En skikkelse vandret over en bugnende blomstereng. En kvinne i utsprungen blomst. Det lange, sorte håret som nådde til korsryggen flagret i luftige lokker bak henne i den lette brisen. Kjoleskjørtet blafret i takt med håret, som virket svakt rødlilla når sola skinte på det. Livsglad gikk hun gjennom blåklokker, smørblomster, rødkløver og løvetann. Øynene gled søkende over blomsterprakten som om de lette etter noe. I det vakre ansiktet ble gleden og fryden gjenspeilet, over den vakre enga og det grønne, myke gresset hun barbent tråkket på. Allikevel var det en viss utålmodighet i bevegelsene, i de lette skrittene. Noe brant i henne, og hun visste ikke hva.
Over skulderen hang en lærpose, som igjen inneholdt flere små poser som var lukket med lærknuter i et ordnet system. Hun fortsatte inn i skogen da enga tok slutt, og så seg omkring med ivrige, våkne øyne. De var lysegrå, øynene. De lyste som to grå perler. Blikket falt på en liten busk. Hun satte seg ned, åpnet skinnposen og begynte å plukke blader fra busken, og opp i en av de små posene.
Hun hadde akkurat begynt å se seg om etter flere urter da hun fòr sammen. Et kaos av knekkende grener og noe tungt som falt gjennom trekronene, lød et stykke lenger inn i skogen. Dunket da dette ’noe’ falt i bakken, ble etterfulgt av intens banning og et smerterop. Et øyeblikk sto hun som fjetret, før hun løp i samme retning som lydene kom fra. Da hun nærmet seg saknet hun farten, før hun snek seg bort og tittet storøyd og forsiktig fram bak en stor bjørk. Haken datt ned så en nesten kunne høre dunket.
Et perlegrått og et jadegrønt blikk møttes, like forbauset. Hun trådte varsomt frem fra gjemmestedet uten å slippe ham med blikket. Han satt på bakken og holdt rundt den ene skulderen. Hele figuren kunne gått i ett med skogen, hvis bakken hadde vært mørkere og det hadde vært mer skyggefullt der han satt. Det svarte, bustete håret klistret seg til pannen som var våt av svettedråper. Smerten vistes tydelig i det sammenbitte ansiktet. Rundt munnen og på haken var et tynt, smalt, pent skjegg, like sort som håret. Han var naken og flott. Og velbygd. Hun visste hva han var, for mamma Ronia hadde ofte fortalt om slike.
«Hei,» sa hun mykt og smilte vennlig. Demonen stirret på henne et kort øyeblikk, før han kikket rådvill bak seg for å se om det virkelig var ham hun snakket til. «Er du skadet?» Langsomt forsvant konturene av ham da han ble gjennomsiktig, og ble borte rett foran henne. «Heiiih,» ropte hun skuffet. «Kom tilbake.»
Intet svar. Den unge kvinnen ventet litt før et slu smil bredte seg langsomt i det vakre, katteaktige ansiktet.
«Jaså, du er feig?» Hun smilte tilfreds da demonen kom til syne igjen. Mamma Ronia hadde hatt rett. De tålte ikke utfordringer.
«Var det feig du sa?» knurret han med grov, ru røst og prøvde å se forbannet ut. Skulderen var for vond til at det lyktes.
«Det virket, i alle fall,» svarte hun og lo mykt.
«Og du kan se meg?» spurte demonen grettent. Hun nikket uten å legge fra seg smilet. «Hvem er du?» fortsatte han.
«Leyhla. Og du?»
«Hvorfor kan du se meg, Leyhla? Ingen mennesker kan det, hvis jeg ikke vil.»
«Jeg kan, det ser du jo. Hvem er du?»
«Hvorfor kan du se meg?» fortsatte demonen. Leyhla sukket utålmodig.
«Kanskje på grunn av mamma Ronia.»
«Hvem er det?»
«Moren min. Hun har fortalt meg om demoner. Hvem er du?»
«Ahmeron, for faen. Hvem er Ronia?»
«Det har jeg sagt, Ahmeron for faen,» smilte Leyhla bredt med glitrende øyne.
«Hvorfor er hun så spesiell at datteren kan se meg?»
«Det vet da vel ikke jeg noe om, jeg ble født lenge etter henne,» svarte Leyhla med et avvæpnende skuldertrekk og gikk nærmere. «Til å være en demon med skadet skulder, er du innmari nysgjerrig, Ahmeron.»
«Hold kjeft.»
«Skulderen ser vond ut.»
«Jeg ba deg om å holde kjeft,» sa Ahmeron irritert.
«Jeg kan hjelpe deg,» fortsatte Leyhla og kjente spenningen vibrere i kroppen. «Du kommer ikke noen vei sånn som det der.»
«Og hvordan kan ei lita jente som deg hjelpe meg?» spurte Ahmeron spottende. Leyhla heiste opp kjoleskjørtet litt, stilte seg på knær ved siden av ham og plasserte det venstre kneet mellom bena hans for å stå best mulig i forhold til den vonde skulderen.
«Jeg er ikke jente,» protesterte hun lavmælt, litt fornærmet. «Jeg er kanskje yngre enn deg, men jeg er faktisk tjue år og fullgod kvinne.»
