Jeg sitter i stuen i en toppleilighet i Ginza-distriktet i Tokyo, det er så vidt jeg kan tro på den utrolige historien selv. Fra å ha vinket til en japansk dame i Frognerparken; Vips! Så er livet forandret. I hånden har jeg en sølvbjelle. Hvis jeg ringer med bjellen kommer Taiwan-kineseren Ho Wang og oppfyller de fleste av mine ønsker; Han er en distingvert butler, omkring seksti år gammel og han åpner aldri munnen. Like greit å ta fortsettelsen…:
*
Morgen. Da jeg våknet etter min kjærlighetsfylte nirvana-dag på Grand Hotell var jeg alene i sengen. Den luktet sex og kjentes fuktig. Jeg snudde meg og døren gled lydløst opp, inn kom Ho Wang med en badekåpe og en sølvbrett med barbérsaker. Ble vel litt flau, men jeg sto opp, fikk badekåpen på meg og entret badet mens Ho Wang parkerte sølvbrettet ved vasken. Namiko så jeg ikke noe til. Inn i dusjen, jeg vasket meg grundig og la merke til at Ho Wang kom inn på badet med enda et brett. Aftershave, deodorant, en liten flaske med olje. Så forsvant han igjen, jeg tørket meg, barberte meg og der…sto Namiko i døren. Grå jakke, grått skjørt, sort topp, silkeskjerf i halsen…vakker…og med et strålende smil! Hun kom om halsen på meg og hvisket at hun ville parfymere og smøre meg. Hendene hennes gled rundt på kroppen min og det var min tur til å skjelve i bena; Denne kvinnen gjorde meg bare kjempekåt! Men Namiko sa med lav stemme at «elskede, vi må spise litt nå» og når vi kom ut i suiten var bordet dekket. Jeg i badekåpe, hun påkledd. Da vi hadde spist kom hun bak stolen min og hvisket «du, jeg klarer nesten ikke å beherske meg». Jeg lot hånden dra på oppdagelsesferd under skjørtet hennes. Fingeren min strøk henne over kjønnsleppene, men utenpå trusen, og hun var våt. Men så kysset hun meg og spurte om vi kunne ta en liten tur ut først. Mine klær var blitt vasket og strøket, jeg kledde meg og fulgte villig med mens Namiko ivrig dro meg tvers gjennom studenterlunden og inn på Ferner-Jacobsen. Hva, Ferner-Jacobsen? «Jeg vil kjøpe klær til deg, ikke stopp meg», sa Namiko. Det ble en seanse som varte en time og jeg ble flauere og flauere mens haugen av plagg økte. De ble betalt med et American Express-kort av gull og vi forlot butikken uten et eneste plagg. Selvsagt, Ho Wang ville hente dem. Jeg spurte Namiko om hun hadde lyst til å se resten av Frognerparken. I drosjen opp dit spekulerte jeg på hvordan jeg skulle klare å komme meg ut av dette; – Ingen mening i at hun skulle kjøpe klær for tusenvis av kroner for å ha meg i noen døgn i Oslo. Jeg hadde rett og slett ikke skjønt noe av planene hennes.
Vi så resten av parken og jeg, som kjenner til begge brødrene Vigeland, forklarte om menneskets gang gjennom livet, viste henne skulpturene og vi gikk litt av labyrinten rundt fontenen mens hun lo høyt. Ved Monolitten sa jeg at den egentlig er pikken til Vigeland. Så fjernet jeg silkeskjerfet hennes og kysset henne på halsen. Øynene ble blanke, den vevre kroppen begynte å skjelve og hun hvisket at «nå vil jeg tilbake til hotellet snart, min elskede».
Vårt løp gjennom resten av parken ble kort, men like ved porten gikk vi innom kafeen. Namiko måtte på do. Hun åpnet døren og jeg smatt inn sammen med henne og så på mens hun tisset. Da hun var ferdig holdt jeg hendene hennes unna og tørket henne forsiktig over musa selv. Så slapp jeg papiret ned i do og lot to fingre stryke forsiktig over kjønnsleppene hennes. Hun skalv og stønnet «stop, stop». Jeg stoppet ikke. Mine fingre fortsatte bevegelsene, dér kunne jeg kjenne klitoris også. Jeg sto bøyd over Namiko og kysset henne på halsen og beveget fingrene rytmisk. Fitta trakk seg sammen og jeg kjente at hun ville komme. Resolutt la jeg leppene mine over hennes og kvalte skriket. Hun kom som en foss og sprutet ned i doskålen og jeg stoppet bevegelsene før det ble for intenst for henne. Så frøs tiden et øyeblikk, hun ble sittende med lukkede øyne, mens jeg kysset henne på kinnet og hvisket hvor deilig hun var. Vi vasket hendene. For å være litt infam løftet jeg på skjørtet hennes før vi forlot toalettet og strøk henne varmt over kjønnsleppene, utenpå trusen. Kliss vått. «Du starter meg igjen», hvisket Namiko, «nå må vi dra til hotellet»!
