Ahmeron grep Leyhlas hånd da hun nådde ham igjen like utfor dørene inn til tronsalen. Vakten hans så ut til å ville dytte ham videre før hun kom fram til ham, men blikket han sendte vakten fikk ham til å avstå fra å mase. Han grep Leyhlas hånd før de fortsatte. Det lå et tonn av trygghet i den enkle berøringen. Allikevel banket hjertet hennes hardt av nervøsitet over å stå til doms for andre gang på kort tid. Og denne gangen var det ikke de snille, vennlige Tempelvokterne som skulle besegle deres skjebne.
Alle åsagudene var på plass i tronsalen. De stolene som før hadde vært tomme, var også opptatt nå. Selv Gere og Freke lå lydige for Odins føtter, og på stolryggen satt ravnene og skuet verdige ut over tronsalen. Leyhla svelget tungt og lot blikket vandre. Hun gjettet på gudenavn. Da hun levde som Ellen, hadde hun vært ganske interessert i norrøn mytologi, men lite ante hun da hun lånte bøker om emnet på biblioteket, at hun skulle få se Valhall fra innsiden og stå ansikt til ansikt med allfaderen Odin.
Kjærlighetsgudinnen Frøya var lett å gjette seg til. Hun var vakker og stolt der hun satt på stolen sin, en lys, langhåret skjønnhet med formene på akkurat de rette stedene. Kanskje var det Heimdal som satt ved siden av henne, litt trinn men med våkent blikk og en tynn bart under en rund, kledelig nese. Håret som stakk ut av hjelmen var sandblondt. Kanskje ikke så rart at blikket var våkent, han kunne jo se til verdens ende og høre gresset gro. Sist langs den veggen satt en fyr som Leyhla gjettet var havets gud, Njord. Han sørget blant annet for at fiskerne fikk god bør, og var far til både Frøy og Frøya. Disse tre var opprinnelig vaner fra Vanaheim, som ble opphøyd til åsaguder av Odin. Det var lett å se familielikheten.
På den andre siden satt to andre mannlige guder. Den ene, runde fyren var Frøy, Frøyas bror og fruktbarhetens gud. Det var ham vikingene ofret til når de ønsket god grøde om høsten. Den andre måtte være Odins tredje sønn, den halvblinde Hød. Nedenfor ham igjen, satt skalden Brage med harpen stående på gulvet inntil stolen. Konen hans, Idun, satt ved siden av. Hun var vokteren av skrinet med gulleplene som ga æsene evig liv. Odins verdige kone, Frigg, hadde inntatt sin plass ved siden av gudenes konge.
På rekke og rad satt de der, vikingenes store, mektige guder. Da en vemmelig følelse gjorde seg til kjenne ved å krype nedover nakken så huden prikket og hårene reiste seg, snudde Leyhla seg mot Mime og fikk opphavet til følelsen bekreftet. Hennes latterutbrudd hadde ikke blitt tatt nådig opp, og var verken tilgitt og glemt.
– Han hater meg virkelig, tenkte Leyhla og klemte Ahmerons hånd mens vaktene skjøv dem ublidt mot tronstolen, hvor Odin satt og ventet. Alle æsene sluttet å snakke, det eneste som hørtes var fangenes skritt over gulvet og knitringen fra det lange ildstedet midt på gulvet.
– Han syns vel han har grunn til det, sendte Ahmeron tilbake. – Æser har visst ikke sans for humor.
– Ikke hodeløse æser, i hvert fall.
– Han har fremdeles hodet…
– Kutt ut, ellers begynner jeg å le igjen, sendte Leyhla og måtte fortrenge bildet som dukket opp i et blaff i tankene, hvor Mimes hode igjen var på vei inn i kroken.
"Mime krever oppreisning," sa Odin uten videre innledning. "Han krever at katten som forulempet ham, blir drept. Siden den klarte å stikke av, må vi løse problemet på annen måte."