«Åja?» Ahmeron så dvelende på henne. Den ene munnviken ble dratt opp i et besk smil. Leyhla rødmet og forsøkte å ikke la seg merke av det spottende blikket hans, og sin egen kropps reaksjoner. Hjertet banket hardere mens noe begynte å trykke mellom bena. Det banket svakt og sødmefylt, og lot seg ikke ignorere selv om hun forsøkte. Hun la hendene rundt skulderen hans, holdt dem over uten å berøre den. Ahmeron kjente at det varmet og lindret smerten litt etter litt.
«Ronia…» mumlet han, bøyde hodet og skjulte et seiersfullt smil. «Jaså, mamma Ronia er heks?»
«Hva mener du med det?»
«Datteren Leyhla kan jo helbrede.» Han smøg hånden forsiktig under skjørtekanten, mellom bena hennes. «Og Leyhla er også heks, eller hva?»
«Nå er det din tur til å holde kjeft,» mumlet Leyhla med røde kinn og bante innvendig for uforsiktigheten sin. – Det er da vel ikke min feil at det tar på, tenkte hun mørkt mens hun fortsatte behandlingen av skulderen hans. – Det å være smekkfull av evner og aldri få bruke dem, å være full av lyst til å hjelpe dem som trenger det, og ikke kunne gjøre noe. Bare for å unngå å bli oppdaget av prestejævelen og den feite kjerringa hans.
«Ta det med ro, jeg har ikke tenkt å angi dere,» smilte Ahmeron skjevt. «Tror du jeg har for vane å komme deisende på denne måten?» Leyhla så forskrekket på ham og måpte.
«Å, jasså ja?» sa hun indignert. «Det er ikke bare jeg som har evner her, hva? En tankelesende demon er det siste jeg trenger.»
«Å, du trenger meg mer enn du vet, lille Leyhla,» mumlet Ahmeron og strøk hånden forsiktig mot ømfintlig hud på innsiden av låret. Hånden var så varm at hun kunne kjenne den allerede før den la seg inntil. Leyhla lukket øynene og trakk pusten.
– Så svimmel jeg blir, tenkte hun forvirret. – Så ør, varm og svimmel. Det kiler deilig i hele kroppen og hendene mine skjelver… hva er dette? Ahmeron betraktet henne mens han rolig førte hånden enda lenger opp. Han så at hun stivnet forbauset. De lysegrå øynene åpnet seg og så ned på ham, med et blikk som ble stadig mer slørete etter hvert som hånden strøk lenger opp, helt opp. Der lot han fingrene forsiktig og kilende føle seg fram i stadig fuktigere folder. Urørte, varme, ventende… En uplukket blomst, en duggfrisk lilje.
Leyhlas hender sank langsomt ned. Hun rettet ryggen og trakk pusten i et kort gisp da han førte fingeren dypt inn. Den var kald i heten hennes, hun likte det og klarte ikke å holde tilbake et lite stønn. Det brant under huden, som dirret av ukjente, allikevel velkjente følelser.
«Dette fortalte aldri mamma Ronia noe om,» sa hun lavt, med en undertone av opphisselse. Hun pustet tungt med åpen munn mens følelser hun til nå hadde kjent som en vag murring, fikk kroppen til å sitre. De smøg seg rundt i underlivet som pulserende dunk hver gang Ahmeron gled over det punktet han søkte.
«Det er mye mamma Ronia ikke har fortalt om,» svarte Ahmeron mens han forsiktig førte fingeren ut og inn. Den gled lett i stadig fuktigere kjønn. «Det er heller ikke alt mamma Ronia vet, eller trenger å vite.» Fingeren gled langsomt ut. Så tok han tak rundt Leyhlas slanke liv, dyttet henne ned i gresset og la seg tungt over henne, mens han støttet seg på albuene. Mørkegrønn, naken, opphisset og hissende. Demonlemmet stanget utålmodig mot venusberget. Bare et tynt lag med kjolestoff skilte de to bankende kjønnene. «Du snakket ikke sant i sted,» hvisket han påtrengende og kjente hjertet hennes slå hardt og fort, kjente de runde brystene heve og senke seg i tung pust under ham mens brystvortene hardnet betydelig. «Du er ikke fullgod kvinne – enda.»
«Hva… mener du?» Leyhla hadde lagt hendene på den kraftige, glatte brystkassen, men visste ikke om hun dyttet eller strøk. Hun var svimmel, og skalv og brant innvendig.
«En liten heksejomfru.» Den hvesende pusten mot øret var het. Ilinger jòg gjennom Leyhla da leppene så vidt berørte øret, og gåsehuden freste nedover halsen. «Stakkars lille, ensomme, uberørte, hete heksejomfru. Du er ikke fullgod kvinne enda.» Ahmeron løftet hodet og så utfordrende på henne mens han smakte på den fuktige fingertuppen sin med myke lepper. Smakte på de salte saftene. Blikket var intens, hun elsket det – og likte det ikke. Det var for gjennomtrengende. Demonen halte kjoleskjørtet helt opp til livet, så rumpa møtte kjølig gress. Han strøk hardt oppover lårene og hoftene hennes med krevende hender, presset seg mellom bena, gned det ivrige, bankende, harde lemmet mot det varme, våte kvinnekjønnet mens leppene delte seg i invitasjon. For Leyhla virket utstyret hans ufattelig hardt og stort, hun klynket bedende og vred på seg. Om det var for å slippe løs eller om hun ønsket å komme tettere inntil ham, visste hun ikke. Kroppen adlød ikke tankene nå. En skjelving gikk gjennom kroppen da den harde stammen gled over det sitrende senteret for lyst.
