Blikket som hviler på tv-skjermen stirrer på et punkt langt forbi de flimrende bildene. Det gjør ikke noe. Filmen er allikevel dårlig. Leyhlas tanker er et helt annet sted. Faktisk er de ikke noe sted i det hele tatt.
Det er best sånn. Best å la være å tenke. Være tom i hodet, og nummen innvendig. Hun kjenner ikke noen indre smerte da. Og smerte gjør vondt. Følelseskulde er det samme som overlevelse, og det er alt som teller for Leyhla nå. Å overleve. Å leve med seg selv er en annen sak, en sak hun ikke tillater seg å tenke på. Og minst av alt; å tenke på å leve med Ahmeron slik som hun har det nå.
Langsomt bringes bevisstheten hennes tilbake til stua. Tv-skjermen blir gradvis dekket av noe grønt, og det irriterer henne.
«Maroli, hva faen gjør du her? Dette er ikke Evigheten.» Leyhla skuler på ham med mørke øyne og knytter hendene aggressivt. «Pell deg vekk.»
«Niks.»
Det lysende, grønne demonblikket som møter hennes, er fullt av stahet og en god dose irriterende frekkhet. Han ser overlegent på henne der han står henslengt med armene i kors og sperrer tv-en.
«Gjør meg den tjenesten å dra til helvete,» mumler Leyhla og strekker seg etter fjernkontrollen. «Har du ikke gjort nok ugagn som det er?»
«Jeg?» Marolis øyenbryn skyter i været når han ser uskyldig på henne. «Jeg har ikke gjort noenting, jeg. I forhold til deg.»
«Hold kjeft,» sier Leyhla og viker med blikket.
«Og Ahmeron har ikke gjort noenting, han heller,» fortsetter Maroli uanfektet. «Allikevel blir han straffet, stakkars fyr.»
«Jeg ba deg om å holde kjeft,» mumler Leyhla igjen mens hun hatsk stirrer på den frekke demonen som fullstendig har materialisert seg foran henne. Han smiler frekt mens det slappe lemmet gradvis reiser seg mot jenta i sofaen. Tyngdekraften virker visst ikke på demonlem, i alle fall ser det slik ut.
«Jeg hørte deg, Leyhla, og jeg gir blanke faen.»
«Skal jeg sende deg til Lengselens Land, din frekke jævel?» Leyhla kjenner at det koker av irritasjon under skalpen. Maroli får henne til å være bevisst og det liker hun ikke.
«Skal du sende meg noen steder, må du fange meg først,» flirer Maroli. «Jeg venter på soverommet… hvis du tør å komme, da.»
De grå perlene gnistrer av raseri når Maroli fader vekk og forsvinner foran henne med et ertende flir. Hun trekker pusten dypt. Tanken på at Maroli hadde indirekte skylden når Anita tok livet sitt, får det til å gnistre av sinne i sjelen. Hun reiser seg brått fra sofaen og går opp trappa med sinte steg. Den sylfrekke demonen ga henne en utfordring, og hun akter å ta den til følge. Demoner tåler som sagt ikke utfordringer, og Leyhlas 50 % demonblod er intet unntak!
Hun går inn på det tomme soverommet. At Ahmeron ikke ligger i senga, anfekter henne ikke i den rasende tilstanden hun ankommer rommet.
«Maroli?»
Stillhet. Intet svar. Hun går et skritt inn på i det dunkle halvmørket og lytter.
«Maroli, din jævla drittdemon, hvor er du?» Leyhla knytter hendene irritert mens det prikker i bakhodet. «Er du for feig til å komme fram, kanskje?»
Det skjer fort. For fort. Hun rekker ikke å reagere da sterke hender griper tak i henne og lemper henne ned i den store dobbeltsenga. Å sloss imot ville være en vits mot disse sterke hendene som trykker henne ned i madrassen. Hun freser av raseri og forsøker å kjempe, men merker ganske fort at de er for sterke.
Hennes første tanke er at det er Char og Omel som har kommet tilbake, i ledtog med Maroli, og at hun har gått rett i fella. Men da tauene strammes rundt håndleddene, skjønner hun at dette er noen ganske andre demoner som er på ferde. Allikevel skjønner hun ikke hvem, før lyset i kroken tennes. Det duse lyset bader rommet i kledelig, rødlig skjær og avslører hvem hennes overfallsmenn er. Øynene hennes smalner når hun stirrer på de to medsammensvorne.
«Det burde jeg ha skjønt,» sier hun mørkt mellom sammenbitte tenner mens hun ser fra Ahmeron til Maroli, og tilbake til Ahmeron igjen.