"Holmgang," sa Mime uten å slippe Leyhla med blikket. "Den løgnaktige menneskekvinnen skal dø ved holmgang." Hun stirret tilbake uten å vike med blikket, og ble smal i øynene.
– Hva er holmgang? sendte Ahmeron mens æsene mumlet seg i mellom.
– En form for tvekamp som løste tvister. Jeg tror at vinneren er den som ikke blør. Høres ut som Mime vil ha mer enn blod…
– Det var en hodeløs gjerning av et hjerneløst hode, tenkte Ahmeron. – Åssen i helvete skal et jævla hode gå holmgang med deg? Skal han snakke deg i senk? Skalle deg til blods eller bite deg til døde?
"Hvem er din stedfortreder?" spurte Odin. Det så ikke ut som om Mimes krav var en overraskelse for ham. Det var nok vanlig å løse tvister ved holmgang, i Åsgard som i Midgard. Men kanskje ikke så vanlig å gå holmgang mot en kvinne.
"Jeg velger Tor," sa Mime. Tor rettet ryggen og så på Mime med et betenkt uttrykk i ansiktet. Tor var en av de stiligste gudene. Ikke så pen men med desto mer sjarm, og det kraftige, røde skjegget og håret sto flott i stil med de livlige øynene. En tordengud måtte vel ha livlig gemytt, men tydeligvis ikke særlig trang til å drepe kvinner. Han så på Leyhla med rynkede øyenbryn og et blikk som ba om unnskyldning, som for å vise at ingen satte seg opp mot Mime.
"Hvem velger du som stedfortreder?" spurte Odin, henvendt til Leyhla. Alles blikk ble rettet mot Ahmeron, og han var på nippet til å svare selv.
"Jeg velger ingen. Jeg kjemper selv," sa Leyhla med forbausende klar stemme, etterfulgt av høyere mumling bland æsene. De stoppet momentant da Odin løftet hånden.
"Jeg kan ikke sloss mot en kvinne," sa Tor til Mime, som stirret sint tilbake. "En slik nidingsdåd kan jeg ikke utføre."
"Visst kan du det, tordengud." Leyhla smilte dvelende når Tor så forbauset på henne. "Det vil si… om du tør, da."
"Om jeg tør?" gjentok Tor forbløffet og hevet øyenbrynene.
– Har du gått fra vettet igjen? sendte Ahmeron og knuste nesten fingrene hennes i det harde grepet.
– Slett ikke. Jeg har evner som fungerer her i Åsgard også. Så du ikke hvor fort jeg lukket dørene da Lusifer stakk av? Jeg klarer bedre å stanse hammeren enn du gjør det.
"Du stiller selv opp for å gå holmgang med Tor?" spurte Odin og så på henne med et forbauset øye. Leyhla stirret fast tilbake på ham.
"Selv om det er uten rette, kan du kanskje kalle meg løgner, " sa hun og ble smal i øynene av harme. "Men skam få deg, gudekonge, om du kaller meg feig." Odin så lenge på den unge kvinnen, som ikke vek med blikket et sekund. Rak i ryggen og med hodet stolt hevet, stirret hun gudenes konge i øyet uten å mukke.
"Frigg, min hustru," sa Odin og snudde seg langsomt mot sin kone. "Kan du gi oss råd, du klokeste av æsene?"
"Det finnes ingen lov som sier at holmgang må skje mann mot mann." Hun så på Leyhla med rolig blikk. Det lå uendelig visdom i de øynene. "… eller ås mot menneske. Merkeligere tvekamper har skjedd før, Tor. Det er ikke første gang du stiller i holmgang."
"Nei, men aldri før mot en kvinne," svarte tordenguden og så på Leyhla. "Å drepe en jotne i holmgang, det gjør ikke noe. Men…" Tor så oppgitt på Odins vise kone. "Frigg… å drepe en menneskekvinne?"
