Stua er ikke stor, men stor nok for to. Det er en koselig, liten stue med grønne planter, trehvite ungdomsmøbler og aquareller på veggene.
Langs den ene veggen står en bokreol full av bøker og pyntegjenstander. Midt i reolen står en unnselig flaske som er fylt med grå sand. Den ser ikke slik ut, men den flasken er en av de kjæreste gjenstandene i reolen. Langs den andre veggen ved siden av døren ut til entreen, står en hjørnesofa med et bord foran og en lenestol ved siden av. På bordet ligger en hjemmeheklet duk. Tv-en står ved veggen tvers over, ved siden av vindeltrappa opp til soverommet og badet, og den fjerde veggen domineres av to små vindu med heklede gardiner rundt. Veggene er dekket av strietapet malt i dus blått og et brystpanel følger veggene rundt. I det ledige hjørnet ved siden av sofaen, ligger en pistasiefarget sacosekk og flyter.
I sofaen ligger en ung kvinne. Håret er langt og sort, og kroppen slank med eggende, runde former. Det er ettermiddag og hun sover. Pusten har hittil gått jevnt og rolig, det vakre, katteaktige ansiktet ser avslappet ut. Men det er inntil kaoset begynner.
Leyhla drømmer at hun er våken, at hun ligger i sofaen og ser seg vaktsomt rundt i stua. Hun er trøtt, men tør ikke slappe av, våger ikke lukke øynene for å slumre. Hun er redd for å sovne. Hun vet at om hun glemmer seg og slapper av et øyeblikk, faller hun i søvn. Og hvis hun faller i søvn, dukker det opp på stua igjen. Det dukker opp med det samme hun lukker øynene, og forsvinner med en gang hun åpner dem. Hun er utmattet i drømmen, dødstrett. Til slutt glir øynene igjen, blikket svømmer og går i kryss av utmattelse da hun sperrer øynene opp igjen. Men øyelokkene er for tunge, hun er for trøtt. De glir atter ned og hun sovner nesten. Brått husker hun at hun må passe på, men nå er det for sent. Søvnen har fått for godt tak i kroppen. Hun ligger paralysert, et sted mellom dyp søvn og våken tilstand. Fanget, ute av stand til å røre seg. For nå har det dukket opp i stua og hindrer henne i å våkne. Det tar all kraft fra Leyhla og suger henne tom for krefter. Leyhla strever, kjemper imot og forsøker å røre på en fot, en arm, bevege seg for å våkne. Slapper hun av fra kampen et øyeblikk, synker hun enda dypere ned i søvnen og det som er i stua får overtaket.
Leyhla begynner å bli redd. Hun har hatt slike drømmer før. Hun kan ikke se det. Føler det bare, kjenner det truende nærværet mens hun sakte blir sugd tom for energi og tappet for krefter. Hun pleier å bli liggende ute av stand til å røre seg, men fullt i stand til å oppfatte hva som skjer og alltid er det det samme: Kjemp for å våkne. Vanligvis våkner hun med en gang kreftene er borte, men denne gangen er det annerledes. Nærmere. Mer skremmende og påtrengende. Drømmen innehar en dypere trussel, som om de forrige drømmene bare har vært vage forvarsler. Fortvilet spenner hun musklene i sjelen og kjemper, vet at om hun bare klarer såvidt å lèe på en fot eller en arm, så vil hun våkne og slå opp øynene, og da vil det i stua være borte og hun vil ha energien fullt tilbake. Det tar på kreftene å streve slik, men hun kan ikke slappe av. Da synker hun dypere. Det er sterkt, dette som tar kraften fra henne, men Leyhla er også sterk. Endelig klarer hun å bevege den ene foten. Det er knapt et lite rykk, men det hjelper. Og med det samme kommer kreftene gradvis tilbake, etterhvert som hun våkner fra den dype søvnen, fra det truende mørket hun har sunket ned i, blitt tvunget inn i av denne udefinerbare trusselen, kraften, dette skremmende 'noe'. Hun klarer å røre en arm også, løfter den opp til ansiktet og gnir øynene for å våkne.
Med et gisp farer hun opp fra sofaen og blir sittende og se seg redd rundt i rommet med store øyne. Hjertet slår hardt og fort, ikke slik som når hun og Ahmeron elsker. Nei, hjertet slår av ekte frykt og frykten blir større fordi Leyhla ikke vet hva hun har å frykte.
