Mandag etter høstfesten. Musestille i klasse 9B, og deretter en velkjent lyd: Pang! Jeg forsto aldri hvorfor ikke klasseforstander Harald Flatanger lærte seg å lukke en dør på vanlig måte. Var han så hardhendt mot sin kone? Men dét fikk jeg ikke tid til å tenke på, for nå brøt tordenværet løs. Flatanger oppsummerte høstfesten, og det viste seg at ganske mange i klassen hadde drukket ulovlig vodka. Han stirret ut i klassen som om han så etter flere syndere. Og så fikk han øye på poeten, altså meg.
«Du, Halfdan, var du på festen»?
«Ja, lærer».
«Jeg så deg ikke. Hvor gjemte du deg, og hva drev du med»?
«Jeg ble lei og snek meg opp på taket for å tenke, og jeg drakk ikke, for jeg hater alkohol».
«Ser man dét», sa Flatanger, og lot til å glemme at taket var forbudt område, «fornuftig. Men hva i all verden gjorde du på taket»?
«Han klinte med meg», smalt det fra Gabrielle, «og det er den deiligste festen jeg noen gang har vært på, helt uten vodka»!
Klassen begynte å summe, men et «hold munn» fra Flatanger bragte dem til ro. Nå stirret han på meg igjen; «Vil dét si at dere to er kjærester nå, da»?
«Ja», svarte jeg, «og akkurat nå er jeg veldig glad i deg, lærer. For det gikk jo troll i ord etter spådommen din om at det «kanskje ble noe på meg». Men jeg ville bli enda gladere i deg hvis du kunne gjøre én god gjerning til».
«Og hva er det, ja, eller hva tror du det er, Gabrielle? Dere er vel blitt synkrone kjærester nå»?
Nei, Gabrielle og jeg hadde ikke avtalt noe. Slett ikke. Men søndag etter festen hadde vi klint hele dagen og funnet ut hvor like vi var, hvor like gamle vi var; Vi hadde felles bursdag som vannmenn; 16. februar. Så jeg gjettet i grunnen hva hun ville si; «Jeg tror Halfdan mener det samme som meg, lærer, at vi blir enda mer glad i deg hvis du lar nåde gå for rett, og gir alko-bøttene én sjanse til», kom det fra Gabrielle.
«Hm»! Røntgenblikket hans nærmest scannet over klassen, og så blåste han seg opp til en ny tordentale. Gabrielle og jeg stirret på hverandre, men så flyttet vi blikket til Flatanger og fokuserte på ham. Synkront, som for å vise hvordan to forelskede vannmenn kan klare det. Og dér kom konklusjonen; Det fikk gå for denne gang, ingen brudulje med foreldrene, men hvis noen forsøkte seg på et vodka-party én gang til…så skulle det bli månelyst fra Hosle til Mombasa!
* * *
Dette ble min første demonstrasjon på hvor ærlig Gabrielle var. Hun sa alt hun mente rett ut, og jeg så henne aldri rødme. Gjennom hele høsten overrasket hun meg stadig vekk, for eksempel da vi var på rommet hennes og hun hvisket at «jeg er så kåt at du må komme hit og kline med meg hver dag. Du er kjæresten min, sjelevennen min, og det nye dopet mitt. Ikke prøv å snike deg unna»!
Nei vel.
Både Gabrielle og jeg var blokk-barn, hun alene med moren i en tre-roms; Jeg med én bror og foreldre i en fireroms. Vi var nesten alltid hos henne, for Gabrielle hadde sagt alt, ærlig, rett ut til moren sin; Nå var vi kjærester og hun ville kline med meg, og dyden hennes skulle vi ta 16. februar. «Tre ganger seksten», sa Gabrielle, for dén dagen ville vi begge bli 16 år og lovlige. Og ved kjøkkenbordet deres ble det dype samtaler med moren, som snart skjønte at hun ikke kunne hindre noe; Ja, jeg viste henne diktene mine, boken til Inge og Sten, og min samling av kondomer med fem års varighet.
Hun stolte på oss.
Og så flott Gabrielle var! Jeg kunne komme hjem til dem mens hun og moren drev med aerobic i turndrakter i stuen. Ventet på rommet hennes. Leste. Og når jeg lukker øynene gjenopplever jeg slike herlige minner som en snøtung ettermiddag i desember; Dér kommer Gabrielle inn, dytter meg ned i sengen, legger seg oppå og hvisker; «Du, i dag har jeg ikke truse under turndrakten. Jeg tror mamma så hvor kåt jeg var, enda jeg holdt meg bak henne hele tiden».
