Skurrete og uklart. Som streker i mange farger farer omgivelsene forbi. De virvler av gårde i ufattelig hastighet slik bilene, autovernet og veien gjorde. Vinden river og sliter i det lange, svarte håret, lokkene blafrer og flagrer voldsomt i den sterke blåsten. Det føles som å sitte på motorsykkel og kjøre 200 km/t uten hjelm. Leyhla gisper etter luft, får vanskeligheter med å dra pusten inn i vinden mens øynene fylles av tårer. Hun lengter etter noe å holde seg fast i, redd for å miste balansen og virvle ukontrollert omkring.
Det føles som om hun flyr framover, mens hun egentlig står helt stille og lar omgivelsene fare forbi. Ingenting under henne, ingenting over eller rundt henne. Tomrom og allikevel massevis. Lys, farger, kaos, vind… Langsomt slakker farten av. Omgivelsene tar gradvis form, busker og trær slutter å virvle forbi og Leyhla oppdager etter hvert at hun beveger føttene. Hun går over en eng med grønt, saftig, frodig gress, som bølger i en vind som er så svak at den ikke engang merkes. Blåklokker, smørblomster, løvetann og rødkløver nikker vennlig i vinden. Enga er så slående vakker at Leyhla kjenner halsen snøre seg sammen i andektighet. Det er som om enga er hentet rett ut fra den tiden hun husker best, tiden da hun var lykkelig.
Hun går sakte videre mens hun ser seg omkring og betrakter de lysegrønne, bugnende løvtrærne på begge sider av stien, noen meter unna. Slanke stammer, livskraftige grener og frodige kroner. Himmelen er ikke bare lyseblå, men skifter langsomt og umerkbart til duse, gode pastellfarger. Skyene som her og der driver sakte av sted, ser ut som om de alle er tatt rett ut av en vakker solnedgang.
Det lange, sorte håret som når til korsryggen flagrer i luftige lokker bak henne i den lette brisen. Kjoleskjørtet blafrer i takt med håret. Livsglad og vakker går hun gjennom den vakre, fargerike enga. Øynene glir søkende over blomsterprakten, som om de leter etter noe, og i ansiktet blir gleden og fryden gjenspeilet, når hun i den andre enden av enga ser en kjær skikkelse. Leyhla vinker ivrig mens hun setter opp farten.
«Mamma Ronia,» roper hun og stemmen sprekker når hun blir tykk i halsen av glede. Blomsterenga blir uklar da øynene fylles av tårer mens moren kommer løpende med samme utilslørte iver som datteren.
– Jeg gråter jo, tenker Leyhla mens hun nærmer seg. – Jeg burde le av glede, men jeg strigråter. Så kan hun slynge armene rundt Ronias hals og klemme henne inntil seg like hardt som Ronia klemmer Leyhla. Begge gråter hemningsløst av glede, stryker hverandre, klemmer og kjenner etter for å forvisse seg selv om at det virkelig er sant, at de er sammen igjen.
«Ååååh, jenta mi,» ler Ronia gjennom gledestårene. «Som jeg har savnet deg.»
«Jeg også, mamma Ronia. Jeg har lengtet sånn.» Leyhla snufser, tørker tårene og ler glad. «Du holder deg sannelig godt, gamla.»
«Frekke snørrunge,» ler Ronia og gir henne nok en varm klem, før hun holder Leyhla litt på avstand og ser på henne fra topp til tå. «Du har ikke forandret deg mye, du heller.»
«Selv om jeg har levd et ekstra liv, eller flere?»
«Det er akkurat som å se deg slik du var, like før jeg kom hit,» smiler Ronia og slipper henne. De begynner langsomt å gå.
«Så dette er Evigheten…» Leyhla ser seg andektig omkring igjen. «Det er vakkert.»
«Ja, men ikke la deg lure. Det er flere farer her enn i det jordiske livet.»
«Så lenge det ikke er noen prestejævler og jævla prestefruer her, så.» Leyhla plukker en stor, dyprød kløverblomst og plasserer den bak øret. «Men hvorfor kom du hit og ikke jeg? Vi ble jo brent på bålet, begge to.» Ronia smiler og ser på datteren.
«Du må vente litt, så får du både vite det jeg vet og høre historie på en gang. Har du tålmodighet til det?»
«Hah, du kjenner meg for godt,» ler Leyhla. «Nei, jeg har ikke tålmodighet til det, jeg er forvirret.» Ronia blir brått alvorlig.
