Leyhla svøper dynen rundt Anitas skjelvende kropp. Tårene renner fra venninnens øyne, men det kommer ikke en lyd der hun sitter sammenkrøpet i sofaen. Kinnene er røde av skam og håret er bustete.
I fotenden sitter Maroli i skredderstilling. Naken og stolt, med ryggen rak og et selvtilfreds uttrykk i ansiktet som uten tvil kan tolkes som frekkhet. Han stirrer på Ahmeron, som stirrer like fast tilbake. Ahmeron står tilsynelatende avslappet med hendene i kors og lener seg mot dørkarmen inn til kjøkkenet.
«Du er noe av det siste jeg ventet å se igjen,» sier Ahmeron endelig. Maroli ser på dongeribuksene som skjuler Ahmerons nakenhet.
«Og klær er det siste jeg hadde ventet å se på deg,» gliser han bredt. «Fy faen, Ahmeron. Har du virkelig gjort menneske av deg?»
«Her blir en i alle fall godtatt om en har sin egen vilje.» Ahmeron går bort til det nærmeste vinduet og ser ut i mørket med ryggen til de andre. Leyhla kan tydelig sanse hvor splittet og rastløs han er. «Dessuten får vi være i fred for Vyzaks disipler og det jævla maset om at vi alle har en oppgave.»
«En oppgave du stakk av fra,» svarer Maroli tørt og betrakter den solbrune ryggen hans. «Og dessuten, er du så sikker på at du får være i fred for dem?» Leyhla løfter hodet og stirrer på Maroli idet Ahmeron snur seg og ser vantro på ham.
«Hva?»
«Det er derfor du har forført Anita,» sier Leyhla lavt, hun har de mørke skyggene friskt i minne. «… for å komme i kontakt med oss.» Maroli ser skrått på henne.
«Åssen kan det ha seg at du skjønte det som Ahmeron skulle ha visst uten at jeg kom hit?» spør Maroli syrlig.
«Og du forventet at vi skulle komme ned nå, ikke sant?» spør Leyhla lavt uten å bry seg om å gi demonen noen forklaring. Maroli nikker bekreftende.
«Og dette…» Han peker likegyldig med tommelen mot Anita, som lukker øynene i smerte mens hun gjemmer det skamrøde ansiktet i hendene. «…var så vidt jeg vet den eneste måten å komme seg hit på. Leyhla er jo allerede forført av deg, Ahmeron, så jeg måtte ta nærmeste bindeledd. Dessuten blir jeg ikke oppdaget på denne måten.» Leyhla forsøker å dempe raseriet som flommer opp i henne ved Marolis kalde ord. Hun legger armen rundt Anita uten å slippe den grønnskimrende demonen med blikket. Å se på ham minner henne om Ahmeron før han ble en del av Ellens tid. Det forvirrer henne at hun finner hudfargen så fascinerende.
«Hvorfor kom du?»
«Dere er i fare.»
«Hva?» sier Ahmeron for andre gang og går noen skritt nærmere.
«Dere er ikke så trygge her som dere tror,» fortsetter Maroli uten å ta notis av den skjelvende jenta som sitter ved siden av Leyhla. «De er rasende. Det har vært kaos og vilt opprør etter at du forsvant, Ahmeron. Det er hevn de er ute etter – Vyzaks disipler, som dere kaller dem.»
«Er det bare meg de er ute etter?» spør Ahmeron og Leyhla hører håpet i stemmen, et håp som utslettes av Marolis svar.
«Dere begge. Leyhla også. Særlig henne.»
«Hvorfor det? De kjenner henne ikke.»
«De kjenner henne godt nok til å ønske henne tilintetgjort.»
«På grunn av Vyzak?»
«Det, og at hun fikk dere opp fra Lengselens Land… Hvordan i helvete fikk hun til det, forresten?» Maroli stirrer ubeskjedent på Leyhla mens han måler henne med blikket og Leyhla kan tydelig føle hva han tenker: – Hvordan kan et lite, ubetydelig menneskekryp klare å overvinne demonenes leder og Lengselens Lands forbannelse?
– Vet du ikke hvem jeg er? tenker hun og stirrer hardt på Maroli. Forbauselsen er tydelig da han merker styrken i sendingen hennes, den er ikke til å ta feil av og sendingen blir kraftigere på grunn av Leyhlas irritasjon og raseri når hun ser på Anita. – Vet du ikke hvem min far var? Maroli ser på Ahmeron og for første gang forsvinner det selvsikre uttrykket hans. Ahmeron smiler skjevt av det spørrende, usikre blikket hans. Han liker den følelsen det gir ham, å se den lille heksen hans dukke en overlegen demon. Særlig denne demonen.
