inne i underlivet, sitrer i søte støt da nervene rundt det lille punktet trekker seg sammen av lyst. Men hun rekker ikke å blunke vekk alle tårene som strømmer på mens opphisselsen inntar kroppen. Den hissende skikkelsen foran henne sklir over i grønn tåke, rommet blir uklart og hun tørker øynene med aggressive bevegelser.
En varsom hånd i nakken drar henne nærmere, ned til et par myke lepper. Leyhla trekker pusten dypt, lukker øynene og kjenner lysten velle opp i kroppen med full styrke ved Marolis svake kyss. Det er så uvant å føle andre lepper mot sine.
Leppene napper lett i hennes før tungen skiller dem. Med en hånd holder han et godt tak i håret hennes og bryter motstandskraften helt ned med et kyss som gradvis blir krevende. Han strekker seg etter Leyhlas tanker, fyller hodet hennes med sin vilje og skyver tvil og dårlig samvittighet totalt vekk.
Hånden som stryker henne på ryggen, får rislinger til å jage gjennom kroppen hennes som galopperende hester. Da kysset avbrytes, stønner Leyhla lavt og blotter halsen for nye kyss. Hun reiser seg opp på alle fire over ham, forflytter seg langsomt oppover mot hodeenden slik at Marolis lepper og våte tunge langsomt kan bevege seg nedover kroppen hennes og selv velge hvilke punkter han vil pirre. Og han finner de fleste. Da Leyhla stiller seg med godt spredte knær over ansiktet hans og tungen finner fram i de myke foldene, må hun støtte seg til veggen like foran seg, i sengens hodeende, for ikke å synke sammen av nytelse. En liten spire i sjelen får kinnene til å rødme av skam ved tanken på hvor mye hun nyter Marolis tunge mellom bena. Hjelpeløs legger hun det ene kinnet mot veggen, den er velsignet kjølig mot varm hud. Hun støtter seg med håndflatene mot veggen, med sprikende fingre.
Han er litt hardere med tungen enn Ahmeron er. Suger litt hardere også, når han suger foldene inn i munnen og masserer dem med tungen, men det utgjør mye av den spennende nytelsen å merke forskjellen. Skjegget er kraftigere, det stikker mot kjønnet og blir fuktig av saftene som siver ut. Leyhla stønner mot veggen og stryker sine blodfylte, svulmende lepper over den glatte, kalde overflaten, legger det andre kinnet inntil og skjelver svakt i kroppen. I bena. I underlivet. Med små, sugende bevegelser med leppene kysser Maroli det lille, ømme, sitrende punktet gang på gang og bringer Leyhla stadig nærmere den gnistrende toppen. Men hun får ikke nå de heftige høydene, ikke enda.
– Vil du? hvisker det i Leyhlas tanker og hun smiler svakt mens hun svever behagelig. – Vil du at jeg skal ta deg?
«Ja,» hvisker Leyhla med ansiktet opp mot taket og øynene lukket. Hun stønner gryntende og lenge da Marolis tungespiss vifter ertende over knoppen. Når hun ser ned med øyne som er sløvet av begjær, ser hun det bustete hodet mellom bena sine, og Marolis glitrende, grønne øyne når han ser opp på henne uten å miste kontakten mellom hennes kjønn og hans tunge.
– Vil du at Maroli skal ta deg nå?
«Gud, ja,» klynker Leyhla skjelvende. «Jeg vil. Ta meg nå. Hardt.» Fremdeles med øynene lukket lar hun Maroli føre henne lenger ned. Hendene hans klemmer hardt rundt Leyhlas hofter mens han skyver henne nedover. Forsiktig krabber hun ned langs kroppen hans med skrevende ben, mens Marolis tunge lager en lang, våt vei fra venusberget og opp til brystene, som han griper rundt og smaker grundig på. Det dirrer innvendig når tungen glir over knoppene, og Leyhla jamrer lavt av nytelse. Begjæret hamrer i årene nå, og gjør henne ør og deilig svimmel. Når hun flytter seg enda litt lenger ned, kjenner hun noe hardt som berører det varme kjønnet. En skjelven går gjennom kroppen, for hun vet hva som snuser på blomsten hennes. Maroli slipper de faste brystene og legger hendene rundt Leyhlas hofter.