Nå hadde hun ikke kontroll over seg selv lenger, kroppen gjorde det den selv ville. Det var dette hun hele livet hadde lengtet etter, brent for, som hadde drevet henne nesten til vanvidd av rastløshet og hunger, og da hadde det bare vært en brøkdel av hva hun følte nå. Allikevel prøvde hun stakkåndet å protestere uten å vite hvorfor.
«Ikke gjør det, Ahmeron,» klynket hun hjelpeløst.
«Hvorfor ikke? Liker du det ikke?» knurret han blidt, rullet eggende på hoftene og fortsatte å gni den harde staken frem og tilbake, opp og ned. Det lille punktet mellom bena brant utålmodig, en søt, deilig svie og Leyhla stønnet av begjær. Det kriblet i brystene mens knoppene sto stive og ivrige mot kjolestoffet. Ahmeron så det og smilte beskt.
«Jo… åh, nei, jeg… Ahmeron, vær så snill.» Hun var rød i kinnene av opphisselse og de blanke, store, grå øynene så bedende på ham.
«Hele kroppen din skriker etter mer, Leyhla. Ikke lyv for meg.»
«Vær så snill,» hvisket Leyhla forvirret, vel vitende om at hun ikke mente det hun sa. Alt inni henne var kaos mens lysten sildret gjennom kroppen som en bekk av begjær. Hun ville at han skulle fortsette, at han skulle ta henne. Her og nå. Hardt. Hele kroppen brant av lyst, skrek etter å bli elsket. Hun var så opphisset at det kjentes som om hun var hoven mellom bena.
Leyhla lukket øynene og jamret lavt.
– Vær så snill, tenkte hun tryglende med ulne tanker, visste hva hun ba om, hva kroppen ba om. Hun ønsket ikke lenger at han skulle la være. – Vær så snill, ta meg… Den indre stemmen lød vill og ukontrollert, som om all vilje hadde forstummet. – Ta meg, Ahmeron. Ta meg nå, ta meg, ta…
Leyhla skrek. En plutselig smerte flammet opp i underlivet, kort og intens mens stemmen hennes gjallet brått gjennom skogen. Ahmeron støtte helt inn med et langt grynt og stoppet. Leyhla stønnet skjelvende, vred på underlivet, kroppen tagg ham om å fortsette, og demonen adlød. Smerten var borte, hele kroppen var fylt av nytelse. Fylt av lemmet hans, varmt og hardt. Ahmeron var stor, han måtte presse for å trenge helt inn. Men det var en annen slags smerte, som bidro til større nytelse. Leyhla stønnet igjen, støtte imot uten vilje til å stoppe mens lysken dunket mot den harde hoftekammen hans for hvert støt, og underlivene lagde fuktige lyder sammen. Han var våt, Leyhlas safter hadde vætet staken grundig.
Ahmeron hadde tatt all motvilje fra henne med sin altoppslukende utstråling. Og hun overlot seg selv til ham, lot ham styre det ville, sanseløse rittet til hun skrek i ekstase. Små eksplosjoner flommet støtvis gjennom den kåte kroppen, og da det som virket uendelig, dabbet av og hun ble liggende med en andpusten demon over seg, kom hun tilbake til virkeligheten. Utslitt, lykkelig og tilfreds.
– Leyhla, hvisket det svakt inni henne. – Hva gjør du med meg? Det tok en stund før det gikk opp for henne at det var Ahmerons stemme hun hørte i tankene. – Hva er du egentlig? En heksejomfru som forfører en hjelpeløs demon…
– Hvem er det som forfører hvem, liksom? tenkte Leyhla og følte en boblende trang til å le. Hun var så utslitt og lykkelig at alt var morsomt nå.
«Hva?» bjeffet Ahmeron med skarp stemme. Han heiste seg brått opp på strake armer og stirret stivt på henne. «Hva var det du tenkte nå?»
«Jeg…» Leyhla stusset og flakket med blikket. Hun gjorde som han hadde befalt tidligere; å holde kjeft. «Ingenting,» sa hun . «Jeg sier… jeg mener, tenker så mye rart når jeg er sliten.» Ahmeron trakk seg ut og reiste seg opp.
«Din lille løgnhals,» knurret han lavt og så ned på henne. Leyhla rødmet og dro kjoleskjørtet ned. Hun reiste seg og kjente at hun skalv i knærne. Underlivet var fuktig av egne safter og numment etter den deilige behandlingen.