"I følge Odin er vi visst ikke mennesker, siden vi ikke får dra til Midgard," sa Leyhla mykt og gjengjeldte Tors blikk. "Det blir holmgang med meg, eller med ingen."
"Mime?" Tor henvendte seg til det gråhårete hodet, som stirret olmt tilbake. "Mener du dette? Skal jeg gå holmgang mot en kvinne?"
"Jeg krever oppreisning," sa Mime fast. "Ingen fornærmer Åsgards viseste hode."
– Det der med viseste kan diskuteres, tenkte Leyhla tørt.
– Men ikke gjør det høyt, da, svarte Ahmeron.
"Godt," sa Odin og reiste seg fra tronstolen. "Holmgang er ønsket, og holmgang blir det. Men kun til første blod. Tor, du har Mjøllner. Menneskekvinne, hvilket våpen velger du?" Gudekongen så alvorlig på Leyhla, som rettet ryggen og pustet dypt inn. Hun visste at hun ikke ville få behov for våpen. Hun var sitt beste våpen selv, men noe måtte hun velge ellers ville æsene få mistanke til dem. Ingen mennesker ville gå ubevæpnet i holmgang mot en ås. I alle fall ikke en kvinne. Og i hvert fall ikke mot tordenguden!
"La meg få et sverd," svarte Leyhla bestemt og så på Odin. "Ditt letteste sverd, jeg er jo bare en kvinne," smilte hun unnskyldende og trakk fort på skuldrene. Odin flyttet sitt verdige blikk over på Ty, som straks reiste seg fra stolen.
"Finn det letteste sverdet blant einherjene," befalte Odin, og krigsguden forlot tronsalen.
"Jeg liker ikke dette," mumlet Tor og skulte på Mime, som unnlot å møte blikket hans. Han hadde ingen rygg å være rak i, men ansiktsuttrykket talte sitt språk: Oppreisning.
"Hvilke regler er det som gjelder ved holmgang, ærede Frigg?" Leyhla så på den vise kvinnen. Magert ansikt og halvlangt, glatt hår. Men ryggen var rak og blikket klokt. Hun visste hvilken plass hun hadde blant æsene, og hun så på Leyhla med vennlig blikk.
"Ut på en holme blir dere brakt, og kjempe skal dere med de våpen dere har valgt. Du for dere og Tor for Mime. Den første som blør, har tapt tvekampen."
"Hva skjer med oss om jeg taper?"
"Det får allfaderen Odin bestemme," svarte Frigg rolig.
"Vi har mange ledige fangehull her i Valhall," skjøt Mime inn. Leyhla så skrått på ham med smale øyne, før hun henvendte seg til Frigg igjen.
"Og hva skjer når jeg vinner?" Leyhla overhørte den dårlig dempede latteren fra de andre gudene. Den stilnet ved Friggs befalende hånd.
"Da går dere fri, min venn." Frigg smilte svakt. "Om Tor er den første til å felle blod, vil dere bli ledet til Midgard, slik dere ønsker."
"Alt dette kunne vært unngått, Mime," sa Leyhla og så direkte på ham. "Det var ikke vår skyld at dyrene ikke klarte å beherske seg."
"Oppreisning eller kattedrap," mumlet Mime stolt. Hadde han hatt nakke, ville han kneist med den nå. "Helst så jeg at også du led den samme skjebne som var ønsket katten."
"Var ikke Odins ulver like mye skyld i det som skjedde?" Leyhla kastet et fort blikk på de store ulvene som lå ved foten av trappen opp til Odins tronstol. De løftet hodene og så på henne med våkent blikk og spisse ører. Instinktet hennes fikk henne til å unnlate å gjengjelde ulvenes blikk.
"Det finnes katter i Åsgard," svarte Mime bistert. "Men ingen har noensinne kommet inn i Valhall før. Ulvene reagerte som de burde. Det kan man ikke si om en viss menneskekvinne. Finn du katten din, så slipper du å gå holmgang mot Tor."
