Høst og august! Æsj! Jeg satt ved pulten min på rekke nummer to fra veggen og var blitt niendeklassing. Nå stirret jeg mot pultene ved vinduet, forbi tre supersnobbete Adonis’er som het Carl, Even og Jørgen. De hadde som vanlig posisjonert seg nærmest klassens platinablonde skjønnheter; Rikke og Mari. Men, urk! Hva så jeg nå?
På plassen bak Mari satt en jente jeg ikke hadde sett før, en skikkelig Bambi. Eller bimbo? Skjønt, hun så mer utenlandsk og eksotisk ut; Langt ravnsort hår, passe slank uten å være en strikkepinne. Et litt rundt ansikt, men utrolig søtt, en liten oppstopper som pekte utover. Dét gjorde forresten puppene hennes også…og, nei, hun var da utrolig fin? Men løpet var nok kjørt, for Jørgen satt nærmest og var mer klassisk pen enn meg…
Pang! Det smalt i døren og klasseforstander Harald Flatanger kom inn med det vanlige «velkommen tilbake fra ferien». Jeg stirret oppmerksomt mot kateteret, for hva man enn kunne si om meg var jeg en streber; Meget i alle fag og særdeles i norsk muntlig og skriftlig. Slik hadde det vært, og slik skulle det bli. Ja, jeg var skoleflink; Lærerne godtok at jeg også kunne være småfrekk og litt for kvikk i kjeften, mens jeg tviholdt på klovnerollen min. Dén hadde jeg hatt i mange år.
«Ja, vi har fått en ny elev i klassen, vil du reise deg og fortelle hvem du er», spurte Flatanger. Og den nye åpenbaringen med ravnsort hår ség opp fra stolen som om hun hadde hydraulikk i ryggmargen. På perfekt skolenorsk fikk vi navnet; Gabrielle Junot, halvt fransk og halvt norsk, tospråklig, og mor og far hadde skilt lag. Nå var hun flyttet med moren fra Lillestrøm til vårt hjemlige lille Hosle i beste Bærum, og skulle være en flink femtenåring i niende klasse. Ja, akkurat som oss andre. Forresten var hun vant til å bli kalt Gabi.
Ja vel? Alle stirret på henne, men hun lot seg ikke affisere; Hun virket skikkelig trygg på seg selv. Dét hadde hun grunn til også. Hun var rett og slett vakker, finnes ikke noe bedre ord. Jentene stirret litt misunnelig på henne og guttene forsøkte å skjule sitt pubertale sikkel; Jeg var ikke bedre enn de andre. Full sublimering!
Første time etter ferien, norsktime, og tradisjonen skulle jo holdes. Flatanger så på meg; «Ja, Halfdan, har du skrevet noen poetiske pauli ord vi kan starte høsten med»? Jo, jeg måtte innrømme dét, vi snakker om en tradisjon som hadde vart lenge. Klassen flyttet blikkene forventningsfullt fra nyankomne Gabi og over på meg. Jeg hørte Flatangers hyggelige «ja, vær så god, Halfdan». Et slags forventningens sus var følbart i klasserommet mens jeg reiste meg og kvad:
Halleluja, unnskyld! Faen!
Nå er ferien forbi!
Puberteten, pokker ta’n
er en plage…må jeg si
Ferietid, ja! Og jeg drømte
om en dame; Hun var fin!
Det ble høst, og drømmen rømte
vekk fra meg…og dingsen min!
Sommernatt, vi er på hytta
– Hører stønnene til mor
Nei, de har jeg liten nytte av
selv om dingsen min blir stor!
Hør! Nå klår de på hverandre
og har fyrt seg opp på vin
Jeg har ingen jeg kan klandre;
Sukk, nå vokser dingsen min!
Alle ukene! En sommer!
Tro om jeg får varig mén?
Og jeg leser mens jeg kommer
i en bok av Inge og Sten!
Nå om høsten synker solen
og jeg håper…med et grin
på en trøst som blir at skolen nå
parkerer dingsen min!
* * *
Latteren runget gjennom klasserommet, bare overdøvet av en vanvittig klappsalve! Strengt tatt var ord som «faen» ikke helt gangbart i klasse 9B på Hosle, men Flatanger hadde jo selv sagt at poeter og kunstnere kunne ta seg friheter? Han smilte litt giftig, og jeg skjønte at jeg ville unngå en oppførselsanmerkning. Men…ikke en stikkpille:
«Jaså, puberteten er plagsom? Men si meg, Halfdan, Inge og Sten, har du kjøpt en bok av sexrådgiverne Inge og Sten Hegeler»?
