Det luktet stram jord og friskt gress, men Leyhla kjente det ikke på tross av at hun lå med ansiktet presset i bakken. Fingrene krafset i jord og gresstrå mens hun forsøkte å stoppe svimmelheten etter sjokket.
Pusten gikk fort, for fort. Hun slapp taket i bakken og snudde hendene, la ytterkantene mot hverandre og holdt håndflatene for ansiktet, så hun fikk et lite rom å puste i for å dempe hyperventileringen. Det danset sorte prikker foran øynene og hun følte seg temmelig fjern.
– Åsgard, gjentok hun gang på gang i tankene. – Vi er i Åsgard.
– I vikinggudenes land? Ikke på jorda hos vikingene? Det kan ikke være sant, lød Ahmerons sjokkerte stemme i Leyhlas forvirrede hode. – Det… det er umulig.
– Bare tell beina på Sleipner, så får du svar, sendte Leyhla tilbake og stirret på den sorte, åttebente hesten ute på lysningen.
– En, to, tre, fire, fem, seks, sy…
– Kutt ut!
– Finnes det ikke noen vei ut herfra da? Sånn som veien ut fra Tidens Tempel? Eller slik vi dro fra Ellens tid og til stedet der Tidens Tempel er?
– Jeg… klarer ikke å tenke. Leyhla så fortvilet på ham. Den skjønne, grønne hudfargen var erstattet av Ahmerons jordiske, solbrune hud – ikke mindre skjønn, men alt kler som sagt den smukke.
– Jeg prøver i alle fall, smilte Ahmeron svakt for å oppmuntre henne. – Det kunne vært verre, hva? De kunne sendt oss rett inn i jotneland.
– Utgard, rettet Leyhla. – Det fins en vei ut herfra, men den er bevoktet av guden Heimdal.
– Hvor er den, da?
– Jeg vet ikke. Leyhla strøk hånden over Lusifers hode. Han lå foran henne og brydde seg ikke om de tre åsagudene – æsene – og den store hesten ute på jordet. – Kanskje vi kan se etter en regnbue. Det er slik gudene kommer ned til jorda, på regnbuebroen Bivrost, men kanskje du må være ås for å klare det. Og uansett blir vi nødt til å snike oss forbi Heimdal. Hun sukket dypt mens hun tenkte. Ahmeron strøk henne på ryggen, slik hun selv kjælte med katten.
– Skal vi forsøke å dra tilbake til Tidens Tempel, da?
– Og hvordan skal vi finne… Leyhla sluttet å snakke og stirret på Lusifer idet han murret knurrende. Øynene var vidt oppsperret, store og mørke, og kroppen stiv og klar til sprang. Ørene la seg flatt og pelsen strittet. Katten viste alle tegn på frykt og Leyhla fulgte Lusifers blikk – og stivnet selv. "Å herre gud," mumlet hun sjokkert. Ahmeron fulgte Leyhlas blikk og trakk pusten dypt, mens hårene reiste seg prikkende i nakken og blodet frøs i årene.
Ti meter unna sto to enorme ulver og betraktet dem med gule øyne. Leyhla visste hvilke dyr det var. Odins to ulver, Gere og Freke.
– Stjerna, tenkte Ahmeron redd. – Bare de ikke angriper henne.
– Bare Lusifer ikke angriper DEM, tenkte Leyhla vilt tilbake og kastet et fort blikk på katten, som så ut til å være på sprang hvert øyeblikk. – Ikke vis at du er redd.
– Hva hjelper det, når de kjenner lukta av frykt på denne avstanden? Jeg er jo helt stiv av adrenalin!
– Ikke vær redd, de viser ingen tegn på aggresjon, sendte Leyhla beroligende. – De ser bare på oss. Ikke se dem rett i øynene… "Faen, Lusifer, kan du ikke holde kjeft!" hvisket hun og holdt Lusifer fast. Hele kattekroppen sto i helspenn og hun kjente at det dirret når han knurret rasende mot ulvene. Halen var som en støvkost, slik som pelsen strittet. Til slutt ble det for mye for Lusifer. Han slet seg løs, men i steden for å fly i synet på ulvene slik Leyhla fryktet, pilte han som en svart og grå stripete strek ut på lysningen der de tre æsene sto. Gere og Freke satte etter i fullt firsprang med kraftige byks. At Leyhla fulgte etter var en ren instinktiv reaksjon, og Ahmeron rakk ikke å gripe tak i henne før hun spratt opp for å hjelpe Lusifer.
