Oddny satt i baksetet og Rita kjørte, vi var på veg til et helgeseminar i den organisasjonen vi alle tre var med i. Bilen krabbet langsomt over den grusbelagte kronglete vegen oppover i dalen, telen var i ferd med å gå og vegen var bløt med dype hjulspor og uberegnelige dumper.
Vi pratet om tidligere turer vi hadde vært på hver for oss i dette området som var ett av de mest populære for folk fra byen. Oddny fortalte om en ridetur hun hadde tatt del i for flere år tilbake. Hun hadde meldt seg på fordi en venninne hadde foreslått det. Ca femten personer og to ledere red gjennom fjellheimen i fem dager. Hun fortalte om hvordan dagene var, tidlig opp og spise, sale hestene, komme seg opp og av gårde. Når en først var kommet på hesteryggen bar det av sted i flere timer sammenhengende.
Hun ble entusiastisk og fortalte om hestene, om de andre rytterne som var mer eller mindre trente, om stien som var bratt og kronglete men hestene som var fjellvante og gikk støtt. Hun fortalte om en episode der en av de andre i følget ba om å få stoppe fordi hun måtte tisse. Lederne sa at de ikke kunne stoppe der de var, at hun bare måtte vente. De red en god stund til, og da de kom til et åpent og flatt område, hadde lederne tilbudt henne å stoppe. Men da sa hun at det ikke var nødvendig. De andre så på henne. Nei, nå skulle hun ikke tisse mer, sa hun.
Jeg hadde blitt mer og mer nyssgjerrig på slutten av historien ettersom hun hadde snakket, men prøvd å skjule det så godt jeg kunne. Nå måtte jeg bare spørre, skulle hun ikke mer? Nei, forklarte Oddny, hun var ikke tissetrengt lengre. Hvordan… hadde trangen bare forsvunnet sånn uten videre? Måtte jeg vite. Ja, sånn som det gjør, fniste Oddny. Du vet, når tissetrangen går over, den gjør jo det, når… når du ikke skal tisse lengre. – Ja etter at du har gjort det da dummingen! Nå lo hun, og jeg syntes jeg hørte en litt ekstra entusiasme i stemmen, men jeg var ikke sikker. Rita så på henne i speilet. -Hun hadde bare gjort det.. der hun satt… salen? -Går ut fra det, det var ikke noen annen forklaring, sa Oddny. Men ingen hadde sett det, og det gikk ikke an å se det nå heller, hun hadde svart ridebukse.
-Stakkars jente, lo Rita. -Noe så flaut, tenk deg den følelsen da, bare sitte der og vanne deg ut midt i ridefølget… -Vet nå ikke jeg, våget jeg meg, det må jo ha vært en lettelse også når det først skjedde, det må jo ha presset voldsomt på før hun fikk det ut, og hvis ikke noen så noe så…. -Men tenk, fortsatte Rita, tenk å få det til da når du sitter i salen, trodde ikke det gikk an når man satt liksom… -Du sitter jo ikke nedpå hele tiden da, innvendte Oddny. -Du har jo stigbøyler så du kan jo reise deg opp litt innimellom… -Klart det, fulgte jeg opp, det er bare å reise seg opp et lite øyeblikk det, så begynner det, og da kan du vel bare sette deg nedpå igjen, det stopper vel ikke da.
Jeg var redd for at jeg hadde avslørt for mye hva jeg egentlig tenkte og følte, men Oddny kom meg til unnsetning. – Jeg hadde også gjort det hvis jeg hadde vært i hennes sted. Tenk deg den lettelsen når en ikke lenger må sitte slik å holde seg. -Hvis du hadde fått det til da, med klær på, innvendte jeg og var plutselig redd for at jeg hadde avslørt inngående kunnskaper om det å tisse sittende med klær på. Det er ikke lett å få det til uten en viss trening.
-Jaja, hver sin smak, sa Rita. Jeg tror jeg hadde likt bedre å få gjøre det med buksa nede…
-Har du aldri vært så trengt at du har måtte la det gå i buksa du sa? Ville Oddny vite og så ivrig på rita. -Neeeei, lo Rita, ikke etter at jeg ble tenåring… så vidt jeg kan huske – har du da??