De står i fotenden av dobbeltsenga og betrakter henne der hun ligger, bastet og bundet. Vel, ikke så bastet, men i hvert fall bundet med ben og armer spredt som en sjøstjerne på ryggen i senga. Tauene er myke, de skjærer ikke, verken i håndledd eller ankler, allikevel er de såpass stramme at hun kan bare drømme om å komme løs.
«Vakkert,» mumler Ahmeron og stryker det tynne skjegget sitt betenksomt.
«Klar til å bli tatt,» svarer Maroli. «Hvorfor pokker har du ikke tenkt på dette før?»
«Feil tid, feil sted… og så er det enkelte jobber som krever to, ikke sant?»
«Hva er det dere driver med?» Perlemor gnistrer illsint mot Ahmeron, som smiler frekt tilbake. Det er et smil som rører noe innerst i sjelen hos Leyhla, men det er så svakt, så udefinerbart at hun ikke klarer å gjenkjenne det som det det er: Et ekko fra en annen tid, en tid som sjelen egentlig savner. Smilet er besk, ja, på grensen til å være fandenivoldsk. Marolis smil, derimot, er fullt av triumf og faenskap.
«Hun hadde i alle fall mot nok til å komme hit,» sier han og lar blikket beføle henne dvelende fra topp til tå. «Nå spørs det bare om hun har mot nok til å bli liggende.»
«Har jeg noe valg?» spør Leyhla kaldt og stirrer Maroli i øynene. – Se på meg, din grønne jævel, tenker hun rasende. – Bare et lite øyeblikk, så jeg får deg i min makt…
«Kommer ikke på tale, lille heks,» flirer Maroli. «Jeg møter ikke blikket ditt om det så sendte meg lukt til et evig demonparadis.»
«Dra til helvete, din grønne dritt,» freser Leyhla rasende og oppdager forskjellen mellom mennesker og demoner. Hun kan få enhver på jorden under sin tankes makt, men ingen demon kan styres i det jordiske livet uten at han møter blikket hennes. Ingen andre enn Ahmeron.
– Ahmeron, slipp meg løs.
Det er en befaling. Ahmeron kjenner draget i kroppen og krøker seg sammen som i smerte. Ansiktet fordreies av kamp når han kjemper imot sin herskerinnes ordre. Maroli legger hendene på Ahmerons skuldre og mildner smerten, gjør Leyhlas makt svakere. Hun ser rasende på Maroli, som er nøye på å ikke gjengjelde blikket. Øynene hans er rettet mot underlivet hennes, og Leyhla kjenner at nervene trekker seg svakt sammen i søte sitringer, som om hun lå naken og ble beglodd.
«Jasså, lille heks,» smiler han ertende og slipper Ahmeron. «Du yter motstand, hva? Bare så du er klar over det, vi har hele natten for oss. Og dagen. Og neste natt, og neste dag… og slik kan vi holde det gående i det uendelige, det vet du.»
«Slipp meg løs.»
«Niks.»
«Ahmeron…» Stemmen er tryglende, men det er ikke lenger en befaling. Ahmeron ser på henne. Det jadegrønne blikket gnistrer av stahet og behov.
«Skjønner du ikke, Leyhla?» Han drar t-skjorten av seg og lar fort boksershortsen følge samme vei. Naken setter han seg på sengekanten ved siden av Leyhla og stryker henne over håret. Blikket er breddfullt av begjær og trang, og allikevel ser hun kjærligheten glitre i bunnen av det grønne tjernet. «Jeg må. Det er nødvendig. Du kommer ikke ut av det selv, og dette er den eneste måten jeg kan hjelpe deg – hjelpe oss på. Vi trenger Maroli, begge to, for å jage de mørke skyggene dine på flukt.»
«Slipp… meg… løs!» Leyhlas øyne blir fulle av tårer. Hjelpeløs sliter hun i tauene som holder henne så ubarmhjertig fast. Hun gisper og stivner brått idet lyden av saksen høres, når joggebuksen blir klippet fra ankelen og oppover. Maroli er kanskje fullblods demon, men han vet hvordan en saks kan brukes. Bit for bit spiser saksen seg oppover, så fjernes joggebuksen fra det høyre benet hennes, før han leverer saksen til sin medsammensvorne. Leyhlas evige lys og liv. Ham som hun elsker, og som hun hadde begynt å glemme opphavet til. Demonen Ahmeron. Og brått ser hun det gamle, fandenivoldske glimtet i øynene, det glitrer mot henne idet han tar imot saksen og lar den spise seg oppover hennes venstre bukseben.