Hun stivnet ved siden av busken de hadde skjult seg bak, idet Odins ene øye stirret på henne med et overrasket blikk, slik Balder og Tor også gjorde.
"Faaaaen," hveste hun til seg selv med sammenbitte tenner. Lusifer var ikke å se, men hun hørte Gere og Freke bjeffe rasende inne i skogen, sikkert under det trygge treet Lusifer hadde klatret opp i.
– Løp mot Stjerna, sendte Ahmeron, han var allerede i farta. Leyhla bråsnudde og løp mot hesten mens Odin rolig svingte seg opp i salen til Sleipner. De to inntrengerne jumpet opp på Stjerna og jog avgårde det forteste de greide, men hva hadde vel Stjernas fire føtter å stille opp med, mot Sleipners åtte? Ikke lenge etter strøk Odin forbi dem og sperret veien for Stjerna, så hun bråstoppet og holdt på å miste sine to ryttere, som fremdeles var i farta. Leyhla tviholdt i manen og Stjerna måtte ta vekten av både henne og Ahmeron på nakken, før de gjenvant balansen og kunne rette ryggen igjen.
"Hvem er dere?"
Det var en myndig stemme til å komme fra en så tilsynelatende gammel mann, men så var da også Odin æsenes konge og vikingenes dødsgud. Den grå drakten han var kledd i og den røde kappen som la seg til ro bak ham etter det ville rittet, viste ikke hans status som konge. Men når en merket verdigheten han førte seg med, levnet det ingen tvil. Øyet som betraktet Leyhla var langt fra svekket av elde, selv om det inneholdt mye visdom. Det andre øyet var borte. Det befant seg i visdommens brønn og skuet ut over hele verden. En tung hårlokk fra Odins grå pannehår, skjulte øyelokket over en tom øyenhule og det lange skjegget var like grått som det lange håret.
– Hva skal jeg svare? tenkte Leyhla og stirret tilbake.
– Har ikke peiling, svarte Ahmeron og holdt hardt rundt henne. – Jeg vet da ingenting om vikinger, jeg.
– Har du aldri forført noen?
– De skammer seg ikke, slik etterkommerne deres som er oppdratt i kristendom gjør.
"Vi er bare to mennesker som har forvillet oss til Åsgard," svarte Leyhla uskyldig. Vingesus lød gjennom trekronene idet Odins to ravner, Hugin og Munin kom glidene bort til gudenes konge. De satte seg på hver sin skulder og Odin utgjorde med dette et imponerende syn oppe på den store, sorte hesten. Ravnene skvaldret et lite øyeblikk, før de tidde og slo seg til ro.
"Hvorfor er du kledd i manneklær? Du er da visserlig en kvinne!"
"Det er vanskelig å ri i serk og selekjole, store gudekonge," svarte Leyhla mykt. Hun var kledd i lyse skinnbukser med snørestøvler oppover leggene, rød trøye med belte i livet og en mørkerød kappe som hang over skuldrene og dekket ryggen. Ahmeron var likt kledd, bare i blått.
"Hvorfor stakk dere av?"
"Vi gjenkjente Odin, gudenes konge, og ble redde…"
"Du lyver," avbrøt Odin henne mykt. "Og hva med katten og hesten? Har de også forvillet seg til Åsgard?"
"Hesten red vi på, og katten er min," svarte Leyhla like uskyldig. Odin smilte overbærende i sitt lange, grå skjegg.
"Du lyver igjen."
"Det gjør hun aldeles ikke," svarte Ahmeron og så at gudekongen hevet øyenbrynene ved lyden av den mørke, nesten knurrende stemmen hans. "Hun snakker sant når hun sier at vi forvillet oss hit. Hvis du viser oss veien ut igjen, skal vi mer enn gjerne forsvinne fra Åsgard."
"Så trist for dere at gudekongen er nysgjerrig," sa Odin mykt og smilte så øyet hans nesten forsvant. "For så lett slipper jeg dere ikke. Dere skal bli med til Valhall, skal dere." Han så opp mot himmelen og da Leyhla fulgte blikket hans, så hun flagrende tøy og lange lokker mellom trekronene. Odins valkyrier. De som hentet falne krigere fra slagmarken og til Valhall. Vakre, kvinnelignende skikkelser som de døde vikingene gladelig fulgte med over til det neste livet. Hun stirret rasende på Odin.