"Jeg går heller holmgang mot både Tor og Ty, før jeg ser din hevnlyst få sin vilje og katten min drept på grunn av en fornærmet ås."
"Om du ikke passer deg nå, vil du få alle dine ønsker oppfylt og mer til."
– Ikke si noe som fornærmer ham enda mer, sendte Ahmeron skeptisk.
– Neida, Kjæresten. Da bruker jeg ham som bowlingkule… Hun måtte bite seg på innsiden av kinnene for å skjule smilet.
– Du har en usunn sans for humor, min morbide heks.
– I motsetning til Mime… Hun skvatt idet Ty la hånden på skulderen hennes.
"Dette er det letteste sverdet jeg kunne finne," sa han vennlig.
"Takk, krigsgud," smilte Leyhla og tok imot.
Det var kanskje det letteste sverdet for einherjer og æser, men for Leyhla kjentes sverdet ut som det veide et tonn. Hun var på nippet til å slippe våpenet, men rakk å gripe rundt skaftet med begge hender for å unngå å la det falle til gulvet. For første gang siden de kom inn i tronsalen, fikk Leyhla betenkeligheter. Det fantes ikke en sjanse i havet for at hun skulle klare å slepe dette sverdet ut av tronsalen, for ikke å snakke om å løfte det og kjempe mot Tor. Hun så på Ty.
"Så dette er det letteste sverdet ditt?"
"Det finnes ikke lettere blant Åsgards hær," svarte Ty. Leyhla sukket. Det verket allerede i underarmene og fingrene av å holde sverdet. Hun støttet spissen i gulvet og svelget tungt.
"Hun kan låne mitt." Den klare, unge stemmen fikk både Leyhla og Ahmeron til å snu seg og stirre. Nederst ved døra sto en ung gutt med lang, lys lugg. Tor smilte og nikket anerkjennende, før han vinket gutten til seg.
"Kom hit, Tjalve."
– Jøss, tenkte Leyhla. – Det er menneskegutten som er tjener for Tor.
"Hun kan låne det sverdet du ga meg, da du skulle ta meg med på trolljakt," sa Tjalve og rakte sverdet til Tor med en stolt mine.
"Du gjør ære på meg, gutt," sa Tor og tok imot, før han snudde seg mot Leyhla og rakte henne det adskillig mindre våpenet. Hun slapp sverdet som Ty hadde gitt henne, det falt i gulvet med et metallisk smell. "Er dette bedre, kvinne?"
"Skal vi gå holmgang, er det vel rett og rimelig at du kjenner mitt navn," svarte Leyhla og tok imot sverdet. Det var ikke lenger enn en armlengde. Dobbelt så lite som Tys sverd, allikevel kjentes det tungt nok ut. "Jeg heter Ellen. Min reisefelle heter Arild og når alt dette er over, regner jeg med at du vil føre oss til Bivrost." Det glitret i øynene hennes da hun besvarte tordengudens blå blikk. Øynene hans forsvant nesten i smilet.
"Det er en avtale, Ellen. Bær ikke nag til meg for andre guders nykker."
"Hold munn, tordengud," freste Mime fra bordet sitt. "Alle guder har rett på oppreisning fra frekke mennesker."
"Jeg bærer ikke nag," svarte Leyhla og overhørte Mime totalt. Hun så på Tjalve, som fremdeles sto ved Tors side. En unggutt på seksten, kanskje sytten år. Hun smilte takknemlig til gutten. "Takk skal du ha for at jeg får låne sverdet ditt, Tjalve."
"Æh, vær så god." Tjalve rødmet forfjamset da Leyhlas smil rant rett inn i sjelen hans og fikk hjertet til å banke fortere. "Det… det var så lite."
"I alle fall mindre enn dette," sa Tor og dyttet med foten borti det tunge sverdet på gulvet.