Det ble stille noen sekunder. Nå følte jeg for å komme Oddny til unnsetning. -Det er nå vel ganske mange som har måttet vanne i buksa selv etter at de er blitt voksne, i alle fall litt, innrømte jeg. -Ja sant? Oddny lente seg fram over seteryggen og var åpenbart lettet av min støtte. Så jeg fortsatte, liksom henvendt til Oddny: Jeg hørte en lege en gang fortelle om en person som satt fastklemt i en bilulykke i flere timer, og hun skulle så voldsomt tisse. Ikke torde hun å si det til noen, og hun gjorde det ikke i buksa før hun besvimte av smerter, mens hun ble hentet ut av redningsfolkene. Og da hadde hun ikke bare tisset på seg, men blæren hadde revnet fordi hun hadde holdt seg så voldsomt. Hun fikk komplikasjoner og måtte gjennom flere operasjoner av den grunn. Legen som fortalte meg dette var opprørt over at hun ikke hadde bare tisset i klærne mens hun satt slik fastklemt, men han fortalte at mange mennesker har lært seg å holde seg så godt at det blir farlig i visse situasjoner….
Noe av dette jeg satt og fortalte hadde jeg lest om, noe var bare diktning. Jentene trodde åpenbart det hele. -Gud så forferdelig, sukket Rita. Rart at det ikke gikk galt for henne før det skjedde noe med blæren da… Oddny hadde fått talens bruk tilbake. -Det der har jeg også hørt, jeg tror kanskje familielegen vår har sagt det da vi var små. Mor pleide å si det hvis vi var veldig tissetrengte når vi var små, så måtte vi heller tisse i buksa enn å gå slik og holde seg, hun sa også at det kunne være farlig å holde seg i lange perioder…
Jeg var glad for at jeg hadde på med en stor allværsjakke og at den grønne militærfargete bomullsbuksen min ikke var altfor trang. For jeg klarte ubemerket å få lirket kjønnet mitt på plass i oppoverstilling uten å vekke oppmerksomhet. Det var plutselig blitt ganske nødvendig – denne samtalen hadde gitt meg en kraftig ståpikk. Oddny som satt i baksetet, var blitt ganske ivrig, hun hang over seteryggen min og jeg kjente den varme pusten hennes.
-Jeg har også blitt fortalt at jeg ikke må gå og holde meg så mye, fulgte jeg opp. Ikke det at jeg har fått bruk for det så ofte, men det har hendt at jeg har måttet slippe litt ut. Særlig på ungdomsskolen husker jeg, da reiste jeg med bussen og det hendte det tok tre kvarter. Noen ganger på vegen hjem måtte jeg, men det er ikke så lett når du sitter, og har masse klær på…
-Gjorde du det da? ville Oddny vite. -Ja det hendte, sa jeg. -Alt? Eh, jeg mener, gjorde du mye da? Sånn at det viste? Oddny var åpenbart engasjert. Jeg kjente at jeg ble varm i kinnene av opphisselse, men ville ikke være altfor åpenlyst med for ikke å vekke Ritas mistenksomhet, hva nå det spilte for rolle egentlig. Jeg svarte litt "liksom" likeglad: Ja noen ganger viste det nok, men sikkert ikke alltid. Noen ganger klarte jeg å stoppe etter at det bare kom litt. Men noen ganger klarte jeg ikke å stoppe, da bare måtte jeg la det stå til.. -Da gjorde du alt!!
Nå var det ganske åpenbart for meg at Oddny syntes dette var spennende. Jeg tok mot til meg og fortalte om en gang. – Det var vinter og snøslaps i massevis. Jeg var ganske på bristepunktet da jeg gikk av bussen. Jeg prøvde å gå raskt, og klemme beina sammen, men det var glatt og vanskelig å komme fram. Etter bare hundre meter eller så kjente jeg at det kom en liten varm sprut i buksa. Så gikk vegen oppover en liten bakke. Jeg prøvde å gå raskere menn det førte bare til at jeg kavde mer i snøslapset, og gled hele tiden bakover for hvert skritt jeg tok framover. Jeg måtte gå sammenkrøket og måtte holde meg i skrittet. Med ett holdt jeg på å falle skikkelig, og nå kom det en stor sprut i buksa. Jeg ble ganske anpusten og nesten på gråten, men klarte å knipe igjen etter et sekund eller så. Nå hadde det kommet så mye at det rant litt nedover lårene. Trangen ble borte et lite øyeblikk, men like før jeg var hjemme kom den på nytt. Bare noen meter fra hageporten sklei jeg igjen, denne gangen var det slutt på kontrollen over blæren. Det bare fosset ut og jeg gav opp å prøve å stoppe det. Jeg gikk rundt huset og gjorde meg et ærend ned på baksiden for liksom å hente et par ski, og det sprutet av full kraft hele tiden mens jeg gikk. Kjempeflaut, men heldigvis var der ingen som så meg, og det var ingen hjemme. Jeg bare lempet alle klærne i vaskemaskinen, og satte støvlene til tørk etter å ha skylt dem grundig, for de ble jo fulle av tiss de og.