«Løgner? Jeg?» protesterte Leyhla. «Hva med deg? Som kommer deisende ned fra himmel… nei, opp fra helv.. Nei… Som kommer deisende, for faen. Og når du får hjelp, er det ikke så mye som et lite takk å få. Isteden forfører du meg, selv om jeg ber deg om å ikke gjøre det. Er det stort bedre det, da?» freste hun sint og ble enda sintere da Ahmeron la hodet bakover, og lo høyt og hjertelig.
«Tvang jeg deg? Skjedde det mot din vilje, Leyhla? Hvem var det som brant av kåthet og tagg meg om å bli tatt?»
«… og så stjeler du tankene mine.»
«Ja,» flirte Ahmeron. «Og takk.» Han bukket overdrevent for henne. «… for at du hjalp meg, lille Sommerfugl. Men jeg lyver i alle fall ikke.»
«Er det stort bedre å forføre jomfruer som sier de ikke vil?»
«Nå lyver du igjen, Leyhla. Aller mest for deg selv.» Ahmeron så på henne. Han strakte ut en hånd, grep et fast tak i det lange håret i bakhodet og dro henne nærmere. «Jeg kan ikke forføre deg hvis du ikke selv vil,» sa han mens øynene fanget hennes og holdt dem fast. Umerkelig begynte pusten å gå fortere og tyngre, Ahmerons karisma var overveldende og deilig bedøvende. «At du kan lese tankene mine i svake øyeblikk, får jeg heller bære over med. For det var det du gjorde, ikke sant?» Leyhla nikket stumt uten å kunne slippe øynene hans med blikket. Som forhekset sto hun tett inntil demonen mens hånden holdt henne med et fast grep i nakken. Hun kjente svak prikking i hodebunnen av berøringen. Leyhla tente av den røffe behandlingen og klarte ikke å samle tankene helt.
Leppene hennes var lett adskilte. Det forekom henne plutselig at de hadde elsket som om det var den siste dagen i livet, men kysset hverandre, det hadde de ikke gjort. Ikke en gang. Kanskje demoner ikke liker å kysse?
– Nei, tenkte Leyhla forferdet da hun så det ironiske fliret i Ahmerons ansikt. – Nå leste han tankene mine igjen. At jeg ikke kan holde munn…
Lenger kom hun ikke. Hodet ble tomt da Ahmerons myke lepper dekket hennes og en våt, varm tunge skilte dem. Ahmeron lot den sirkle dvelende rundt mens han holdt henne fast med et godt tak i håret. Han presset henne inntil seg, kunne kjenne de velformede brystene under det ru kjolestoffet, tett inntil brystkassen. Han sugde tungen inn, roterte sin langsomt rundt hennes. Leppene hans var både harde og krevende, og myke og pirrende. Leyhla trakk pusten dypt, kjente lysten velle opp igjen og følte trang til å slynge bena rundt livet hans og knytte seg fast mens han spiddet henne.
– Ahmeron, tenkte hun ør. – Stopp. Ahmeron slapp taket, og avsluttet langsomt og pinefullt det deilige, sugende kysset. Han smilte skjevt da han så Leyhla stå med øynene lukket og munnen halvåpen. Ventende, ville ha mer. Det var som om leppene pulserte svakt.
«Du sliter meg ut,» hvisket hun og åpnet øynene. «Jeg skulle liksom være borte en liten stund for å samle urter til Ronia, også braser du inn i livet mitt.» Leyhla sperret øynene opp. «Ronia! Åh, nei. Fy fader, nå er jeg sent ute.» Hun begynte å se seg om etter urtene hun skulle ha, bøyde seg ned og rev opp noen røtter.
Hun gløttet opp på Ahmeron mens hun ristet røttene rene for jord, han hadde satt seg ned og betraktet henne.
«Hvordan ble du egentlig skadet?» spurte hun.
«Ææææh, glem det.» Ahmeron vred på seg og la seg tilbake i gresset, han hadde fremdeles en praktfull ereksjon og Leyhlas underliv reagerte som om det kunne se ham. Hun fortrengte det med store vansker.
«Kom igjen,» maste hun og snudde ryggen til for å slippe å se ham, før hun fant en ny urt til samlingen. «Hva hendte?»
«Eeeeh… Jeg svevde rundt litt for fort og rakk ikke å fordufte da… faen ta deg, Leyhla. Jeg kræsja med ei kråke.»
«Ei kråke??» Det vakre ansiktet sprakk i et ertende flir. «Åssen gikk det med kråka, da?»
«Å hold kjeft,» mumlet Ahmeron grettent.
«Så kråka kom fra det med småskrammer, er det derfor du ikke vil snakke om det?» lo Leyhla hjertelig.
«Bare så du vet det, så er ikke demoner helt usårbare, din lille snørrunge,» mumlet Ahmeron mens han stirret opp i himmelen og strevde med å late som ingenting. Demoner var elendige løgnere.
«Ble du sur?» Leyhla smilte stille og snørte igjen den siste posen mens hun reiste seg. «Å, kom igjen, da. Dra på smilebåndet. Dessuten er jeg ikke snørrunge. Jeg er kvinne. Det har du sørget for, ikke sant?»
«Kutt ut, for helvete.»
«Har du ikke humoristisk sans, Ahmeron?» Leyhla stanset ved siden av demonen og smilte ned til ham. Han møtte blikket hennes og smilte besk.