– Ahmeron, tenker hun og merker tydelig selv hvordan motstandskraften brytes ned. Det går langsomt, men det går. – Kjæresten… slipp meg løs. Jeg vet hva dere planlegger, men jeg kommer ikke til å klare det. Hun er ikke sint lenger. Bare redd for å mislykkes enda en gang. Bare redd for å skuffe, og bli skuffet igjen.
Ahmeron har blikket festet på saksen, han vil ikke klippe feil. Halvveis oppover Leyhlas lår stopper han opp og ser på henne. Så smiler han langsomt. Det er ikke vennlig, smilet hans. Men det er heller ikke ondt. Det er fullt av demonisk fandenivoldskhet og treffer Leyhla midt i sjelen som et deilig spark mens Ahmeron gløtter på Maroli, og tilbake på Leyhla igjen. I blikket glimter minner fra første gang de møttes.
– Det skal vi bli to om, Sommerfugl. Meg og Maroli…
Bit for bit blir Leyhla naken. De to demonene er forsiktige, men grundige. Stadig forsøker hun å dra i tauene, bare for å oppdage det hun erfarte første gang hun prøvde: Hun er bundet fast. Veldig fast.
Til slutt klippes truse og behå av, og hun er naken. Helt, fullstendig naken. Og offer for full beskuelse av to kåte demoner. En med nydelig, grønnskimret hud. Den andre med solbrun, mørk hud. Begge med praktfulle reisninger. De står i fotenden og lar de jadegrønne blikkene gli over henne, det er så hun kan føle det som et kjærtegn. Det prikker i huden og hun merker at hjertet dunker hardere. Rødmen skyller skamfull over kinnene når det går opp for henne at hun nyter å ligge slik og bli beglodd. Maroli stønner og skjelver, mens Ahmeron krøker seg sammen og presser armene mot magen, som om det gjør vondt. Men det er ikke smerte som renner gjennom ham. Det er begjær. Lyst. Total tenning!
«Kjente du det?» mumler Maroli og stirrer på Leyhla. Han tør det nå. Hun vet det ikke selv, men forsvarsmuren er allerede i ferd med å brytes ned. Begjæret er festet og hun er ikke lenger i stand til å beherske ham med viljen sin.
«Ingen tvil,» svarer Ahmeron lavt og retter seg opp. Lemmet nikker svakt mot Leyhla i takt med pulsslagene hans. «Fy faen, ingen tvil. Hva har du lyst til å gjøre først?»
«Smake på henne, kanskje. Mens hun suger deg. Eller omvendt. Dyppe utstyret i munnen hennes mens du bruker tunga… og fingrene… eller kanskje vi kan dele på blomsten og smake samtidig begge to…»
«Hun er så deilig og hissende, det er pinadø vanskelig å velge…» mumler Ahmeron mens blikket beføler Leyhlas kropp. Huden trekker seg sammen i gåsehud der øynene glir over. Hun kjenner det, og kroer seg ufrivillig med et lydløst stønn.
«Se på den nydelige, duggfriske orkideen,» mumler Maroli og fukter leppene mens han lukker hånden rundt lemmet og drar forhuden over hodet. Liksom bare på ert, for han ser at Leyhla betrakter dem. Hun sier ingenting, men blikket taler sitt eget språk og brystvortene er irriterende harde der de strutter frekke mot de to demonene. En skjønn og solbrun, en skjønn og grønnlig.
«Herlig.» Ahmeron puster dypt inn. «Herlig og fristende. Den maker godt også… men det vet vel du,» avslutter han med et skjevt smil som stikker Leyhla i sjelen. Et stikk av erindring og svakt begjær som hun bittert fortrenger.
«Jeg har ikke smakt så grundig som det du har,» svarer Maroli. «Spanderer du?»
«Klart det.»
«Det var kamerat, det. Vi deler oss, hva?» Maroli smyger oppi senga på alle fire, øynene glitrer. «Du tar øverst og jeg tar nederst.» Leyhla kjenner skrekkslagen at kroppen begynner å leve sitt eget liv. Det kiler i magen når de kryper oppi. Mellom bena dunker det varmt under Marolis blikk, når han stiller seg bredbent på knær mellom leggene hennes og stirrer på den stadig våtere, brennende blomsten. «Enig?»
«Nei. Jeg vil ha saftene,» svarer Ahmeron knurrende og stiller seg ved siden av Maroli. «Det er så jævlig lenge siden jeg har smakt juicen hennes, så du kan ta overdelen, og så bytter vi etterpå.»