«Hun er Ronias datter. Ronia var en dyktig heks, og datteren har arvet mange av hennes egenskaper. Dessuten var Jarek hennes far.»
«Halvblods demon, å heite,» mumler Maroli og ser på Leyhla igjen, nå med større respekt og en smule ærefrykt i blikket. «Da er det mer forståelig at også hun er lagt for hat.»
«Så det var dem jeg drømte om.» Leyhla ser på Ahmeron, som nikker tankefullt.
«Skyggene…» Blikkene deres møtes og Leyhla kan lese dårlig skjult fortvilelse hos ham.
«Jeg har i alle fall advart dere,» sier Maroli. «Så får dere gjøre hva faen dere vil.»
«Maroli, vent…» begynner Ahmeron idet Maroli blir gjennomsiktig og forsvinner foran øynene på dem. «Helvete også. Hvorfor kunne han ikke vente litt lenger?» hveser Ahmeron hissig.
«Kommer han tilbake?» De stirrer begge på Anita da den spinkle stemmen hennes lyder for første gang siden de kom ned i stua. Leyhla ser på Ahmeron.
– Hva skal jeg svare? sender hun fortvilet. Venninnen skjelver fremdeles og den brennende lengselen får henne til å krøke seg sammen i fysisk smerte når det verker innvendig.
– Jeg vet ikke, Leyhla. Jeg aner ikke om han kommer tilbake. Hensikten med å forføre Anita var jo å komme i kontakt med oss og advare oss. Nå er det gjort, og Anita er ikke nødvendig for ham mer.
Leyhla stryker Anita beroligende på ryggen.
«Jeg tror ikke han kommer tilbake,» sier hun tungt og er på nippet til å gråte selv da venninnen legger ansiktet i hendene og fyller stua med såre, hjerteskjærende hulk.
Det er tomt for biler og folk så tidlig på morgenen. Leyhla gløtter med jevne mellomrom på Anita, før hun igjen fester øynene på veien.
Anita vil hjem. Det er ikke noe mer å frykte, sier hun. Hun trenger ikke å være redd for å være alene nå, for det hun frykter og ønsker skal komme tilbake, det vil ikke komme tilbake. Det hun frykter, tiltrekkes av, begjærer… Anita lukker øynene og vender hodet bort fra Leyhla. Kinnene er varme og røde, hun skammer seg over lengselen og opphisselsen som brenner i kroppen, skammer seg over hva Leyhla har sett.
«Anita…» Leyhla ser fort på henne. «Hva er det?»
«Ingenting, Ellen,» hvisker Anita uten å snu seg.
«Fortell meg om det.»
«Du vil ikke forstå.»
«Jeg forstår mer enn du tror.» Leyhlas stemme er så rolig og forståelsesfull at Anita bekjemper skammen og ser på henne. I øynene hennes ligger fortvilelsen.
«Jeg vil ha ham tilbake,» hvisker hun halvkvalt.
«Jeg vet det.»
«Hvordan får jeg ham tilbake?»
Leyhla ser på veien igjen mens hun kjører. Hun svinger av fra hovedveien og kjører mot Anitas hus før hun svarer.
«Jeg vet ikke.»
«Arild kjente Maroli,» sier Anita og syns navnet lyder som en melodi. Hun gjentar det i tankene, igjen og igjen. «Hvordan kan han kjenne ham?» Leyhla smiler skjevt.
«Det er en lang historie. En utrolig, usannsynlig historie. Ahmeron… Arild og Maroli kommer fra samme sted.»
«Er… Arild også… demon?»
Leyhla stopper bilen inntil fortauskanten ved Anitas hus. Så ser hun på venninnen. Å se inn i øynene hennes er som å se i et speil fra fortiden. Hun kjenner igjen smerten og fortvilelsen, det brennende begjæret og sulten som gnager. Blikket var godt skjult hos mamma Ronia, men det er ingen tvil; det er det samme blikket. Hun vet hvordan Anita har det, men Anita kommer til å få det verre. Leyhla har krefter som Anita er foruten, krefter som mamma Ronia var i besittelse av fra fødselen av. De var svakere enn datterens, men de var der. Dessuten har ikke Anita demonblod i årene. Hun er sjanseløs om ikke Leyhla hjelper henne.
«Ja. Arild er demon,» svarer hun endelig.
«Hvordan fikk du ham tilbake etter at han forførte deg?»
«Anita, jeg kan ikke…» begynner Leyhla oppgitt mens hun rister svakt på hodet.