Drosje. Samme rutine som i går; Fem hundre til drosjesjåføren. Jeg tenkte å spørre hvor hun hadde så vanvittig mye penger fra, men fikk meg ikke til det. Stormløp opp på rommet, hun rev av meg klærne så knappene formelig spratt og var ute av sine egne før jeg fikk et sukk for meg. «Åh, så deilig rent sengetøy», lo jeg. «Det varer ikke lenge», sa Namiko.
Hun dyttet meg på rygg i sengen og satte seg skrevs over munnen min. Her var en kvinne som var motvillig til oralsex i går, men som ikke kunne få nok i dag. Cæsar-nesen min var en sensasjon for henne. Jeg prøvde å løfte henne av for å spørre om hun aldri hadde hatt oralsex før, men hun holdt seg fast. Det var så vidt jeg fikk puste. Tungen min dro på omvisning langs våte kjønnslepper og over klitoris. Jeg har nesten lengre tunge enn Gene Simmons i «Kiss», i selskapslivet er den en tåpelig lattervekker. Nå stakk jeg den så langt jeg kunne inn i Namiko og virkelig knullet henne med tungen mens hun gned seg mot meg i et økende tempo. I det fjerne kunne jeg høre skrikene og fornemme skjelvingen. Så kjente jeg rykningene -, og der kom fossen. Nektar fra en lotusblomst -, og jeg drakk mens Namiko skrek. Hun var så deilig!
Denne gangen slapp jeg å vente på min belønning, hun var klar etter noen minutter. På rygg med rådyrøynene rettet mot meg hvisket hun «elskede, ta meg». Jeg lot meg ikke be to ganger, selv om det er egoistisk å kjøre pikken rett inn uten oppvarming. Skjønt, dét syntes ikke Namiko. Jeg lot pikken gli ut og inn av henne; Noen ganger holdt jeg den så vidt utenfor kjønnsleppene hennes og tok en liten pause. Da skjøt hun rygg for å fange meg inn, stadig med skjelving og jamring og hivende pust. Til slutt klarte jeg ikke å holde meg, jeg startet oppløpet i et forrykende tempo mens jeg holdt henne under rumpa med høyre hånd. Med den venstre gned jeg klitorisen hennes og hadde fingrene mellom henne og pikken i bevegelse. Namiko var i min makt, akkurat der hun ville være og jeg fornemmet både rykninger og at hun sprutet vilt mens jeg tok den siste oppoverbakken til Nirvana og kom med et brak!
Stille. Ja, bortsett fra en hivende pust fra to mennesker i modusen «ny-elsket». Vi ligger på rygg ved siden av hverandre i sengen og ser i taket, men vi ser bare et slags verdensrom. Namiko sier: «Jeg elsker deg virkelig og kan ikke miste deg». Mange tanker farer gjennom hodet: Er jeg forelsket selv? Ja. Vil jeg miste denne skapningen? Nei. Men hun skal vel tilbake til Dai Nippon om noen dager? Jaja, jeg bor i Norge og hun i Japan, nei, jeg orker ikke tenke mer over det. Så snur Namiko seg til meg, blanke rådyrøyne som vanlig, hun er bare skjønn: «Elsker du meg» spør hun og jeg sier det like godt høyt, for det er sant; «Ja, jeg elsker deg, du er skjønn og umistelig og et nytt liv fra i dag og Gud vet hva jeg skal gjøre nå».
Smilet jeg fikk vil jeg aldri glemme. Hun lente seg over meg og jeg kysset henne ømt på munnen, ingen tunge var ute nå, ingen krav, bare rendyrket ømhet. Vi la oss i badekaret anføttes og leste haiku-dikt fra en engelsk oversettelse og lo og sprutet vann på hverandre. Jeg oversatte Wildenvey spontant og sang «Om kvelden når det mørkner» av Øverland med bassrøst og folketone. Verden var skjønn og jeg ville stanse alle klokker og jordens rotasjon for bestandig.
