Astrid Bakken sto og kjernet smør da Leyhla kom inn på kjøkkenet. Hun neiet til bondekonas rygg.
«Jeg fikk beskjed av herr Bakken om å gå til kjøkkenet for å hjelpe til,» sa hun. «Er det noe de trenger hjelp til, fru Bakken?»
«Kom og overta her litt,» svarte bondekona og rettet ryggen sliten mens hun pustet dypt inn og la den ene hånden i korsryggen.
«Så klart.» Leyhla adlød og grep staven som sto i hullet mens bondekona satte seg på en kjøkkenstol og betraktet henne. Leyhla fortsatte å kjerne mens et lite, lurt smil spredte seg i ansiktet hennes. Vinduet var åpent, hun visste at Ahmeron sto utenfor og lyttet.
«Hva er det, Ellen?» spurte bondekona. «Finner du det så morsomt å kjerne smør?»
«Det er bare det at… «Leyhla så fort på bondekona og fortsatte, rød i kinnene. «Nei, det er for intimt. Men fru Bakken, de skjønner, jeg blir liksom så rar i kroppen når jeg kjerner smør.»
«Rar i kroppen?» smilte bondekona usikkert. Hun var på samme alder som mannen sin, og pen fremdeles, til tross for hardt arbeid og savn etter barn. «Sliten, mener du?»
«Nei…» Leyhla så bondekona direkte i øynene og pustet litt tyngre, så det vistes på barmen som hevet og senket seg. «Rar i kroppen. Av å se på kjerningen mens jeg arbeider.» – Se på staven, tenkte Leyhla manende og så at bondekona flakket med blikket. Hun fortsatte å kjerne, dro trestaven opp og ned i rytmiske bevegelser. Bondekona stirret på hullet der staven var stukket ned, i tinen der fløten skulle omdannes til smør. Brått trakk hun blikket til seg og rødmet dypt.
«Du skulle ikke snakke om slike ting, Ellen. Det sømmer seg ikke.»
«Jeg trodde det var naturlig på en gård, jeg,» sa Leyhla lavt og fortsatte arbeidet. «Etter en stund med kjerning, er det alltid så godt å komme til Arilds favn.» Hun smilte strålende og så i øyekroken at bondekona rettet ryggen sjokkert i et lydløst gisp.
«Ellen da,» skjente hun og så beklemt på gårdsjenta si, som lo mykt.
– Se på staven igjen, tenkte Leyhla. – Kjenn fornemmelsen i kroppen, når blodet begynner å renne fortere og banke varmere i årene. Tilfreds så hun at bondekona stirret på staven som gled ut og inn av hullet ved hjelp av Leyhlas jevne støt.
«Det er bare skjøger som snakker slik,» mumlet bondekona rød i ansiktet. «Bare skjøger som snakker og tenker slik.»
«Der tar fru Bakken feil,» svarte Leyhla bestemt uten å avbryte arbeidet. «Vi har fått begjæret i gave fra Gud. Hva er vel mer naturlig enn å bruke det Han har gitt oss?»
«Hva er det du sier?» Bondekona så sjokkert på Leyhla, som ufortrødent kjernet videre. Når hun møtte gårdsjentas blikk, kunne hun tydelig se hvordan de glitret, de grå perlene. Hun flakket med blikket igjen, det var vanskelig å la være å se på staven i Leyhlas hender. «Du skal ikke vanære Guds navn i dette huset, jente. Begjær er til for å skape nytt liv, så slekten går videre. Ellers er vi ikke stort bedre enn dyr. Begjær for lystens skyld, det er Djevelens verk.» Leyhla så medlidende på bondekona.
«Hvordan kan du tro at Gud har gitt oss begjærets gave, hvis det ikke var meningen å bruke gaven?» sa hun mykt. «Tror du Han vil at vi skal kaste bort gavene Han gir oss? Djevelen har ingenting med din lyst å gjøre, for lyst er godt og Djevelen er ikke god. Det er en god gave. Kjenner du ikke det? Du og Olav, dere er som Adam og Eva. Og nå er det på tide at dere finner tilbake til Paradiset igjen.»
– Din lille blasfemist, tenkte Ahmeron fra tilhørerplassen utenfor mens bondekona gispet høylydt av sjokk, og av stemmen hans hørte Leyhla at han smilte.
– Jeg må jo riste litt i henne så hun våkner. Leyhla gløttet fort ut av det åpne vinduet, men fikk ikke øye på ham. – Dessuten er det jo sant!
«Det er meningen at vi skal bruke kroppen slik, kun for å lage barn,» mumlet Astrid, inderlig skamfull med røde kinn. «Ellers er vi ikke bedre enn dyrene.»
«Det er jo akkurat derfor vi er bedre enn dyrene, fordi vi har evnen til å nyte hverandre og glede hverandre,» smilte Leyhla og slapp kjernestaven.
– Ikke bare blasfemist, tenkte Ahmeron. – Bedre enn dyrene, liksom! Nå lyver du også.
– Hold kjeft! «Jeg har evnen til å vise Arild min kjærlighet ved å være god mot ham,» fortsatte hun til bondekona. «… Akkurat slik som han viser sine følelser ved å være god med meg.»
«Det er da ikke anstendig.» Bondekona så beklemt på Leyhla. Hun pustet tyngre nå.