«Ellen, vær så snill…» Anita ser desperat på henne, med et vilt blikk. «Jeg må ha ham tilbake. Jeg må.» Stemmen sprekker idet Anita bryter ut i fortvilet gråt igjen. Kroppen rister av all den mentale påkjenningen hun har måttet gjennomgå for at Maroli skulle levere advarselen.
«Jeg vil ikke fortelle om det nå. Du har fått nok å tenke på for flere dager fremover.» Leyhla legger hånden på skulderen hennes. «Jeg forteller det en annen gang.»
«Men hva om jeg kan bruke samme metode for å få Maroli tilbake?»
«Det går ikke, Anita. Stol på meg. Jeg vet hva jeg snakker om,» svarer Leyhla inntrengende. Anita ser ned og kniper øynene sammen i smerte mens hun kjemper med seg selv. Så løfter hun blikket og ser rett inn i Leyhlas øyne.
«Vær så snill, Ellen.» Venninnen ser tryglende på henne, i blikket ligger bunnløs fortvilelse og en dirrende, intens bønn. Leyhla kjenner halsen snøre seg sammen i medlidenhet. Det er et ekte eksempel på hvordan hun egentlig skulle ha endt opp da Ahmeron forførte henne. Besatt. Forført. Forlatt. Anita er brukt til Marolis egen vinning og etterlatt med hugsott så hun kan lengte seg syk, kanskje til døde…
«Det er en utrolig historie…»
«Vær så snill.» Anita trygler hjerteskjærende med blikket og Leyhla sukker.
«Det begynte med min mor… hun døde for lenge siden,» forteller Leyhla og unnlater å si at det faktisk skjedde for over tre hundre år siden. «Hun ble brent på bålet fordi hun var heks. Hun ble forført av en demon, slik som deg. Men mamma Ronia hadde også spesielle evner – jeg har arvet dem etter henne – og hun skjønte hvordan hun kunne vinne en demons hjerte. Hun blandet blod med demonen og skapte dermed det båndet som kaltes kjærlighet, og muliggjorde også min fars evner til å bli far til et menneskebarn. Det er derfor du ikke kan vinne Maroli på samme måte som jeg vant Ahmeron… eller Arild, for jeg har demonblod i årene.» Leyhla ser på Anita, som stirrer storøyd og vantro på henne.
«Mener du å si at faren din var en demon?»
«Jeg sa det var en utrolig historie,» smiler Leyhla skjevt. «Men jeg sa ikke at jeg ba deg om å tro på den.»
«Etter alt som har skjedd i det siste, tror jeg på hva som helst,» smiler Anita humørløs og blek, det er et smil som ikke når øynene. «Så hvis Maroli dukker opp igjen og jeg blander blod med ham, så er han min for alltid?» Anitas stemme røper det håpet som har dukket opp.
«Jeg tviler på det, Anita. Mamma Ronia var heks og hun var mektig, selv om hun ikke tok sjansen på å bruke evnene sine fullt ut av frykt for å bli tatt. Det kan være at disse evnene også spilte inn. Jeg ville ikke tatt sjansen på å blande blod med Maroli.»
«Men jeg kommer til å dø av lengsel…» Anitas skuldre synker resignert når hun sukker og ser ned i bilgulvet. «Takk for at du fortalte. Og for at du kjørte meg hjem.»
«Ikke finn på å gjøre noe dumt nå, lover du?» spør Leyhla.
«… jada,» svarer Anita lavt. Så åpner hun døren, går ut av bilen og lukker døren igjen. Mens Leyhla ser etter henne der hun går opp til huset, føler hun seg tung og motløs innvendig. Anita virker så utrolig ensom der hun står alene på trappa og låser seg inn i et tomt hus. Med en tomhet i hjertet, som er enda større enn huset.
Leyhla snur bilen og setter kursen hjem igjen, hvor Ahmeron venter. Hun undrer på om det var lurt av henne å fortelle om mamma Ronias lille triks med de store følgene, men Ahmeron hadde etterhvert forandret seg, så kanskje Maroli også kunne det? Det aner henne at Anita kommer til å forsøke hvis Maroli dukker opp igjen. Hvis han dukker opp…
Brått eksploderer adrenalinet i Leyhlas kropp, det raser gjennom årene med en fart som får bevegelsene til å stivne idet en skikkelse brått dukker opp foran bilen. Det skriker i dekk et brøkdels sekund etter og Leyhlas hjerte farer ned i magen mens skikkelsen forsvinner under bilen. Uten å se bevegelsen bak bilen i innerspeilet, stopper hun ugalant, kveler motoren og river opp bildøren.