Han er naken og nydelig, og Marolis totale motstykke. Hårløse og glatte er de begge, foruten det herlige ragget på hodet. Men Ahmeron er mye renere i ansiktstrekkene. Mer senesterk. Dessuten er han litt høyere, og mer muskuløs. Men det betyr ikke at Maroli er lite hissende. Tvert imot. Forskjellen er så tydelig at det renner gjennom Leyhla som en vårbekk av rislende begjær. Nå står det en demon og skrever over hver legg, med et granskende blikk over den nakne kroppen hennes, og hver sin praktfulle, nydelige, hissende tryllestav. Hun føler seg dobbelt så avkledd, og liker ikke den nytelsen og spenningen som begynner å syde og prikke under huden.
«Okay.» Marolis brennende blikk stikker i Leyhlas sjel, samtidig som en liten bombe av følelser og opphisselse springer i magen hennes. «Ta saftene først, du. Tross alt, det er jo heksa di vi skal ta.» Han stiller seg på knær ved siden av Leyhla og stryker henne med faste hender på den flate magen.
«Ahmeron, du kan ikke mene dette,» sier hun åndeløst og stirrer på sin elsker. Sitt ett og alt. Forsøker å fange blikket hans, og lykkes til slutt. Hun trygler tynt: «Jeg vil ikke, vær så snill, slipp meg løs.»
«Ikke faen,» smiler Ahmeron med smale øyne. «Det er på tide at du får lære forskjellen mellom begjær og kjærlighet. Dessuten…» Han stirrer på henne med mørk besluttsomhet glitrende i blikket. «… dessuten lyver du. Du vil, Leyhla. Hele kroppen din brenner etter å bli tatt av oss begge. Bare tanken er nok til å få deg dryppende kåt. Kroppen din snakker sant, kan du ikke innse det?» Han synker ned i knærne og stryker den glatte pungen mot Leyhlas lår ved å skyve hoftene fram og tilbake. «Slutt å lyve for meg. Men viktigst av alt… slutt å lyve for deg selv! Demoner er elendige løgnere og du er faktisk intet unntak.»
– Kjæresten… Leyhla ser bedende på ham og hun sender med sine mest tryglende, hjerteskjærende tanker. Å se de eggende bevegelsene hans, tenner henne og hun forsøker å fortrenge det.
– Sommerfugl… Ahmerons tanker er full av kjærlighet, i sterk kontrast til det blikket han sender henne. Det risler av ufrivillig spenning gjennom Leyhlas kropp når hun møter Dyrets blikk i Ahmerons jadegrønne øyne. – Hold kjeft, godta det som skjer… Han smiler bredt mens Maroli dekker brystene hennes med grådige never. – … og nyt det!
Leyhla jamrer seg hjelpeløst. Hun ønsker at hun kunne mobilisere kreftene sine, samle dem om en ting i bevisstheten; å tvinge en av dem til å løsne tauene og slippe henne løs. Men hun er allerede for ør i hodet til å samle tankene. Dette er ikke som å forsøke å kjempe mot Vyzak. Det var kjærligheten til Ahmeron som gjorde henne til seierherre da. Denne gangen er det Ahmeron hun må kjempe mot. Eller seg selv. I begge tilfeller har hun allerede tapt, uten å vite at hun egentlig har vunnet.
Nevene knytter seg krampaktig når hun drar i tauene, uten å reflektere over kroppens reaksjoner når hun kjemper. Jo mer hun kjemper, jo kåtere blir hun. Å kjenne hvor fastbundet hun er, øker lysten, øker nytelsen. Hun tvinger tilbake et stønn når Maroli bøyer seg ned og presser munnen rundt navlen, mens Ahmeron krabber helt ned i fotenden. Om dette er grensen på det øvre og nedre området, bryr hun seg ikke om å diskutere. Hun kjenner bare noe sildre gjennom lår og legger da Ahmerons lepper lukker seg rundt den ene stortåen. Den høyre. Hun knytter nevene igjen, drar i tauene, trekker med føttene også, selv om Ahmeron suger på stortåen. Men tauene er så stramme at han ikke mister grepet. Tvert imot ler han mykt og stryker hånden over fotbladet hennes.
«Hun har ikke gitt opp enda.»
«Sånt et jævla stabeis av ei heks du har, da…» mumler Maroli mot magen hennes, før han retter seg opp. Han ser på Leyhla med glitrende, ertende øyne mens han skrever over underlivet hennes og setter seg tungt over venusberget. «Ohoi…»
«Hva er de? Ahmerons pust kjennes varm ut når han snakker mot den ømfintlige fotsålen. Det kiler i foten, sitrer oppover legg og lår like før han presser leppene mot, sammen med den roterende, kilende tungen.
«Venusbusken kiler meg på pungen,» svarer Maroli lavt og knar brystene hennes forsiktig. Mellom peke- og langfinger tittet brystvortene ut, nysgjerrige og ivrige. Leyhla puster tungt nå, men blikket som stirrer på Maroli er fremdeles mørkt av raseri.