«Å joda, Sommerfugl.» Han strakte ut hånden og strøk henne oppover leggen. «Jeg liker å hisse deg opp. Det morer meg.»
«Møtes vi igjen?» spurte Leyhla og gikk et skritt bakover før Ahmerons utstråling og letende fingre fikk overtaket igjen. Det banket skremmende godt i underlivet og duftende safter truet på ny med å sive ut av den ømme, men likevel ivrige åpningen.
«Når du minst venter det.»
«Hvordan kan du sveve omkring uten vinger?»
«Lett nok.» Ahmeron reiste seg opp. «Jeg gjør bare slik…» sa han og forsvant uten videre, rett foran henne.
Leyhla ble stående igjen med et skuffet uttrykk i ansiktet. Stille sto hun og lyttet i håp om at han skulle dukke opp igjen, men til slutt sukket hun resignert og satte kursen mot blomsterenga, hjemover. Det kjentes ømt og hovent ut mellom bena, men dette bidro til at hun vanskelig kunne bortforklare det som nettopp hadde skjedd. Og med minnene kom også kåtheten tilbake.
– Ahmeron, sang det inni henne. – Demonen Ahmeron. Min egen demon. Det skulle hun vokte seg vel for å si, og tenke. Han ville sikkert ikke like det om hun betraktet ham som sin. Dessuten hadde han sagt at de skulle møtes igjen, og tanken på dette gjorde henne litt mildere stemt. Hun forsøkte å fortrenge den sødmefylte, deilige smerten i underlivet.
Med raske, lette skritt ble hjemveien mindre og mindre. Da hun nådde toppen av enga, kunne hun se ned på den andre siden av haugen, og den lille hytta hvor hun og Ronia bodde.
Ronia sto ved bordet da Leyhla kom inn.
«I alle dager…» hilste hun datteren. «Jeg begynte å bli engstelig, så lenge som du ble.» Bordet var fullt av krukker og små skinnposer.
«Jeg møtte noen,» smilte Leyhla hemmelighetsfull og la samleposen fra seg på bordet. Ronia så på henne og smilte svakt.
«Hvem da?»
De lignet hverandre når det gjaldt skjønnhet, men Leyhlas hår var ravnsvart og Ronias var skinnende brunt. Leyhla hadde arvet farens farger og av og til smertet det Ronia å se den mannen hun elsket i Leyhlas skikkelse.
Leyhla satte seg forsiktig, spennende øm mellom bena av uvante opplevelser. Hun la bena i kors, klemte dem sammen og kjente den samme, kåte, søte fornemmelsen ulme svakt i skrittet. Det lure smilet spredte seg over ansiktet, som hadde en ny glød.
«Jeg tror ikke jeg kan si det, Ronia.»
«Din luring,» lo Ronia lavt og grep posen Leyhla hadde lagt fra seg. Deretter gikk hun bort til grua, hvor den flate stenen lå, der hun tørket urtene. «Men vil du ikke betro deg til din gamle mor, må jeg vel respektere det.»
«Du er ikke gammel, mamma,» lo Leyhla. «Du er bare midt i blomstringstiden.»
«Og du har akkurat begynt?» Ronia snudde seg halvt og sendte et øyekast mot datteren, med det ene øyenbrynet svakt hevet. «Den blomstringsprosessen skulle jeg likt å høre om.»
«Pass på dine egne blomster, du.» Leyhla grep en krukke med velduftende salve og snuste forsiktig. «Du som har fortalt om demoner, har du møtt noen, noen gang?»
«Demoner?» Ronia sto med ryggen til mens hun spredte urtene ved grua, og var glad for at Leyhla ikke så ansiktet hennes. «Hvorfor i all verden spør du meg om det?»
«Er det demoner på Bloksberg?» fortsatte Leyhla unnvikende.
«Nei. På Bloksberg er det bare smådjevler, andre hekser og Mørkets Fyrste selv.»
«Har du møtt ham, da?»
«Ja, det har jeg.» Ronia satte seg ved bordet ovenfor Leyhla.
«Hva gjør dere på Bloksberg, da?» spurte Leyhla og smilte svakt.
«Det vet du,» smilte Ronia tilbake og kløp datteren i nesen.
«Kan jeg også få prøve?» forsøkte Leyhla seg forsiktig, inspirert av sine nye opplevelser i skogen. Ronia så granskende på henne før hun svarte.
«Det er noe som sier meg at du ikke har behov for å dra til Bloksberg.»
«Øøøøh… hvorfor drar du, da?»
«Når man er sulten, så spiser man. Ikke sant?» Ronia la hodet på skakke og smilte skjevt.
«Betyr det at jeg ikke er sulten enda?»
«Det kan bety at vi begge er sultne, men spiser forskjellige ting for å stille sulten.»
«…å.» Leyhla rynket brynene og så ut som hun tenkte hardt mens blikket sank ned i bordplaten.
«Det er heller ikke alltid en får den maten en har mest lyst på.»
«Er det derfor du ikke bryr deg om å finne deg en mann?»
«Det finnes ingen som kan stille min sult lenger.»
