Det var som et deja vu. Følelsen av å ha opplevd det før, og det hadde de jo. Et avslappet tilbaketog på ryggen av en luntende hest. Nærheten av hverandre. Freden i sjelen. Varmen fra den andres kropp og fra hesten. Det var alltid en koselig måte å avslutte et oppdrag på, ting falt liksom på plass.
Leyhla satt og halvdøste mens hun nøt de rytmiske bevegelsene i Stjernas skrittgange, Ahmerons brystkasse mot ryggtavlen og armene hans rundt livet. Av og til gled hendene opp og strøk kjærlig over brystene. Han elsket å fylle hendene med Leyhlas kvinnelighet, også uten å tenne henne.
– Hvordan klarer du det? tenkte Leyhla og smilte svakt. Hun følte kjærligheten dirre innvendig.
– Klarer hva da? Ahmeron boret nesen inn i håret hennes og snuste.
– Å dele meg med Maroli så uforbeholdent. Er du ikke redd for å miste meg?
– Nei. Han kysset henne lett og lenge på halsen, på sart hud som langsomt begynte å skifte farge etterhvert som de forlot det jordiske livet. – Jeg stoler på deg. Og dessuten trenger du det. Hvis du ikke får det du trenger, kan det hende at jeg mister deg. Det er jeg redd for.
– Og jeg kan ikke miste deg av samme grunn? Leyhla sukket mens Ahmeron smilte mot halsen hennes.
– Tenker du fremdeles på Sunniva?
– Trenger ikke du noen andre?
– Jeg trenger deg. Det er nok for meg. Dessuten er det en egen nytelse å se deg nyte Maroli og det han gjør med deg.
– Men hvorfor kan ikke jeg ha nok med deg? Leyhla vred på seg og så fortvilet Ahmeron inn i øynene. – Og omvendt; hvorfor kan jeg ikke være like avslappet som deg når det gjelder å dele med andre?
– Trenger du det, da? Ahmeron smilte rolig og det irriterte henne. – Trenger du absolutt å dele?
– Ja. Leyhla snudde seg igjen og kjente armene hans rundt magen. – Jeg vil gi deg det samme som du gir meg, men jeg er ikke i stand til det. Jeg føler at du er bedre enn meg og at jeg er en sjalu liten unge, og det gjør meg opprørt. Det kokte i nakken da Ahmeron lo hjertelig i tankene. – Ikke ert meg!
– Jeg erter ikke. Du er jo bedre enn meg. Du har lært en demon å elske, og du har nesten klart å få Maroli på kroken også. Du er farlig, vet du det?
– Maroli er IKKE forelsket i meg, protesterte Leyhla forferdet. Det var mer et håp enn en påstand.
– Neida, slapp av. Jeg sa nesten, ikke sant? Ahmeron lo mykt mens han skjøv unna de lange lokkene og kysset henne i nakken. – Men alt dette vet du, Sommerfugl. Vi snakket ferdig om det ved bålet før Maroli dro. Det er noe annet som gnager sjelen din, ikke sant?
– Du leser meg like lett som Coronus leser livsbøkene, mumlet Leyhla i tankene og kjente kinnene bli varme.
– Såda, ro deg ned, smilte Ahmeron og presset henne hardt inntil seg, så hun kunne kjenne at noe rørte seg mellom dem. Ahmeron var kanskje en demon som hadde lært å elske, men å bli opphisset av menneskers hjelpeløse, ukontrollerbare skam ville han aldri klare å slutte med. Demoninstinkt! Han smilte. – Så hva er det egentlige problemet? Leyhla sukket igjen og strøk armene hans, som fremdeles lå rundt livet hennes.
– Sunniva.
– Dårlig samvittighet? Eller er du såret fordi hun bare forsvant?
– Neeei, nølte Leyhla. – At hun ble sint og dro sin vei, det skjønner jeg. Men det er ikke det. Det er noe som skjedde i fogdens torturkammer.
– Du har ikke fortalt så mye om det.
– Jeg skammer meg.
– Fortell! lød Ahmerons ivrige stemme og Leyhla lo.