"Om du ikke vil la oss dra enda, kan du i det minste la oss ankomme Valhall til hest."
"Kan du lyve, så kan du også stikke av," smilte Odin arrogant og snudde Sleipner idet det raslet i løvblader og suste i vind. Sterke hender tok brått tak under Leyhlas armer og løftet henne opp fra Stjerna, som vrinsket hvinende av skrekk og danset rundt så manen flagret. Valkyriene lo høyt med skingrende latter mens de steg oppover, ute av rekkevidde for Stjernas panisk sparkende forhover. De var dødelige om de traff sitt mål.
Leyhla hadde en valkyrie på hver side. Da hun vred på seg og kikket bakover, så hun at Ahmeron også ble grepet av to valkyrier og ført avgårde. Han sprellet rasende med bena og bannet knurrende mens lyden av galopperende hover svant hen. Stjerna stakk av og av den illsinte søykingen fra skogen under dem, skjønte Leyhla at Lusifer fremdeles var oppe i treet.
Høyere og høyere ble hun løftet over trekronene, til en panoramautsikt som kunne fått henne til å miste pusten, hadde hun ikke vært så sint og redd. Vinden strøk over ansiktet mens de fløy mellom og under de sterke valkyriene. Håret blafret, slik kappen gjorde.
Hun vurderte å forsøke det samme med valkyriene som hun hadde gjort med Omel og med Daniel, å mane fram fysisk smerte ved hjelp av tankene. Men da hun skrekkslagen kastet et blikk ned, slo hun raskt den tanken fra seg. Hun var ikke så mye demon at hun kunne sveve selv. Skjønt hun aldri hadde forsøkt, var neppe dette det rette tidspunkt å eksperimentere på. Men hva med Ahmeron?
– Kom deg fri, sendte Leyhla. – Du er jo demon, har du glemt det? Du kan sveve ned og få tak i både Stjerna og Lusifer…
– Det er noe jeg ikke har fortalt deg, svarte Ahmeron mens det glimret av gull i det fjerne. Han gispet mens øynene ble vidåpne. – Leyhla, se langt der framme. Hva er det?
– Det er sikkert taket på Valhall, sendte Leyhla. – Hva er det du ikke har fortalt meg?
– Gulltak? tenkte demonen og stirret på Valhall, som stadig ble mer staselig og imponerende mens de nærmet seg. – Er taket laget av gull?
– Det er dekket av gyldne skjold, sendte Leyhla tilbake og ble selv imponert av synet. – Hva er det du ikke har fortalt meg?
"Kom deg vekk, din jævla åtseleter," knurret Ahmeron unyansert da den ene ravnen slo følge med ham. Den andre kom opp på siden av Leyhla. Fjærdrakten var skinnende sort, det var en vakker fugl. Hugin og Munin pleide å fly rundt i verden og rapportere til Odin om alt de hadde sett. Nå, derimot, var det tydeligvis mer interessant å følge de to inntrengerne til Valhall.
Etterhvert som de nærmet seg den storslåtte trebygningen, ble også Leyhlas øyne store. Det var ikke vanlig treverk de hadde brukt til å bygge Valhall. Det var spyd. Flere etasjer høy var bygningen, med mange tilbygg og tårn. På hvert eneste hjørne og takmøne var det utskårete dragehoder og tusen på tusen av gyldne skjold glitret og gnistret på taket. Valkyrier fløy stadig til og fra Valhall på vakre hester. Noen på vei til Midgard for å hente flere falne krigere som var funnet verdige til å bli brakt til Valhall. Andre med en nylig avdød viking på hesteryggen bak seg, de svevde elegant over det høye gjerdet som omga Valhall. Valkyriene var ikke avhengig av porter for å komme inn. Vikingene som ble brakt hit gikk inn i flokken av einherjer, som skulle forsvare Åsgard når jotnene angrep og sloss på æsenes side når ragnarokk opprant.
Høyt over gjerdet ble Leyhla og Ahmeron fløyet, og de fikk et bra overblikk over plassen under seg før de sank ned mot bakken hvor Odins vakter ventet. Det vrimlet av einherjer på den store plassen. Det så ut som de rustet seg til kamp.
– Er det krig på gang? tenkte Ahmeron.
– Jeg tipper heller at det er alle de døde vikingene som skal ut og kose seg og sloss, svarte Leyhla tørt mens de fikk kontakt med bakken. Valkyriene slapp taket, føk opp i luften og forsvant. – Meningen med døden for vikingene er å sloss til maten blir servert og spise til de skal sloss igjen.