Pinefullt langsomt trykker han henne ned og lar sin våte lilje omslutte det knallharde lemmet hans. Hun plasserer hendene på den grønne brystkassen, legger vekten på og løfter underlivet litt, og lar ham styre bevegelsene som tiltar i hastighet. For hver gang han støter inn i henne, bygges det mer opp i kroppen. Brystene skjelver for hvert kraftige støt. Kjønnet brenner allerede heftig og vilt etter behandlingen hun fikk med den harde tungen, og til slutt skriker hun ut og faller sammen over ham. Hun klemmer brystene flate mot brystkassen hans, presser ansiktet ned i puta han ligger på, og skriker skjelvende igjen mens underlivet overmannes av elektriske, sitrende strømninger som sprer seg utover i kroppen som ringer i vann. Maroli støter hardt med hoftene og holder henne igjen med sterke hender. Et langtrukkent, gurglende stønn visler mot Leyhlas øre når han spenner kroppen i en befriende, styrkende utløsning.
Leyhla klarner i hodet mens Maroli langsomt krymper og glir ut. Begjærets tåke letter og virkeligheten skinner opp som en sol, som snart forsvinner bak dystre skyer av samvittighet. Hun klarer ikke å forhindre at øynene fylles med tårer mens Maroli får tilbake pusten under henne. Fortvilet prøver hun å dempe de såre hulkene som må ut.
Hun stiger av og legger seg ved siden av, med ryggen mot ham. Krøller seg sammen og holder krampaktig rundt seg selv mens hun ser på Ahmerons livløse kropp. Maroli har fått kreftene tilbake takket være henne. Ahmeron vil bli reddet, men vissheten over hva hun har vært nødt til å gjøre, får henne til å presse ansiktet ned i puten i sår, skamfull krampegråt.
– Ahmeron, tilgi meg, tenker hun fortvilet og verker innvendig mens kroppen rister ukontrollert i hulkene.
Den vonde samvittigheten klarer ikke å fortrenges av vissheten om at hun gjorde det eneste rette.
Det tar ikke så lang tid å få Ahmeron tilbake. Kanskje er det lettere å dra en demon opp fra hans sjels mørke dyp. Eller så er det verre å dra opp et menneske. Eller kanskje er det Leyhla som har nok med seg selv, og ikke orker å følge med hvor lang tid det tar. Mens Maroli får Ahmeron tilbake, ligger hun hele tiden med ryggen til, og holder rundt seg selv under dyna. Hun orker ikke å se på, klarer ikke å svare når Ahmeron sliten, men lykkelig kaller på henne, og strekker armene ut etter en styrkende omfavnelse. Hun føler tydelig hans forvirring når han ikke får noen respons, men hun klarer ikke å forklare ham noe. Ikke nå.
Hvordan kunne hun? Hvordan skal hun klare å leve med seg selv etter dette? Hun ser på Maroli som ligger uanfektet ved siden av dem, på ryggen i senga og puster ut etter kraftanstrengelsen. Leyhla gjorde en god jobb med å styrke ham, han trenger ikke mer etter å ha brakt Ahmeron tilbake.
«Takk for at du hentet Ahmeron,» hvisker Leyhla. Maroli ser uanfektet på henne. «… for at du fikk oss begge tilbake.»
«Å, det var så lite,» gliser Maroli frekt. «Jeg fikk jo hjelp.» Leyhla krymper seg ved ordene hans, som om de gjør vondt.
«Maroli, jeg må be deg om en tjeneste til,» sier Leyhla lavt. «Jeg vet hva du har gjort for meg og Ahmeron, men du aner ikke hva det kostet meg å styrke deg så du kunne hente ham tilbake.»