– Forsøk å holde deg i skinnet da, din kåting.
– Jeg lover ingen ting. Hendene gled opp til brystene og klemte dem grådig, før de slo seg til ro rundt magen hennes igjen.
– Jeg smakte på henne.
– Smakte? På Sunniva?
– Ja. Leyhla lukket øynene og kjente hvor kraftig Ahmeron reagerte da skammen flommet over henne i form av varme og heftig rødme.
– Nå ble det litt interessant, mumlet han smilende i tankene hennes.
– Vi forførte knektene for å slippe unna tortur, og så endte hele greia med at jeg og Sunniva smakte på hverandre. Ahmeron stønnet lavt.
– Og problemet er at du likte det?
– Du og Coronus kan jo bytte plass, mumlet Leyhla i tankene hans. Han smilte skjevt.
– Det er ikke særlig vanskelig å forstå deg nå, Sommerfugl. Når anledningen byr seg, kan vi finne ei jente som ikke er interessert i menn. Har du lyst til det?
En hånd gled over Leyhlas navle, og litt nedover. Hun satt i sin egen lille suggesjon frambragt av Stjernas rytmiske bevegelser og merket ikke at kjoleskjørtet langsomt ble dratt oppover av kyndige demonhender.
– Skal vi finne ei jente til deg? Som du slipper å dele meg med? Som du får ha for deg selv mens hun og jeg deler deg?
– … Nei. Jeg har ikke lyst.
– Hvorfor er du da så våt mellom bena? Ahmerons hånd strøk over foldene og Leyhla stønnet mens en svak skjelven rant gjennom kroppen. "Tilbake til gamle, spennende takter, Sommerfugl?" hvisket Ahmeron mot Leyhlas øre. Leppene kilte så gåsehuden prikket nedover halsen. "Husker du da vi møttes? Da du ikke ville innrømme at du tente og ble kåt?" En finger gled ned til åpningen, presset seg mellom Leyhla og kjoleskjørtet hun satt på. Det hadde en våt flekk av saftene hennes nå, duftende nektar som fingeren strøk oppover til det lille, sitrende punktet. Hun stønnet lavt, blomsten brant. "Husker du?"
– Jeg husker. Hun søkte med hendene litt lenger bak, til sterke lår som hang på hver side av Stjernas kropp. Hun kjente musklene under den tynne buksen. Virile, sterke muskler, og å kjenne dem mot håndflatene fikk brystvortene til å stramme seg av lyst.
"Husker du hva vi snakket om ved innsjøen da Ronia så oss?" Fingeren gled rundt punktet og skapte kilende fornemmelser. Søte, små stråler fikk blomsten til å kjennes hoven ut. Hun gryntet lavt av den stadig stigende lysten. "Vi snakket om mennesker som fortrenger sin egen lyst og skammer seg over sin seksualitet." Leppene kilte mot øret, like før de lukket seg rundt øreflippen og sendte nye raider av gåsehud ned Leyhlas hals. Hun klemte fingrene inn i hans kraftige lår. Strøk oppover. Førte hendene bak seg og mellom dem, og smøg dem ned i Ahmerons bukser. Hun hørte det langtrukne, svake stønnet når hendene lukket seg rundt hardheten og kjælte ømt med demonens tegn på hans virilitet.
– Jeg husker, tenkte hun vagt, tankene var tåkete av begjær.
– Så hvorfor lyver du for deg selv nå? Fingeren gled lett inn når hun skjøv underlivet litt fram og lente seg tilbake. Men bare for et lite øyeblikk, kun for å hente nektar. Litt etter gled fingertuppen igjen rundt det brennende punktet som bare ble varmere og varmere under Ahmerons dyktige behandling. Hun klemte varsomt rundt staven hans mens han holdt henne trygt fast med en sterk arm rundt magen, rundt livet.
– Lyver jeg? Pusten gikk tungt nå, og hjertet slo fortere i begjærets takt.
– Om jeg er hetero demon, så trenger ikke du å være det. Demon eller menneske, Sommerfugl… du er det du er. Og hvis du ønsker å stille kombinert av og til… Langfingeren gled inn den villige åpningen og fant sødmefylt lengsel. – … så gjør du det. Det eneste du trenger, er å innrømme det for deg selv.