– De vet visst å leve livet, de gutta der… De snudde seg ved lyden av klaprende hover i grusen og fikk se Odin lande et lite stykke unna. Leyhla hadde ikke lagt merke til at han fulgte etter dem i lufta på vei til Valhall.
"Fremdeles sint, lille løgner?" Odin smilte overbærende til Leyhla idet han strøk forbi henne med en ravn på hver skulder. "Dere kan følge meg frivillig, eller bli halt inn av vaktene mine. Det er deres valg."
"Jeg tror vi nyter best av gudekongens uselviske gjestfrihet om vi går frivillig," sa Leyhla syrlig og grep Ahmerons hånd mens de fulgte etter Odin.
Hun så ikke det ertelystne glimtet i gudekongen Odins glitrende øye.
Det var en rådssal, men helt ulik Rådsalen i Tidens Tempel. Også her ble salen opplyst av fakler, men luften var tett av varme og taket var lavt i forhold til det endeløse taket i Rådsalen. Veggene var som på utsiden, laget av spyd og gulvet var av treplanker fra digre trær. Flere stoler sto langs langveggene og på gulvet midt i salen var ildstedet hvor det brant og sprakte hissig fra fersk ved. Odin gikk bort til en tronstol på et lite podium tre steg opp i enden av salen. Veggen bak podiet var dekket av tunge, lilla fløyelsgardiner og ga følelsen av verdighet. Den litt mindre stolen ved siden av Odins tronstol, var sikkert Frigg den vises, Odins kone. På stolene nærmest podiumet satt tordenguden Tor på den ene siden, og en ås på den andre siden som Leyhla gjettet var Loke, Odins lumske blodsbror og blant annet renkespillets gud. Ved siden av ham satt noe som var nødt til å være Ty, den enarmede hærføreren som mistet armen da han skulle lenke Fenrisulven. Nedenfor Tor satt den gode og rettferdige Balder. I den ene kroken nærmest døra sto en diger øltønne – eller kanskje var det mjød den inneholdt?
Leyhla trakk pusten dypt, det stakk nervøst i magen da hun fikk se de andre gudene. Odin satte seg på den staselige tronen mens ravnene flakset opp på den høye ryggstøtten og slo seg ned. Han så på sine to gjester og smilte svakt.
"Velkommen til tronsalen."
"Vi takker," mumlet Leyhla og var slett ikke imponert. "Kan noen følge oss til Bivrost, så vi kan komme oss til Midgard?"
"Løgner," nynnet Odin mykt og presset fingertuppene sammen mens han støttet albuene på armlenene. Smilet irriterte Leyhla.
– Hva i helvete er DET??? Ahmeron stirret på det lille bordet som sto ved siden av tronstolen. Det så ut som en pidestall og på toppen lå et hode med halvlangt, pent kjemmet hår som hang ned fra bordet på baksiden. Barten og skjegget var like pent kjemmet som håret. Leyhla skjulte et smil.
– Det er Mime, Odins rådgiver. Han var ute i hardt vær en gang, og mistet hodet… eller rettere sagt kroppen.
– Hvorfor har Odin hodet til pynt?
– Det er ikke til pynt. Odin gandet over hodet og fikk det levende igjen. Det er nesten som mine evner, men det kalles ganding og Mime tenker i høyeste grad. Hun flyttet blikket fra Mimes granskende øyne og til Odin. "Hva faen er det som får deg til å tro at jeg lyver?"
"Hva er faen?"
"Hæ?" Leyhla så dumt på ham, før hun grep seg i det. "Hva i jotnenes navn, da. Hvorfor tror du at jeg lyver? Vi er mennesker, ikke sant? Ser vi ut som vortebefengte, stygge, grønne jotnetamper, kanskje?"
"Neida, dere ser ut som mennesker," smilte Odin. "Men i følge Hugin og Munin har dere aldri satt deres fot i Midgard. Altså lyver du når du sier at dere er derfra."
"Det har jeg aldri sagt."
"Jo."
"Nei. Jeg visste ikke at æsenes gud hørte dårlig."
– Forsiktig, sendte Ahmeron advarende, men Odin så slett ikke sint ut. Tvert imot
så det ut som han moret seg.
"Æsenes gud hører godt han, men han liker ikke å bli holdt for narr."
– Det er jaggu stor forskjell på gamle gubber, tenkte Leyhla. – Sammenlignet med Coronus blir Odin en ubehøvlet dust.