Hun reiser seg, går bort til vinduet og ser på den lille hagen utenfor. Hun gnir armene og holder tett rundt seg selv for å få en liten følelse av trygghet, få vekk den snikende uroen som fester seg i henne.
– Det var bare en drøm, tenker hun uten overbevisning. Det har hun tenkt en gang før uten at det holdt stikk. Den gangen Ahmeron kom inn i hennes liv for andre gang. – Nei vel, det var ingen drøm. Men hva var det da?
«Leyhla? »
Leyhla snur seg og smiler trett.
«Hei, Ahmeron.» Hun går mot den slanke, sensuelle mannen med det halvlange, bustete håret og den evig solbrune, lekre huden. Ansiktet har markerte trekk, noe det tynne, smale, elegante skjegget fremhever til fulle. Det ligger noe fandenivoldsk i blikket hans når han smiler tilbake og tar henne inntil seg.
«Sov du ikke særlig godt?» spør Ahmeron. Han kjæler med nakken hennes og overfører trygghet med varmen fra sin egen sterke, muskuløse kropp.
«Åssen da? Hørte du at jeg klynket i søvne?»
«Nei, men jeg merket det.» Han ser inn i de lysegrå øynene som han aldri kan se seg mett på, og som tillitsfullt ser inn i hans grønne, fulle av kjærlighet. «Du har ikke sovet så godt i det siste. Hva drømmer du om?» Leyhla smiler humørløst og sukker. Hun stryker kinnet hans med lette fingre, beføler de markerte kinnbena som får de smale øynene til å se enda skråere ut.
«Skulle ønske jeg kunne svare deg, men jeg vet ikke hva det er som forstyrrer meg om natten. Hadde jeg enda kunnet skille mellom drøm og virkelighet, men disse drømmene er så virkelige at det ikke er noe skille.» Hun smyger armene rundt ham og legger kinnet sliten mot skulderen hans. «Det skremmer meg.»
«Du vet ikke hvordan det ser ut, det som skremmer deg?»
«Nei. Det viser seg ikke.»
«Tror du det kommer til å vise seg?»
«En gang blir det nødt til det.» Leyhla lukker øynene da Ahmeron kjærlig tar tak i håret hennes, holder henne fast og kysser henne på pannen. «Jeg tror det er et spørsmål om vilje, hvem som er sterkest av meg og "det".»
«Du er sterkest,» smiler Ahmeron rolig, han har selv fått erfare Leyhlas krefter. «Ingen tvil. Du er den sterkeste jeg vet om.» Men Leyhla blir ikke overbevist, den indre uroen sitter fremdeles og murrer i sjelen.
«Hadde jeg vært sterkest, ville jeg ikke blitt så utslitt av å kjempe imot. Om bare du hadde vært der, så ville alt vært lettere. Jeg må mobilisere alt jeg har av krefter for å komme meg opp fra dypet jeg synker inn i. Det er som å synke inn i mørket av sin egen sjel.»
«Husk hva du beviste for meg i Lengselens Land. Sjelen er vilje og vilje er kraft.»
«Ja, men dette er ikke Lengselens…»
«Hysj, Sommerfugl. Jeg har en idé.»
«Å?» Leyhla kjenner et smil lure i munnviken mens det kiler svakt i magen av forventning. Hun har behagelige erfaringer med Ahmerons idèer. «Og hva slags idé er det?»
«Du sover dårlig, ikke sant? Trenger å slappe av?» Den dype, nesten knurrende stemmen hans får sjelen til å vibrere svakt mens det sitrer bitte lite granne i brystvortene, akkurat nok til at de stivner. Kun stemmen alene er nok til å tenne henne. Den rommer så mye av ham som hun elsker. Det dyriske, det sensuelle, det demonske og den deilige staheten som var årsaken til at de ble gjenforent.
«Det er riktig, det,» nikker Leyhla og kjenner en velkjent, varm sitring vibrere dypt i kroppen. Hun ser på ham, trekker pusten dypt og blir skjelven under huden mens hjertet banker litt ivrigere. Ahmeron smiler så bredt at øynene nesten forsvinner. Når han stryker hånden i et harmløst, mykt kvelertak over halsen hennes kan han kjenne pulsen, den slår fort og hardt. Men nå er det ikke av frykt. Leyhla lukker øynene, begjæret ulmer allerede i underlivet, som kjennes hovent ut av begynnende lyst.
– Slapp av, tenker Ahmeron og kysser henne på halsen, der pulsåren banker.