Utrolig! utbrøt Oddny. Utrolig! Det må ha vært en lettelse for deg å bare få gjøre det, så bra at du klarte å slippe det selv om du hadde alle klærne på!! Jeg er sikker på at du unngikk problemer med blæren din på den måten… jeg har faktisk hatt noen sånne opplevelser jeg også… ja ikke så mye i nyere tid altså men da jeg var yngre… hun kikket i speilet for å se etter Ritas reaksjon, men Rita satt ganske stille og konsentrerte seg om kjøringen, og lyttet. Jeg kunne ikke vurdere hennes reaksjon. -Vel, altså, rettet Oddny, noen ganger nå for ikke så lenge siden også altså, ja, at jeg har bare for å lette litt på trykket, ja og for ikke å risikere noe sånn med blæren også, at jeg faktisk har latt det gå litt… jeg også…
Hun svelgte, så litt usikkert på oss begge. Jeg svarte liksom litt tilfeldig, som om vi snakket om noe ganske dagligdags: -Javisst. Dete r nå helt naturlig å gjøre slikt. Og ganske sunt. Det synes jeg jamen du skal fortsette med når det er nødvendig, sa jeg i munter tone og berørte hånden hennes med min, som en støtteerklæring. Synes ikke du skal bekymre deg så mye om det, Oddny. Vi får holde sammen vi som av og til blir våt i buksa! Nå lo vi alle tre og det var en slags lettelse å få ledd litt. Situasjonen var for meg eksplosivt erotisk, jeg tror den var det for Oddny også. Problemet var at jeg ikke visste hvordan Rita reagerte, og jeg visste heller ikke om jeg torde bekjentgjøre for Oddny fullt ut at jeg tente vannvittig på jenter som tisser på seg. Jeg hadde inntil da ikke sett på Oddny som en mulig kjæreste, men jeg må si jeg vurderte det da. Hun var en flott jente, slank og stilig kropp, livlig, med en befriende humor, glad i skog og mark og ganske gløgg var hun også.
Vi pustet ut og kikket litt ut på landskapet vi kjørte gjennom. En bratt dal, men mye granskog og dårlig veg. Litt lenger framme svingte dalen, og vi kunne skimte jernbanen på andre siden av en stri elv. -Jeg er visst ganske unormal jeg da, utbrøt Rita, jeg har ikke hatt noen sånne opplevelser som jeg kan huske. Ikke har jeg hatt behov for å tisse så ekstremt at det har vært vondt heller. Har liksom aldri tenkt på det. -Kanskje det bare er det at du har selskapsblære, utbrøt Oddny og bøyde seg framover mot Rita. Jeg har en venninne som har det, hun kan sitte en hel kveld uten å gå på do, mens jeg springer for hver tekopp! Jo, et kunne være en forklaring, mente Rita. Vi satt stille en stund og samtalen sank inn i oss alle tre.
Vel framme viste det seg at vi var blant de første som var kommet opp. Hytta var stor og det var rom i alle størrelser og fasonger. Oddny ville at vi tre skulle okkupere et rom som hun visste om, det lå i første etasje men var koselig og hadde akkurat tre senger og eget bad. Så fikk vi ikke noen andre på rommet som vi ikke kjente. Vi to andre syntes det var en god ide. Jeg var godt fornøyd, jeg hadde ikke tatt det for gitt at de to jentene ville dele rom med meg, men siden vi etter hvert kjenne hverandre rimelig godt, var det på en måte naturlig. Jeg kjente også en ørliten gnist av spenning ved tanken på muligens flere interessante diskusjoner sent på kveldene. Det var en køyseng og en enkeltseng på den motsatte veggen. Jeg ble tildelt den enkle sengen, Rita la seg i den nederste av køysengene, og det ble fleipet litt med om det var tilrådelig – om hun kunne risikere nedbør hvis Oddny ble veldig tissetrengt… Vi lo alle tre men jeg ante at Oddny kanskje var litt ukomfortabel med bemerkningen. -Jeg er ikke sånn, sa hun og prøvde å legge ansiktet i alvorlige folder. men stemningen var litt for munter til det. Likevel ble det sagt unnskyld, og vi tre kjente oss enda mer knyttet til hverande enn før.