Hele håndflaten dekket Leyhlas hovne kjønn og mens fingeren begynte å massere punktet innvendig, gned han samtidig den sitrende orkideen. Leyhla jamret høyt av nytelse og lot den ene hånden gli til topps på Ahmerons lanse. Hun dro forhuden over og masserte det harde hodet i håndflaten, så hele kroppen hans sitret mens han gryntet og nøt.
– Innrøm det, Sommerfugl. Fingeren forsvant ut og Ahmeron holdt den opp foran munnen hennes. Den glinset av safter fra hennes begjærlige dyp. – Innrøm at du har lyst til å smake andre safter. Han strøk fingertuppen over leppene så det kilte. Hun skilte dem, stakk tungen ut og berørte fingertuppen, skalv svakt ved smaken av sine egne sekreter. Tungen mintes Sunnivas smak og Leyhla stønnet igjen.
– Jeg innrømmer det, tenkte hun tåkete og stønnet mens Ahmeron stakk fingeren inn i munnen hennes og dro den ut, sugd ren for safter. Øyblikket etter var hånden igjen mellom bena hennes, i den dampende varmen.
– Du innrømmer hva? vislet Ahmerons stemme i den kåte heksens tanker. Hun brant innvendig, som et heksebål av begjær. – Si det!
– Jeg innrømmer at jeg føler lyst for jenter… av og til. Hun gned og masserte lansen mens hun nøt å kjenne rykningene under det tynne skinnet, ukontrollerte, bittesmå spasmer som indikerte at Ahmeron nøt det hun gjorde. Fingrene hans jobbet i den våte liljen og Leyhla steg. Plutselig var det som om det løsnet innvendig, og innrømmelsen hadde skylden. – Jeg tenner på mitt eget kjønn, tenke hun igjen og kjente en spenningsbombe fyre av i magen da hun så for seg Sunnivas ansikt mellom bena sine. Å kjenne tungen hennes mot foldene, å kjenne foldene hennes mot tungen sin…
Hun la hodet mot Ahmerons skulder og kjente at han selv spente hver muskel i magen og overkroppen, samtidig med henne. Hun gned ivrig det harde hodet i håndflaten bak seg med raske bevegelser, mens hånden hans vibrerte mot blomsten idet den flommet over. Hun trakk pusten dypt og skrek lavmælt og jamrende mens Ahmeron nærmest klemte armen gjennom livet hennes. Han gryntet langt og knurrende mens utløsningen raste som et jordskjelv i ham. Høststorm, vårflom… alt på en gang!
Langsomt slo hjertene over i normal rytme. Begjæret sank og rant bort, og etterlot kropp og sjel med en tilfreds, avslappet følelse. Hender strøk fremdeles over lår og bryst, men nå var det ikke krevende kjærtegn ment for å hisse. Leyhla smilte svakt.
– I alle fall av og til.
– Hva da av og til? smilte Ahmeron tilbake mens Tidens Tempel kunne skimtes gjennom den tidløse tåken foran dem.
– Jeg tenner på mitt eget kjønn av og til. Ikke hver gang. Ikke for ofte.
– Hvordan vet du det? knegget Ahmerons stemme ertende i hodet hennes. Hun dasket ham på lårene. – Når du aldri har prøvd? På ordentlig, mener jeg.
– Kall det et krydder, svarte hun lattermild.
– Vi må først finne ei jente og forsøke, før du finner ut om du vil ha jenter bare av og til.
– Jeg har innrømmet det, ikke sant? Er ikke det et sabla godt steg framover, da?
– Og neste steg vil bli å prøve det, sendte Ahmeron. Ordene hans fikk en liten spent nervebombe til å springe i Leyhlas mage. – Å såvidt smake på Sunniva og omvendt, det var jo bare en liten del av hele den nytelsen det kan være for deg. Er du ikke nysgjerrig? Han gled ned av hesteryggen da Stjerna stoppet som vanlig ved foten av den lange trappen. Leyhla så ned på ham og nølte. – Sommerfugl… vær ærlig ovenfor deg selv nå.