Tomt. Ingen å se. Ingenting. Ikke en blodflekk, ingenting under bilen, ikke bak, ikke foran. Leyhla skjelver og må trekke pusten dypt og tvingende rolig for ikke å begynne å hyperventilere av forskrekkelse. Hun kjenner metallsmak i munnen av adrenalinet, og armer og ben kjennes blytunge ut etter sjokket.
– Ingen, tenker hun og ser under bilen en gang til for å være sikker, selv om hun ble overbevist første gang. – Men det var da noen der. Det var noe…
Det virker som om himmelen blir mørkere. Det var solskinn og blå himmel da hun kjørte Anita hjem. Været lovet godt for dagen. Nå ligger det tunge, truende skyer på himmelen og en kald trekk får gåsehuden til å jage i uvennlige frostrier over Leyhlas hud. Hun snur seg sakte og føler brått en intens trang til å skjerme ryggen. Ingen bak henne. Sakte rygger hun mot bilen, famler etter dørhåndtaket uten å se og åpner døren mens en stadig stigende frykt sniker seg langsomt inn i henne.
– Ahmeron, tenker hun og setter seg fort inn, selv om bevegelsene er stive og keitete av nervøsitet etter opplevelsen. Armer og ben er fremdeles tunge etter adrenalinsjokket. – Jeg må hjem til Ahmeron. Hun tenker ikke da hun starter bilen og trør gassen i bånn.
Pannen er dekket av ørsmå svetteperler på blek hud. Hun er kald og klam på kroppen. Armene er stive og tunge av frykt når hun styrer og bena vil ikke riktig lystre når hun behandler pedalene. Hun kniper øynene sammen, skimter en skikkelse midt i veien lenger fremme og brått slår det henne at det er noe kjent. Men hun slår ikke av på farten. Med leppene hardt sammenpresset tviholder hun rundt rattet.
– Lusifer, jeg trenger deg, tenker hun vagt og stirrer på den mørke skikkelsen som står helt stille. Den er formløs. Det er som å se en stående skygge, uten kroppen som kaster skyggen.
Hjertet banker hardt i hele kroppen mens hun nærmer seg skyggen, og Leyhla kan se pulsen i synet sitt som mørk dimming for hvert hjerteslag. Hun setter giret i andre og slipper clutchen mens hun trør gassen i bunn og akselererer. Hun styrer rett mot den mørke skikkelsen mens pulsen banker hardt i ørene og kroppen er stiv av skrekk. Hun presses bakover i setet.
«Lusifer,» roper hun fortvilet og idet skyggen forsvinner under bilen venter hun nesten å høre dunket når hun treffer. Men ingenting skjer. Hun stirrer i innerspeilet uten å senke farten og gisper da den mørke skyggen dukker opp på veien bak henne. Som om ingenting var hendt, som om den hadde stått der hele tiden. Og brått forstår Leyhla meningen med det redselsfulle spillet. Det er for å hefte henne. Få henne til å spille tid.
– Jeg må nå hjem i tide, tenker hun sammenbitt og er våt på ryggen av kaldsvette. – Må nå hjem i tide… til hva da?
Idet hun med hvinende bremser stopper foran Klinikk Ronia, forstår hun at redselen hun følte var berettiget. Morgenen har blitt kveld igjen. Det er som om skumringen har senket seg over det lille, hvite huset. Det ligger i skygge, mørklagt av noe Leyhla ikke kan se. Hun farer ut av bilen, merker ikke hvor kald luften er, merker ikke vinden som stadig stiger i styrke. Kroppen er fremdeles stiv og bena vil ikke lystre. Det er som om de henger fast til bakken. Som å gå i sirup. Det er tungt å bevege seg og hun skriker i frustrasjon da hun forstår hva det er som skjer. Det tar all kraft fra henne, truer henne, suger henne tom for krefter. Og denne gangen er det ikke tvil: Det er ingen drøm.
Leyhla strever fortvilet, kjemper innbitt imot og forsøker å nå trappa mens hun tvinges i kne av dette ukjente. Dette noe. Hun kjenner nærværet av ondskapen og sakte blir hun tappet for krefter. Det tar hardt på å streve slik, men hun kan ikke slappe av for å hvile og hente nye krefter. Hun strekker ut en kjempende hånd med sprikende fingre, hogger tak i gelenderet og drar seg nærmere trappa, kryper sakte opp trinn for trinn mens hun stønner av anstrengelse og vilje, og tar i med alle de kreftene hun er i ferd med å miste.
