Veien var den samme. Hesten også. Det eneste som var nytt, var den glade hannkatten som vimset rundt Stjernas trygge hover og så ut som han eide hele veien. En sort stripe gikk fra hode til hale. Ørene var mørke og ut fra stripen på ryggen gikk det et tigerstripete mønster på hver side av kroppen. Hodet til Lusifer var pyntet med et vakkert mønster, og halen var sort- og brunstripete. Foruten de sorte stripene som fikk ham til å se ut som en mørk, liten tiger var pelsen brun, og lysebrun og myk på undersiden av kroppen. Bare i halsen hadde han et hvitt felt, og på hver pote, som halstørkle og sokker. Det var en nydelig katt og akkurat nå så det ut som han var fullstendig klar over det.
Leyhla fulgte ham med øynene og smilte. Hun hadde demonen sin tett inntil ryggen og armene rundt magen i et trygt grep. Hun hadde hesten sin og katten sin, og en fremtid som slett ikke var så usikker lenger. Klærne og huden deres kom etter hvert til å forandre seg, mens de red bortover veien som skulle føre dem til en annen tid, et annet sted. Akkurat som når hun dro på oppdrag og ble utstyrt med klær som passet til anledning og tid. Tidens Tempel var et fantastisk sted og det var veien over til den andre siden også.
– Er tårene tørket vekk nå? Ahmeron strøk armene hennes kjærlig. Leyhla smilte mykt.
– Jada. Men det var vondt.
– Jeg vet det. Han ga henne en klem bakfra. – Jeg trodde vi skulle bli bannlyst, og så sitter jeg i stedet her med følelsen av at vi er blitt belønnet.
– Jeg fulgte hjertet sa Coronus. Og det var det viktigste, samme hvor galt jeg hadde gjort det. Leyhla la hodet mot skulderen hans mens de vugget i takt med Stjernas ganglag. Hestens tålmodige skritt førte dem trygt bortover veien mens Lusifer småløp rundt dem som en annen hund. Livet var spennende og måtte utforskes. Av og til ble han borte i tåken som gled over veien, men han var snart tilbake med halen like fornøyd hevet.
– Denne gangen var det jeg som fikk et oppdrag, tenkte Ahmeron og kjente den samme stoltheten svulme i brystkassen, som da Coronus hadde bedt ham passe på Leyhla. – Det er ikke på samme måte som dine oppdrag, men det er jaggu like viktig.
– Best for deg det, smilte Leyhla.
I tåken foran dem kunne hun skimte skygger. Mens Stjerna fortsatte å gå, kom skyggene nærmere og da tåken langsomt letnet, oppdaget Ahmeron at de red i en løvskog. Han snudde seg og forventet å se Tidens Tempel som en skygge langt i det fjerne, men tåken lukket seg raskt over veien og skjulte den inntil den ikke fantes lenger. Porten til den dimensjonen var lukket, helt til tiden virkelig var inne og Leyhla var rede. Han så seg rundt og oppdaget alle slags løvtrær. Ekorn spratt skremte rundt i trærne for å flykte fra menneskene som plutselig hadde dukket opp fra intet. Advarende fuglekvitter lød fra trekronene i en høyst normal skog. Leyhla satt også og så seg rundt mens hun åndsfraværende strøk Stjerna på halsen. Lusifer fikk et anfall av kosetrang og jumpet elegant opp på hesteryggen foran Leyhla, oppå den brede reima mellom reisesekkene som hang ned på hver side foran Leyhlas lår. Hun holdt armene rundt ham og smilte da hun kjente duringen fra den malende katten.
– Se på klærne våre, sendte hun og smilte. Hun var kledd i skinnbukser, rød tunika med belte i livet og mørkerød kappe over skuldrene. Snørestøvlene var også i lær, og gikk opp til knærne. – Det ble vel vanskelig å gi meg serk og selekjole slik jeg sitter og skrever til hest. Skjørtene som vikingkvinnene brukte er ikke så vide at det gjør noe. Er vi likt kledde?