Fingrene mine begynner å stryke over kroppen hennes. Brystene knopper seg, vortene blir en slags stive bringebær innpakket i bomull. Hun kysser meg sultent, turndrakten er tynn og hun bruker ikke BH. Nei, vi tar ikke av oss alle klærne. Vi visste begge at da ville vi bli helt ustoppelige, eller som Gabrielle sa det; «Hvis jeg kommer helt naken inntil deg blir du voldtatt. La oss holde spenningen til 16. februar, så kan ingen si noe».
Mmmmm, flott, jeg var helt enig.
Men det påkledte minnet sitter jo der likevel. For alltid. Nå stryker fingrene videre rundt og rundt; Over maven hennes, hoftene, bak på rompa, og framover igjen. Oppover lårene, men ikke inn til skrittet. Helt nært, helt øverst, øverst på lårene, men ikke inn til sentrum. Og hun hvisker «åh, men ta på meg, da, vær så snill». Så ruller vi rundt, hun blir liggende underst på rygg og jeg erter henne; «Du, vet du hvor irriterende mange rundkjøringer det er her i Bærum? Og hvis noen er i rundkjøringen kan du ikke kjøre inn. Her er reglene: Du må vente»…
Min høyre hånd sirkulerer rundt og rundt skrittet hennes som en liten bil, men ikke inntil. Ikke! Venstre hånd står liksom og stanger og vil inn til midtrabatten og slå seg løs, men rundkjøringen er opptatt. Vi må jo følge trafikkreglene? Og Gabrielle puster tyngre og tyngre, for høyrehånden kjører i mindre og mindre sirkler, men aldri til sentrum. Plutselig griper hun den høyre hånden, stanser den, ler høyt og roper: «Gammel drittbil! Motorstopp»!
«Fyllekjøring», roper jeg tilbake, og den venstre hånden kjører i sikksakk inn i rundkjøringen, og rett mot midtrabatten. Fullt anarki i trafikken! Jeg begynner å stryke og massere blomsten hennes. Turndrakten er klissvåt utenpå hennes nydelige ungpikefitte, og hånden min er forsiktig, altfor forsiktig. Jeg hører dette «åååhhhh» som både er nytelse og en aldri så liten anklage. Da begynner rytmikken. Og nå vet jeg hvordan hun er skapt. Jeg stryker langs kjønnsleppene, jeg stryker over sentrum, jeg stryker opp mot klitten hennes og jeg trykker hardere. Hun blir kåtere og kåtere, jeg skjønner at hun vil komme snart. Og jeg roper at, «hei, det er en bikkje i rundkjøringen»! For her kommer hunden Sniff, den er mitt første orale overraskelsesangrep! Hendene forlater fuktigheten hennes, sprer bena, og jeg glir ned med ansiktet. Nå er jeg Sniff og jeg snuser og hun lukter helt herlig, og så kommer tungen i posisjon utenpå henne, akkurat dér hun vil ha meg. Og da klarer hun ikke mer; Hun ler jo også, men hun begynner å skjelve, hun samler bena sammen, blir det nesten for sterkt? Nå får jeg lårene hennes mot ørene og mister mye av hørselen selv om jeg er en hund, men jeg hører skriket likevel; «Aaaaaaaahhhhhhh…du Sniff og Halfdan skatt»!
Tungen min fortsetter selv om det gikk for henne, hun tåler det; Hun er jo litt beskyttet av turndrakten. Signalene er greie. Så lenge hun ikke dytter meg bort er alt i orden. Det er bare å roet tempoet og gi henne lette trykk mot sentrum til hun får samlet seg. Og når Gabrielle roper «grønt lys» kan jeg øke på med tungen og fingrene igjen; Øke tempoet og øke trykket. Hun er så flott! Hun er nydelig! Hun er energisk! Og nå kommer hun en gang til med et dunder-pang!
Vi ligger alltid tett inntil hverandre etterpå og leker murmel-vannmenn som vil glemme verden. Da har vi det nesten finest, fordi det er så nært. Og under en sånn kosestund planla vi hva som skulle skje midnatt til 16. februar. Det viktigste var at vårt første kjærlige knull bare skulle være godt, godt, godt. For begge. Men hvordan?