«Det skulle jeg gjerne likt å vite,» mumler Ahmeron forvirret og ser fra Leyhla til Maroli, som ikke bryr seg om å fortelle. Men et megetsigende blikk fra demonen er nok til å tenne et klarhetens lys i Ahmerons grønne øyne.
«Hva ønsker du, Leyhla?» spør Maroli.
«Oppsøk Anita en siste gang. Jeg vet at det er nytteløst å be deg bli hos henne, men la henne i det minste høre deg ta farvel. Kan du gjøre det for meg?» Leyhla ser inderlig bedende på Maroli, som sukker dypt.
«Egentlig ikke, men siden det er du som spør… og grunnen til at du spør.» Han nøler litt og smiler skjevt. «Er du sikker på at du ikke vil jeg skal bli her litt lenger?» Leyhla ser på Ahmeron, men klarer ikke å lese det uutgrunnelige uttrykket i ansiktet hans. Er det avventende, blikket til den menneskelige demonen hennes? Hun lukker øynene og føler seg med ett så naken og alene. Hun trekker dyna bedre om seg.
«Nei, Maroli. Jeg vil ikke at du skal bli.»
«Greit.» Maroli reiser seg fra senga og ser på henne. «Men det hadde vært bedre for alle om du hadde kuttet ut å lyve for deg selv.» Så fader han vekk, blir gjennomsiktig… og forsvinner.
«Hva mente han med det?» Ahmeron ser forvirret på henne når hun legger seg på ryggen og ser opp i taket. Forbauset ser han rødmen skylle over ansiktet hennes, like før hun lukker øynene som i avsky og snur seg vekk igjen. Leyhlas skamfølelse treffer ham som et spark av begjær i magen. Han stønner lavt og legger en hånd på armen hennes, forsøker å snu henne rundt men Leyhla stritter imot.
– Sommerfugl…?
Rommet er stille og mørkt. Bak fortrekte gardiner viser en morgen at den akter å gry av dag. Fuglene har begynt å synge. Med usvikelig presisjon starter kvitrekoret en time før solen begynner dagen.
– Sommerfugl, vær så snill… tenker Ahmeron fortvilet. Leyhla kan ikke bare høre Ahmerons sending. Hun føler den også. Kjenner kjærligheten som en dirrende summing i kroppen, kjenner begjæret hans, og skjønner hvorfor. Men hun orker ikke å svare ham. Tanken på hva hun har gjort, gjør at hun vemmes over seg selv. Hun snur seg over på siden når han vil stryke henne på kinnet, snur ryggen til sin elskede og verker innvendig av dyp sorg og brennende skam.
– Leyhla, vær så snill, trygler Ahmeron og ønsker å holde henne hardt inntil seg, men han tør ikke. Hun har aldri avvist ham på denne måten før, og det forvirrer ham. Fremdeles vet han ikke hvordan Maroli klarte å få dem begge opp fra deres sjels mørke dyp, selv om han har en anelse. Heller ikke skjønner han Leyhlas reaksjon og skamfølelse. Som demon kjenner han hjelpeløst hvor sterkt han tiltrekkes av den lille heksen sin, skamfølelsen er som en magnet som suger ham mot henne. Men reaksjonen hennes holder ham tilbake, hindrer ham i å la begjæret sitt slippe ut og tenne henne.
– Sommerfugl, tenker Ahmeron igjen, forvirret og trist, mens han kryper sammen på sin side av senga. Ryggen hennes er så alt for avvisende og det begynner å gjøre vondt. – Har jeg gjort noe galt?
– Du har ikke gjort noe…
– … vær så snill… Ahmeron bryr seg ikke om at han må trygle for å få en reaksjon fra henne. Demoner trygler ikke, men demoner elsker ikke heller, slik han gjør. Han svelger all stolthet og snur henne mot seg, tvinger henne rundt, og kjenner brystet snøre seg i kjærlighet ved synet av det tårevåte ansiktet og de perlegrå øynene som ikke klarer å møte blikket hans.
– Fortell meg, Sommerfugl, sender han tryglende. – Hva er det? Maroli er borte, det er bare du og jeg her. Hvis jeg ikke har gjort noe galt, hva er det da som gjør deg så skamfull at jeg dras mot deg så heftig?