– Bær meg opp, sender Leyhla bedende tilbake. Hun legger armene rundt Ahmerons nakke da han løfter henne opp, slår bena rundt livet hans og klynger seg til ham mens han går opp trappa og inn på soverommet. Hun føler seg lett som en fjær i hans trygge, sterke armer. Han legger henne varsomt ned i sengen, tar av henne klærne, ett og ett plagg, eggende langsomt – for langsomt for henne. Hun vil hjelpe ham, for det verker av lyst i kroppen nå, men hun blir vennlig, men bestemt skjøvet vekk.
– Slapp av, Sommerfugl.
– Men det brenner.
– Jeg vet det. Det skal brenne. Er det ikke godt?
Ahmeron smiler besk, et smil som går rett i sjela og tenner henne totalt. Har alltid gjort det. Fra første gang de møttes for tre hundre år siden, har den fandenivoldske personligheten hans tent henne. Hun elsker det smilet, elsker ham. Dessuten vet han hva han gjør med henne, vet nøyaktig hvordan hun reagerer, kjenner henne bedre enn hun kjenner seg selv. Hendene som bedende strekker seg etter hans, skjelver av begjær og han elsker å tirre henne, hisse henne opp og holde igjen til han selv ikke klarer mer og selvkontrollen brister. Det at hun stoler så fullt og helt på Ahmeron at hun lar ham elske henne, gjør ham tykk i halsen av kjærlighet, for han vet så meget vel hvem av de to som er den egentlige herskeren. Snart er de begge nakne og tett omslynget. Et par hjerter banker i takt og to par hender stryker over varm hud, leter, søker, får usynlige strenger til å vibrere under varsomme kjærtegn. Ahmeron lager et nettverk av fuktige stier på overkroppen hennes mens han ligger på magen og smyger seg nedover den unge, hete kvinnen. Han skyver henne bestemt ned i dynene igjen når hun gjør tegn til å sette seg opp. Vet at hun blir opphisset av den røffe måten han av og til behandler henne på. Han skrever over knærne og hindrer henne i å spre bena, for hun føler trang til det nå, og han ser på henne med det samme beske smilet. Jadegrønne øyne glitrer ertende, men kjærlige mot Leyhla.
– Sa ikke jeg at du skulle slappe av? sender han mens han stryker den slanke, stramme magen. De faste, velformede brystene heves og senkes i tung pust. Hun legger hendene på lårene hans og stryker dem hardt, oppover, opp til det harde, deilige tegnet på Ahmerons virilitet. Det stive, fristende lemmet. Fingrene lukker seg rundt i et velkjent, kjærlig grep og Ahmeron stønner svakt mens han lukker øynene i et lite sekund med bristende selvkontroll.
– Det er da ikke så lett, tenker Leyhla tåkete mens hendene hans dekker brystene og knar forsiktig, synet ble for fristende for ham. Hun trekker pusten igjen, lukker øynene og strekker armene ut til sidene da han frigjør bena hennes og legger seg på magen mellom de atskilte lårene. Tungen leter forsiktig mellom våte, sammenfoldede kronblader. Hver fold blir berørt av Ahmerons tunge, eller nappet lett i, med små kyss av leppene hans. Leyhla klynker søtt når tungespissen glir over den lille, harde, ventende knoppen. Bølger vibrerer utover i underlivet og hun strekker seg etter håret hans, fletter fingrene kjærlig inn, stryker ham ømt. Om noe i drømmene tømmer henne for kraft, så fyller Ahmeron henne med ny styrke. Hun snur på hodet og gisper mens de søte strømmene sprer seg i kroppen.
– Ta meg nå, tenker hun omtåket, det brenner så uutholdelig.
– Ikke mas, Sommerfugl, sender Ahmeron ertende tilbake.
«Ta meg, for faen,» hvisker Leyhla utålmodig mens hun smiler bistert, hun kjenner sin egenrådige elsker så alt for godt.
«Nei.» En finger glir inn blant våte vegger og Leyhla jamrer seg i nytelse. Hun strekker armene ut til sidene igjen, griper tak i dyna og holder seg fast med sprikende fingre mens hun svaier ryggen og stønner. En finger til, de glir langsomt og ertende ut og inn, får hele underlivet til å skjelve søtt av lengsel etter noe større mens tungen ørlett masserer det brennende punket. Ubevisst går Ahmerons hofter langsomt fram og tilbake, han gnir staven mot dyna mens han stønner av nytelse når duftende nektar siver ut mellom de to langsomt pumpende fingrene. Leyhla kaster på hodet og jamrer seg, løfter føttene med bøyde knær og griper rundt anklene. Hun holder fast og sprer bena enda mer med føttene i dyna, løfter underlivet og frister den stakkars Ahmeron akkurat litt for mye.