– Ja, pokker ta deg, tenkte hun og førte den ene foten over Stjernas hode, og gled ned til Ahmerons armer. – Jeg er nysgjerrig. Men la meg bestemme selv når det skal skje.
– Selvfølgelig, smilte Ahmeron ertende, noe som ga Leyhla følelsen av at det ikke var hennes valg i det hele tatt. Og kanskje ville det aldri skje om valget var hennes.
De gikk sammen til stallen og stelte Stjerna, før de tuslet opp den mye brattere trappen på baksiden av Tidens Tempel. Mens de nærmet seg bakdøra hvor de vanligvis gikk ut for å stelle Stjerna, kjente Ahmeron hvordan magemusklene knyttet seg av nervøsitet. Nå når de hadde lagt det jordiske livet bak seg og var på vei opp til Tidens Tempel, kom de bange anelsene tilbake i fullt monn. Tanker han lett hadde glemt mens de elsket på hesteryggen.
Hvordan skulle de klare å skjule den siste utflukten for dommerkollegiet?
Stillhet. En dempet atmosfære. Selv den svake lyden av bakdøra som gled igjen, lød tilbaketrukken og bragte ikke det samme ekkoet som ellers fra den store inngangshallen. Leyhla så skeptisk på Ahmeron.
– For en underlig atmosfære, tenkte hun og kjente et nervøst sug i magen. – Tror du de vet?
– Vi får i alle fall svaret nå, sendte Ahmeron tilbake og nikket svakt i retning av den ene trappen opp til andre etasje. Tre hvitkledde skikkelser med lange, grå skjegg og alvorlige blikk sto i trappen og så på dem. Dommerkollegiet. Leyhla kjente noe vondt og tungt synke innvendig under de tre tempelvokternes bebreidende blikk. Skuffelsen de følte lå som en dirrende aura rundt dem. Det var svar nok på spørsmålet.
– Vi ønsker å snakke med dere i Rådssalen, lød Meriofus' myndige stemme i tankene deres. Uten å vente på svar snudde de tre verdige, gamle mennene og gikk langsomt opp trappen. Den vokteren som var mest lutrygget nå, var Coronus.
Leyhla og Ahmeron stirret på hverandre. Ahmerons blikk var vettskremt og ansiktet blekgrønt av frykt. Han holdt hendene for ansiktet og sank ned på knær på marmorgulvet.
– Vi blir kastet ut, sendte han, stemmen var ullen av sjokk. – Vi blir kastet ut av Tidens Tempel. Han krøkte seg sammen og skalv. Leyhla sank ned og slo armene rundt ham. Hun kunne kjenne at han ristet.
– Ikke si sånt, sendte hun hjelpeløst. – Ikke tenk det, ikke si det, vær så snill.
– Vi blir kastet ut. Han løftet hodet da hun grep rundt håndleddene hans og tvang hendene vekk fra ansiktet. De grønne øynene som kunne lyse så deilig av hett begjær, skinte nå av ren, utilslørt frykt. Lengselens Land var plutselig et skritt nærmere. – Vi blir overlatt til de hevnlystne demonene, og denne gangen blir det definitivt.
– Ahmeron, ikke si det. Leyhla kastet seg rundt halsen hans. – Da drar jeg alene, det var min skyld. Det var jeg som rotet det til… Hun gråt mot halsgropen hans. – Neeeiii, jeg klarer ikke å dra fra deg. Jeg kan ikke forlate deg.
– Du får ikke, heller. Ahmeron grep rundt overarmene hennes og skjøv henne litt unna mens han så alvorlig på henne. – Blir vi kastet ut, så møter vi skjebnen sammen. Om det så betyr at vi havner i Lengselens Land igjen. Han løftet hodet og lyttet da Coronus' vennlige stemme kalte på dem.
Ahmeron reiste seg på skjelvende knær og hjalp Leyhla opp. Hånd i hånd gikk de opp trappen for å møte dommerkollegiet i Rådssalen og bedyre sin skyld.