«Det er like greit å begynne. Kom.» Hun leder dem inn i skogen, hvor det er svalt og deilig blant de ruvende trærne. Det er tre hundre år siden sist de så hverandre, men tid betyr vanligvis ingenting i Evigheten.
«Vi kunne fortsatt på enga,» sier Ronia mens de går. «… men jeg tror at sjansen for å bli sett av de onde demonene er mindre om vi holder oss i skogen.»
Trærne tar slutt og de kommer fram til enden av enga, til kanten av et stup. Leyhla kikker ned og kjenner et dragende sug i magen, i sjelen, det er lang vei ned. Hun kan ikke engang se bunnen, for stupet ender langt nede i noen merkelige, bomullsaktige skyer. De ser myke og deilige ut, hun får lyst til å stupe utfor og lande på skyene. De minner henne om de skyene hun synes å sveve på når Ahmeron elsker med henne. Suget blir til et dragende begjær og Leyhla kjenner et svakt rop av lyst fra kjønnet når pulsen begynner å banke mellom bena.
«Jeg tror ikke du skal stirre for lenge ned dit, Leyhla,» sier Ronia. Hun har satt seg i gresset innunder trærne, et stykke i fra. «Det er nemlig inngangen til Lengselens Land og faller du utfor, kommer du ikke opp igjen.»
«Er dette inngangen?» spør Leyhla storøyd og en liten eksplosjon av følelser sprer seg i nervene i magen og mellom bena. «Da er jo Ahmeron der nede…» Hun trekker pusten dypt mens hun meget motvillig tar et steg tilbake.
«Ja,» svarer Ronia stille. «Ahmeron og Jarek.» Leyhla rygger langsomt fra stupet. Hun merker godt den dragende kraften fra de merkelige skyene. Det er akkurat som om de inneholder all verdens lengsel fra tusener av verkende sjeler. Det er de løgnaktige sjelene som gir henne lyst til å hoppe, gir henne en navnløs lengsel etter noe hun tror hun kan finne ved å gi etter for det lokkende dragsuget… Hun kjenner kroppen reagere som om Ahmeron sto der nede og kalte. Noe inni henne er overbevist om at det hun lengter etter, er å finne der nede, bare hun stirrer lenge nok. Og lenge nok er ikke så veldig lenge.
«Hvor ofte har du stått her og hatt lyst til å hoppe, mamma Ronia?» spør hun motløs og setter seg ned ved siden av moren, mens hun fortrenger den bankende lysten mellom bena. Hun vet at tenningen ikke er ekte, men frambragt av de forræderske skyene.
«Helt siden jeg fant inngangen. Herregud, som jeg har lett. Evigheten er uendelig, og det tror jeg at lengsel også er. Min lengsel førte meg i alle fall til kanten av stupet, som en magnet av lokkende begjær som trakk meg hit. Den berømmelige staheten holdt meg igjen fra å hoppe,» sukker Ronia. «Den, og tanken på at jeg må stå imot den sugende kraften fra skyene, ellers kan jeg ikke hjelpe Jarek. Siden da har jeg gått rundt og ventet, sprengkåt og våt, mens jeg har strevd med å fortrenge at det jeg lengter etter, som kan stille begjæret, det er der nede. Under de forbannede skyene. Det var lettere å lengte i det jordiske livet. Da hadde jeg i det minste Bloksberg. Her har jeg ingenting. Og nå trenger Ahmeron også vår hjelp.»
«Mamma Ronia…» sier Leyhla forsiktig. «Er det ikke på tide å gi meg hele historien nå? Hvorfor trodde Ahmeron at du kunne hjelpe Jarek ut, når han visste hvor fatalt Lengselens Land er for en demon?»