– Sommerfugl, nå er du ikke snill, sender han med tanker som er ulne av kåthet.
– Du har ikke vært snill siden du bar meg opp hit, sender Leyhla ertende tilbake og ser på ham. Blikket glitrer av den lidenskapen som summer uavbrutt i kroppen. Hun møter munnen hans med sin når han kommer til henne, kjenner smaken av selv mens han styrer seg inn og bunner med et skjelvende, overgivende stønn. Hun slipper anklene og legger hendene på baken hans, elsker å kjenne setemusklene arbeide. Føttene hennes vugger for hvert støt, helt til Ahmeron plasserer en legg på hver skulder og klemmer brystene hennes flate med hennes egne lår og sin kroppsvekt.
De kjenner hverandre. Kjenner takten, rytmen. Vet hvor langt i elskovens maraton den andre har kommet før målsnøret brytes over, og de kan puste ut sammen og la puls og kropp falle til ro. Selv om Ahmeron er ør i hodet av nytelse, venter han alltid på henne, holder igjen i det uendelige om han må, for Leyhlas utløsning er viktig for ham. Nesten viktigere enn selve nytelsen når de elsker. Å se dette sensuelle vesenet overgi seg så ubetinget og totalt til ham med hele sin sjel, er halve meningen med elskoven. Å kjenne veggene trekke seg ukontrollert sammen rundt lemmet og høre de søte klynkene gå over i orgasmelyder, gjør meningen total. Han kjenner hennes utløsning som en rislende vårbekk gjennom sin egen sjel. Når han merker at Leyhla nærmer seg, setter han opp farten og holder henne hardt fast når hun kommer. Hun kaster på hodet, skriker og borer neglene inn i setemusklene hans så han stønner av smerte og nytelse, og kjenner musklene i underliv og lysk trekke seg ubønnhørlig sammen når han selv kommer. En felles befrielse, like sanseløst deilig hver gang, eller enda bedre enn den forrige.
De synker sammen i en bylt på senga, puster ut og slapper av etter det følelsesladde vulkanutbruddet.
– Herregud, Sommerfugl…
– Kjæresten…
Etter en liten stund har Leyhla fått hjertet over i normal fart igjen. Hun reiser seg for å gå på badet, og ser ikke Ahmerons blikk som følger henne på vei ut av soverommet. Det er fylt av ubetinget kjærlighet og ømhet.
Men hun føler det godt, og smiler stille mens hun kjenner hvor god og trygg hun blir av Ahmerons utenkte tanker.
Natt og mørke. De ligger side om side i sengen. Sammen. Men i drømmen er hun alene.
Nei, hun er ikke alene. Men Ahmeron er ikke der. Det er derimot katten hennes, som Leyhla hadde før Ahmeron kom inn i hennes liv. Lusifer. Hennes største kjærlighet før Ahmeron. Femten år rakk han å bli, før alderen reduserte Leyhlas beste venn og hun måtte hjelpe ham å slippe mer smerter og plager. En sprøyte ga ham den hvile han fortjente etter femten trofaste år. Leyhla hadde trodd at hun mistet ham.
Hun mistet ham ikke. Lusifer døde bare. Han hadde sovnet inn i armene hennes, blitt gravlagt i hagen og sørget over lenge, inntil han kom tilbake i Leyhlas drømmer en stund etter at hun og Ahmeron hadde begynt livet sammen. En ekstra skytsengel, det er det han er. Og i natt føler Leyhla at hun trenger ham mer enn noensinne.
