Det var en gang ei jente som skulle i bryllup. Lite vett hadde hun, og enda mindre trodde de henne til.
Så moren gjentok stadig at hun fikk akte vel på møydommen sin, for det var ikke greit for slike unge jenter i bryllupsmoro. Karmennene kunne være riktig så slue når bryllupsølet gikk dem i skolten.
Jo da, hun skulle nok akte seg og passe vel på møydommen sin, sa hun.
Så for hun til bryllups, og der gikk hun og holdt fremfor seg, så hun fikk verken danset eller drukket.
Nå hadde det seg slik at det var en gutt i dette bryllupet som kjente henne fra før og som også likte godt også, for det var ei pen jente.
Han spurte henne hvorfor hun gikk slik og holdt fremfor seg, så hun fikk verken danset eller drukket.
– Jo, det skal jeg si deg, sa jenta, min mor sa at jeg skulle passe godt på møydommen min, slik at ikke de stygge karmennene tok den fra meg på bryllupsfesten.
– Å, ikke annet, sa gutten, vil du, så kan jeg sy igjen sprekken, så møydommen ikke kan falle ut, så kan du danse og drikke og more deg så mye du bare vil.
Jo da, dette syntes hun hørtes ut som en svært så god ide
Så gikk de opp på ett loft, der gikk han i gang med å sy igjen etter beste evne.
Han sydde og han sydde, for sømmen måtte kunne holde disse ivrige karmennene ute.
Til slutt orket han ikke mer.
– Nei, hold ikke opp, du skal sy mer, sa jenta.
– Jeg kan ikke mer, sukket gutten.
– Hvorfor kan du ikke mer da? spurte hun
– Jeg har ikke mer tråd, svarte han.
– For noe tøys, du har jo to store nøster der jo!
Av: Asbjørnsen & Moe
