Blant nye og uvitende bekjente, er det slett ikke uvanlig at jeg får spørsmål om hva som får folk til å tenne på underkastelse.
Det er nok vanskelig å gi noe spesifikt svar på det, for motivene/årsakene kan være mange og varierte. Dessuten er jeg, på ingen måte, noen psykolog, som skal påstå å ha en grundig utdannelse i å forstå menneskesinnets irrganger og krumspring. Jeg er kun en kvinne som har høstet egne erfaringer, samt opp gjennom årene har blitt kjent med en god del SM-ere, og ofte har diskusjonene gått på akkurat dette: Hvorfor tenner vi på det, hvordan tenner vi på det.
På de over 20 årene som er gått siden jeg erkjente og satte ord på min legning, har jeg erfart mange forskjellige svar. Det eneste jeg er blitt helt sikker på, er at det ikke finnes noen fasit, ingen felles bakgrunn som er årsaken til at noen blir dominant eller underdanig !
Jeg kjenner dominante som er i alt fra svært profilerte topplederstillinger, til ansatte i helt ubetydelige, underordnede stillinger, noe som tydelig viser at de er å finne både blant topp utdannende, og totalt uskolerte. Jeg kjenner dominante som er enebarn, og de som er eldst, yngst og midterst i en barneflokk, samt adopterte. Jeg kjenner dominante både med skilte foreldre, fra stabile hjem, som er vokst opp hos sine besteforeldre, og i barnehjem/fosterhjem. Det finnes dominante som er vokst opp i urbane miljøer og på landet, i strengt pietistiske miljøer, eller «fremmede» religioner, eller i ikke-troende miljøer.
Det samme er tilfelle for underdanige; Heller ikke her finnes noe «minste felles multiplum».
Det å tenne på BDSM kan gi seg mange utslag; For noen er det kun et lite «ekstra-krydder»: Noe man nyter en sjelden gang, av og til, for å piffe opp et ellers kjedelig sex-liv med litt spennende sex-leker. Andre lever dette helt ut, 24/7 (24 timer i døgnet, 7 dager i uken) i et forhold som er gjennomført med rigide regler som skal følges av den underdanige, ned til minste detalj. Og i alle avskygninger mellom disse to ytterpunktene, er selvsagt der de fleste, som kaller seg BDSM-ere, befinner seg.
For noen er det kun en overfladisk, morsom lek, uten nærmere å involvere spesielle følelser, omtrent som å kle seg ut til et kostymeball. For andre en dypfølt legning i hjerte, sjel og sinn, som de ikke kan unngå å respondere på; det er deres hjertefølte legning, deres egentlige «jeg».
Jeg tror at også de fleste «vanilje-mennesker» har lekt med BDSM, selv om de ikke er klar over det, eller innrømmer det ! Hvor mange har ikke gitt hverandre en spøkefull «klaps på baken» med beskjed om at «nu får du være snill pike/gutt!» ? Lekt med å hisse opp partneren, for å trekke seg tilbake like før orgasmen, for så å «pine» vedkommende enda litt, før man fortsetter ? Kanhende bundet hverandre lett med silkeskjerf i sengen som en del av den seksuelle leken? Eller noe så enkelt som at man har tatt et godt grep i hår/hode på sin partner under oralsex, og «styrt» vedkommende i ønsket tempo? Dette er jo BDSM. I milde former, ja visst, men dog BDSM.
Til dem som sier at BDSM absolutt ikke er aktuelt, og aldri vil være noe for dem, fordi de «er ikke slik», pleier jeg å si (om det er en hetero gutt): Hva om 1-3 jenter du virkelig tente på, bandt deg lett i sengen, og kysset/strøk/koste deg på hele kroppen… Slikket og sugde deg, men hele tiden passet på at du ikke fikk orgasme? Koste med hverandre rett foran øynene dine, slik at du hele tiden måtte se, men ikke røre? De bare holdt deg på «grensen» i lang tid, for å «plage» deg? Satte seg på deg, red deg nesten helt frem til orgasme, men hoppet så av igjen, og lot deg ligge der, spent som en stålfjær ? Ventet litt, og så sugde deg nesten frem til orgasme igjen? Slik måtte du ligge og nyte, helt styrt av dem, uten å kunne gjøre annet, fordi du visste at de bestemte når du skulle få din orgasme ? Jeg har ennå ikke møtt en mann som synes at dette var et «ekkelt» scenario!
Eller kan hende motsatt ? En kvinne du virkelig tenner på, som stilte seg helt til din disposisjon; Lot deg få leve ut dine innerste drømmer, «alle» dine lyster og fantasier. En du kunne drive til vannvidd i hennes opphisselse, stoppe litt, holde henne der, og nyte synet av henne, mens hun formelig tagg om mer! Så, når hun roet seg bittelitt, kunne du fortsette igjen, og ta henne (nesten) opp til toppen igjen. Du ville vite at hun var så opphisset at hun omtrent var villig til å drepe for å få den orgasmen du nå styrte «tilgangen» på… Jeg har heller ikke møtt noen mann som synes dette er en «ekkel» tanke… (men flere som sier at de heller ville hatt motsatt rolle : )
Men hva er det vi her snakker om ? Jo, akkurat: BDSM: Å ta, eller gi, seksuell kontroll til et annet menneske. Selv dem om i utgangspunktet sier at de ikke tenner på BDSM, innrømmer at disse scenarioene høres spennende ut! Scenarioene kan enkelt snus og tilpasses kvinner, som svært ofte reagerer på akkurat samme måten som menn; De innrømmer at dette er både spennende og pirrende.