«Da skulle du kjent tunga henne, svarer Ahmeron mens han skifter fot. «… mot pungen, og den sugende munnen samtidig. Til å bli tullete av…»
Leyhla får følelsen av å ikke være til stede. De diskuterer henne som om hun ikke var der, og det tenner henne mer enn hun vil innrømme. Stoltheten i demonblodet til den vakre heksen godtar ikke at de to demonene behandler henne som en ting, allikevel er det noe i sjelen som reagerer på situasjonen. En svak skjelven vibrerer gjennom kropp og sjel, en sitring som hun ikke klarer å kamuflere.
«Jøøøss,» mumler Maroli og klyper forsiktig i de stive knoppene, masserer dem lett mellom fingrene mens han drar tungen rundt omkring på mageskinnet og får musklene til å sitre under behandlingen. «Kjente du det der, da?»
«Hun er som en vulkan klar til utbrudd,» sier Ahmeron lavt og stryker hendene oppover Leyhlas legger. Nervene i kjønnet trekker seg sammen ved tanken på at han nærmer seg det deiligste. «Men varmen ligger gjemt jævlig dypt under overflaten. Vi må nok jobbe for det utbruddet.»
«Bra.» Maroli reiser seg på knær og ser ned på Leyhla. «Håper det tar lang tid. Dette er deilig.» Hun forsøker å stirre tilbake, like rasende som da han dukket opp nede i stua. Men hun kjenner at raseriet svikter. At kroppen svikter. Ikke bare den, men sjelen også. Det er noe flott og sensuelt og hissende som står og skrever over henne, som stirrer ned på henne. Noe stolt, eggende og jævla begjærende. Hun har smakt det før, og vet at det smaker godt. Samvittigheten roper i bakhodet, det er et rop som høres av flere enn Leyhla.
– Slipp det løs, hvisker Ahmerons stemme i hodet hennes. – Maroli er jævlig hissende, det ser du. God er han også, i det han gjør. Slipp lysten løs, Sommerfugl. Du får oss begge to.
– … men… En protest like sterk som en vannskorpe, like svak som en edderkopptråd. Ahmeron smiler og legger seg på magen mellom Leyhlas knær. Han stirrer på den fuktige blomsten som taler et annet språk enn hans elskedes samvittighet. Den frister ham.
– Tenk deg, Sommerfugl, fortsetter Ahmeron mens fingrene kiler ørlett og eggende mot innsiden av lårene. Han ser nerver og muskler i det sitrende kjønnet trekke seg sammen av iver etter mer. – Tenk deg to kåte demoner, som lever og ånder for å tilfredsstille deg. Vår viktigste livsoppgave akkurat nå, det er å bringe deg til topps, Sommerfugl. Du klarer ikke å kjempe imot, trenger ikke å kjempe, heller. La det skje.
– … men jeg er… Leyhla stønner når Maroli skrever over brystene og klemmer dem mykt flate med baken, mens han drar sitt grønne, hissende skinn foran ansiktet hennes. Han kjenner tydelig i setemusklene hvor tungt hun puster, hvor hardt hjertet hennes slår. – … jeg er jo din kvinne.
– Ja, du er bare min, sender Ahmeron og fører fingrene lenger opp, helt opp til trusekanten, hvor det ikke er noen truse. Kanten er naken, bena er adskilt og bundet fast, leppene har delt seg i væte og blomsten måper villig og inviterende mot ham. – Du er min, og vi opplever dette sammen, du og jeg. Sammen.
– … Det er… Leyhla brenner i leppene. Maroli er så nær med lemmet, den mørkegrønne glansen glitrer mot henne når han drar skinnet eggende tilbake, langsomt og ertende, og blotter hodet helt til vingene. Hun har lyst til å skille leppene, lukke dem rundt og suge ham inn. Så lukker hun øynene og vrir hodet unna. – … det er galt!
– Det er deilig, vi er sammen, ingenting er galt. Så lenge det er godt, er det ikke galt, tenker Ahmeron inderlig og legger tungeflaten mot Leyhlas våte kjønn. – Nyt det! Lev! Slipp begjæret løs og kvitt deg med de mørke skyggene som fortærer ditt sinn og ødelegger oss begge to. Lev, Leyhla! Nyt! Begjær! Bruk oss for din egen nytelse!
Han borer tungen så dypt inn i henne som han kan, så hun jamrer seg og drar hardt i tauene som holder henne fast. Når hun ser Maroli inn i øynene igjen, er blikket sløret og demonen ser at forsvarsmuren har for alvor begynt å forvitre. Han smiler besk.