Løsningen? Lese Inge og Sten! Smarte ting som Erotikknett, Kondomeriet og dildoer eksisterte vel ikke på dén tiden. Nei, kjøpe en tynn slangeagurk hos Lorentzen, trekke et friskt kondom utenpå, hisse opp Gabrielle, og la henne gjøre det selv. Jepp. Det skjedde et par uker før, sånn cirka 1. februar. Ren praktisk kan du si at hun tok dyden for egen hånd, eller egen agurk. Men dét ga vi blaffen i. Vår første sammenkobling skulle være bare god. Og gjett om!
* * *
Flaks! Den 15. februar dét året falt på en fredag. Endelig kveld. Jeg kom cirka klokken åtte, og klokken ni var vi i gang. Hun kledde av meg, jeg kledde av henne. Og fram fra ryggsekken min kom et lass med kondomer, massasjeolje, Patchouli hippieparfyme, stearinlys og røkelse. Rommet hennes ble et budoir. Boken til Inge og Sten lå oppslått på nattbordet, og vi begynte med meg. Jeg ble kjælt med og hisset opp til jeg kom som en kanon utover gulvet; Ja, én, to, tre ganger, så jeg skulle bli litt «mer holdbar». Gabrielle fikk ikke komme, dette hadde vi planlagt.
Sånn cirka halv elleve på kvelden var vi kvitt moren hennes og hadde spist kveldsmat, iført mye kåt forventning og to badekåper. Hun var så søt! La seg lydig ned på ryggen i sengen og lot seg massere med olje. Ja, jeg trodde ikke hun kunne bli søtere enn hun hadde vært hele høsten, men dén kvelden var spesiell. Den siste dydige dagen, på ordentlig.
Og på nattbordet sto vekkerklokken med en tydelig sekundviser, vi hadde stilt den etter frøken Ur. Cirka halv tolv begynte jeg på koserunde nummer to. Nei to? Gud vet. Gabrielle klarte nesten ikke å si noe, hun lå urolig og helt uforløst mens jeg hørte «åh, åh, åh» og små sukk…med ujevne mellomrom. Hun fikk de dypeste og mest ektefølte tungekyssene jeg kunne gi henne. Jeg sniffet og snuste på halsen hennes, og enda en gang ble jeg den kjærlige hunden Sniff. Og hunden Sniff fikk for første gang slikke helt nakne og struttende pupper, naken mave, nakne lår og nakne kjønnslepper. Når jeg lukker øynene kan jeg se for meg hvordan hun bølget med hoftene for å fange meg. Jeg formelig kjenner hvordan hun trakk meg i ørene for å få hunden Sniff pent på plass nært sitt sentrum.
Og jeg føler hvordan fingrene mine gled langs glatte kjønnslepper, forsiktig langs dem, og langs dem én gang til! Hvordan én finger, og deretter to, reiste med små trykk over hennes sentrum og opp mot klitten hennes. Forsiktig, rundt og rundt. Og så tungen da, stadig veksling; Tunge og fingre i rotasjon og bevegelse. Jeg stakk to fingre inn i henne og fingerpulte så forsiktig jeg kunne, mens jeg i rollen som hunden Sniff brukte tungen på klitten samtidig.»Åh, hjelp, hjelp», hørte jeg, «snille deg, stopp, hjelp, det kommer til å gå for meg, jeg klarer ikke mer…»
Stoppet. Tikk takk. Oj, som jeg ser det for meg!
Fem på tolv. Vi ville bli lovlige om få minutter. «Vil du ri meg eller ligge», spurte jeg, mens jeg stirret forelsket inn i dypet av disse utrolige øynene hennes. Nei, hun ville ligge, nyte og kose…og det var hun som skulle telle ned. Ja, vi hadde begge sett ekte nedtelling på TV når amerikanerne sendte raketter som små sædbomber ut i verdensrommet. Ett minutt igjen!
Hun lå på ryggen og så på meg. Stearinlys i rommet, nok til at hun kunne skimte vekkerklokken i min venstre hånd. I den høyre hadde jeg pikken, iført en flott regnfrakk fra RFSU; Svært klar til utskytning. Nei, jeg mener innskytning! Og dér! Hun formelig skalv i røsten av kåthet; «Ti, ni, åtte, sju, seks, fem, fire, tre, to, én…elskede! Kom»!
Og på tallet «én» gled jeg inn i henne, mens jeg slapp vekkerklokken og lot hendene finne veien inn under baken hennes. «Ååååååhhhhhhhh, det er enda skjønnere enn jeg trodde», ropte Gabrielle. Vi begynte å bevege oss rytmisk, vår første pardans som sammenkoblet kjærestepar! Men det var som om vi aldri hadde gjort noe annet. I hodet mitt hørte jeg setningene fra Inge og Sten; Pass på å komme så tett og så riktig med kroppen at du både lander dypt og berører klitoris! Og jeg beveget meg og gned meg mens hjertet og munnen min ropte i kor; «Jeg elsker deg, jeg elsker deg, jeg…elsker med deg»!
