Skyene som svever rundt dem, er ambrafarget og vakre. De er i alle størrelser og former, og svever over alt. Over dem, rundt, under… Som tykk bomull, som diffus tåke… Himmelen som skyene svever på, skifter fra den ene, duse, svake pastellfargen til den andre.
Svak, udefinerbar, behagelig musikk lyder fra ingen steder. Som svak harpe, piano, gitarer, fioliner… All verdens instrumenter lyder i den svake musikken. Den bringer ro i sjelen og sinnet. Alt ånder av harmoni og fred. Å forvente at det finnes noen former for mørke skygger her, er utenkelig.
Leyhla holder Ahmerons hånd i et trygt, godt grep mens hun ser seg omkring. Ingenting er som i Evigheten. Jo, kanskje himmelen, men med den forskjellen at her er den vakrere. Hun snur seg og ser på Ahmeron, og gisper høyt av overraskelse mens hun sperrer opp øynene. Han smiler til henne.
– Hva er det?
– Du… du er… du har fått… åh, smiler hun tindrende glad.
– Se på deg selv, sender Ahmeron og stryker vekk en hårlokk fra ansiktet hennes. Fingeren som fester lokken bak Leyhlas øre, er grønnskimrende og blikket glimter av ertelyst og visshet. Hun ser forvirret på ham, holder hånden sin frem og gisper like storøyd igjen. Hudfargen er ikke så sterk som Ahmerons, men det er ingen tvil om det grønne skjæret. Som å se lysegrønt gress skimre gjennom den hvite snøen… Hun ser forvirret på ham og møter det ertende blikket.
– Er det noe du har glemt å fortelle meg? tenker hun behagelig sjokkert.
– Nei da. Jeg var ikke sikker, ville vente og se. Ahmeron bøyer seg litt ned og kysser henne lett. – Vi er bare sjeler nå, Leyhla. Ånder. Ekte vare. Det du har blitt, er din ekte sjel. Demonblodet glitrer under den hudfargen som Ronia ga deg. Er det ikke vakkert?
– … jo. Hun smiler og går langsomt videre sammen med ham. – Det er du også.
De er ikke nakne lenger. Ahmeron er kledd i en kakifarget bomullstrøye med lange ermer, og bomullsbukser. Selv er hun kledd i noe som ligner de enkle kjolene hun brukte som heks. Med lange ermer og et enkelt belte i livet. Det er et behagelig plagg å ha på seg, og det føles så naturlig på dette stedet. Å være naken her, ville virket som helligbrøde.
Hun ser ikke veien de går på. Det er akkurat som om det ikke er en vei. De går på skyer, og det kjennes som å trø i myk mose. Pastellfargede tåkedotter glir langsomt forbi der de går, over den usynlige veien og over føttene deres.
– Hvordan vet du hvor vi skal gå? sender Leyhla. Ahmeron peker langt foran dem.
– Se der.
– Åh! Leyhla sperrer opp øynene.
Det er som et nydelig Soria Moria Slott som svever oppe i skylaget langt foran dem. Som en enorm, vakker katedral med tårn og spir og bueganger, med utallige små vinduer og glugger, og vakre figurer på veggene. Så langt øyet kan se, strekker det seg en frodig skog bak det enorme byggverket. Mens de nærmer seg, kommer en lang trapp til syne gjennom skyene som omgir katedralen. Den begynner litt foran dem og munner ut langt der oppe, foran en inngang av enorme treporter. Leyhla gisper da det ser ut som om en av portene glir opp på gløtt, og noe begynner å løpe ned trappen langt, langt der oppe. Et lite dyr. Selv på så lang avstand er det ingen tvil om hvem det er.
– Lusifer, tenker hun og kjenner øynene fylles av gledestårer mens hun automatisk slår den ene hånden for munnen. – Ahmeron, visste du dette også?
– Nei, svarer demonen og smiler svakt. – Men det forbauser meg ikke.
Hun begynner å gå fortere for å møte katten. Når hun setter foten på det første trappetrinnet, ser hun at den er hugget ut i massiv granitt. Hun løfter hodet og ser storøyd på Tidens Tempel mens Ahmeron legger en arm rund skuldrene hennes, og går langsomt og andektig oppover trappen sammen med henne. Jo nærmere de kommer, jo mer imponerende ser det ut, og jo mer føler Leyhla kraften som bor der inne.
– Du ser opp på Det Himmelske Allerhelligste, Leyhla. Føler du det?
– Ja, svarer hun og kjenner kroppen fylles av ærefrykt over dette kolossale, vakre byggverket. Så ser hun på Lusifer igjen, og smiler lykkelig.
Med taktfaste, elegante bevegelser løper katten med halen høyt i været, ned den lange trappen fra hovedporten for å komme Leyhla i møte. Hun hører den glade mjauingen lenge før han kommer fram, og bøyer seg ned med tårer i øynene for å løfte opp katten. Sin reddende engel fra kampen med de mørke skyggene. En kjær, savnet venn. Hun presser ansiktet mot den myke pelsen og snuser inn den trygge lukten av Lusifer, mens det durer og maler av lykke i halsen hans. Han legger hodet på skakke og stryker det mot Leyhlas panne, gang på gang. Øynene er lukket, det ser ut som han smiler. Når Ahmeron holder fram hånden, snuser han på den, før han stryker kinnet smilende mot fingeren – som et tegn på at Ahmeron er godtatt og markert som hans. Dessuten klør demonen ham så godt i nakken.
Med Lusifer i armene og Ahmerons arm rundt skuldrene går Leyhla med langsomme, høytidelige steg opp den lange trappen. For hvert trinn hun stiger opp, vokser den merkelige, trygge følelsen av å ha kommet hjem.
Men hun vet ikke at det finnes regler å bryte også i Tidenes Tempel…
* SLUTT *
Tilleggsopplysninger i Mørke Skygger:
Kapittel 2 har vært på trykk i Cupido som novelle, den første erotiske novellen jeg noensinne skrev. Den var på trykk i 1990 og er så å si uforandret i Mørke Skygger.
Leyhlas drømmer er et resultat av mine egne drømmer og halvveise mareritt. Nå er jeg glad for at jeg en periode strevde med slike drømmer, for de hjalp meg for å skrive Mørke Skygger.
Lusifer er "reinkarnasjonen" av min egen katt, Prins, som var kosgutten til familien fra jeg var fem til jeg var tjue år. Min beste barndomsvenn, ingen over og ingen ved siden!