– Jada, men skinnbuksa mi er mørkere, og tunikaen blå, litt lysere enn kappen. Stilig! Ahmeron klødde Lusifer i nakken.
Plutselig spisset de ørene, alle fire, og stirret innover i skogen.
– En lysning, tenkte hun og satte seg litt opp, et tegn til Stjerna om å stanse.
– Og stemmer, sendte Ahmeron tilbake. – Skal vi ri fram og gi oss til kjenne?
– Nei. Jeg vil være forsiktig. Er det en gjeng med krigerske vikinger, kan det hende at de voldtar meg og dreper deg og spiser dyrene.
– Særlig, flirte Ahmeron rått. – Som om heksa mi ville tillate det.
– Men det skader ikke å være forsiktig, smilte Leyhla og slapp Lusifer ned på bakken. – Du blir her, gutt. Ikkeno' vimsing rundt nå. Lusifer satte seg ned i gresset og så på dem mens de gled ned fra hesteryggen. Stjerna ble lydig stående og gresse mens de snek seg bortover mot lysningen. Da de nærmet seg, huket de seg ned og krøp bort til en rad med nøttebusker. Leyhla kikket gjennom noen grener mens Lusifer la seg ned ved siden av henne som en lydig hund. Med det mentale båndet mellom ham og Leyhla, var han adskillig mer enn en hund.
Leyhla skjøv forsiktig blader til side og stirret på de tre som sto i lysningen. Tre menn. En gammel mann med langt, hvitt skjegg og lapp for det ene øyet sto og snakket med en rødhåret, diger fyr med velstelt, rødt skjegg og en fyr som Leyhla ville kalle smellvakker. Ved nærmere øyesyn var fyren heller smørpen, og i alle fall ikke etter hennes smak. Altså ikke noe som rev. Leyhla smilte og så på den skinnende sorte hesten som den gamle mannen holdt fast med tømmene. Det var en vakker, kraftig hingst. Men det var liksom noe som ikke stemte. Leyhla rynket brynene. Brått gispet hun og slo hånden automatisk for munnen mens hun langsomt ble gråblek i ansiktet.
– Nei, tenkte hun lamslått. – Nei, det kan ikke være sant. Hun sank ned på magen i gresset og klamret seg fast til bakken for ikke å falle av mens omgivelsene gikk rundt.
– Hva er det? Ahmeron så forferdet på henne. – Hva er i veien? Han forsøkte å reise seg for å se på de tre ute på lysningen, men Leyhla dro ham i skjorten for å hindre ham.
– Jeg tror at gutta i tempelet har misforstått.
– Hva mener du med det? Ahmeron så bestyrtet på henne. – Er vi ikke i vikingtiden?
– Både ja og nei. Hun så fortvilet på ham. – Vi er i den tiden, ja. Gutta i tempelet har klart å sende oss til Odin og Tor og Frøyas tid, å jada. Hun gjemte ansiktet i hendene. – Se på hesten.
– Hesten? Ahmeron snudde seg mot Stjerna, som beitet fredelig et godt stykke unna.
– Nei, freste Leyhla i tankene hans. – På lysningen. Se på den sorte hesten og si at jeg ikke er gal. Ahmeron kikket mellom grenene og rynket brynene mens han stirret på hesten. Langsomt sèg haken ned mens forbløffelsen sank over ham.
– Den har… den har åtte ben.
– Akkurat, tenkte Leyhla sjokkert. – Den har åtte ben. Det er Odins hest. Det er Sleipner som står der ute på lysningen. Og Odin. Og Tor med det røde skjegget, og Balder, den der smørpene fyren… Jeg må ha ordlagt meg feil da Coronus spurte meg hvor og når jeg ville dra. Leyhla gjemte ansiktet oppgitt i hendene. – Vi har blitt sendt til vikinggudenes hjemsted, Ahmeron… Vi er i Åsgard!
* Slutt *