– Kjenner du sødmen banke mellom bena? tenkte Leyhla. – Kjenner du savnet og lengselen etter ham du valgte å dele livet med? «Jeg syns det tvert imot er uanstendig å misbruke gavene en har fått, jeg. Når Gud gir deg mat på bordet da spiser du maten, gjør du ikke? Og takker for den maten Han har gitt deg.»
«Jo… men…»
«Og når Gud gir deg begjæret i gave, hva gjør du da?» Leyhla smilte svakt. «Du legger den på hylla og nekter å bruke gaven Hans mer. Fy!» Leyhla slapp kjernestaven og gikk langsomt rundt bordet der bondekona satt. Hun stoppet bak henne og la hendene på alt for stramme skuldre. – Kjenn hvor sterkt kroppen dirrer av følelser innvendig, mante hun og lot en forsiktig varme strømme ut av hendene og inn i den låste kroppen. Hun sådde en spire i fru Bakken som snart skulle få gro, bare den fikk rett næring til å vokse. For bondekona virket det bare som om Leyhla hadde veldig varme hender etter arbeidet med kjerningen.
«Fy, fru Bakken,» sa Leyhla vennlig. «Du har ikke fulgt budene. Har du virkelig glemt din kristenlære, eller har du lært feil bibelsitat? 1. korinterbrev, kapittel 13, vers 13: ’Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst av dem er kjærligheten.’ Elsk din neste, fru Bakken. Gjør mot andre det du vil de skal gjøre mot deg. Og hvem er vel din neste, om ikke Olav?» Hun slapp bondekonas skuldre og gikk mot døra. Der snudde hun seg og smilte svakt. «Å, elsk så lenge som du kan, og har en venn å holde av, for timen kommer da du står og gråter ved en grav.» Stemmen hennes var myk og vennlig. Bondekona snudde seg på stolen og så sjokkert på tjenestejenta si.
«Hva er det du sier?»
«Og la ditt hjerte flamme rent, og elske høyt og elske hett, så lenge som en annen sjel vil med din egen sjel bli ett.» Leyhla så vennlig på Astrid Bakken og tok rolig et skritt mot henne. «Og gjør alt godt du kan mot den som lukker opp for deg sitt bryst, og gi ham ingen timers kval, men gi ham alle timers lyst!» Hun strakte ut en hånd og strøk et rynket kinn med utsiden av lett bøyde fingre. «Og vokt din egen tunge vel: Det falt så lett et heftig ord.» Leyhla tok et skritt tilbake uten å slippe fru Bakken med blikket. «Du mente ikke hva du sa, men den du elsker, gråter da.» Målløs stirret bondekona på jenta hun kjente som Ellen, uten å ane at en tysk poet ved navn Ferdinand Freiligrath om noen år skulle skrive dette diktet. Leyhla smilte ømt, åpnet døra og gikk ut. «Jeg tror du har litt å ta igjen.»
Hadde det vært en annen gårdsjente, hadde hun blitt ropt tilbake da hun lukket døra, og fått pryl og mistet jobben på flekken. Men tankene som Leyhla hadde mant i bondekona, hadde allerede begynt å arbeide. Ør i hodet og skjelven i kroppen satt Astrid Bakken ved kjøkkenbordet og stirret på kjernestaven. Det falt henne ikke engang inn å rope den frekke gårdsjenta tilbake. Isteden reiste hun seg og grep rundt staven med langsomme, motstrebende bevegelser. Smøret måtte jo kjernes.
Staven kjentes varm ut der Leyhla hadde holdt. Hun skulle til å dra staven opp, da en innskytelse fikk henne til å snu på hodet og se ut av vinduet. Under tuntreet sto gårdsgutten og ventet på den frekke tjenestejenta, som strakte armene ut etter ham. De møttes i en omfavnelse og det var ikke vennskapelig, det kysset de møttes i. Latteren til tjenestejenta kunne høres helt bort til det åpne vinduet. Borte ved fjøset så hun sin mann med favnen full av grovhugget ved. Leyhlas ord lød som et ekko i tankene.
«Du mente ikke hva du sa, men den du elsker, gråter da…» Bondekona betraktet mannen sin et øyeblikk mens han svingte øksa ved hoggestabben. Hun kjente noe skjelve svakt i magen ved synet. Hun dro blikket til seg, trakk staven heftig opp og stirret på hullet, før hun presset staven hardt ned igjen. Og så opp, og ned… Takten økte mens hun hele tiden stirret på det stedet der staven forsvant ned. Hun klarte ikke la være. Det dunket svakt mellom bena hver gang den forsvant ned i hullet, og sitret i underlivet når hun trakk den opp igjen. Bondekona kjernet til hun var svett, og smøret ble alt for fort ferdig.
Forvirret og varm i ansiktet fordelte hun smøret i flere små tiner og gjorde dem klar for å bæres ned i kjellerboden. Det sydet i kroppen som like før et tordenvær, men ute skinte sola fra en frekk, blå himmel. Hendene skalv svakt, men hun trodde det var fordi hun var sliten etter kjerninga. Nå kunne hun ikke engang helt huske hva gårdsjenta hadde snakket om.
Hun visste bare at noe var annerledes.
Ahmeron sto og ventet på Leyhla under tuntreet.
– Se ut av vinduet, tenkte Leyhla manende. Hun strakte armene ut mot elskeren sin, vel vitende om at bondekona så dem fra vinduet nå. Hun smilte tindrende mot Ahmeron og trakk ham inntil seg i et vått kyss.