Jaha… men da synes de jo at BDSM er spennende, da! (Uansett hva de sier ellers, om at de ikke er «sånn».) Kan hende det bare er betegnelsen, ordet «BDSM», som er skremmende ?At det blir som en «kategorisering» de ikke føler seg komfortable med ? De færreste vil innrømme at de er «perverse», og «perverst» er jo hva mange uvitende tror at BDSM er…
Hva om dette er noe som de aller fleste av oss har i oss, i større eller mindre grad, fra naturens side ? (Selv om langt fra alle tør erkjenne sine innerste lyster. For kvinner kan det være noe så enkelt som ren fornektelse; Vi skal jo ikke tenne på å bli bundet og «brukt». Kvinnesakens «røde strømper» har proppet oss fulle av sterke kvinner som skal sloss for sine rettigheter, «stå på krava», ta kontrollen, og være på topp i enhver situasjon. Da er det politisk ukorrekt for en kvinne å si at man tenner på å gi fra seg kontrollen, og la seg lede inn i en rolle som kvinnesaken har kjempet mot, så lenge den har eksistert!
Fra ur-gammelt av skal menn være den «store, sterke» beskytteren, ikke en som underkaster seg sin kvinnelige partner! Han skal være «husets Herre», hennes forsørger, og beskytter.Kan hende det er lettere for de dominante å få erkjennelse og respekt for sin seksualitet, enn det er for de underdanige? Dominante menn er jo kun en slags «prototype» på den rolle som menn tradisjonelt har hatt, fra «kvelden før tidenes morgen», og som fortsatt er gjeldende i mange samfunn; en slags «føydale Herrer». Og dominante kvinner er kun selvstendige, sterke kvinner, som har tatt kontrollen de er blitt oppfordret til å ta, i henhold til kvinnesaken. De er, med andre ord, «riktige» begge to, om man ser rollen i perspektiv av den tid man sammenligner med.
Men hva med de underdanige? En underdanig mann blir ofte, av dem som ikke riktig forstår/vet hva dette er, sett på som svak og lite selvstendig. Han blir sett på som ynkelig. En underdanig kvinne blir ofte, av samme uvitende mennesker, sett på som stakkarslig, viljeløs og misbrukt, lite selvstendig, og svak. Derfor er det ikke lett å innrømme at det er dette man drømmer om, og VIL! Man innrømmer jo da at man har en del følelser og kvaliteter som ikke blir særlig verdsatt i samfunnet. I alle fall vil det kunne bli oppfattet slik, av de «uvitende».
MEN: Er det ikke slik at det viser styrke å våge og innrømme sine lyster, og ikke minst, å stå for dem?
Personlig tror jeg at det krever stor indre styrke for å underkaste seg; Man må være sikker på seg selv, og ikke minst, på den man gir seg til. Det krever, kan hende mer når man, bevisst, våger å la en annen ta styringen, gi slipp på egen kontroll, og tillate seg å være «liten», enn bare å «følge strømmen» (eller selv beholde «tryggheten» i å styre andre ?).
De virkelig ekte slavinnene jeg har kjent opp gjennom årene, har alle vært sterke, flotte jenter, med en stolthet og en mental styrke jeg virkelig beundrer. Og det samme gjelder for de virkelig ekte, mannlige underdanige; Flotte menn, som våger å slippe frem sine innerste lyster, og stå for erkjennelsen av hvem de er, i hjerte, sjel og sinn. De har erkjent hva de innerst inne ønsker, og våget å gi etter for de lystene. Er ikke det flott, da ?
Tenk på alle skaphomsene som lider, på grunn av at de ikke våger leve det liv de ønsker seg! Jeg tror det kan trekkes paralleller her… For dem som virkelig føler at de er BDSM’ere, og våger å stå for denne legning, vil det selvsagt være langt enklere, enn dem som bare drømmer, eller fomler rundt i det skjulte (i «skapet») med sine lyster. De «åpne» kan i det minste finne likesinnende å snakke med, og utveksle erfaringer med.
Jeg tror at for en del personer er dette en legning, på linje med å være f.eks. homoseksuell, og dermed like vanskelig å «styre»; Det er hvem man er, innerst inne, og det kan ikke uten videre endres. Noen er «fødte ledere», andre vil aldri trives i en lederstilling, men er verdifulle og stolte arbeidere «på gulvet». Kan det ikke hende at det er akkurat slik med BDSM også ?
Noen bare «er»… enten det er dominant, eller underdanig.
Men en ting er jeg sikker på; Begge sidene innen BDSM finner sin glede i å tilfredstille og glede den andre parten. Det skjer bare på forskjellige måter! Ingen seriøs og ekte dominant vil finne glede i en som er tvunget til underdanighet med vold. Vold har ikke noe med BDSM å gjøre! Den seriøse dominante vet at underkastelsen er hva den underdanige elsker; Å få føle den dominantes kontroll, styrke, det å bli styrt, brukt, nydt, være til glede, tjene.
Da er vi ved en kjerne innen BDSM: Dette er noe som foregår mellom likeverdige personer, som begge(alle) vet hva de gjør, og forstår konsekvensen av de inngåtte handlinger. Det foregår innenfor en ramme av respekt, trygghet og tillit: Riktignok kan den seriøse dominante «pushe» grenser, ydmyke den underdanige, kanhende påføre den underdanige smerter. MEN: Det skjer innenfor de avtalte rammer den underdanige ønsker og tenner på!
Altså foregår det ikke noe som begge partner ikke selv ønsker !
For om DET skulle skje, er det ikke lenger BDSM, men vold!
Skrevet av slavinnen.