«Er det lenge siden du var på Bloksberg, da?» sa Leyhla og var glad for at moren ikke spurte om mer som kunne avsløre hennes møte med Ahmeron.
«Ja, det er lenge siden,» svarte Ronia mens hun begynte å legge poser og krukker i en liten sekk. Hun hadde et fraværende uttrykk i ansiktet da hun svarte, og stemmen hadde et snev av lengsel. «Alt for lenge.»
«Hvorfor drar du ikke, da? Er du ikke sulten nok?»
«Åjo, men hodepinen, Leyhla. Som å våkne med hjernen dobbelt så stor og hodeskallen dobbelt så liten. Det dundrer og presser, bare på grunn av den fordømte salven.»
«Ikke kall den fordømt,» sa Leyhla spøkefullt og hjalp henne å rydde. «Uten den hadde du aldri kommet til Bloksberg. Tenk på alt du hadde gått glipp av.»
«Joda, det er riktig det,» smilte Ronia og reiste seg for å legge vekk urtesekken. – Men det er mer å gå glipp av enn Bloksberg, mer enn du forhåpentligvis noensinne kommer til å få vite, tenkte hun vemodig og kjente lengselen som et sprengende sug i brystet. Slik som i natt da kåtheten brant som søte luer, slik som utallige andre netter. «Hvorfor denne plutselige interessen for demoner?» spurte hun lavt, med en stemme som dekket vaktsomheten i spørsmålet. Leyhla vred unnvikende på skuldrene.
«Du fortalte om dem en gang, og jeg fikk lyst til å vite mer.»
«Du er en elendig løgner,» sa Ronia og la hånden fortrolig på datterens skulder. «Jeg skal ikke tvinge deg til å fortelle hva som har skjedd. Men jeg vil advare deg. Bli aldri glad i en demon, Leyhla. Ikke forelsk deg i en. De er bare ute etter å besette folk, gi dem hugsott og bruke dem før de forsvinner når de selv finner det for godt. Demoner kan ikke føle kjærlighet.» Ronia så alvorlig inn i Leyhlas øyne. «Forstår du det? Vokt følelsene dine. Demoner gir aldri noe, de tar kun for sin egen vinning og etterlater mennesker i vilt opprør og lengsel for resten av livet. Svake mennesker kan til og med dø av lengsel.»
«Men Ahm…» begynte Leyhla, men stoppet seg selv og kremtet. «…Ahrm… javel, du har sikkert rett. Nå spiser vi, jeg er sulten.» Hun reiste seg for å dekke bordet til kvelds, fulgt av Ronias betenkte blikk.
Det var mørkt i rommet og varmen hadde akkurat begynt å bre seg under fellen. Med øynene lukket og fellen godt pakket rundt seg, lå hun på siden og forsøkte å sove. Tankene kvernet rundt Ahmeron og skogen og det han hadde tenkt, det at hun hadde forført ham. Hun forsto det ikke helt, det var jo han som hadde tatt kontrollen over henne med ukjente følelser og deilige lyster… Den hissende demonen hadde tent en ild i henne som hun ikke ville klare å slukke selv.
'… demoner kan ikke føle kjærlighet…' hadde Ronia sagt. Men det var da ikke det Leyhla ønsket, det var ikke kjærlighet hun følte for Ahmeron. Hvis en kunne føle noe for en demon, da. Og det etter en gangs forførelse.
Leyhla sukket i mørket, snudde seg og klemte bena sammen. Hun var hoven der nede etter uvant aktivitet, noe som fikk det til å ulme sterkere på grunn av oppmerksomheten det tiltrakk. Det verket i kroppen. Ahmeron hadde satt henne i brann, noe ulmet latent og ventet på å blusse opp igjen.
'… de dukker bare opp… besetter… kun for egen vinning…' Det var så absolutt ikke bare Ahmeron som var forført, nei. Og når det gjaldt kun egen vinning, måtte hun erkjenne at hun hadde hatt utbytte av det selv. Det var altså ikke bare Ahmeron som hadde tatt for egen vinning.
Leyhla stønnet forvirret. Når ville han komme tilbake? Ville han i det hele tatt komme?
– Har du dårlig hukommelse, Sommerfugl?
Med et svakt, lite hvin, snurret Leyhla rundt under fellen og stirret ut i mørket med flakkende blikk og øynene vidåpne.
«Ahmeron?» hvisket hun åndeløst, Ronia lå i senga ved den andre veggen og Leyhla ville nødig vekke henne. «Ahmeron, hvor er du?»
– Over deg, rundt deg, inni deg… Over alt. Leyhla trakk fellen opp til haken og så seg rundt i håp om at hun skulle få øye på hvor han var.
– Hører du tankene mine? tenkte hun spent og skalv innvendig av deilig spenning. Hun smilte bredt ved svaret.
– Ja. Hvert ord. Alt du ikke vil jeg skal høre, også. Har du dårlig hukommelse, Leyhla?
– Åssen da? smilte Leyhla og visste hva han siktet til.
– Trodde du ikke at jeg kom tilbake? Sa jeg ikke at jeg aldri lyver?
– Du sier så mye rart, gjør så mye rart, tenkte Leyhla. – Du forvirrer meg.