Leyhla drømmer. Hun står på kjøkkenet i drømmen. Lusifer sitter på gulvet og ser inn mot stua. Han freser og løper inn på stua, den brun- og sortspraglete kattekroppen virker større idet han skyter rygg mot noe Leyhla ikke ser. Katten er opprørt og i forsvarsstilling. Hun følger forsiktig etter ham. Lusifer knurrer og freser igjen, mot vinduene nå. Det er natt ute, gardinene er trukket for og Leyhla kan se hva som oppskaker katten. I sofaen sitter venninnen hennes, Anita. Hun leser i et blad, og det er tydelig at hun ikke kan se det Leyhla og Lusifer ser. To svarte skygger står i hjørnet til høyre for vinduene. De er høye, når nesten opp til taket og er konturløse. Bare anonyme, flate silhuetter. Mørke, truende skygger. Leyhla blir redd, men spør ikke engang Anita om hun kan se dem, for venninnen virker uanfektet der hun sitter. Lusifer freser sint og Leyhla føler tendensene fra drømmen hun hadde om dagen, tendenser hun har kjent før, men aldri så sterke som nå. Det begynner å merkes, hun tappes for energi, langsomt, fra en ukjent, sterk kraft. Hun roper før kraften blir for sterk, skriker mot skyggene at de skal gå vekk, forsvinne. Skyggene glir rolig fra hjørnet og over veggen, forbi vinduene og inn i det venstre hjørnet. Frykten blander seg med følelsen av å tømmes for energi, men hun merker at hun er sterkere denne gangen, sterkere enn den ukjente, skremmende kraften. Lusifer er hos henne og hjelper henne å bekjempe det som truer. Leyhla snur seg mot Anita, spør henne redd om hun ikke kan se skyggene og idet Lusifer freser igjen, blir forbindelsen med drømmeland brutt og mørket i soverommet dukker opp sammen med virkeligheten.
Leyhla setter seg fort opp i sengen, og glemmer at hun samtidig tar med seg dynen og halvveis avdekker Ahmerons varme kropp.
«Lusifer,» hvisker hun og ser seg om i soverommet, uten å se annet enn de vante konturene av møblene.
«Leyhla?» sier Ahmeron lavt. «Hva er det?»
«Lusifer, ikke gå,» hvisker Leyhla gråtkvalt. Hun legger ansiktet i hendene, og kjenner hvor varm og svett hun er. Følelsene for katten brenner i kroppen etter den intense opplevelsen, trass i at det er tre år siden han døde. Hjertet banker hardt av frykt igjen og Ahmeron setter seg opp mens han legger en arm rundt de anspente skuldrene hennes.
«Leyhla, hva er det?»
«Lusifer var her,» mumler Leyhla uten å fjerne hendene. «Han beskyttet meg mot skyggene.»
«Hvilke skygger?»
«Det var det som skremte meg i ettermiddag. Mørke, truende skygger. Det var de som tappet meg for krefter. Ahmeron…» Leyhla puster dypt inn, holder pusten et lite øyeblikk og puster rolig ut for å få ned den paniske pulsen. «… jeg er redd.» Ahmeron stryker henne beroligende på ryggen og kysser skulderen hennes lett.
«Lusifer er hos deg, han passer på deg i drømmene.» Han legger seg, drar henne forsiktig ned i sengen og lar henne hvile på armen hans. «Og når du er våken, har du meg.»
«Det føles tryggere allerede,» sier Leyhla svakt, og legger en arm over magen og et ben over lårene hans.
«Vi har vært gjennom verre ting sammen. Vil du virkelig la noen skarve skygger skremme deg så mye?»
«Dette var ikke bare noen skarve skygger,» svarer Leyhla alvorlig. «Redselen de fikk meg til å føle, var den samme som da jeg sto ansikt til ansikt med Vyzak og utfordret ham.»
«Vyzak er så tilintetgjort som det går an å bli.»
«Ja, slik som mamma Ronia og pappa Jarek. Men hva med resten av demonene?» Leyhla trykker seg nærmere inntil Ahmeron for om mulig å finne mer trygghet. «Hva med Vyzaks tilhengere, de hatefulle disiplene som ble igjen etter at vi lempet ham ned i Lengselens Land?»
– Sommerfugl… Ahmeron samler håret hennes og tvinner det rundt hånden, drar henne inntil seg og kysser henne varsomt og varmt. – … sov.
– Ja vel, o’ herre og mester, tenker Leyhla og smiler i mørket.
Ahmerons armer gir henne varme og trygghet. Allikevel sender hun en kjærlig og stille takk til Lusifer hvor han enn er, og håper at hun snart vil få en forklaring på drømmen.
– Var det et varsel, Lusifer? Eller var det bare en drøm? tenker hun og dypt inni seg kan hun kjenne redselen som et truende ekko.
Nei, det hadde ikke vært bare en drøm. Ikke denne gangen heller.
– Lusifer… Leyhla trekker pusten og lukker øynene mens hun prøver å slappe av i Ahmerons favn. – … pass på meg i natt, vil du det? For det er noe som sier meg at det ikke er over enda.
Leyhla har rett i antagelsene. Det er slett ikke over.
Det har så vidt begynt.