– Dras mot meg? Hun ser på ham, et kort blikk, et skammens blikk. – Hva er det ved meg som kan tenne deg nå?
– Hva er det som drar demoner mot mennesker, Leyhla? Det er skammen, sender Ahmeron og griper tak i sjansen. Han har fått kontakt og vil ikke miste den. – Du må fortelle meg hva det er. Jeg vet ikke hva som har skjedd mens jeg var i min sjels mørkeste dyp… Han avbryter da Leyhla jamrer seg og snur ansiktet vekk fra ham. – Du må fortelle. Du må.
– Jeg kommer til å miste deg…
– Aldri! Ett ord i en heftig sending, to armer i en desperat omfavnelse når Ahmeron trykker henne inntil seg, og kjenner noe trygt og godt synke innvendig da Leyhla slynger armene om ham og klemmer ham hardt, hardt inntil seg mens hun skjelver. Hun trenger ham. – Du vil aldri miste meg, Sommerfugl. ALDRI.
Dagen rekker å gry. I Ahmerons armer ligger Leyhla lenge og faller langsomt til ro, mens han stryker henne kjærlig, vugger henne trøstende og sender kjærlige tanker uten ord. Da han endelig tør å spørre igjen, er ikke svaret som han hadde ventet.
– Du mister meg ikke om du forteller, lille Sommerfugl. Vær så snill, bli kvitt det.
– Jeg… jeg måtte… Leyhla skjelver. – Jeg måtte styrke Maroli for å redde deg.
– Hvorfor plager det deg så mye?
– Kjæresten min… Leyhla ser på ham med øyne som er røde av fortvilet gråt. – Jeg måtte være utro for å redde deg. Jeg hadde ikke noe valg. Allikevel… allikevel gjør det så utrolig vondt. Jeg har begjært en annen. Jeg har bedratt deg! Jeg er det råtneste krypet på jorden. Alt jeg før har foraktet, det har jeg selv blitt.
– Ikke tenk slik. Tror du jeg blir sjalu? Leyhla… Ahmeron ser henne dypt i øynene og smiler svakt. – Jeg er demon, for faen. Jeg aner ikke hva sjalusi er, engang. Om du forventer at jeg skal tilgi deg for å ha reddet sjelen min, må jeg innrømme at jeg ikke aner hva det er å tilgi. Du feide over Maroli for å gjøre ham sterk nok til å få meg tilbake, og jeg elsker deg enda høyere for det du har gjort.
– Men Ahmeron… Leyhla ser fortvilet på ham. «Hvordan skal jeg klare å tilgi meg selv?»
«Er det ikke nok at jeg tilgir deg? Om det er det du trenger å høre, selv om jeg ikke aner hva det betyr, så tilgir jeg deg,» hvisker Ahmeron og kysser henne inderlig ømt. «Jeg er her, du er her, vi har hverandre og vi har sluppet unna Vyzaks disipler enda en gang – takket være Maroli. Ikke tenk mer, Sommerfugl. Du tenker for mye og blir bare forvirret.»
«Jeg skulle ønske…» mumler Leyhla tomt og legger seg trygt til rette i Ahmerons favn. «… at jeg var demon.»
«Ikke si sånt. Du er halvveis, rekker ikke det?»
«Hadde jeg vært helveis, ville jeg kanskje ikke følt den smerten som jeg føler nå.» Hun trekker pusten dypt, ønsker å forklare for Ahmeron hvordan hun føler det, men er redd det ikke finnes ord for alt hun ønsker å si. «Jeg måtte la begjæret slippe fram for en annen, for å klare å styrke Maroli. Jeg så deg for meg i tankene, slik du var før vi kjempet mot Vyzak. Da du hadde grønn hud og var demon fullt ut. Da du var deg selv.»
«… savner du den tiden?» spør Ahmeron nølende. "Savner du meg som fullverdig, grønnhudet demon?»