– Forvirrer? Er du forvirret, Leyhla? Allerede? Ahmeron lo i tankene hennes. – Du har ikke opplevd noe enda.
– Du mener at du så vidt har begynt besettelsen?
– Hva er det som får deg til å tro at du er besatt?
– Mamma Ronia sa…
– Mamma Ronia vet ikke alt, har jeg sagt, avbrøt Ahmeron irritert.
– Hva vil du med meg, da? Leyhla holdt pusten for å høre stemmen i hodet bedre, men det kom ikke noe svar. – Ahmeron? Ubevisst spisset Leyhla ørene, redd for å gå glipp av det minste tegn fra ham. Hun følte ham, ante ham, kunne kjenne at han var der fremdeles og sanset nærheten. Men noe svar ville han ikke gi.
«Ahmeron,» hvisket hun bedende, redd for at hun hadde skremt ham bort. «Javel, glem det. Du vinner. Glem at jeg spurte.»
– Dumme gås, du spør for mye.
– Og du flyr som ei ku, parerte Leyhla ertende. – Men hvorfor viser du deg ikke?
– Jeg trenger ikke å vise meg for å forføre deg, Sommerfugl.
– …å? En snikende forventning smøg seg i magen, hjertet hoppet over et slag før det fortsatte i et litt raskere og tyngre tempo. – Hva mener du? Det hørtes tydelig at hun pustet i det stille rommet nå.
Det sitret mellom Leyhlas ben og hun hevet øyenbrynene overrasket. Da begjæret flommet overrumplende som en tidevannsbølge gjennom kroppen, gispet hun og vred seg hjelpeløst av begjær under fellen. Gåsehud flammet over huden, ilinger rislet i hver nerve i kroppen, fra hodebunn til fotsåle, fikk hårene til å reise seg i nakken og tærne til å krølle seg, inntil bølgen dabbet av og hun kunne puste ut etter det behagelige lystsjokket.
– Jeg sa jo at jeg var inne i deg, lo Ahmeron i tankene hennes og Leyhla stønnet svakt, omtåket av brennende lyst.
– Ahmeron, hva er det du gjør?
– Jeg forfører deg, lille, vakre, kåte heks. Det er jo det du vil, ikke sant? Stemmen var påtrengende og intens, og skapte nye, heftige lystbølger i kroppen.
– Ronia… Leyhla ristet svakt på hodet, virkeligheten ble så uinteressant, så langt vekk. Hun frigjorde hendene fra fellen, strøk dem over ansiktet, gjennom håret. – Hun ligger jo…
– Ronia sover, hun ser ingenting.
Leyhla vred på hoftene og gned lårene dvelende mot hverandre, kjente fuktighet av begjærets safter. Det banket i kjønnet. Varmt, vått og villig.
– Ahmeron, du er sprø, tenkte hun klynkende. – Ikke gjør det. Jeg vil da ikke nå.
– Du lyver, knurret Ahmeron dypt og hissende. – Du vil. Kroppen din vil. Jeg kan ikke gjøre noe før du vil det, det vet du. Leyhla strøk seg på lårene med fingre som sprikte av begjær mens hun bet seg svakt i underleppen. Neglene etterlot røde streker på huden. Nå hadde hun ikke mye igjen av selvkontrollen, Ahmerons altoppslukende lidenskap hadde tatt all styring og Leyhla vred seg utålmodig under fellen. Hoftene roterte svakt, hun klemte skjedemusklene sammen og kjente den ømme, søte fornemmelsen av dunkende lyst i hovent kjønn.
– Jeg… Hun klynket stille i det mørke rommet. – Jeg vil at du skal… «Ta meg,» hvisket Leyhla åndeløst ut i natten med lukkede øyne. Hun merket vagt at hendene og armene ble numne, men de beveget seg selv. Ahmeron overtok styringen totalt. Hennes hender ble hans. De gled oppover magen så den myke, følsomme huden trakk seg sammen i deilig, prikkende gåsehud. Fingrene strøk så lekende lett at det var på nippet til å bli uutholdelig. De gled videre oppover til Leyhlas runde bryst, hvor de kjælte dovent og sirklet rundt. Gradvis kjentes en varm tunge som sirklet sammen med hendene, en tunge med en svak kløft på spissen. Plirende, spillende, varm og leken… Brystvortene stivnet under den lette, pirrende behandlingen og hardnet ivrige av vellyst.
Leyhla lå med munnen åpen og et svakt smil om leppene mens hun nøt det som skjedde med øynene lukket. Pusten var tung og litt raskere enn normalt. Hendene ble ført nedover igjen, forbi navlen, over venusberget. Leyhla klynket svakt i protest, ville lenger ned, mellom bena, det var der det brant og sitret så uutholdelig, der lengselen ulmet som en ventende flamme. Hele kroppen brant, men det var i underlivet det var verst.