– Ikke undervurder ham, svarte Ahmeron og henvendte seg til Odin: "Ingen av oss farer med løgn, gudekonge. Om ravnene dine ikke har sett oss i Midgard, betyr det bare at vi ikke kommer derfra. Men vi vil gjerne dra dit."
"Ser man det," mumlet Odin. "Og hvor kommer dere da fra?"
"Holder det med å forsikre deg om at vi ikke er jotner?"
"Niks."
"Hva med å forsikre deg om at vi ER mennesker? Og ikke utgjør noen trussel mot Åsgard?"
"Niks igjen," svarte Odin og trommet lett med fingrene på armlenene mens han gløttet fort på Mime. "Hvor kommer dere fra?"
"Fra et sted som kalles Evigheten," svarte Ahmeron uten å vike med blikket.
"Det har jeg aldri hørt om," sa Tor fra stolen sin. "Hvor er det? Bortenfor Vanaheim?" Kona hans, Siv, kom derfra.
"Eller bortenfor Verdens Ende, der Midgardsormen holder til?" smilte Loke og de andre lo lavt da Tor så olm ut.
"Verdens Ende finnes ikke," sa Leyhla lavt. – Med mindre noen trykker på feil knapp… tenkte hun humørløst.
"Men det gjør Evigheten?" Odin satte blikket i Leyhla og bøyde seg fram. "Og hvorfor skulle jeg tro på det du sier?"
– Fordi det er sant, sendte Leyhla med rasende intensitet. Men tankeoverføring imponerte ikke Odin, fordi æsenes konge var slett ikke mottagelig for det. – Ahmeron! De tar ikke imot!
– Hadde du forventet det, da? De er ikke like opphøyde som Tempelvokterne, de gutta her. De er lukket!
"Fordi det er…" begynte Leyhla henvendt til Odin, men bråstoppet ved lyden av rasende hundeglam fra gangen utenfor salen. Hun snudde seg og rakk akkurat å se Lusifer runde hjørnet og styrte inn den åpne døren med de to digre ulvene i hælene. Halen sto fremdeles som en tykk støvkost bak ham og blikket var vilt av skrekk og raseri. Med lange byks løp katten mot Leyhla, og strøk forbi henne som en pil i medvind. Det hastet å komme seg i høyden, ulvene var farlig nær nå. Med et par elegante byks var Lusifer øverst på ryggstøtten av tronstolen mens Gere og Freke hoppet opp på podiet fra hver sin side. De ble stående på to ved tronstolen og glefse etter katten uten å nå opp. Sorte fjær flagret rundt dem da Hugin og Munin forskremte lettet, og i virvaret av flaksende vinger, ravneskrik, ulveglam og sinte fres hørte ingen det rasende brølet og et kort rop av smerte idet Mime traff gulvet, og trillet harmløst inn i kroken. Men Leyhla så det. Hun slo hånden for munnen for ikke å bryte ut i skingrende latter da bordet veltet etter en hard dytt fra en ivrig ulv på kattejakt.
"Å faen," mumlet Ahmeron da han så hva som hadde skjedd.
"LØFT! MEG! OPP!" brølte det rasende og ettertrykkelig fra kroken i et øyeblikks stillhet, idet begge ulvene trakk pusten for å gjø igjen. Odin holdt begge hendene befalende over ulvene med et strengt uttrykk i ansiktet og fikk dem til å tie øyeblikkelig, men da var skaden allerede skjedd.
– Ta deg sammen, freste Ahmerons stemme i Leyhlas tanker, men det var nytteløst. Hun presset hånden for munnen uten å klare å dempe skriket av latter, mens tårene rant i et hysterisk latteranfall. Skriket kom fra høyt oppe i halsen, for musklene snurpet seg sammen i strupen mens det boblet og kilte panisk i magen, ja – i hele kroppen kilte det. Hun snudde ryggen fortvilet til da Tor reiste seg for å komme Mime til unnsetning. Hun så ikke at han plukket opp det rasende hodet og plasserte det på bordet som Odin hadde satt på plass, for hun krøkte seg sammen og skrek igjen i lattergråt.
"Leyhla," mumlet Ahmeron rasende og forsøkte å løfte henne opp når hun krøkte seg sammen, men det var nytteløst.