– Du er fæl, tenkte Ahmeron og møtte leppene hennes villig mens hånden hans gled ned til Leyhlas deilige, yppige bakende. Han skilte leppene sine og fikk besøk av Leyhlas tungespiss. Den gled rundt hans en liten stund, før hun avsluttet i et lett kyss med leppene samlet. Hun smilte svakt.
«Jeg håper i alle fall at det startet noe. Meriofus kunne godt ha tipset oss litt, om hvordan vi skulle gå fram. Men korinterbrevet hjalp forhåpentligvis litt. Også det diktet som den tyske poeten har skrevet.»
«Kommer til å skrive,» rettet Ahmeron. «Du må huske å takke Bastofus for tipset, siden det var han som viste deg bibelsitatet, og livsboka til Ferdinand Freiligrath før vi dro. Men tror du ikke at resten hjalp, da? Smørkjerning har alltid hatt en slags dobbelt betydning på bondelandet, vet du. Og hendene dine er jo bare fantastiske.» Han trakk henne ned til seg på benken under tuntreet og kysset hendene hennes, smakte på håndflatene en kort, deilig stund før han så på henne med skinnende øyne.
«Det er vanskelig å vri om så mange år med forvridd tankegang» sa Leyhla og krodde seg i armkroken hans. Det føltes trygt og godt, og hun sendte en varm tanke til Meriofus som hadde gått med på å la henne ta Ahmeron med seg.
«Nåja, det hjelper å bli litt forhekset, da.»
«Ikke for mye. Det bør komme fra henne selv, i form av ekte begjær. Ikke noe som jeg har skapt. Da er jeg redd hun våkner fra forhekselsen når vi drar tilbake og tror at alt er såre vel og oppdraget utført, og så er ting enda verre enn før vi kom.»
«At mennesker skal tenke så jævlig komplisert om noe som er så enkelt…» Ahmeron ristet oppgitt på hodet og sukket. «Religion har jaggu skylda for mye dævelskap.»
«Hmmm, har du lyst til å forsøke å få henne til å tenke i andre baner?»
«Forførelse, mener du?» Ahmerons stemme lød motvillig.
«Hun bør da ha skam nok i bøttevis, i alle fall mer enn nok til at du tenner på henne,» sa Leyhla og så alvorlig på ham.
«Sommerfugl… Hadde jeg ikke elsket deg, ville det ikke vært noe problem. Men jeg klarer ikke å gjøre det du ber meg om. Jeg tilhører deg nå, derfor klarer jeg ikke å forføre noen andre. Og om jeg hadde klart det, ville det vært like ille som din forhekselse – kanskje verre. Det er jo Olav hun skal begjære, ikke noen av oss.» Leyhla sukket og la hodet inntil skulderen hans igjen.
» Du har rett. Jeg er bare litt forvirret.»
«Ville det hjelpe henne å se oss sammen slik som Olav gjorde?» Ahmeron så ned på det alvorlige, vakre ansiktet som han elsket å betrakte. Hun gløttet opp på ham og rynket brynene.
«På samme måte som Olav så oss, vil kanskje være litt vel hard kost,» svarte hun og smilte langsomt. «Vi lar henne se oss. Ikke slik som Olav, men når hun er sammen med Olav. Smitteeffekt. Vi er kåte, de blir kåte. Vi elsker, de elsker. Du har vel ikke mye imot å drive på i nærheten av et annet elskende par, om de er eldre enn oss? Jeg mener, hvis det blir sånn. Jeg klarer ikke å styre alt, heller.»
«Skulle det være noen forskjell?» Ahmeron strøk henne ørlett over kinnet med fingertuppene, så det brant i huden. «Begjær er begjær og kjærlighet er vakkert, uansett alder.» Leyhla smilte varmt og lo lavt.
«Jeg tenkte nå mer på å få dem til å elske vettet av hverandre, jeg da. Du hadde tre hundre år å ta igjen for da du fant meg som Ellen. De har bare tjue år, men det kan være hardt nok for et vanlig menneske.»
«Og slagplanen?»
«Kanskje litt maning, litt romanse, litt hekseri… og mye begjær.» Hun smilte bredt. «Deilig begjær. Masse!»
«Hva med å mane litt i drømmene hennes først? Vi to sammen, i natt, i hennes drømmer. Har vi flaks, våkner hun kåt og gyver løs på bonden.»
«Jeg tviler på at hun løsner så lett,» lo Leyhla lavt. «Men det vil i alle fall hjelpe å la henne ha hete drømmer friskt i minne når hun får se oss i morgen.»
«Deilige heksa mi,» mumlet Ahmeron og dro henne tett inntil seg. «Elsker deg.» Han kysset Leyhla igjen mens hun snodde et kne over lårene hans og smøg seg overskrevs. Han strøk fingrene gjennom det lange, sorte håret og holdt fast mens han nappet i hennes lepper med sine. Mykt og forsiktig. Pirrende, eggende… Leyhla smilte mot munnen hans og stønnet lavt mens hun nøt at kroppen reagerte. Armene hadde for lengst lagt seg lett om sin merkelige elskers nakke. Mot venusberget kunne hun kjenne at den lille demonen langsomt våknet til liv. Hun presset seg mot hardheten og skalv lett innvendig mens Ahmerons hender strøk nedover ryggen, over baken og ned lårene, før de tok samme vei tilbake.