– Ahmeron, ikke terg meg, tenkte hun tryglende og trakk pusten dypt, ør i hodet, svimmel av opphisselse. Ahmeron svarte ikke. Han førte bare hendene til lårene igjen, som han skilte varsomt. Fingrene strøk på innsiden og den usynlige tungen spilte over myk, følsom hud. Leyhla holdt ubevisst pusten da hun merket at han begynte å nærme seg venusberget igjen. Hun klarte ikke å holde tilbake et svakt, men henrykt og skjelvende «Hååååhh,» da han førte fingrene hennes – eller var det tungen sin? – til den bankende, ventende, våte varmen. Fingrene videt ut, skilte kjønnsleppene og begynte å massere det velkjente, følsomme punktet med langsomme, roterende, lette bevegelser. En deilig, søt fornemmelse ulmet svakt i nervene rundt det lille punktet av lyst, som hadde ventet lenge nå!
Leyhla vred svakt på hoftene, visste ikke hvor Ahmeron var, men hun ønsket at han ville vise seg snart. Den fuktige, varme tungen som sirklet sakte og dvelende rundt og rundt, frem og tilbake sammen med fingrene, den fikk Leyhla til å glemme alt rundt seg. Nå var det bare hun og Ahmeron som eksisterte.
«Ahmeron,» hvisket hun. «Ahmeron, la meg se deg, føle deg inntil meg, kjenne huden din mot min.» Ahmeron svarte ikke. Han fortsatte den pinefulle, deilige behandlingen og fingeren hennes gikk fortere. Av og til strøk den en tur innom åpningen for å fukte fingertuppen. En hvit følelse av strømninger spredte seg fra den vesle knoppen og oppover innvendig, hver gang fingeren – tungespissen – eggende strøk over nytelsespunktet.
«Ahmeron,» jamret Leyhla lavt og kjente gradvis noe over seg, noe tungt og varmt som dekket hele kroppen hennes. En kraftig, mandig kropp med grønn, deilig hud. Ahmeron ble langsomt materialisert mellom Leyhlas ben, han støttet seg på albuene med hendene ømt mot Leyhlas kinn og holdt hodet hennes fast. Hun kjente at den såre åpningen varsomt ble videt ut mens han dukket opp inni henne også. Varm og hard og deilig stor.
Ahmeron kysset Leyhla begjærlig og hun holdt rundt ham, strøk ham, krøket fingrene i nytelse og dro knærne lenger opp. Han trengte dypt inn i henne slik, hun med knærne nesten opp til øreflippene og korsryggen godt plantet i madrassen. Demonen la leggene hennes over skuldrene sine, så hun kunne holde hodet hans fast mellom knærne om hun ville. Hun grep et godt tak rundt rumpeballene hans, kjente musklene arbeide, måtte ta seg sammen for ikke å stønne så høyt at Ronia våknet. Pungen hans ble fuktig av svette og Leyhlas safter, hun kunne høre søte, våte lyder smatte under fellen. Lakenet hadde sikkert en våt flekk fra kåtheten hennes nå.
– Leyhla, lød det knurrende i hodet hennes. – … Jeg holder ikke ut, Leyhla… du driver meg til vanvidd … Ahmeron glemte fullstendig at hun kunne lese hans tanker i svake øyeblikk.
Leyhla hadde kontroll over hendene selv nå. Hun dyttet ham til siden og satte seg overskrevs mens hun kløp med musklene rundt lemmet hans. Nå var det hennes tur til å lage fuktige tungestriper på Ahmerons hals, hele tiden mens det deilige jernet støtet med voldsomme bevegelser. Det lød opphissende, våte lyder fra kjønn i erotisk bevegelse. Leyhla holdt seg fast i senete skuldre, halsen snørte seg i nytelse og ilinger strålte ut fra underlivet mens de skjelvende spredte seg utover i kroppen. Orgasmen overmannet henne, varme, sitrende støt jòg rundt i kroppen som små tornadoer av nytelse. Hun sugde seg omtåket fast i Ahmerons myke halshud og sank skjelvende sammen over den lidenskapelige demonen mens han stønnet ukontrollert i de samme tornadoene som jòg gjennom henne.
Leyhla syntes hun fløt i løse luften over senga med fellen hengende over seg, og kom sakte til hektene igjen. Langsomt sank hun ned på lakenet, samlet et par stive, støle ben og la seg på ryggen. For utmattet til å tenke, sovnet hun tilfredsstilt, helt uvitende om at et annet par lysegrå øyne lå og stirret glitrende blanke, og søvnløse ut i mørket.
Ronia verket av uro. Hele kroppen skrek etter en mann. Luften oste av sex etter datterens sjokkerende hete elskov med en demon. Mens Ronia med store øyne hadde vært ufrivillig, men lydhørt vitne til akten og rommet ble fylt med den tunge lukten av kjønn, hadde hun nytteløst forsøkt å stille sitt eget hjelpeløse begjær. Men fingrene stilnet bare den verste ilden. Brannen slukket aldri helt. Aldri!
Hun trakk pusten dypt og la seg på siden med lårene klemt mot hverandre, og hendene trykket mellom lårene og opp mot underlivet. Da hun lukket øynene for å forsøke å sove igjen, kjente hun at ilden var der fremdeles. Den lå latent som en glo og trengte ikke mye trekk for å blusse opp igjen. Uten at hun egentlig ville det, hadde fingrene igjen funnet fram, og instinktet tok over.
Ronia sov ikke resten av natten.