"Til første blod?" Leyhla rakte fram hånden og holdt den avventende foran Tor.
"Til første blod." Håndtrykket hans var fast og mandig. "Jeg beklager tvekampen, men man setter seg ikke opp mot Odins øverste rådgiver."
"Jeg vet det."
"Du vet visst mye, Ellen Sverdholder."
"Jeg vet at jeg ikke ønsker dette, Tor Hammersvinger. Og ei heller du."
De så på hverandre uten å avslutte håndtrykket. Det var gjensidig respekt Leyhla så i Tors gnistrende blå øyne. Den samme respekten hun hadde følt et øyeblikk for Sunniva mens de sammen forførte knektene i torturkammeret, men dette var noe enda mer. Hun forsøkte å konsentrere tankene mens hun stirret ham i øynene.
– Du ønsker ikke å bruke Mjøllner, sendte hun. – Du vil bruke sverdet som Ty bragte meg. Legg fra deg hammeren og ta opp sverdet.
Det var en innstendig sending, så kraftig at hun kjente hvor ladet luften rundt dem ble. Ahmeron kjente det også og fulgte intens med, for han visste hva Leyhla forsøkte. Men på denne måten oppdaget hun også en ting hun hadde fryktet: Æsene var ikke mottagelige slik som menneskene og demonene var. Hun hadde ingen makt over æsene med tankene, selv ikke ved øyekontakt. Tvekampen hadde med ett fått en alvorligere karakter.
"Spenn geitene dine for vognen, Tor," befalte Odin. "Ty, samle einherjene og blås i hornene. Vi har en holmgang i vente."
En svak bris strøk kjælen og lekent over den lille øya hvor de to sto kampklare. Øya var ikke stor, og den var gold og øde. En avlang, liten holme i Åsgards skjærgård. En klippe av stein og intet annet.
Det gjallet i horn, noen blåste ivrig i kampluren med sterke lunger inne på land. Adskilt fra holmen av hundre meter sjø, sto einherjene, æsene og Ahmeron. Leyhla så ham stå alene, med en vakt på hver side. Han så ensom ut. Den mørkeblå kappen blafret lett i vinden.
– Det går bra, Kjæresten, sendte hun kjærlig til ham. Han løftet hånden til svar.
– Vær forsiktig, Sommerfugl. Du kjenner ikke Tors styrke.
– Og han kjenner ikke min… Leyhla så på tordenguden. Han sto i den andre enden av holmen, femti meter unna. I høyre hånd holdt han Mjøllner. Han så avventende på henne.
Tilskuerne holdt pusten. Ved en vanlig holmgang ville de ropt og hoiet for å oppildne kamphanene på holmen. Nå, derimot, runget stillheten når hornene tidde. De fleste var sikre på utfallet og regnet med at kampen ville være fort overstått. Dog var det ingen som forventet å se mye blod i dag. Og blant dem var det også de som ønsket at Tor ville være mild mot den modige menneskekvinnen. Einherjene og æsene hadde sett Tor i holmgang før, og de visste hva han kunne gjøre med hammeren. Det fantes ikke en i flokken av einherjer som misunte tordenguden nå. Likevel, vikinger var de og krigere av sjel og sinn. Ventetiden ble lang nok til at sporadiske rop lød inne fra land. Einherjene begynte å bli utålmodige.
"De ønsker det overstått. Første utfall er ditt, menneskekvinne," ropte Tor og gjorde ikke mine til å kaste Mjøllner. Leyhla ristet langsomt på hodet.
"Det er ikke jeg som er utfordreren her."
"Du må begynne, Ellen Sverdholder." Tor ble stående med hammeren i høyre hånd, senket og rede til bruk. Men å bruke den før Leyhla angrep, det aktet han ikke.
"Det er ikke jeg som har bedt om dette, Tor," svarte Leyhla. "Gå du i Mimes tjeneste og gjør som du må."