«Ja, jeg må vel innrømme det».
«Men hvorfor, Halfdan? Du er jo kjæresteløs»?
Ny latter! Og mens Flatanger forklarte de uvitende i klassen at «Inge og Sten» ikke var rådgivende for homofile, men at Inge er et damenavn i Danmark, håpet jeg intenst at han ikke skulle spørre én gang til. Helt fåfengt.
Jo, så måtte jeg rødmende forklare bokkjøpet mitt med det norske ordspråket om at «har du en klave får du alltids en ku», og at jeg ville trene meg opp til å bli en god elsker. Ja, jeg visste hvem boken egentlig var myntet på; Nemlig mannebein av 1920-årgangen, dere vet, sånne skikkelige gammeldagse mannfolk; – Inn på soverommet med maven full av whisky hver lørdag, lyset avskrudd og så inn – ut og inn – ut i mor! Dingsen tømt etter sånn cirka ti hurtige minutter; – Deretter sove, brumme og snorke, mens mor lå igjen og ønsket seg noe mer, noe annet, noe sanselig, nært og varig. Jo, danske Inge hadde et poeng, og jeg trodde altså at jeg kunne lære noe…
«Ja hvem vet, Halfdan», smalt det fra Flatanger, «jeg spår at det kan bli noe på deg nå som du har ny kompetanse»! Høylytt latter. Og han fortsatte med å si at, «vel, vi skal uansett ha en høstfest som en hyggelig start på skoleåret, i gymsalen nå på lørdag. Kan dere bla opp på side 35 i leseboken…..»
* * *
Lørdag. Fest i gymsalen. Fikk øye på henne med én gang, ja da, Gabrielle. Eller Gabi, gjerne dét. Hun hadde en sort og rød kjole og var bare…nydelig. Adonis’ene kretset rundt henne som fluer på en hestelort; Du verden så modige de var. Ganske snart forsto jeg at motet kom fra et lite ulovlig vodka-party på utsiden, bak en av bygningene. Etter en stund ble jeg lei. Jeg kunne ikke fordra alkohol og sigaretter, syntes bare det var pyton med stor P. Nå tok jeg baktrappen, den gikk helt opp til det flate taket, pleide å sitte der, på varmlufts-uttaket, og filosofere. Uttaket hadde også to små piper som stakk opp, jeg satte meg på kanten av den ene, iført min nye sorte dress; Stirret på stjernene, tenkte på Gabrielle og visste at jeg var godt og ærlig fortapt. Og plutselig hører jeg bak meg; «Halfdan…?»
Det var Gabrielle! Hun måtte ha fulgt etter meg; Baktrappen var noe du ikke visste om, med mindre du var en snushane. Jeg er en snushane. Nå kom hun bort og satte seg på den andre miniatyr-pipen og så på meg; «Hva gjør du»?
«Tenker på deg». Det bare glapp ut. Men hvorfor ikke være ærlig?
«På meg, hvorfor det»?
«Fordi du er så vakker og flott og…jeg er bare totalt fortapt. Men ikke bli sur, vær så snill, vi kan vel være venner? Jeg er ikke innbilsk, altså…»
Gabrielle reiste seg, tok tak i hendene mine og trakk meg opp. Husker ikke alle detaljene. Men plutselig sto jeg med armene rundt livet hennes og kysset henne; Først bløtt, etter hvert nokså krevende. Jeg famlet vel litt, men i bakhodet raste alle læresetningene til Inge og Sten, og tungene våre møtte hverandre mens jeg var i himmel nummer sju. Minst.
Nå strøk jeg henne over halsen, kinnene, utenpå puppene, over maven, og flyttet meg over på stumpen hennes. For noen herlige kurver! Og jeg hvisket «snille deg, stopp meg hvis jeg går for langt, jeg er egentlig kul skjønner du». Men hun hvisket tilbake at, nei, «jeg vil ha deg, føle deg, bare fortsett, fortsett». Hun satte det ene benet oppå pipen av miniatyr; Klar bane! Fingrene mine reiste inn under kjolen hennes. De forserte lårene så følsomt, så følsomt, utenpå en tynn strømpebukse, og jeg begynte å stryke henne rytmisk utenpå skrittet. Varmt. Veldig varmt, og etter hvert fuktig. Hele tiden hvisket jeg hvor nydelig jeg syntes hun var og at jeg måtte stoppes. Mens vi kysset tror jeg vi begge forsto at ingen av oss hadde drukket alkohol, jeg kunne som sagt ikke fordra stoffet, og Gabrielle var også klinkende edru. Det luktet søtt av munnen hennes, nydelig søtt, og jeg tenkte på ånden du kjenner når en liten baby puster på deg. Fingrene mine krummet seg og strøk henne utenpå trusen og strømpebuksen; Først mykt og etter hvert krevende…og hvor var det Inge og Sten hadde skrevet at klitoris befant seg? Jo, dér måtte det være!
