At SM-lek er mer risikofylt enn vanlig sex er det ingen tvil om (om man da ser bort fra faren for kjønnssykdommer, som er rimelig konstant uansett). Et menneske som er bastet og bundet er mer utsatt for skader enn en som er fri. For å minimalisere faren for skader er det enkelte sikkerhetsforanstaltninger man bør ta.
Det absolutt første man bør tenke på er at man ikke skal leke SM-leker på det første møtet. Å begynne med «vanlig» sex (i miljøet kalles det ofte vaniljesex) for så å avansere er den beste måten å nærme seg SM på. Dette gjelder selv personer som treffes på arrangementer i regi av seriøse organisasjoner, fordi ingen organisasjon eller forening kan garantere at samtlige medlemmer er akkurat slik de ønsker å fremstå. Et triks som er mye brukt i USA (og som vi sikkert med fordel kan overføre hit) er noe de kaller «silent alarm» (stille alarm). Egentlig ganske enkelt: om man skal treffe en person man ikke kjenner spesielt godt, og kanskje har en intensjon om en eller annen form for sex, så sier man fra til en man stoler på hvor man er. På et gitt tidspunkt ringer man så denne personen opp, og sier at alt står bra til. Om man ikke ringer opp er det da meningen at den andre personen skal kontakte f.eks. politi. Om det dreier seg om å treffe noen man f.eks. har blitt kjent med via Internett, eller kontaktannonser, så kan med fordel treffes på et offentlig sted. Små ting, men allikevel greie å ta med seg, det er dessverre slik at ikke alle mennesker som ferdes rundt der ute er like stabile; en del av dem har rett og slett onde hensikter.
Om man kommer dithen at man bestemmer seg for å leke, er det svært viktig å være enige om grensene for hvor langt man skal strekke det hele. Bondage, pisking, eller kanskje litt dominans? Slike ting må man være enige om på forhånd; det er ikke sikkert det er så lett for den underdanige å komme med innvendinger om vedkommende ligger bastet og bundet med et knebel i munnen. Husk at det til enhver tid er den Dominantes hele og fulle ansvar å se til at ingen grenser blir brutt (å skyve grenser kommer vi tilbake til). Det er helt klart en fordel at de to som skal leke kjenner hverandre best mulig, for panikk kan fort oppstå om den underdanige er plaget av f.eks. klaustrofobi. Noe følgende historie er et glimrende eksempel på.
En mann og en kvinne lekte jevnlig det de kalte bindeleker. Han bant henne godt fast i sengen, med spredte armer og ben, en stilling som gjør at hun føler seg svært sårbar. Dette var ikke første gangen, langt ifra, men av en eller annen grunn likte hun det ikke i dag, og ba om å bli sluppet løs. Han prøvde å løsne knutene, men de satt godt, og det hjalp ikke at hun utålmodig begynte å rive å slite i repene. Etter hvert som det ble klart for henne at han faktisk ikke greide å løsne knutene ble hun overmannet av panikk, og begynte å rive og slite panisk. Han på sin side visste ikke sine arme råd; dette var ikke slik det var planlagt. Etter et øyeblikks tenkepause forsvant han ut på kjøkkenet, og kom inn igjen med en stor forsjærskniv, med det mål for øyet å skjære henne løs. Hennes reaksjon på å se ham komme mot henne med en stor kniv, bundet og i en panisk tilstand, sier seg vel selv.
Så vidt oss bekjent var dette siste gangen de lekte denne typen lek. En historie som kanskje er litt på siden av det vi skriver om her, men dog. Man bør uansett snakke nøye sammen, bli enige om bruk av klemmer, pisk, håndjern, øyebind osv. Hva som er lov og hva som er tabu. Dette bør man kanskje også skrive ned i fellesskap.
Man kan med fordel bruke stoppord. Vanlige ord er rosa for pause, og rød for stopp. Det kan også være ord som ikke har med spillet å gjøre; det er f.eks. ikke lurt å velge ordene «nei» eller «stopp», siden disse er så vanlige. Om man er kneblet, kan man på forhånd avtale andre signaler, f.eks. knipse, bevege hodet i et bestemt mønster osv. En del mennesker foretrekker å ikke bruke stoppord. Årsaken er ofte at de føler at det kan bli en sovepute, man tenker kanskje ikke så mye over den underdaniges reaksjoner, eller den Dominante strekker det til ordet blir brukt for å se hvor langt de kan gå. Et stopp-ord skal i utgangspunktet ikke brukes med mindre det er absolutt nødvendig; det er en nødbrems, det er fortsatt den Dominante som har ansvaret, og uavhengig av stopp-ord eller ikke er det han/hennes oppgave og til en hver tid lese den underdaniges kroppsspråk, og se til at ingen lider overlast. Poenget med stopp-ordet er at kontrollen egentlig skal ligge hos den underdanige.
Til tross for at ordet ikke skal brukes med mindre det er nødvendig, kan det være lurt for en underdanig i et nytt SM-forhold å «teste» det selv om det tilsynelatende er unødvendig, bare for å se den Dominantes reaksjon. Om han ikke tar dette alvorlig og umiddelbart stopper, er han neppe egnet som Dominant.
En siste ting, som burde være unødvendig å minne noen på i våre dager, er å bruke kondom. Om man har sex med en ny partner, bør man alltid bruke dette.