«For å ta det fra begynnelsen, så traff jeg Jarek… en stund før du ble født. Han kom for å forføre meg og gi meg hugsott, og ha det litt gøy med meg før han forsvant og etterlot meg i evig skam, typisk demoner. Det var hans oppgave, akkurat som det nok var meningen at Ahmeron skulle gjøre med deg.» Ronia la armene rundt bena, haken på knærne og ble drømmende i blikket mens hun smilte svakt. «Åh, han var så flott. Jeg var i sannhet besatt av ham. Så vill og kåt og stormende besatt at jeg ville bli en del av ham. Jeg visste at jeg kunne vinne mye på stoltheten hans, så jeg utfordret ham – og vant. Jeg klarte etter en stund å lure ham til å blande blod med meg, for jeg påsto at han var for feig til å gjøre det. Som du kanskje husker at jeg har fortalt deg; demoner tåler ikke utfordringer. Vi skar oss i håndflatene, bandt hendene sammen og elsket hett mens blodet blandet seg. Etterhvert i tiden etter, ble han mer og mer besatt av meg. Han gjorde noe ingen demon ville trodd var mulig. Tenke seg til. En overlegen, stolt, utilnærmelig, fandenivoldsk, ufølsom demon, også går han hen og forelsker seg i et menneskekryp. Som attpåtil er dødelig.» Leyhla smilte gjenkjennende, det var som å høre et ekko av sine egne tanker.
«Så det er derfra det arret i hånden din kommer fra,» sa hun. «Jeg har alltid lurt på det.»
«Da de andre demonene fant ut hva som hadde skjedd, ble de rasende. Han hadde brutt en lov. Alle demoner har sin oppgave og Jarek hadde glemt sin, og isteden blitt fanget i sitt eget nett av begjær og stolthet. Med god hjelp av mitt lille, ubetenksomme triks for å få ham besatt. Vi var så håpløst fortapte, begge to, Leyhla. Jarek ble sendt til Lengselens Land, som et skremmende eksempel for andre demoner som ikke skjøttet oppgavene sine bra nok. Da han forsvant, visste jeg ikke hva som hadde skjedd. Han bare sluttet å komme og jeg trodde han hadde sveket meg og bare lekt seg for sin egen skyld. Forført meg for sin egen vinning. Men samme hvor mye jeg prøvde å hate ham, så elsket jeg ham innerst inne. Lengselen og begjæret etter ham ble liggende igjen som en sovende vulkan innvendig. Og da du ble født noen måneder senere, stilnet du mye av den lengselen han hadde fylt meg med.» Ronia ser på datteren. «Bortsett fra den grønne huden, var du din far opp av dage, Leyhla.»
Leyhlas stirrer lenge på moren. Den siste setningen lyder igjen og igjen. Sin far opp av dage…
«Er Jarek… faren min?» spør hun lamslått. «Er jeg datter av en demon?»
«Jeg håper at du kan tilgi meg for å ha holdt dette skjult i så mange år…» Ronia slår blikket ned. «Tre hundre år er litt vel lenge… Men kan du tenke deg reaksjonen din hvis jeg hadde fortalt deg det?»
«Jeg ville trodd du var sprø,» smiler Leyhla svakt. «Men nå høres det bare logisk ut.» Hun griper morens hånd og klemmer den varmt. «Ikke snakk om å tilgi, det er ikke noe å tilgi. Men hva med Jarek? Vet han at han har en datter?»
«Nei, jeg rakk aldri å fortelle det til ham. Egentlig var det umulig for en demon å gjøre en menneskekvinne med barn, men jeg hadde tross alt lurt ham til å blande blod med meg. Han hadde fått menneskeblod i årene. I følge de andre demonene var han uren.»
«Hvordan fikk du vite at han var sendt til Lengselens Land?»
«Det var Ahmeron som fortalte om Lengselens Land da han tok imot meg her. Jeg skjønte ikke hvor jeg hadde havnet da jeg forsvant fra flammene på bålet. Du skjønner, jeg sluttet aldri å elske Jarek, samme hvor mye jeg gjentok for meg selv at jeg hatet ham for å ha forlatt meg. Og da Ahmeron, den skurken, la det opp slik at jeg så deg og ham sammen et par ganger, vokste lengselen igjen, og begjæret etter demonen min. Jo sterkere lengselen ble, jo mer trodde jeg i underbevisstheten at det fantes en måte å finne Jarek igjen. Det var det som sendte meg til Evigheten isteden for Lengselens Land. Trangen til å lete, og et evig begjær. Dette visste Ahmeron, han ville styrke trangen til å lete etter Jarek. Da sjelen ble frigjort fra de vanvittige smertene i kroppen på heksebålet, følte jeg Ahmerons sjel. Han ledet meg hit. Det var enkelt, for det var hit sjelen min ønsket å dra.»
«Men… Ahmeron var jo hos meg hele den forferdelige natten da du døde.» Leyhla ser forvirret på Ronia. «Hvordan kunne han både være hos meg og samtidig ta imot deg?» Ronia smiler svakt.