«… Nei.» Hun klemmer ham i en kort omfavnelse. «Nei, kjæresten, jeg savner det ikke. Men jeg måtte tenke meg tilbake for å kunne tenne på Maroli. Måtte se deg for meg, den nydelige, grønne huden din. Og allikevel ble det ikke det samme… Det skremmer meg, hvor lett det gikk å begjære ham.»
«Du tente på forskjellen,» sier Ahmeron og av stemmen hører Leyhla at han smiler. Hun løfter hodet og ser skyldbevisst på ham. «Og du fant ut at du følte begjær for ham og leter etter unnskyldninger for det. Men uansett hva du sier, Sommerfugl, så har du ikke gjort noe galt i mine grønne øyne. Det er ikke rart at det var slik du styrket ham, du fant jo selv ut at det var slik demoner fikk styrke. Som du selv sier, du hadde ikke noe valg, skulle du få meg tilbake. Det gjør meg ingenting.» Han stryker henne kjærlig over det sorte håret. Det er ikke bare begjær som glitrer i øynene hans. «Vær så snill, ikke tenk mer på det. Jeg vet at du ikke har slike verdifulle, magiske følelser for andre enn meg.» Leyhla ser lenge på ham med blanke øyne fulle av kjærlighet.
«Hva har jeg gjort rett i mine tidligere liv, før jeg ble heks,» sier Leyhla andektig. «… som gjorde meg fortjent til den belønningen å møte deg?»
– Hysj…
Når leppene deres møtes, har solen allerede krøpet et stykke opp på himmelen. Men de merker det ikke, de to. De har viktigere ting fore enn å følge daggryets bortgang.
Det er lenge, lenge siden Ahmeron har elsket slik med Leyhla. Faktisk tror han det er første gang. Den smertefulle, trykkende, deilige følelsen i brystet er ham egentlig ikke forunt. Ingen demoner skal vite hva kjærlighet er. Men Ahmeron har lært av heksen sin. Blitt forført, besatt, og han elsker det – elsker henne og tørster etter mer. Når han legger seg over henne med et par kjærlige hender strykende over ryggen, kjenner han en klump i halsen av trykkende følelser. Kjærlighet kan gjøre vondt, men vil aldri gjøre mer vondt enn den følelsen av ensomhet han følte i sin sjels dyp. Han stryker de røde kinnene med fjærlette fingertupper, legger fra seg kyss på de skjelvende leppene hennes, lette som solstreif og varme som sol.
Slik Maroli lå for litt siden og fikk styrke fra Leyhla, slik ligger Leyhla nå og bare tar imot det Ahmeron har å gi. Når han legger de ørlette kyssene fra seg nedover halsen hennes, freser gåsehuden nedover og får brystvortene til å trekke seg hardt sammen. De er allerede stive som lyserøde rosiner når Ahmerons myke lepper lukker seg rundt dem. Tungen glir over, smaker på de fristende knoppene, sender ilinger nedover Leyhlas overkropp, støt som ender i underlivet, signal sendt på usynlige strenger. Hun stønner og stryker hendene gjennom håret hans. Lårene har for lengst skilt seg, knærne er på hver side av Ahmerons liv og han glir stadig lenger ned. Han føler med tankene, og kjenner Leyhlas kåthet stryke mot sjelen, hører hjertet dunke som dype, klangfulle trommer i takt med hans.
Tungen glir nedover, etterlater de rosa knoppene stive og sitrende etter den deilige, sugende, småbitende behandlingen. Han lukker øynene, presser så mye som mulig av tungen flatt mot huden hennes når han kommer til magen, glir oppover igjen, mellom brystene, glir ned igjen med undersiden av tunga mot mageskinnet. Ned til navlen, rundt, nedi, rundt igjen, hele tiden med øynene lukket for å nyte den lett salte smaken av huden hennes. Busken på venusberget klør deilig mot brystkassen hans og han klarer ikke å vente lenger med å gli lenger ned. Allikevel piner han seg selv ved å gli rundt. Tungespissen kiler den hårfattige bikinikanten, glir lenger ned mens han spiler opp neseborene og drar inn lukten av kjønnet hennes. Hun er våt, det oser begjær og Ahmeron stønner ved duften. Han suger seg lett fast på innsiden av det ene låret, merker at hun vrir seg utålmodig og det gjør ham enda mer dirrende av lyst. Tungen sirkler dvelende rundt på den ømfintlige huden, før han skifter side og suger seg ømt fast med sirklende tunge. Han ligger med bøyde albuer og hendene under seg. Til slutt klarer han ikke dy seg. En finger strekker seg etter den måpende blomsten, dypper så vidt innenfor mens han lager større sikler på innsiden av låret. Den fuktige grotten svelger fingeren og Leyhla stønner mens hun vrir seg og ser ned på ham med et blikk som er tåkete av begjær.