"Jeg… jegklarerikkeeee…" hylte Leyhla gurglende hjelpeløst mens halsen forrådte henne totalt ved å snurpe seg sammen igjen. Hun gjemte ansiktet i hendene, sank ned på knær og lo i fistel mens tårene spratt. Hun strevde med å tvinge vekk bildet av Mime på vei inn i kroken, men bildet kom bare tilbake og gang på gang snørte halsen seg sammen mens kilingen i magen kokte over igjen. Ikke før Lusifer hoppet ned fra tronstolen og opp i de trygge armene hennes, klarte hun å ta seg sammen. Med tett nese, rennende tårer og hes stemme etter det befriende latterutbruddet, klarte Leyhla endelig å få kontrollen over seg selv.
Hun reiste seg møysommelig mens hun tørket tårene og holdt Lusifer inntil seg med den andre hånden. Med blikket i gulvet snudde hun seg og forsøkte å fortrenge rykningene rundt munnen, det skulle ikke mye til før hun mistet kontrollen igjen.
"Unn… unnskyld, Mime," mumlet hun med sprukken stemme, utbruddet hadde tatt hardt på stemmebåndet.
"Hvordan våger du!" Mimes rasende stemme var til god hjelp for å komme bedre ned på jorda, om ikke helt ned til Midgard. Leyhla så på ham og husket plutselig hvor hun var. Brått var ikke situasjonen så komisk lenger.
"Jeg beklager," sa hun ettertrykkelig og så Mime i øynene, men blikket hun fikk i gjengjeld, var iskaldt av raseri.
"Oppreisning," freste Mime, det var så han nærmest hoppet på bordet. "Jeg skal ha oppreisning. Drep katten hennes."
"Det kan du ikke kreve," utbrøt Ahmeron bestyrtet. "Det var ikke katten hennes som veltet bordet ditt."
"Det var katten som var skyld i at ulvene gikk berserk," fastslo Mime med lynende øyne. "Drep katten."
"Nei," hvisket Leyhla og slo armene om Lusifer så hun klemte luften ut av ham i et svakt mjau. "Det var et uhell, det må du da begripe."
"Det eneste jeg begriper her, er at du og din katt har vanæret meg og jeg har rett til å kreve oppreisning. Vi spør hvem dere er, men svarer dere sant? Vi spør hvor dere kommer fra, men hvem har hørt om Evigheten? Drep katten, så får vi kanskje noen svar." Mime stirret på Ty som reiste seg nølende. Men før han rakk å trekke sverdet, slapp Leyhla Lusifer ned på gulvet.
– Løp, sendte hun, i kor med Ahmeron. – Løp og finn Stjerna. Vær hos henne, Lusifer. LØP!!!
Om Lusifer hadde kommet fort inn i tronsalen, forsvant han desto fortere ut igjen. Leyhla trakk hendene til seg som om hun skulle ta armhevinger stående. Før noen rakk å løpe etter katten skjøv hun håndflatene fram med et grynt av anstrengelse, mens hun konsentrerte seg i et kompakt, intens øyeblikk. Dørene fløy igjen med et høylydt smell, som om sterk trekk brått feide gjennom det vindstille rommet. Hun pustet ut, det verket i musklene etter den kraftige konsentrasjonen, gjorde vondt å omsette mental kraft til fysisk styrke.
– Ikke slipp det mentale taket enda, sendte Ahmeron og hjalp henne med sin egen psykiske styrke da vaktene forsøkte å åpne dørene igjen.
"Få opp dørene," befalte Ty med myndig stemme. Vaktene slet dem endelig opp. Leyhlas latterutbrudd hadde tatt en del på kreftene, men likevel var dette mer enn lenge nok for å hefte vaktene. De løp ut men Lusifer var langt avgårde allerede, på vei ut der han hadde kommet inn.
"Katten kommer seg ikke over gjerdet," sa Ty, som for å unnskylde at han ikke hadde vært ivrigere med sverdet.
"Nei, hva skal den det for?" Odin så på Ty, lederen for hæren av einherjer og vikingenes krigsgud. "Ulveporten er jo åpen." Hans ene øye glitret mot Leyhla, som svelget tungt.
– Nå har du gjort det, tenkte Ahmeron dystert.
– Jeg?? Hva skjedde med 'vi'? Som i: 'Nå har VI gjort det?'
"Oppreisning," sa Mime mørkt.
Leyhlas hånd søkte etter Ahmerons i et brått behov for trygghet. Det krøp kaldt nedover ryggen hennes da hun møtte Mimes uforsonlige blikk.