Jeg kunne kjenne gjennom trusen og strømpebuksen at hun svulmet opp og at kjønnsleppene skilte seg mens tungene våre danset sammen; Vi var omtrent like høye; Jeg så henne rett inn i øynene. Det venstre benet hennes var fortsatt plassert oppå den lille pipen; Hun var åpen, det var klar bane og nå hørte jeg lyder. «Ååååh, du er så deilig, det er så….åh…godt, men hold meg, hold meg»!
Jeg tok et ekstra tak om livet hennes mens den andre hånden økte farten på bevegelsen. Og plutselig skrek Gabrielle høyt og skalv mens hun presset seg mot meg! Hånden min ble klissvåt mens den begynte å stryke med stadig langsommere bevegelser. Ja, jeg rev meg løs fra munnen hennes og stirret opp på stjernene; Det var ikke bare hun som så «soler» og særlig stjerner»!
Gabrielle flyttet benet ned fra den lille opphøyde pipen, mens hun grep ansiktet mitt med begge hender. «Du? Du er jo bare totalt skjønn, dette er første gang jeg har opplevd noe så sterkt! Er det sant at du ikke har hatt noen jente før, og har lest om dette…i en bok»?
«Ja», svarte jeg bare, og så ble munnen min slepphendt igjen, «men snille deg, gi meg en sjanse selv om jeg var litt kjekkas nå, kan vi ikke prøve å være kjærester»?
«Vi ble kjærester nå, vi», hvisket hun tilbake, «og du, det er din tur»!
Nei, hun tok meg ikke i munnen, heldigvis, så erfarne var vi ikke. Hun stilte seg rett og slett bak meg, jeg kunne kjenne puppene hennes dytte meg i ryggen. Så åpnet hun smekken, fisket fram pikken min og begynte å bevege hånden fram og tilbake. Den var så hard den kunne bli. Og det var så godt! Jeg hvisket ut noen setninger fra bruksanvisningen til Inge og Sten om hvordan hun burde gjøre det, og gjett om hun ble modigere? Og jeg klarte å presse fram mellom stønnene mine at «du, hvis jeg spenner lårmusklene mine nå så påstår de at jeg kommer mye fortere».
«Spenn dem, da», hørte jeg tilbake.
Nå sto jeg nesten på tå mens jeg spente lårmusklene alt jeg kunne og slapp meg løs. Og med et mørkt hyl som kunne vært verdig en kong Halvdan Svarte, sprutet jeg ut over taket. Gabrielle fortsatte å støtte meg mens hun beveget hånden langsommere, og dingsen min var klar til å klappe sammen. Jeg snudde meg mot henne, fisket et rent lommetørkle opp av dressjakken og lurte hånden inn under strømpebuksen og trusen hennes; «Ikke vær redd, skatt», hvisket jeg, «skal bare tørke oss litt, OK»? Mens jeg tørket henne hørte jeg at «vær forsiktig, ellers får jeg så lyst én gang til». Da jeg hadde tørket henne overtok hun lommetørklet, og jeg overga meg til tørk. Hennes tørk.
Vi hadde ikke mer enn så vidt fått ordnet klærne og plassert pikken min der den hørte hjemme før det ble et helvetes rabalder nede i skolegården. Fra taket kunne vi se klasseforstander Harald Flatanger komme trekkende med vodka-gjengen; Carl, Even og Jørgen. Og med ganske mange andre. Nå flyttet vi oss lenger inn på taket, mens Gabrielle hvisket til meg at «du drikker altså ikke du, Halfdan»?
«Nei, men jeg er ikke så prektig. Kan bare ikke fordra smaken», hvisket jeg tilbake, «og i dag har jeg dessuten fått en ny skatt; Jeg vil mye heller ruse meg på deg».
Vi kysset. Vi kysset én gang til.
Og enda én.
Og så gikk vi hjem.
«Nå har vi opplevd den siste dydige dagen», hvisket jeg.
«Dydige dagen»? Gabrielle så på meg med disse mørke øynene sine. «Nei, den siste dydige dagen kommer senere, for snart skal jeg miste dyden min på ordentlig. Og dét skal bli med deg»!
Halleluja. Ikke noe faen, nei.