– Ahmeron, sender hun fortvilet. – Ahmeron, jeg trenger deg, jeg trenger hjelp… Da hun ser opp på døren, ser hun to truende, svarte skygger. De er høye, de når over dørlisten og er konturløse. Bare anonyme, flate silhuetter. Men de stenger for den sterke sendingen hennes om hjelp, og hun når ikke fram til Ahmeron med de fortvilte tankene sine. Vinden som får Leyhlas lange, sorte hår til å blafre, brøler i ørene og det er vanskelig å konsentrere seg i virvaret av kaos.
Det begynner å kjennes, at hun tappes for energi. Det skjer langsomt, og suget kommer fra den sterke kraften som ikke er ukjent lenger. For nå vet hun hva det er. Og hun vet at Maroli har kommet for sent, at Anita har blitt forført forgjeves. Hun vil rope før kraften blir for sterk men orker ikke å trekke pusten, orker ikke å fylle de verkende lungene med styrkende luft. Orker ikke å kjempe imot. Mørket blir tettere og hun forsøker å presse øynene sammen og sperre dem opp igjen, i håp om å se bedre da. Vinden får henne til å gispe smertefullt uten å få fylt lungene, for halsen snører seg ukontrollert sammen når hun forsøker å dra pusten. Det føles ut som hun presses ned mot betongen i trappa, hun siger lenger og lenger ned i albuene samme hvor mye hun kjemper. Det er som om noe ligger på ryggen hennes og trykker henne ubønnhørlig ned. Hun synker dypere og dypere inn i mørket og nå er det vanskelig å holde seg våken. Lukker hun øynene og slapper av nå, da vet hun hvem som har vunnet. Men det ville være så usigelig godt, å slappe av bare et lite øyeblikk og hente krefter til å kjempe videre…
– Lusifer, tenker hun omtåket, og sender en desperat og fortvilet bønn til hjelperen sin fra drømmen mens hun strekker en skjelvende hånd mot døren. Den døren som skyggene stenger for. De mørke, truende skyggene… Bit for bit synker hun inn i mørket, inn i det truende dypet av sin egen sjel. – Lusifer… jeg trenger deg… Hun skjelver i øyenlokkene når hun tvinger dem opp og hever øyenbrynene, det virker som om øynene går i kryss av kraftløshet. Hadde hun vært sterkere i hendene, i armene, så ville hun brukt fingrene og presset opp både øyenbryn og lokk, men de er som bly og hun klarer ikke løfte dem. Omgivelsene forvrenges og hun ser ikke klart, men hun syns så tydelig at en mørk, liten, kjærkommen skikkelse stryker forbi henne og stiller seg ved siden av den krampaktig utstrakte hånden hennes, på toppen av trappa. Selv om den brølende vinden er øredøvende, klarer den ikke å dempe styrken i advarselen som Lusifer sender ut. Han skyter rygg mot de to skyggene mens han freser aggressivt og knurrer illevarslende med mørke, rasende øyne. Leyhla legger hendene under seg, biter tennene sammen og skyver ifra med et langtrukkent, anspent stønn. Hun kommer seg møysommelig opp fra liggende stilling og må ta seg sammen for å holde omverdenen i ro, for hun er omtåket og svimmel av kraftløshet. Hun trekker pusten dypt og befriende, roper, skriker sammen med Lusifer at skyggene skal forsvinne, legger den siste rest av vilje i ønsket og får styrke fra katten sin.
«Forsvinn,» skriker hun illsint mens hun kryper sammen og blir sittende på knær på det midterste trinnet med armene rundt en angrepsklar Lusifer, som dirrer av raseri. Pelsen er myk og varm, og nærkontakten gir styrke. Hun trekker pusten dypt, spenner kroppen. – Forsvinn, ellers får dere samme skjebne som Vyzak…
Stillheten som brått blir erstattet av den brølende vinden, kommer som et sjokk på Leyhla. Hun vet at hun ikke hadde orket å realisere den trusselen som skremte vekk skyggene, men hovedsaken er at de er borte. Det er den onde kraften også. Skyggen som hvilte over Klinikk Ronia, forsvant som en drivende sky forbi sola og det koselige, hvite huset ligger igjen badet i solskinn. Da hun ser ned på hendene sine, ser det ut som om hun fremdeles holder Lusifer, men han er borte. Med tårer i øynene legger hun hendene for ansiktet og snuser dypt inn. Lukten av ham er ennå der. En lukt som fyller henne med trygghet, lengsel, vemod og smertende kjærlighet.
Da Ahmeron åpner døren, sitter Leyhla på trappa og gråter sårt. Det er av utmattelse, av lettelse og av kjærlighet til Lusifer etter en styrkende, men alt for kort gjenforening.