«Jeg tror at den gutten er i besittelse av evner vi ikke vet noe om enda.»
«Han har splittet personlighet, mener du,» smiler Leyhla tørt.
«Kanskje det,» smiler Ronia. «Men han tok feil i en ting, og det var at min kjærlighet var magisk. Jeg var det første menneske en demon hadde blitt forelsket i, derfor trodde Ahmeron at denne magiske følelsen min ville være nok til å få Jarek ut. Dessverre var det ikke nok. Det har vært noen lange år å vente til han fant deg.»
«Hvorfor hentet han ikke meg til Evigheten da jeg ble brent på bålet?» Leyhla ser spørrende på Ronia. «Han kunne jo spart seg tre hundre års venting – og deg også.»
«Kanskje for mange følelser, for mye som skjedde,» svarer Ronia. «Dessuten lengtet du ikke etter å finne noen, slik jeg gjorde.»
«Han sa til meg at han visste du lengtet, men ikke at du skulle bli sendt på bålet,» sier Leyhla tankefull. «Han sa også at det gikk an å lengte seg til døde… Men hvordan vet du at Jarek lever? Etter så lang tid?» Ronia stirrer alvorlig mot kanten av stupet. Leyhla vet ikke at hun ser sin egen profil i morens vakre ansikt.
«Jeg føler det,» sier Ronia rolig, stemmen er hul. «Jeg føler at han er der nede, føler kjærligheten som en mild bris mot sinnet. Hører ropet i sjelen som et ekko langt, langt unna. Kjenner begjæret som kjærtegnende, søkende hender. Jeg kan kjenne leppene hans rundt brystvortene, det pirrer som om den lekne, lysegrønne tungen glir rundt og rundt…» Ronia gjemmer ansiktet i hendene og trekker pusten dypt mens hun forsøker å fortrenge begjæret igjen. «Jeg kjenner hendene hans… lendet mellom bena…» Hun tier. Leyhla forstår og venter en liten stund, til Ronia igjen har kontrollen over seg selv.
«Kan han sende til deg? Og du til ham?»
«Nei. Noe stenger for, antakeligvis er det skyene. Jeg vet ikke om de kan høre oss, jeg tror ikke det. Og hvordan vi skal få dem tilbake hit, det har jeg ikke anelse om.»
«Hvordan fikk de andre demonene tak i Ahmeron, og hvor er de nå?»
«Jeg vet ikke. Antageligvis fikk de det endelige beviset for at han var en overløper, det var i alle fall det de snakket om da jeg så dem komme gjennom skogen med ham. Jeg lå gjemt bak noen busker og så det hele.» Ronia ser ned og lukker øynene.
«Hva gjorde de?» Leyhla setter seg opp og ser på Ronia.
«Det finnes andre måter å pines på enn fysiske. Den mentale lidelsen er mange ganger verre, Leyhla. Ahmeron fikk en dose konsentrert hat og ondsinnhet fra en leder med onde krefter og evner. Lederen for demonene. Som et lammende slag mot sinnet. Han knuste Ahmerons vilje med mental kraft og ga ham vissheten om at han aldri ville se deg igjen, og dette med en styrke jeg aldri har sett maken til. Vyzak hater virkelig Ahmeron.»
«Vyzak?»
«Lederen for demonene. Det var vel slik han gjorde med Jarek også, før de kastet ham utfor klippen, samme vei som Ahmeron ble sendt.» Ronia stryker Leyhla på ryggen da hun gjemmer ansiktet i hendene og jamrer seg som i smerte. «Du må være sterk, lille datter. For vårt vedkommende endte ikke grusomhetene da det jordiske livet tok slutt.»
«Det hadde vært enklere,» mumler Leyhla bittert og tørker vekk et par sinte tårer. «Faen så mye enklere. Hvor er de nå, demonene? Kan de se oss?» Hun kjenner det gode, gamle raseriet ulme innvendig som en glo klar til å blusse opp, nørt oppunder av begjær og sinne. Det var det som indirekte hadde sendt henne til bålet.
«Ja, jeg tror det. Av og til merker jeg nærværet deres, men hittil har de ikke gjort noe forsøk på å gjøre meg noe. De er visst nysgjerrige på hva et menneskekryp kan gjøre i Evigheten. Dessuten ser de ikke på meg som en trussel,» smiler Ronia besk.
«Vet de at du er Jareks kvinne?»
«Ja, men de tror ikke jeg kan klare å gjøre noe for å få ham ut.»