Det forelskede paret småkysset og strøk hverandre, uvitende om at bondekona sto og så på dem fra vinduet. Smøret var brakt ned i kjelleren, men kjerningen satt fremdeles igjen i kroppen. Hun forsøkte å definere den følelsen som vibrerte i sjelen ved synet av paret under tuntreet. Forvirret strøk hun en hånd over håret for å få noen uregjerlige hårstrå på plass i den stramme frisyren. Det kriblet svakt i brystene, i magen, ja – i hele kroppen og mellom bena banket en søt, sødmefylt fornemmelse.
Det var så lenge siden Astrid Bakken hadde følt lyst, at hun hadde glemt hvordan det faktisk kjentes ut.
Natt. Mørke. Søvntung tomhet blir til diffuse bilder. Gjennom en skog. Tåke. Forvirret, vet ikke hvor hun er. En Ulv uler i det fjerne. Lange, lengselsfulle drag, går rett i sjelen, gjennom marg og bein. Rasling i busker, små tassende skritt. Månen glitrer gjennom løvkronene. Maler skogen med sølv.
Støtter seg på en trestamme. Ru, hard bark. Kjølig mot et varmt kinn. Tung pust. Het, fra en brennende kropp.
Stemmer dypt inne i skogen. Hemmelige. Myk latter, lave stønn. Må se. Skritt, følger lyden. Sniker seg stadig nærmere. Gjemmer seg bak trestammene. Stemmene, nærmere. Tåke glir gjennom skogen, mystisk og stille. Sødmefylt spenning banker i kroppen. Hører stemmer. Titter forsiktig fram bak et tre.
En liten oase. Bortgjemt i skogen. Hemmelig, intim, fredfull. To nakne kropper i het lek. Hender stryker. Lepper kysser.
Trekker pusten. Klamrer seg til stammen. Kjenner tydelig hard bark mot myke hender. Puster tungt. Det pirrer. Synet, opplevelsen. Å se det. Armer og føtter flettet i hverandre. Han sterk og mystisk, mørk, grønnskimret hud, muskuløs kropp, halvlangt, småbustete hår. Hun myk og lys og vakker, blekgrønn hud, blankt, sort hår med svakt rødlilla skjær, slank kropp med runde, eggende former. Hendene hans, de glir over alt. Følger formene med grådige never, sprikende fingre. Leppene, de smaker på henne. Og hun, hun liker det. Nyter det. Lukker øynene, henført.
Vannet er ikke dypt. Han sitter på bunnen, føttene utstrakt. Knærne dupper så vidt i vannskorpen. Armene rundt henne, strykende, søkende hender. Hun overskrevs. Står på knær over, og allikevel ikke. Hviler i fanget hans. Leggene har forsvunnet i det mørke vannet, som bølger svakt av intime bevegelser. Hun reiser seg opp. Ikke bare knærne hans dupper i vannskorpen når hun hever sin yppige bakende. Det lange, mørke håret vaier dovent over den slanke ryggen, hårtuppene beføler korsryggen og baken, og skjuler hendene hans når de glir oppover. Og ned igjen. Lukker seg rundt baken hennes. Løfter, vider ut. Synliggjør profilen av hemmelig, våt varme. Og blotter noe mer.
Fingre griper hardt om ru bark ved synet av hans opphisselse. Puster stakkåndet inn i lydløse gisp. Blodet brenner.
Hvitgrønne hender stryker gjennom sort, bustete hår, grå perler ser kjærlig inn i et par gnistrende, grønne øyne mens hun synker ned på hans hyrdestav. De slipper ikke hverandre med blikket. Sammen med begjæret dirrer også kjærligheten i oasen. Det vises. Som en tydelig aura omslutter de vibrerende følelsene hele den lille oasen hvor paret bedriver sin lidenskapelige lek. Og sterkest er lyset som et omriss tett rundt kroppene som nyter sitt dyriske begjær. Sine liderlige lyster. Sin ublu kjærlighet og beviset på denne.
Ør i hodet. Pusten går fort og tungt. Hjertet slår. Sødmefulle følelser banker mellom bena, kribler i kroppen. Får porene til å trekke seg sammen så gåsehuden flammer deilig over hele huden. Tar et skritt fram. Nølende. Trør ut i den mørke bekken. Vannet er behagelig. Det pirrer under huden når svake strømmer kjærtegner føttene. Tiltrukket, følelsen er dragende, lokkende. Og størst av alt er kjærligheten.
Ikke en lyd. Ingenting som røper tilstedeværelsen. Allikevel, de vet at de ikke er alene. Snur seg samtidig. Ser med direkte blikk. Ikke overrasket, ikke fiendtlig, uten skam. Avventende. De holder ut hver sin hånd, vinker nærmere og smiler svakt. Det er som usynlige hender griper tak, dras mot det elskende paret.
Nøler. Kjenner den dragende kraften. Vil gå nærmere. Kjenner et sug i kroppen, i sjelen. Vil oppleve det samme. Ha det som de har. Tryggheten, varmen. Kjærligheten, samhørigheten.
Vannet kryper langsomt oppover leggene. Som befølende fingre. De kjærtegner bena. Dråpene pipler oppover mot lårene, får hemmelige steder til å sitre utvendig, men enda sterkere er stormen som bygger seg opp innvendig. Stadig lenger opp. Kjølige, våte fingre mot het hud. Stadig holder det elskende paret hendene ut. Inviterer. Vannet glir oppover, når fram til hemmelig, unevnelig hete.