Programmet for samlingen begynte ikke før lørdagen og det var ennå fredag. Bare vi som hadde vært med en stund kom opp fredag, offisielt for å gjøre i stand, men i virkeligheten for at det var trivelig, en kveld med litt vin og mye hyggelig prat. En liten fest langt til fjells der ingen skulle hjem og alle kunne sove litt frampå.
Det viste seg at vannledningen var tørr, og det var Rita og jeg som fikk jobben med å fikse den.. Vi måtte gå et par kilometer til fjells for å legge enden av en slange ned i en kulp, gå langs slangen for å se om dyr hadde gnagd hull på den i ukene som hadde gått, følge den fram til den uttørrede brønnen og se at frisk fjellvann fosset inn. En deilig liten utflukt, med tid til å se på naturen og landskapet, og å prate.
Rita var en litt beskjeden, men utrolig gløgg og spennende jente på mange måter. på denne turen der det bare var oss to var hun liksom litt underfundig, full av spørsmål fra samtalen i bilen oppover. -Er det virkelig sånn? Det der med å tisse på seg? ville hun vite -Eller var det vare noe du sa for at ikke Oddny skulle føle seg helt utafor? Jeg bekreftet at nok var "sånn", i hvert fall var det slik jeg opplevde det. -Da er det vel jeg som er utafor, lo hun. det var vanskelig å vite om latteren var av glede eller melankolsk resignasjon. -Nei, du finns ikke utafor på noen måte, du har… kanskje bare sterkere blæremuskler og større blærekapasitet enn oss andre, invendte jeg. Og så har du vett nok til å gå på do når du må, ikke være opptatt av altslags andre ting og vente til det er for sent, tilføyde jeg, også i en munter tone. Kommentaren virket visst positivt på henne. Hun lo igjen, denne gangen litt mer avslappet.
Men… hvordan kjennes det egentlig.. når man… er det ikke litt ubehagelig? Kjennes det ikke rart? Hun var spørrende og nesten nyssgjerrig nå. Det kommer an på, sa jeg, hvis det liksom passer virkelig dårlig, jeg mener hvis det blir veldig flaut at noen som helst ikke skal se det, ser det akkurat der og da. Det er ikke morsomt i det hele tatt. Men hvis ingen ser deg, eller de som ser deg enten vet at… at det er slikt som hender av og til, eller er fullstendig ukjente kanskje på et fremmed sted, så er ikke noe flaut. Da kan det kjennes veldig godt. Hun kikket på meg og jeg kjente jeg rødmet. Nå hadde jeg sagt for mye. Så jeg skyndte meg å legge til: -Og så er det faktisk en fysisk veldig befriende følelse når du har gått og holdt deg lenge, varmt, avslappende. Der er liksom naturens behov som bryter seg veg gjennom kulturens stengsler… Stuntfilosofen hadde talt. Jeg følte jeg hadde reddet meg ut av en litt for intim situasjon…
Rita hadde stoppet opp og øynene vandre ut over det flotte landskapet. Hm. Alltid når vi snakker sammen får jeg så mange rare ting å tenke på, sa hun etter en stunds taushet. Det varmet meg å høre. Jeg hadde hatt mange fine samtaler med Rita, hun var en person full av evne til å undre seg, Et av de mennesker som du føler utvikler seg hele tiden mens de lever. Ikke alle er slik. – Kanskje.. kanskje jeg prøver det en dag, men det får i så fall bli alene med meg selv langt borte fra alle andre, la hun til med et lite smil. Nei hvorfor det? forsøkte jeg. Nå som du har to gode venner som du vet forstår slikt språk? Hun smilte og kikket på meg. Jeg følte hun ville si noe men det kom ikke et ord.