«Vi skal vise dem,» sier Leyhla kamplystent. «De skal få se at det ikke er to vanlige menneskekryp de har med å gjøre.»
«Bare ikke bli uforsiktig, Leyhla,» sier Ronia advarende. «Det har sendt deg til bålet før. Jeg vet ikke hva demonene kan gjøre med deg – og meg.»
«Jeg har lært, mamma Ronia. Ingenting overilt denne gangen. Vi skal få Jarek og Ahmeron ut.» Leyhla ser på Ronia med glitrende øyne.
«Men hvordan i all verden skal vi klare det?» spør Ronia motløs. «Jeg har tenkt og grublet og tenkt, men de føles som om jeg stanger hodet i veggen. Jeg kommer ikke fram til noen ting.»
«Hvis vi… når vi kommer til Lengselens Land og finner dem, kan vi motivere dem til å sveve opp hit, ikke sant? Styrke viljen deres?»
«Du verden, så enkelt det hørtes ut,» ler Ronia oppgitt. «Men dette er ikke som å kurere gamle Annas leddgikt, skjønner du.»
«Det må være en grunn til at demonene knuser viljen deres før de kaster dem ned,» fortsetter Leyhla og får en kledelig tenkerynke i pannen. «Det må altså gå an å komme seg opp derifra.»
«Hvis du har en vilje som er sterk nok til å overvinne skyene… sikkert,» sier Ronia. «Men viljen ble tatt fra dem før de ble kastet ned. Og hva selve tilværelsen der nede gjør med demonviljer, det aner jeg ikke.»
«Men hvis vi hopper ned dit… Nei. Vi to kommer oss ikke opp. Faen og, vi kan jo ikke sveve slik som de kan… og det kan ikke de heller – nå!» Leyhla reiser seg irritert og går ut til kanten av stupet igjen, hvor hun kikker sint ned på de innbydende skyene. «Og faen ta dere,» mumler hun mørkt mot dem.
Hun kjenner det med det samme. Det er som om de roper stumt, lokker henne med manende, dragende kraft og kåter henne opp. De fyller henne med savn og lengsel og navnløse følelser hun ikke ante eksisterte i en slik styrke. Hun blir sorgfull og melankolsk mens begjæret banker påtrengende. Trangen til å kaste seg utfor og gi seg skyene i vold, ligger som et sug i magen, men er enda ikke sterk nok til at Leyhla lar seg overtale. Tvert snur hun ryggen til og går tilbake til Ronia.
«Alt handler om følelser,» mumler hun, halvveis til seg selv. «Ustoppelig kjærlighet, desperat lengsel, bunnløst savn… Kåthet, begjær, lidenskap… Hunger, sult og trang… det er sjelen som brenner, som lengter, og viljen som må bekjempe de jævla skyene…. » Leyhla ser på moren med et lite håp i øynene. «Vi kan lengte oss dit.» Ronia ser uforstående på datteren og rynker øyenbrynene spørrende.
«Hva mener du?»
«Lengter ikke du etter Jarek, slik jeg lengter etter Ahmeron? Banker ikke hver åre i kroppen etter at han skal få blodet til å rase gjennom dem? Dirrer ikke hver nerve etter å bli tilfredsstilt av ham? Hele kroppen lengter, gjør den ikke?»
«Jo, men kan det hjelpe oss?»
«Jeg tror det,» sier Leyhla opprømt. «Jeg tror at hvis vi sender hardt, inderlig og intens, og konsentrerer oss sterkt nok, så kommer vi dit på en annen måte enn å hoppe ned. Vi kommer oss til Lengselens Land via tankene. Og klarer vi å komme oss dit ved hjelp av tankekraften, så kommer vi også opp med den.» Hun slår ut med armene, som om løsningen er opplagt. «Herregud, vi er jo sjeler på vandring i Evigheten, vi kan vandre hvor vi vil.»
«Og du er sikker på at vi kommer oss opp derifra på samme måte?» Ronia ser betenkt på Leyhla, men virker interessert.