Stønner svakt. Ser nedover sin egen kropp, naken…
Astrid slo brått opp øynene med et panisk gisp og stirret opp i taket, i mørket på sitt eget soverom. Ved siden av henne lå Olav og sov tungt, uvitende om sin hustrus hete drømmer. Mellom bena banket det like sødmefylt som i drømmen og Astrid klemte bena sammen mens hun rødmet hett. Nervene sitret like under huden, det kjentes ut som de dirret og skalv som felestrenger.
Blikkene til de to i oasen… de hang fremdeles igjen i tankene. Fulle av vennlighet, helt uten skam. Hendene søkte lenger ned, hvilte over det varmeste stedet mens det kriblet i bena etter å skille lårene og la hendene slippe til. Men det var en for inngrodd tvang å bekjempe begjæret. En utenkelig handling døde før den var født.
Astrid tvang seg til å dra hendene vekk, før hun la seg på siden med ryggen mot Olav. Øynene presset hun hardt igjen, men hun visste at resten av natten ville bli søvnløs. Kroppen var het, ilden var tent. Men i natt måtte den bare fortsette å brenne. Astrid hadde ikke vilje nok til å slukke ilden.
Ikke enda.
– Hun er ei hard nøtt å knekke, tenkte Leyhla sliten før hun slo opp øynene. Hun lå tett ved siden av Ahmeron i den brede enkeltsenga på kammerset i bua. Kroppen kjentes blytung ut etter den lange konsentrasjonen, og avslapningsteknikken de hadde brukt for å komme seg inn i bondekonas drømmeland. Akkurat som da de dro inn og ut av Lengselens Land.
– Det er en åpning, sendte Ahmeron tilbake. – Det gjelder bare å finne den. Han begynte langsomt å røre på seg og strakte kroppen så det knaket i ryggen. – Men det var da morsomt med en ny erfaring. Å bryte seg inn i andres drømmer har jeg ikke prøvd før.
– Slitsomt var det også… Leyhla la seg tettere inntil og smøg en arm over magen og en fot over lårene hans. – Kanskje mer slitsomt enn det egentlig skal være, fordi hun er så forbanna sta og trangsynt.
– Det er ikke hennes skyld, svarte Ahmeron og strøk armen hennes lett. – Det er presten. Feil oppfatning. Vranglære. Feiltolkning av moral og bibelsitat. Kristendommen og kirken har mye å svare for der, gitt.
– Er det der åpningen er? Leyhla sukket. – Hvis presten har hjernevasket henne til å tro at begjær er skam og synd, så blir dette vanskeligere. Kirkens menn har stor makt, og jeg tror ikke jeg klarer å agere Gud for å få henne til å forandre mening.
– Nei, ikke du nei. Ahmeron smilte svakt i mørket. – Men kanskje jeg kan. Han kysset Leyhla lett på pannen, visste at hun var for sliten til å elske nå. – Sov, Sommerfugl. Vi lar dem se oss i morgen og løsner hun ikke da, får vi ty til skitnere knep.
Leyhla falt i søvn mens Ahmeron ble liggende våken og undre seg. Hvordan skulle han klare å rette opp det presten hadde ødelagt, uten å fornærme bevisstheten som menneskene kalte Gud? Men den arrogante bevisstheten kunne ha ordnet opp i sitt eget rot, isteden for å la prestene sine ødelegge uskyldige, godtroende mennesker. Og hvis Gud hadde holdt seg passiv så lenge, tvilte Ahmeron på at han kom til å bry seg i morgen. Hvis det ble nødvendig å overtale Astrid Bakken på den måten, da.
Dessuten skulle oppdraget utføres bra! Om han så måtte fornærme Gud.
Verken Ahmeron eller Leyhla var særlig begeistret for å fli i fjøset. De trivdes bedre i stallen. Selv om kyrne var godslige dyr, hadde de best forhold til hester, begge to. Kanskje fordi de var så glade i Stjerna. Etter morgenens første fjøsstell, gikk de alltid inn i stallen og så etter om både Blomst og Svarten hadde det bra.
Den trygge lukten av stall slo imot dem med det samme de åpnet stalldøra. Både fjordingen og den mørke nordlandshesten hilste dem med lav humring når de kom inn. De var arbeidshester, vant til trekkvogn og plog. De var ikke vant til å bli ridd på, men var vennlige sjeler som likte selskap. Leyhla smilte da Blomst stakk hodet ut av luka på båsen og snuste på henne. Hun åpnet døra og la armene rundt hestens kraftige hals mens hun klødde og krafset under den lange manen. Ahmeron derimot, måtte støtte seg mot båsveggen for ikke å bli dyttet overende mens Svarten gned neseryggen og hodet kraftig mot ham for å klø seg. Han lo begeistret. Det var egentlig ikke en demon forunt å oppleve disse store dyras fortrolighet, og han nøt hvert sekund mens han forsøkte å gi like mye tilbake i form av vennlighet og forståelse.
«De er herlige,» smilte han lykkelig.
«Du også,» lo Leyhla tilbake og kjente kjærligheten ulme innvendig. En deilig følelse. «Skal jeg kalle på Olav og Astrid? Jeg føler virkelig for å vise dem hva jeg føler akkurat nå.»
«Skulle ikke Olav et ærend til byen i dag, da?»
«Stemmer det,» smilte Leyhla slu og gned Blomst på halsen i lange bevegelser. «Og den tjenestegutten som pleier å sele opp hesten og spenne den for vogna, han er syk i dag.»