«Så den lille heksa har bestemt seg for å nyte sine to demoner?» mumler han og stryker det harde hodet over hennes svulmende, lengtende lepper. Det er som en stor grønn leppestift, og får munnen til å brenne. Hun gisper og forsøker å ta ham i munnen, og jamrer da han slipper unna. «Sjelen vil hate, men kroppen vil nyte?» Om det er Leyhlas munn som er for fristende, eller om det er Maroli som forbarmer seg over Leyhlas kåthet er ikke godt å si. Uansett stønner de samtidig når han bøyer verktøyet ned så hun kan gape over og suge ham inn i munnen. Samtidig borer Ahmeron to fingre inn i åpningen så hun vrir seg i nytelse. Hun gaper høyere, tar så mye som mulig av Maroli inn i munnen og suger grådig så det gnistrer lysegrønt i demonens sultne sinn. Han krummer ryggen og grynter. Forsvarsmuren har rast sammen med et brak.
«Skal vi bytte, Maroli?» mumler Ahmeron mot den våte liljen.
«Ikke faen…»
Ahmeron smiler bredt og suger seg varsomt fast mens fingrene pumper i sin egen takt i våtheten hennes. Han kjenner henne godt. Det kommer til å ta tid. Men de har tiden foran seg. Hun slipper ikke unna nå. Og tanken på den makten han har over henne i dette øyeblikk, gir ham større nytelse når han presser tre fingre inn i henne og kjenner kroppen spenne seg i en svak skjelven av nytelse, mens tungen glir opp og ned over knoppen.
– Hvem er herskeren nå, Sommerfugl? tenker han ør i hodet og lepjer i seg saftene som pipler ut mellom fingrene. – Hvem er herskerinnen?
– Det beror på om tauene er strammet av kjærlighet…
Ahmeron lukker øynene og møter et perlegrått blikk i sjelen. I tankene. I begjærets Tomrom svever de sammen i en stille dans, i et taust språk. Hånd i hånd, fingrene er flettet inn i hverandre. Og brått overmannes Ahmeron av den vissheten Leyhla har levd med siden de møttes for første gang.
Balanse. Hersker. Herskerinne. Hver sin gang. Men ingen slave. Kun kjærlighet og tillit, og likeverdig begjær. Oppdagelsen flommer over ham som en deilig smerte, og han slår øynene opp og stirrer på Marolis krumme rygg og stramme rumpe mens han lar tungen gli opp og ned i Leyhlas brennende hete. Noe vibrerer i ham, sammen med kåtheten. En ny visshet. En deilig følelse. Han pumper noen hurtige, harde tak med fingrene og hører heksen jamre seg, hører Maroli stønne når vibrasjonene fra Leyhlas munn blir overført til det harde lemmet hans. Ahmeron løfter hodet, han er våt på haken av Leyhlas safter. Han trekker fingrene ut, og mellom tommel- og pekefinger gnir han skamleppene lett en liten stund, før han spør Maroli:
«Vil du smake?»
Maroli snur seg forsiktig rundt, er nøye på å ikke la Leyhlas munn slippe taket et sekund. Han skrever over ansiktet hennes og plasserer en albue på hver side av hoftene, så han ligger med ansiktet over det bankende kjønnet som Ahmeron masserer. Demonen stønner. Leyhlas tunge glir rundt og rundt det brennende hodet og sender støt av nytelse gjennom den stakkars, sultne kroppen hans.
«Klart som kjønnssaft at jeg vil smake på det der,» mumler Maroli og stirrer ned i foldene på den gapende blomsten. Ahmerons fingre glir inn igjen, og de glinser av fristende væte når han trekker dem ut. Så setter han seg opp på knær med skrevende ben, skyver hendene godt under Leyhlas rumpe – og løfter. Det er som om han byr kjønnet hennes fram til Maroli, serverer det på sølvfat. Hun kjenner at underlivet løftes opp og gisper da Marolis lange tunge glir over foldene, vel vitende om at Ahmeron ser alt som foregår. Det er jo han som tillater det! Som byr henne fram!
Hun kjenner noe hardt og ivrig og deilig velkjent snuse seg fram i de nedre, gapende foldene. Langsomt trenger Ahmeron inn i henne mens Marolis tunge glir over knotten. Det brenner, sitrer og skriker i kjønnet. Lyst, utålmodig lidenskap, protest mot samvittigheten som forsøker å kjempe imot. Den store hardheten fyller henne mens Marolis tunge sender sitrende, isende støt utover i underlivet, og gjør det så godt som umulig å ikke nyte det.