Og få sitt livs dom og skjebne beseglet.
Føttene kjentes tunge som bly. Det hjalp ikke at Lusifer malende smøg seg rundt og gned seg trøstende inntil dem begge da de stanset utenfor døra inn til Rådssalen. Å løfte hånden og åpne døra, krevde mer styrke enn noen av dem hadde akkurat nå. Langsomt sèg døra opp uten at noen berørte den og Lusifer smatt inn den lille gløtten, før døra åpnet seg på vidt gap for de to skyldige. Leyhla trakk pusten dypt, hun fikk følelsen av enda et deja vu når hun så forsamlingen rundt Sannhetens Brønn.
De måtte tvinge bena til å røre seg. Med motvillige skritt gikk de, hånd i hånd. Nervøse og fulle av skyld. Ahmeron med blikket senket i det gnistrende hvite marmorgulvet, Leyhla med øynene hvilende på den vakre, rene sjelen som sto ved Sannhetens Brønn. Sunnivas ekte jeg. Det kjønnsløse egoet. Øynene gnistret som sorte diamanter i den hvite, selvlysende tåken og det triste blikket den sendte Leyhla, fikk halsen til å snøre seg sammen i sorg. Hun visste ikke at tårene hennes rant allerede før de kom fram til kanten av brønnen. På den motsatte siden sto dommerkollegiet og sjelen som hadde levd det siste livet sitt som den viltre heksen Sunniva. Ahmerons hånd skalv, men han slapp ikke heksen sin. Det var den eneste støtten han hadde nå. Rådssalen hadde blitt til en rettssal og Ahmeron var redd.
Uten et ord gikk Coronus rundt steinringen som omga Sannhetens Brønn. Den vonde knuten i Leyhlas mage ble større og strammere for hvert skritt han tok. Hun følte trang til å kaste seg ned på gulvet for hans føtter og trygle om tilgivelse. Knærne sviktet nesten da Coronus holdt fram en livsbok som hun kjente igjen. Sunnivas bok. Han åpnet den for Leyhla, men hun trengte ikke engang å lese for å skjønne hvilken del av Sunnivas liv som ble vist henne. Ett eneste ord skilte seg klart ut fra de andre håndskrevne ordene. Navnet hennes. Blekket som Leyhlas navn var skrevet med, hadde en lysegrønn farge blant alt det sorte. Og nå skalv hun så det vistes.
– Hvordan forklarer du dette? spurte Coronus varsomt og lukket boken langsomt igjen. Leyhla hevet blikket og så inn i de vennlige, gamle øynene som nå var blanke av sorg.
– Hun var ikke alene om det, hvisket Ahmeron tomt. – Vi var to, vi var sammen da vi overhørte Sunnivas skjebne.
– Det hjelper ikke, Ahmeron, sa Coronus trist og så på ham. – Det var Leyhlas ide å gjøre noe med det.
– Har du noen anelse om hva slags ufattelig rot du har skapt for oss? Meriofus' myndige stemme lød og selv om alt skjedde via tankene, kunne Leyhla høre ekkoet i Rådssalen etter stemmen hans. – For ikke å snakke om de sjelene dette gjelder. Fire knekter er døde før tiden deres egentlig rant ut, fogden fikk en skjebne som ikke var tiltenkt ham og Sunniva… Leyhla så bedende på den rene sjelen som hadde vært heks i sitt siste jordiske liv.
– Tilgi meg, hvisket Leyhla med kinnene stripete av tårer mens hun så tryglende på sjelen, som senket blikket resignert.
– Og Sunniva, fortsatte Meriofus. – … fikk et lengre liv enn det som var tiltenkt henne, og en adskillig lettere skjebne. Denne sjelens utvikling kunne ha blitt et rent kaos på grunn av din tankeløse innblanding.
– Vår innblanding, hvisket Ahmeron skjelvende. – Vi var sammen.
– Nei, Ahmeron. Du var nok til stede, men vi vet hvem som har den største skylden. Nå må denne sjelens neste liv bli en enda verre prøvelse enn Sunnivas prøvelser skulle blitt.