«Syk?» Ahmeron så skrått på henne og klødde Svarten under panneluggen. «Kan du gande sykdom på folk også, nå da?»
«La oss heller si at han har spist noe han ikke har tålt.» Hun så uskyldig på Ahmeron, som gliste bredt.
«Pulverheksa mi.»
Astrid fulgte sin mann med blikket, fra kjøkkenvinduet mens han gikk over gårdstunet i retning stallen. Gårdsgutten lå til sengs med magesmerter og Olav måtte sale Svarten selv, om han skulle komme seg til byen. Den nye, late gårdsgutten var ikke å se.
Astrid begynte å gjøre klar til å ta oppvasken etter frokost, men nølte og løftet blikket igjen. Olav gikk inn døra i stallen, til rommet der seletøyet ble oppbevart. En brå innskytelse fikk henne til å skynde seg ut av kjøkkenet. Hun småløp over tunet i en fart som slett ikke lignet henne. Andpusten åpnet hun døra til seletøyrommet.
«Olav?»
Bonden snudde seg idet han hektet av Svartens seletøy fra kroken på veggen. Han så forbauset på sin kone.
«Hva er det? Er det noe galt?»
«Neida, jeg… kom til å tenke på at vi trenger…» Astrid stusset. Hva var det nå hun hadde tenkt på? «Når du er i byen, kan du ikke kjøpe… noe blomstrete stoff? Små blomster.»
«Blomstrete stoff?» Olav rynket brynene. «Skal du sy nye gardiner igjen?»
«Jeg tror jeg trenger en ny kjole,» sa Astrid lavt og stusset, som om hun ikke helt forsto sin egen innskytelse. «Det er så lenge…» Hun stoppet og lyttet med rynkede øyenbryn mens Olav så mot døra som gikk inn til stallen. De hørte begge det samme og Olav gjenkjente lyden mens rødmen steg i kinnene hans.
«Jeg kan godt kjøpe stoff,» sa han fort. «Det er greit, bare gå tilbake til huset du, så skal jeg komme meg av gårde.»
«Kanskje jeg skal… hjelpe deg å spenne for hesten?» Astrid så ikke sin manns sjokkerte blikk. Hun ble så lett og ør i hodet mens hun stirret på døra og kjente den samme dragningen som i drømmen. Kinnene ble røde da hun husket nattens hete. Allikevel klarte hun ikke å snu seg og gå tilbake til kjøkkenet.
«Jeg klarer det alene,» sa Olav lavt mens han pustet litt fortere. «Bare gå tilbake, du.» Lydene fra stallen påvirket ham. Det rørte allerede på seg i buksene, ikke for sitt bare liv kunne han åpne døra og avsløre for kona si hva som foregikk i stallen. Men Astrid var for kjapp. Eller kanskje var det Leyhlas tanker som gjorde ham langsom da han forsøkte å stanse Astrid, idet hun fort åpnet døra til stallen og gikk inn.
Det luktet friskt av hest og rent høy i stallen. Noen hadde flidd og skiftet hestenes høy i båsene. Men hvorfor i all verden sto hestene i samme bås? Astrid gløttet på Olav, som stusset da de to hestene uinteressert så på dem, før de fortsatte å spise av høyet som Leyhla og Ahmeron hadde fylt Svartens krybbe med. De sto side om side i fred og fordragelighet, totalt upåvirket av de lave, fortrolige stemmene fra båsen ved siden av. Et mykt stønn i stallen fikk Olav til å sperre opp øynene.
«Astrid, det er best du går tilbake til huset,» hvisket han og hyttet strengt med tommelen bak seg, i håp om at kona ville høre etter.
«Gå tilbake selv,» hvisket Astrid og snek seg fort nærmere før Olav fikk tak i henne. Da hun la hendene mot båsdøra der begge hestene sto, mintes hun den ru barken fra drømmen. Hun trakk hendene fort til seg, men draget i kroppen var sterkere. Hun merket varmen fra Olavs kropp da han stilte seg tett bak henne for å se. Hørte pusten hans, i takt med sin egen tunge pust. Om Ahmeron og Leyhla hadde gløttet mot stallgangen nå, hadde de sett bondeparets storøyde blikk titte fram rundt kanten på en åpen båsdør.
Astrid Bakken trakk pusten dypt og holdt den. Noe rant innvendig mens kroppen ble stiv av sjokk – allikevel var det akkurat dette hun hadde forventet å se. Ingen oase. Ingen bekk å stå i, eller dam å sitte i. Ingen måne som glitret gjennom tunge løvkroner, eller bregner som omsluttet et idyllisk sted. Allikevel var stedet idyllisk nok for paret. Gårdsgutten satt i høyet med siden mot båsdøra. Knærne var litt spredd fra hverandre og bøyd, så det var lettere å holde balansen med gårdsjenta skrevende over lårene sine. Gårdsguttens bukser var skrukkete og jentas skjørt var dandert rundt så det ikke nyttet å se hva som skjulte seg under. Dog, av bevegelsene og hennes kroppsstilling å dømme, fantes det ingen tvil. Det var som å se dem på benken under tuntreet, og allikevel ikke. For nå var stemningen adskillig mer intim. Den tunge følelsen sank inni Astrid mens hun gjenkjente atmosfæren fra sin erotiske drøm.