Vi fikk middag i suiten – sushi – og matet hverandre. Vi fikk kaffe, alt servert av Ho Wang, hun kunne ikke fordra å ha andre tjenere. Jeg fikk fisket ut av henne at faren var skipsreder, at 40 båter med endenavn på «Maru» var i hans eie og at hun var enearving og ung enke. Mannen døde for tre år siden, hun hadde aldri hatt glede av sex, kunne ikke få barn og bodde alene. Men hva så hun i akkurat meg, om lag 10 år eldre enn henne og…norsk? Hun svarte at jeg var den skjønneste skapning hun hadde møtt og at jeg spilte skjønn musikk med kroppen hennes som instrument. Hva kunne jeg svare til noe sånt? Ingenting, jeg kysset henne isteden.
Ved åttetiden den kvelden kom Ho Wang inn med en flaske avkjølt sake og kaldt vann. Vi satt i en sofa og skålte og drakk og leste haiku-dikt. Og lo. Jeg drakk lite, hater alkohol, men en potteplante ble litt fullere hver gang hun gikk på toalettet. Namiko tålte ikke stort og etter fire glass var hun temmelig brisen. I kimono og med brystvortene tydelig avtegnet bak sort silke satte hun seg på fanget mitt og hvisket: «Jeg vet at japanske kvinner blir kåte når de er litt fulle. Det har aldri skjedd meg før, men nå kjenner jeg at jeg vil elske med deg». Boken med haiku-dikt gikk i gulvet. Men denne gangen var jeg raskest. Jeg rev av henne kimonoen og var over henne som en japansk tyfon; Vi veltet overende i sofaen og min tunge dro på reise i Namiko-land enda en gang. De små glassene med sake var nok for henne. Jeg lekte med tungen over halsen, over brystene og ned mot fitta hennes, men berørte den minst mulig. Hun grep etter hodet mitt og ville tvinge meg på plass -, men jeg var sterkest. Namiko ropte «oh, please, please, please» og da jeg forbarmet meg over henne lot jeg en flat og bred tunge gli med intens nærhet over kjønnsleppene og klitoris i sakte film. Mer skulle det ikke til; Hun skjøt rygg og skalv og skrek aaaaahhhhhhh! Det sprutet ut over sofaen til ærverdige Grand Hotell. Jeg elsker kvinner som ejakulerer, og i hvert fall henne. Etterpå havnet vi i sengen; Namiko ville i misjonærstillingen og vi lå stille som hinduer i en akt av tantrisk sex. Hun var nå så lettantennelig at jeg kunne ligge oppå henne og gjøre noen minimale bevegelser; Hvis jeg kysset henne på halsen og hvisket kjærlige ord samtidig kom hun i små og rare orgasmer mens hun klamret seg til meg. Og jeg, som ikke kan komme sånn, følte likevel at vi seilte på havet Nirvana sammen.
Ved ellevetiden byttet Ho Wang sengetøy og da vi hadde lagt oss kom han inn og snakket med Namiko. De lot til å ha en del å diskutere. Men jeg prøvde meg på engelsk, da så han helt uforstående ut. Ved tolvtiden kom han inn med en kopp te til hver og Namiko kysset meg bløtt mens hun ga meg min kopp; «Drikk nå min elskede», sa hun, «drikk og sov godt -, jeg gleder meg til i morgen».
Et kvarter etter at teen var fortært ble alt mye svartere enn ellers. Jeg rakk å tenke at jeg måtte være neddopet. Poff. Totalt mørke. Blackout, logoff, og med avslått hukommelse etterpå. Hello. Goodbye.
*
Så jeg sitter i en toppleilighet i Ginza-strøket i Tokyo og kan ikke tro historien. Men hvis jeg biter meg i armen gjør det vondt. Namiko er på vei hit og jeg vet at hun vil kjæle med meg og kysse meg og snakke med meg og så vil hun elske. Mye. Mitt liv har tatt en ny vending, men jeg har ikke bestemt kursen. Jeg er et leketøy, en passasjér i mitt eget liv og jeg venter bare på neste destinasjon. Jammen bra jeg har vært i India og lært om fatalisme. Tid? Tikk takk. Ja takk.