"Jeg angriper ikke en kvinne, har jeg sagt!!!"
Leyhla holdt hardt rundt det blanke sverdet til Tjalve. Spissen skrapte i bakken, hun aktet ikke å løfte det om hun ikke ble helt nødt. Men hvis ikke Tor angrep, kom de aldri til å forlate Åsgard.
"Og jeg har sagt at vi ikke kom hit med onde hensikter," ropte Leyhla. "Vi ville bare få vist veien til Midgard. Det var ikke vår feil at dyrene veltet Mimes bord, og det vet du godt."
"Hva jeg vet og hva Mime vet, er to forskjellige ting," ropte Tor. "Den første til å blø har tapt. Kom nå, så vi blir ferdige i dag."
"Jeg løfter ikke sverdet mot en ås!"
"Og jeg kaster ikke Mjøllner mot en kvinne."
– Faen, tenkte Leyhla og bet tennene sammen. Hun hørte tydelig mumling fra utålmodige tilskuere. Ventingen begynte å frambringe ønsket å se blod. Vikinger er jo engang vikinger. – Av alle guder i Åsgard måtte jeg gå holmgang mot en gentleman. Vi kommer aldri til å bli ferdige.
– Ved første blod er holmgangen over, sendte Ahmeron. – Hva med å rispe litt i deg selv? Er det juks?
– Jeg løfter ikke sverdet!!! Hvis jeg risper meg selv så jeg blør, er det jo Tor som vinner og da kommer vi oss aldri til Midgard. Jeg dro i alle fall ikke fra Tidens Tempel for å sitte i et fangehull i Valhall resten av mitt liv.
– Resten av ditt liv kan bli veldig lenge, lille halvdemon, sendte Ahmeron. – Demonblodet vårt er kanskje grunnen til at Odin er mistenksom.
– Kanskje det, svarte Leyhla. – Han er en mester i all slags magi, så kanskje du har rett… Det er i alle fall på tide å stole på evnene og få det overstått. "TOR!" ropte hun ertende. "Er det sant det de sier, at du datt på sjøen da du fisket etter Midgardsormen? Og at den bare var halve størrelsen den gangen, og likevel klarte du ikke å hale den opp!"
– Ikke fornærm ham, sendte Ahmeron bestyrtet. – Vil du han skal kyle hammeren tvers igjennom deg?
– Bare mot meg, sendte Leyhla tilbake. – Hvis jeg ikke får ham til å begynne tvekampen, kommer vi oss kanskje aldri til jorda. Jeg MÅ få ham til å kaste, og som Ellen leste jeg at Tor er litt hårsår når det gjelder enkelte ting…
"Hold munn, kvinne," ropte Tor mørk i øynene. "Ellers tar jeg tilbake alt jeg har sagt."
"Ja, det er typisk en mann…" ropte Leyhla tilbake. "… som må kle seg i en kvinnes brudeklær for å få gjort unna ting."
"Det er løgn!!!" tordnet Tor og hardnet grepet rundt Mjøllner. Leyhla smilte uten å gjøre mine til å løfte sverdet.
"Løgn? Bevares, nei!" Leyhla lo hjertelig. "Da er det kanskje ikke så rart at du ikke klarer å sloss mot en kvinne, du vet jo alt om hvordan det er å være en."
"Nå holder du munn!!!" raste Tor mot Leyhla, rød i ansiktet. Han la an hammeren, men besinnet seg og senket den igjen, selv om hånden skalv av sinne og knokene var hvite fordi han holdt så hardt rundt skaftet.
"Det er en ting jeg har lurt på, Tor!" ropte hun med et frekt flir om munnen. "Hvordan gikk det egentlig på bryllupsnatta med Trym?" Tor ble smal i øynene og rød i ansiktet av raseri.
Han svingte Mjøllner bak seg, tok sats med et par kjappe steg og slynget hammeren rasende mot Leyhla.