– Nå er de her, smilte Leyhla svakt og strøk hendene lett over Ahmerons smale kinn og den tynne stripen med skjegg, gang på gang, hun elsket den myke og allikevel mandige huden hans. – Nå ser de oss, begge to. Og Astrid har drømmen sin friskt i minne.
– Tror du hun stikker av? Ahmeron så opp på sin elskerinne mens han strøk armene hennes lett, så gåsehuden tydelig reiste seg av velvære på det lyse skinnet hennes.
– Nei. I alle fall ikke enda. Hun er nysgjerrig på å se hvordan kjærlighet og begjær kan høre sammen, slik jeg påsto.
– Du er dyktig til å så erotiske frø, lille bondeheks, tenkte Ahmeron og skilte leppene lett da Leyhla bøyde seg ned for å kysse ham varsomt. Han smøg armene rundt henne mens hun klemte skjedemusklene sammen om hans harde manndom. Ahmeron stønnet. Langsomt beveget Leyhla hoftene mens hun heiste seg så vidt opp fra lårene hans. Det gjorde ikke vondt å stå på knær, høyet var godt og mykt. Da leppene slapp taket i hverandre, var det Ahmerons tur til å stryke hendene over Leyhlas myke kinn. Øynene hans lyste av kjærlighet. «Faen, så vakker du er,» hvisket han, høyt nok til at både Astrid og Olav hørte det.
«Du også. Elsker deg,» smilte Leyhla lykkelig.
Astrid skvatt, men klarte å kvele et gisp da Olav la en hånd på skulderen hennes. Den kjentes varm ut. Hun maktet ikke å slippe det elskende paret med blikket. Mellom bena var det velkjent varmt, akkurat som det hadde vært om natten. Og i drømmen. Sødmefylt banking plaget henne for å antyde begjærets nærvær. Hun visste at Olav kjente det samme som henne. Øynene ble større da gårdsguttens hender strøk over gårdsjentas yppige bryst, før de langsomt begynte å kneppe opp blusen hennes. Jenta satt med øynene lukket og ansiktet mot taket, som om hun nøt hver nye centimeter med hud som ble avdekket. Og for hver knapp som ble åpnet, la gårdsgutten fra seg et lett kyss så jenta skalv. Hun reiste seg langsomt på knær for å hjelpe ham å nå fram med de myke leppene sine. Bit for bit ble blusen åpnet, inntil han kunne skyve den ned de strake armene hennes. Det var så vidt han ikke smatt ut av henne slik hun sto nå, men det kunne ikke bondeparet se.
Med naken overkropp sank jenta ned igjen, og gårdsgutten stønnet lavt mens hendene lukket seg rundt de velformede brystene. Som rosa rosiner struttet brystvortene mot ham, som om de innbød ham å smake. Astrid kjente sine egne knopper hardne ved synet, det kriblet dypt inne i brystene og hun kjente et sug i magen som fikk musklene mellom bena til å trekke seg sammen. Et støt av lyst jog gjennom Astrids forvirrede kropp og hun kvalte et stønn da Ahmeron tok en brystvorte lett mellom myke lepper. Det klarte derimot ikke Olav. Astrid stivnet, redd for å bli oppdaget, men paret i høyet fortsatte som om de ikke hadde hørt en lyd. Varsomt nappet gårdsguttens smale lepper i de rosa, stive knoppene mens gårdsjenta så ned på ham og nøt synet. Gang på gang strøk hun ham over det bustete håret.
«Gud, det er så godt,» hvisket Leyhla og roterte svakt med hoftene. «Tenk deg å være uten, å aldri få oppleve dette…»
«Ikke snakk slik,» mumlet Ahmeron mot brystet hennes og så opp på henne. «Ikke tenk det, engang. Det ville være det samme som å spotte Gud.»
– Og du kalte meg blasfemist? tenkte Leyhla og sank dypt ned på ham med et stønn.
– I krig og kjærlighet er alt tillatt, sendte Ahmeron tilbake mens han strøk den faste magen når hun lente seg litt tilbake, Så støttet hun seg på strake armer og løftet rumpa litt opp fra lårene hans. I denne stillingen kunne hun rotere så mye hun ville med hoftene og gi dem begge den nytelsen de brant etter akkurat nå. Hun skjøv hoftene opp mens hun så inn i de vakre, grønne øynene som lyste mot henne. Da hun senket hoftene igjen, gned det så godt mot G-punktet at hun ikke klarte la være å stønne litt høyere. Kjønnet var hovent og skrek etter mer.
– Ta det med ro, Sommerfugl. Vi må ikke ha det travelt nå. Da skremmer vi henne bare.
– Jeg vet ikke om jeg klarer å vente stort lenger, tenkte Leyhla ør. – Det brenner i hele kroppen. Hun la hodet tilbake så håret sveipte mot høyet mellom Ahmerons ben. Dypt nede i halsen kjente hun begjærets knurr murre, men hun kunne ikke slippe det løs. Da ville de ødelegge alt sammen.
Hun trengte ikke å være redd for å ødelegge noe. Det klarte Olav bedre enn dem. I all konsentrasjonen om Astrid, hadde Leyhla glemt at Olav var på et helt annet nivå. Hånden hans gled fra Astrids skulder og ned til hoften hennes. Så presset han reisningen mot sin kones bakende. Å se henne stå slik og stirre på det samme paret som hadde gitt ham så mye, gledet ham mer enn han kunne uttrykke. Tanken på å løfte opp skjørtet hennes og bare sige inn, var for fristende. Men Astrid var ikke innstilt på samme kanal enda. Viljen var ikke sterk nok til å slukke ilden. Døra var åpen, men kun på gløtt. Og da Olav presset seg mot baken hennes, smalt den mentale døra igjen.