Hun knytter nevene og drar i tauene, suger hardt på staven som leppene er lukket rundt, og vibrerer i kroppen. Det er som rislende, små dønninger som skvulper fram og tilbake etter hvert som hun kjemper imot og gir etter… kjemper imot og gir etter… Lidenskapens tidevann. Til slutt kjenner hun selv hvor langt ned forsvarsmuren har rast sammen, hvor sårbar og åpen hun er, hvor mye sjelen egentlig har gitt opp og hvor sterkt kroppen nyter det som skjer. Og hva er vel vitsen i å kjempe da?
Når Ahmeron merker de melkende muskelsammentrekningene, setter han opp farten med hoftene og Maroli skjønner. Tungen går som en ørlett virvelvind mens Ahmerons hofter jobber og jobber, og sender Leyhla stadig høyere mot den tindrende toppen. Hun river og sliter i tauene, slipper taket i Marolis lem så hun ikke skal bite det tvers over i ørske av nytelse, kaster med hodet så håret fyker rundt ansiktet, jamrer , gisper… kroppen spenner seg i deilig, heftig, hard krampe… og så kommer hun.
Leyhla skriker. Når hun kjenner utløsningen feste seg og risle som en foss gjennom kroppen, trekker hun pusten. Så skriker hun. Vrir seg under de to sterke demonene. Rister i tauene. Skjelver ukontrollert… og svimer av.
Forsiktig senker Ahmeron det slappe underlivet mens Maroli samler bena og setter seg på knær ved siden av.
«Jaha,» mumler han og ser ironisk på den slappe heksa. «Planen funka, men det spørs om den der var lang og kraftig nok for oss begge.»
«Hun er snart våken igjen,» smiler Ahmeron skjevt og legger seg på siden tett inntil Leyhlas slappe kropp. Han kjæler med brystene hennes og legger fra seg en rekke små kyss i det vakre ansiktet. – Sommerfugl… våkn opp…
Selv i svime hører Leyhla det kjærlige, ertende ropet. Ahmeron stryker håret bedre vekk fra ansiktet hennes når han ser antydningen til et smil.
– Ahmeron, din forbannede…
– Hysj da, sender han svakt og smiler bredt. – Var det ikke godt, kanskje?
– Godt nok til å ta livet av meg, din jævla…
– Hysj, avbryter han igjen og kysser henne lett mens han ler svakt. Leyhla slår øynene opp og ser på ham med sløret blikk, like før det flommes over av tårer i befriende gråt. Ahmeron legger seg over henne, dekker kroppen med sin og klemmer henne inntil seg med sterke, kjærlige armer.
– Få det ut, Sommerfugl, sender han ømt. – Få det ut… Det er som om Leyhlas tårer befrir ham fra hans egne vonde følelser, fra all smerten som har blitt bygd opp for hvert avslag han har fått disse ukene.
Når gråten stilner løfter han hodet og ser på henne igjen. Det er et helt annet blikk som møter hans nå. Et velkjent blikk. Heksa hans er tilbake.
«Åssen går det?» smiler han svakt og tørker vekk tårene hennes. «Sliten?»
«Litt,» smiler Leyhla mykt tilbake og snufser.
«Hva har du lyst til?»
«At alt skal bli som før.» Hun haler litt i tauene. «Og så vil jeg at du skal slippe meg løs.»
«Ikke enda,» svarer Ahmeron og flirer besk. Han er seg selv igjen, og nyter det. «Vi er ikke ferdige med deg, og jeg tror du trives sånn – i alle fall en liten stund til. »
«Faen ta deg,» mumler Leyhla mykt, men hun klarer ikke å skjule lysten for ham nå, når den dukker opp og murrer i kroppen. Hun smiler lunt, øynene glitrer. «Ja vel da, kåtinger. Ta meg en gang til.»
«Er du sikker?» Ahmeron presser leppene mykt mot halsen hennes, kjenner at hun skjelver.
– Ja!
– Hvem av oss?
– … Begge to…
Han presser leppene mot Leyhlas munn samtidig som Maroli gjør det samme mot hennes nedre lepper, det sitrer like sterkt begge steder. Hun stønner, det er som å ha Ahmeron både oppe og nede, kjenne tungen hans både her og der. En merkelig og deilig fornemmelse. Hun suger tungen hans inn i munnen, sultent, grådig, som om det er Marolis lem hun bearbeider igjen. Hendene åpner og knytter seg i frustrasjon over å ikke kunne stryke sin elskede over ryggen og klemme fingrene rundt rumpeballene hans. Uavlatelig drar hun i tauene, vet at det er nytteløst, men liker å kjenne at hun ikke kommer løs. Hun har allerede sluttet å tenke. Ahmeron har gitt henne lov til det. Å la være å tenke, og bare nyte.