– Neeeeiii… Leyhlas tryglende bønn lød som ekko i Rådssalen mens hun sank på knær og foldet hendene. Hun stirret panisk på Meriofus. – Vær så snill, gråt hun. – La meg ta straffen, det var min skyld. Jeg ber deg så inderlig…
– Det ville ikke hjelpe om du brant hundre ganger på bålet, vennen min. Coronus rakte henne begge sine hender og bød henne vennlig å reise seg opp. Leyhla grep rundt gamle, beinete fingre. Det var en bestefars kjærlige hender. – Det er denne sjelens utvikling og da må den selv leve sine liv, slik skjebnen har bestemt det. Det den skulle ha lært som Sunniva må den nå lære på annet vis. Med andre erfaringer. I et annet liv.
– Men hvorfor? gråt Leyhla med lut rygg. Tårene falt ned på det hvite marmorgulvet. Det gnistret som nysnø på en kald, stjerneklar natt. – Hvorfor må den sjelelige utviklingen bare være smerte og vonde opplevelser? La henne i det minste oppleve noen gleder i det neste livet, ikke bare grusomme ting.
– Leyhla, smilte Coronus. – Selv ikke vi styrer skjebnen. Det er gitt en høyere makt. Vi hjelper bare sjelen å finne det den søker, finne meningen med livene og hjelpe den med å forstå utfordringer som hjelper den videre i utviklingen.
– Det kan ikke være alt, hulket Leyhla. – Hele meningen med livet, består det bare av å lete etter sorg og smerte for å lære?
– Helheten, svarte Meriofus. – Den store helheten er hele svaret på alle dine spørsmål. Den helheten som er så stor at en menneskesjel ikke klarer å se den, fordi den sjelen er så liten. Men på grunn av ditt demonblod er du ikke lenger en del av helheten, Leyhla.
– Hva vil skje med oss? Ahmerons stemme skalv, men han møtte Meriofus' blikk med stødige øyne og rak rygg.
– Det må vi snakke om i dommerkollegiet, Ahmeron, svarte Bastofus og gikk rundt Sannhetens Brønn fra den andre siden. Han la hånden vennlig på demonens skulder. – Vi må først ta oss av Sunnivas sjel og finne ut hva vi skal gjøre med den situasjonen. Deretter er det knektene og fogdens sjelers tur. Nå skal dere to gå tilbake til oasen og vente der. Vi kaller på dere når dommen er satt. Leyhla sank igjen ned på knær, denne gang foran Bastofus.
– Tilgi meg, hvisket hun med knapt hørbare tanker. – Vær så snill, tilgi meg… Hun presset pannen mot marmorgulvet og krøp skjelvende sammen ved Bastofus' føtter. – Tilgi… Hun strøk hendene gjennom håret fra pannen og bak i nakken, så armene dekket hodet. Skjelvende satt hun slik inntil en hånd strøk henne på skulderen.
– Om det letter din samvittighet, Leyhla, så er du allerede tilgitt av Sunnivas rene sjel. Leyhla så opp og møtte Bastofus' vennlige blikk, han satt på huk og strøk henne over håret. – Når det gjelder oss tre vokterne, så er det ikke vår oppgave å verken fordømme eller tilgi. Skjedd er skjedd og gjort er gjort, og nå må dere ta konsekvensene av det. Reis deg, vennen min. Leyhla adlød med skjelvende knær og så bedende på den lysende sjelen. Det verket i kroppen av takknemlighet da øynene smilte triste mot henne.
– Hva dere enn gjør, la oss gå igjennom det sammen, bad Ahmeron intens og så på Bastofus med tryglende blikk. – Vær så snill…
– Bare rolig, Ahmeron, smilte Bastofus. – Dere har hverandre og det kan ingen ta fra dere. Heller ikke tempelets voktere. Gå nå, og gled dere over det mens dere venter.
Skrittene som førte Leyhla og Ahmeron ut av Rådssalen, var like tunge som da de tvang seg mot Sannhetens Brønn. Uvisshet var en tung bør å bære sammen med skyldfølelsen.
Tung som et åk fullt av tonnevis med bly.