Ahmeron glir lenger opp mot lysken, opp til de nakne leppene uten å dra fingeren ut. I stedet snur han hånden rundt og føler seg fram med fingertuppen, finner det magiske punktet der inne og begynner å massere lett mens tungen glir mellom foldene i liljen. Han stønner når smaken av Leyhla sprer seg på tungespissen. Lemmet banker hardt der det ligger presset mellom ham og madrassen, men han ignorerer det. Er fremdeles i stand til å styre seg. Den andre hånden gjør klar en finger, og når den våte glir ut, glir den nye inn. Men den våte fingeren søker lenger ned. Ahmeron merker tydelig at Leyhla spenner kroppen ørlite og avventende. Dette er nytt, et nytt steg på lidenskapens trapp. Han smiler svakt når hun stønner, idet fingertuppen forsiktig glir inn rosen. Kjenner skjelvingen som renner gjennom kroppen hennes. Tungen glir over den lille, ømfintlige knoppen og fingeren glir langsomt lenger inn. Forsiktig lar han henne venne seg til den nye fornemmelsen, kjenner muskelen lukke seg rundt, og slappe gradvis av etter hvert som kroppen blir mer vant og Leyhla mer tent. Hun stønner igjen, og møter blikket hans over busken på venusberget.
– Liker du det? sender Ahmeron, men trenger ikke noe svar. Han gnir lemmet mot lakenet og stønner mot det duftende, svimlende deilige kjønnet. Gang på gang kjenner han rykningene fare gjennom den lille heksen sin, rykninger av nytelse under hans behandling. Han er svimmel av lidenskap nå. Ullen og ør i hodet fører han fingrene ut og inn i hver sin åpning, i samme rytme mens musklene klemmer rundt, muskler som snart vil melke den stive staven når han trenger inn i herligheten.
Tanken er for fristende, for lokkende. Ahmeron knurrer av lyst når han stiller seg på knær mellom Leyhlas ben og griper rundt hardheten sin. Drar noen dovne tak mens han ser ned på den ventende jenta. Hun stryker over brystene sine med myke hender og ser på ham med slørete blikk. Kinnene er røde, men nå er det ikke av skam. Leppene svulmer, blodfylte av kåthet. Ikke bare rundt munnen i ansiktet, men også rundt den munnen som snart skal lukke seg rundt det harde utstyret som dirrer av lengsel etter å bore seg inn. Men ikke enda, han vil pine seg selv litt lenger, pine Leyhla også.
Hun strekker armene ut etter ham når han beveger seg lenger opp. Forsiktig plasserer han et kne på hver side av overkroppen hennes, låser armene uten problemer. Hun er villig, så villig. Hendene griper grådige rundt Ahmerons spenstige rumpe mens hun gaper når han presser staven ned. Leppene lukker seg rundt det harde hodet, bak vingene, suger lett mens tungen glir rundt. Ahmeron stønner når det gnistrer av nytelse i hodet. Det bobler i lysken og prikker i nakken, en fornemmelse som sprer seg når hårene reiser seg over hele kroppen i ren og skjær, hjelpeløs nytelse. Han stønner kort og andpusten hver gang han puster ut mens han drar fingrene gjennom håret sitt og ser ned på sin elskede menneskekvinne. Når han skyver hoftene fram, tar hun hele ham i munnen og lukker leppene godt rundt når han trekker hoftene tilbake.