Pang! Nå startet en luftvernsirene jeg aldri hadde hørt maken til. Et slags høylydt «ooooohhhhh» så hele boligblokken formelig ristet. Jeg kunne kjenne at muslingen hennes trakk seg sammen i en slags rytme som var synkron med våre bevegelser. Gabrielle ristet i hele kroppen. En stråle av fuktighet traff roten på pikken min, dét måtte være ejakulasjon, akkurat som jeg hadde lest om! For en fantastisk kjæreste!
Selv var jeg et stykke unna mål, vi hadde jo tømt meg så grundig på forhånd. Dermed kunne jeg elske med henne mens øynene mine var vidåpne, jeg gikk ikke glipp av noe. Jeg så det, hun nærmest hyperventilerte i en slags transe, og jeg gjorde små gnikkebevegelser, mens jeg strøk henne over håret og roet oss begge ned; «Min lille skatt, min lille skatt, min lille skatt»…
Det kan ha gått ti minutter, litt mer, jeg vet ikke. Sengen var klissvåt, og jeg rullet oss rundt, slik at min rompe traff den våte flekken. I hodet hørte jeg Inge og Sten igjen; Begge skal ligge på den våte flekken; – Man skal dele på alt.
Og så denne nydelige stemmen, hun har våknet til, et minne jeg aldri slipper, og stemmen hvisker; «Men du kom ikke».
«Hysj da, vi er ikke ferdige»…
En fjærlett kjæreste, oppå meg, og bevegelsen begynner igjen. Denne gangen får jeg to fingre rundt stussen hennes, jeg lurer dem inn bakfra og masserer klitten hennes forsiktig. Vi danser i rytme mot hverandre, og med hånden kjenner jeg pikken min gli ut og inn, ut og inn, kondomet sitter på, og dér er tappen hennes. Og «kom elskede, nå tar vi synkrondansen…»
Synkrondansen? Ja da! Vi kom samtidig! Og så jungelropet vårt i kor, skapt gjennom denne herlige høsten; «Skjønning, skjønning, deilige skjønning»!
Den siste dydige dagen. En lørdag som så vidt er blitt 16. februar, blank og ubrukt eller blank og blanko! Amerikanerne hadde allerede fått tråkket rundt på månen flere ganger, men dét ga vi blaffen i, det var vår tur nå; – Vår første sammenkoblede kveld på vei til vårt eget verdensrom av nytelse og følelser.
Jeg elsker henne for alltid. Henne, og minnet om 16-års dagen vår. Hvordan vi lå tett inntil etterpå og kysset hverandre, nærmest postpubertalt. Og hvordan vi så hverandre dypt inn i øynene og ropte det ut som et talekor av pust og hormoner; «Gratulerer med dagen, kjæresten min!»
Men jeg setter også pris på minnet om Gabrielle på mandag den 18. februar. Første time er norskundervisning; Standard pakke på vår timeplan…og gjett hva som skjedde?
Jo, pang! Dér smeller døren på vanlig vis, og klasseforstander Flatanger kommer inn. Han ønsker god morgen og sier at «hør her, alle sammen, jeg glemte det i timen fredag, men vi har hatt en felles fødselsdag i klassen. Gabrielle og Halfdan fylte begge seksten år på lørdag».
Så kikket han på oss; Først på meg, deretter på Gabrielle. Og dét som nå ble sagt hørte jeg som i en drøm; «Dere turtelduene ble altså «lovlige» nå lørdag, og hva har dere gjort med dén saken»?
«Vi har hatt århundrets rakett-innskytning», ropte Gabrielle med en glad og høy stemme, «og vi har elsket og elsket og elsket på ordentlig for første gang. Vi er lovlige, og ingen kunne stoppe oss»! Ja, hun ropte det ut, øynene hennes lyste, Adonis’ene satt lamslåtte og klassen lå nærmest flat.
Og så kom det; «Og jeg digger deg, lærer, for du er virkelig en sannsiger»!
Etterpå? Etterpå sang alle «hurra for deg». Mens de sang lurte jeg på hvordan jeg skulle skrive diktet «hurra for den siste dydige dagen». Nei, jeg klarte ikke å finne det ut.
Men jeg visste at jeg elsket Gabrielle.