Astrid gispet høylydt da hun kjente sin manns hardhet mot halebeinet. Hun virvlet rundt og stirret på Olav, og gjenkjente begjæret i øynene hans. Rødmen skyllet over ansiktet hennes da hun oppdaget sin manns tilstand – og sin egen.
«Synd,» mumlet hun sjokkert og stirret på det elskende paret, og tilbake til Olav igjen. «Det er Djevelen som er i stallen i dag.» Hun styrtet mot døra inn til selerommet. Hjertet hamret hardt bak bryster som sitret av opphisselse, for hvert skritt gned lårene mot hverandre og forsterket følelsen av sødmefylt hovenhet mellom bena. Hun grep tak i dørklinken og bråstoppet.
– Astrid! Forveksler du Djevelens nærvær med din sanne Gud?
Astrid gispet, virvlet rundt og presset ryggen inntil døra mens hun stirret på Olav.
«Hva sa du?»
«Jeg sa ingenting,» sa Olav trist og så resignert på henne.
«Men jeg hørte…»
– Å, elsk så lenge som du kan, og har en venn å holde av, for timen kommer da du står og gråter ved en grav.
«Jeg hører noe…» Astrid så forvirret på tjenestejenta da hun kom ut fra båsen. Blusen var kneppet igjen og håret strøket anstendig på plass. «En stemme. Jeg hører…» Det prikket svakt i nakken og på halsen da hårene reiste seg.
– Og la ditt hjerte flamme rent, og elske høyt og elske hett, så lenge som en annen sjel vil med din egen sjel bli ett…
«Hører ikke dere den stemmen?» Astrids blikk flakket forvirret fra Olav til tjenestejenta mens hun pustet i skremte hiv og frøs på ryggen. «Den mørke, myndige…»
– Og gjør alt godt du kan mot den som lukker opp for deg sitt bryst, og gi ham ingen timers kval, men gi ham alle timers lyst…
«Jeg vet hva du hører,» smilte Leyhla svakt og så vennlig på den forvirrede bondekona. Sjokket sto meislet i det bleke ansiktet. «Jeg vet hvem du hører. Og det tror jeg du vet selv også, fru Bakken.» Olav så uutgrunnelig på Leyhla, og tilbake på Astrid igjen.
– Og vokt din egen tunge vel: Det falt så lett et heftig ord…
«Er det… er det Gud?» stammet Astrid hviskende og måtte sette seg ned på stallgulvet. Bare det å uttale navnet Hans høyt gjorde henne skjelven i knærne, foruten selve tanken på hvor stemmen i hodet hennes kom fra. «Er det Gud jeg hører? Snakker Han til meg?» Hun stirret på Olav og kjente noe synke innvendig, ved synet av den enslige tåren som sakte krøp nedover bondens rynkete kinn.
– Du mente ikke hva du sa, men den du elsker, gråter da…
«Størst av alt er kjærligheten?» hvisket Astrid og så opp i taket. Hun kjente halsen snøre seg sammen mens øynene fyltes av tårer. Da hun så på Olav, rant øynene over og blikket ble slørete av sorg. «Gud, hva har jeg gjort? Hva har jeg gjort?»
– Forveksler du Djevelens nærvær med din Gud? gjentok Ahmeron rolig i Astrids tanker. Knyttnevene skalv av konsentrasjon og pannen var dyvåt av svette. Utkjørt la han hodet tilbake mot båsveggen og slappet av. Han var andpusten, som om han hadde løpt mange mil, og var like våt av svette. Håret lå klistret inntil pannen og kinnene. Da han slo opp øynene, satt Leyhla på knær foran ham.
– Vi kan gå nå, smilte hun ømt. – Vi trengs ikke her lenger.
– Sikker? Ahmeron pustet ut og kjente hjertet minke farten. – Helt sikker? Fant vi åpningen?
– Ikke bare det. Du fant den og satte døra på vid vegg. Det eneste som trengs nå, er at de finner utav hverandre på ny. Alene. Kom. Leyhla holdt ut hånden og hjalp den utslitte demonen opp. Han hadde ikke ventet at det skulle ta sånn på kreftene å sende til Astrid, å trenge inn i hennes stengte tanker og avvisende sinn.
Han fulgte etter Leyhla og gløttet mot selerommet. Astrid satt fremdeles på gulvet foran døra, men nå hadde hun Olavs armer godt rundt seg, og omfavnelsen ble gjengjeldt. Han hørte dem hviske sammen imellom Astrids hulk.
«Tilgi meg, Olav…» Astrids bønn ble avbrutt av Olavs utallige kyss. Om ikke lenge ville de oppdage at båsen til Blomst var ledig…
Ahmeron frøs på ryggen av andektighet over hvor sterke kreftene til menneskene faktisk var. Til og med de destruktive. Han kjente brystet fylles av stolthet over at han fikk bli med på dette oppdraget og klarte å hjelpe bondeparet, og sendte en stille takk til Meriofus.
Hånd i hånd gikk de, det eiendommelige paret, gjennom grinda og bortover veien de hadde kommet ifra. Oppdraget var utført.
Og det var utført bra.