Det blir for mye for ham, den stakkars demonen klarer ikke mer. Han trekker seg hastig ut av Leyhlas sugende munn og kravler lenger ned, stryker undersiden av hodet mot busken hennes, glir mellom leppene, over klitoris og skaper et lite rykk i kroppen hennes før han finner den våte grotten og borer seg inn med et langtrukkent grynt. Med strake armer og krum rygg trenger han dypt, dypt inn i Leyhla og kjenner hælene hennes presse hardt mot rumpa for å få ham lenger inn. Hendene griper tak rundt skinkene hans når hælene forsvinner, og skyver ham inn i støtene, forsterker dem, forsterker Ahmerons svimlende nytelse. Han er som beruset av lyst. Hvis han lukker øynene, går rommet rundt. Når han åpner dem igjen, stirrer han ned på det vakreste ansiktet han noensinne har sett, et ansikt som er så fylt av nytelse at det flommer over for ham. Han legger hodet tilbake og støter hardt inn så Leyhla skjelver. Ahmerons ansikt fortrekkes i en grimase av nytelse mens han stønner langtrukkent og gutturalt i en lang, rislende, heftig utløsning. Stjerneskudd gnistrer for øynene når han lukker dem, sorte og røde virvelstormer freser under øyelokkene, et ekko av det som skjer i kroppen.
Andpusten åpner han øynene når den hesblesende orgasmen ebber ut, fremdeles inni Leyhla, fremdeles med hendene hennes på rumpeskalkene. Han synker kraftløs ned over henne og presser armene under og rundt kroppen hennes. Hoftene begynner dovent å bevege seg igjen, stivheten avtar ikke, det skal mer til for en demon.
– Ahmeron, du trenger ikke å fortsette, sender Leyhla og stryker ham over ryggen.
– Ikke tøys, det er din tur nå. Jeg trenger det. Ahmeron løfter hodet og kysser henne mykt, skiller leppene med tungen og møter hennes myke tungespiss. Men etter en liten stund avbryter hun kysset og ser alvorlig på ham.
– Du trenger ikke å fortsette. Jeg klarer det ikke.
– Hva er det? Hoftene stanser mens Ahmeron ser overrasket på henne.
– Jeg klarer ikke å komme. Jeg kjenner det på kroppen at jeg ikke klarer det.
Hendene som stryker Ahmeron på ryggen er kjælne. Ømme. Kjærlige. Det finnes ikke lenger et snev av begjær i bevegelsene og blikket som glitrer mot ham, som ser trist på ham, det glitrer av kjærlighet. Allikevel snører det seg i halsen når Ahmeron ser på henne.
– Sommerfugl, jeg trenger det, sender han og kjenner et sting i magen. – Du vet at jeg trenger det etter turen i mitt sjels dyp.
– Jeg klarer det ikke… Det grå blikket som ser så kjærlig på ham, som søker etter forståelse, det flyter over av tårer. Det vakre ansiktet fortrekkes i gråt like før hun snur seg vekk og legger en hånd for øynene. Den andre hånden blir liggende over Ahmerons rygg. Han ser fortvilet på henne. Langsomt fester stinget seg, det stikket han følte i magen. Det er et stikk av uro, og det risler gjennom kroppen som kaldt vann.
– Sommerfugl, jeg trenger det, sender Ahmeron fortvilet, men får ikke noe svar tilbake. – Du vet at jeg trenger det. Sommerfugl… vi forsøker litt til… Vær så snill… Men han får ikke noe svar. Når han søker etter tankene hennes, finner han bare mørk fortvilelse. Han legger kinnet mot hennes, klemmer henne hardt inntil seg mens han krymper inni henne. Krymper innvendig, også i seg selv. Leyhlas såre hulk skjærer ham i hjertet, i sjelen, men klarer ikke å overdøve den aller sterkeste følelsen: Frykt.
Hvis Leyhla ikke kan gi ham kreftene tilbake, hvor skal han da finne styrke?