Det er så lenge siden hun hadde lyst, det føles som en evighet siden hun ønsket å være nær ham, siden hun trengte ham. Og nå kan hun ikke skjønne hvordan hun har overlevd. Kan ikke forstå hvordan hun kunne være så grusom, så avvisende, så kald mot ham som lette etter henne i tre hundre år og hjalp henne å finne seg selv igjen. Sitt ett og alt. Sin halve sjel.
Hun avbryter kysset, er tykk i halsen på tross av begjæret som koker i kroppen. Og da særlig mellom bena, der Maroli driver på.
– Kjæresten… Øynene glitrer mot ham, de er i ferd med å flomme over igjen.
– Hysj, smiler Ahmeron. – Jeg vet det. Er det godt?
– … jaaaaa… Leyhla smiler og lukker øynene. Sammen med det tunge, dyriske begjæret som dirrer i luften, ligger også følelsene som vibrerer mellom den vakre heksen og hennes kjærlige demon. Hun gir seg hen til de to hete tilfredsstillerne. Hennes oppgave er å ligge og nyte, og hun klarer oppgaven med glans.
Hun stønner lavt mot Ahmerons lepper da Maroli presser to fingre inn i henne med fingertuppene opp. De finner g-punktet og skaper fornemmelsen av å måtte tisse. Men det er bare fornemmelsen, nesten likt, men ikke helt. Hun stønner igjen da Ahmeron stiller seg på knær ved siden av på hodeputa, med det harde lemmet klart og innen rekkevidde. Hun trenger bare snu litt på hodet og lukke leppene rundt. Suge ham inn mens en tunge glir ertende rundt knoppen mellom bena og fingrene masserer det magiske punktet innvendig. Hun klynker, stønner i fistel uten å slippe Ahmeron med munnen. Sliter i tauene, rykker svakt i bena når Marolis tunge berører nerver i kjønnet som er forbundet med nervene i lysk og lår. Når Ahmeron kjærlig, men hardt knar brystene hennes, kroer hun seg under hendene hans. Hun løfter hodet, glir langt inn på det velkjente lemmet og sliter litt i tauene igjen, vil kjenne at hun sitter fast, føle det. Det sitrer sterkere mellom bena nå, godt hjulpet på vei av Marolis fingre inni. Med den forrige utløsningen friskt i minne, kiler det i magen mens det nærmer seg. Så opphisset som hun er, tar det ikke lang tid før hun igjen renner over kanten og plasker uti orgasmesjøen. Og denne gangen beholder hun bevisstheten.
Maroli kjenner det i god tid. Han merker sammentrekningene rundt fingrene, musklene klemmer urytmisk sammen i svake spasmer som sprer seg utover i kroppen. Han kjenner det under tungen også, og leppene som lukker seg rundt knoppen for å suge den varsomt inn i munnen hvor den blir ømt bearbeidet av en viftende tungespiss.
Ahmeron kjenner det også, men det er mer mot sinnet. Han føler det, hører tankene hennes, kjenner nytelsen som sin egen og stønner lydløst mens det bygger seg opp. Styrken flommer gjennom ham idet Leyhlas orgasme overmanner henne for andre gang. Hun snur ansiktet vekk for ikke å bite når de deilige krampene knytter kroppen hennes i en rislende, heftig utløsning. Gåsehuden fosser over huden, hvert lille hår på kroppen hennes reiser seg når hårsekkene trekker seg sammen i nytelse. Maroli slikker henne så lett, så lett mens de masserende fingrene inni stagnerer på det magiske punktet, og Ahmerons hender klyper lett i brystvortene mens de knar brystene ømt, men hardt. Hun skriker. Alt hun kan. Sliter i tauene, kaster på hodet og gir seg utløsningen i vold. Dypt inne i underbevisstheten vet hun hva som skjer nå. Vet at begge de to elskerne hennes styrker seg, kjenner energien flomme gjennom kroppen. Alt hun har snytt Ahmeron for i den siste tiden, alt hun har stengt ham vekk fra, det får han nå tilbake i fullt monn.
Han trekker pusten dypt, samtidig med Maroli. Kjenner kroppen fylles av energi som rislende elektrisitet i hver nerve, hver åre, hver lille, lengtende demoncelle. Han stønner lengselsfullt og befriende, retter ryggen og knytter nevene mens han fylles av all den styrken han trenger fra Leyhla – og mer til. Han er som et batteri som blir ladet opp ved hjelp av Leyhlas utløsning. Det risler gjennom hver nerve, og hver celle i kroppen hans suger til seg den etterlengtede energien.
Leyhla kommer så solid, så grundig, hun har mer enn nok for dem begge to.