«Alt jeg vet er at Ahmeron har hoppet fra Evigheten til det jordiske liv og tilbake igjen som en kenguru. Han dukker plutselig opp, blir gjennomsiktig og forsvinner lekende lett igjen. Jeg er sikker på at vi sammen kan klare det. Dessuten unngår vi skyene på den måten.» Leyhla setter seg på knær og ser moren inntrengende i øynene. «Ikke slutt å tro, Ronia. Jeg er Jareks datter og du er min mor. Jeg er jo halvblods demon og heks,» sier Leyhla ivrig. «Jeg er sterk nok til å få oss begge til Lengselens Land og tilbake igjen. Husk staheten min. Sjelen er vilje og vilje er kraft. Det er Ahmerons egne ord!»
«Jeg er glad du er her,» ler Ronia og stemmen er full av optimisme. «Jeg tror igjen, takket være deg.»
«Sånn skal det låte,» smiler Leyhla. «Skal vi forsøke?»
«Her? Nå?» Ronia sperrer øynene opp og ser på Leyhla, som nikker.
«Slik jeg tolker det Ahmeron sa, har vi ikke mye tid. Lengselens Land tærer.»
«Du har rett, det er bare jeg som er nervøs.» Ronias optimisme blir svakere når hun tenker på at Jarek har vært der nede lenge. Tiden i Lengselens Land regnes ikke i timer, dager, uker eller år. Han har bare vært der lenge. «Hvordan gjør vi dette?»
«Legg deg ned og konsentrer deg om å slappe av. Og lengt. Alt du kan. Mobiliser alt ditt begjær og all din lengsel etter Jarek.» Leyhla legger seg og griper morens hånd og ser opp i himmelen mellom bladene over dem, ser på den duse, rolige fargen. Den gjør henne roligere, gjør det lettere å konsentrere seg og hente krefter innenfra til hennes hittil mest krevende oppgave. Hun lukker øynene, slapper av, føler Ronias nærhet og tar styringen for begge to. Hun føler seg sterk og stødig.
– Pust rolig, mamma, tenker Leyhla og puster dypt inn, puster med magen, dypt ned i magen. Ronia gjør som datteren og puster som henne.
– Spenn musklene i hele kroppen… slapp av. Pust dypt og rolig.
Leyhlas stemme lyder beroligende i Ronias tanker. Da hun får beskjed om å spenne musklene igjen, gjør hun det, og merker tydelig kontrasten mellom høy spenning og lav spenning i musklene, det blir lettere å slappe fullstendig av.
– Tenk deg gjennom kroppen, mamma. Begynn med føttene og forflytt deg rolig oppover, sender Leyhla og kjenner varmen og tyngden spre seg i kroppen etter hvert som hun tenker seg gjennom den. Det kjennes ut som det dirrer i bena, varmen sprer seg til leggene, lårene, opp baken, ryggen og magen og videre til overkroppen. Da bare ansiktet står igjen, føles det som om hun svever, selv om hun kan kjenne hvor hard bakken er under henne. Hun kan tydelig kjenne hvor tung og avslappet kroppen er.
– Føl tyngden, mamma, tenker Leyhla og kjenner bakken i nær kontakt med ryggen, armene, baken, leggene og baksiden av lårene. Tett inntil bakken, presset ned, hun blir tung, avslappet og varm. Øynene vibrerer lett bak øyelokkene. Med munnen halvåpen og et lettere måpende uttrykk i ansiktet, har Leyhla oppnådd fullstendig avslappelse. Ronia følger etter, blir tung, varm og avslappet, aner en slags dirrende, elektrisk fornemmelse i armer og ben. Kroppen kjennes nummen ut, som om den ikke er der, som om den er langt borte. Hun er en ting, kroppen en annen, som et minne fra det jordiske livet. Etter hvert blir kropp og sjel til ett, slik det er i Evigheten. Leyhla syns hun svever, gynger og duver rolig over bakken, i mørket, i tomrommet hun er i. Hun mer aner enn ser Ronia ved siden av seg, ser henne med lukkede øyne, som en hvit skygge i et tomt nattemørke. To sjeler på leting.
De ligger utstrakt på ryggen ved siden av hverandre på det frodige, grønne gresset. Uendelig langsomt blekner kroppene og blir gjennomsiktige, og etter hvert som de forsvinner helt, reiser gresset seg under dem og stråene strekker seg mot himmelen igjen.
– Føler du lengselen? tenker Leyhla og kjenner en dragende smerte inni seg. – Kjenner du det tærende savnet?
– Jeg kjenner det, tenker Ronia og lar sjelen rope stumt etter Jarek. Hun strekker blinde armer ut i ingenting og søker. – Hvordan vet vi når vi er framme?
– Jeg regner med at vi føler det. Leyhla verker nå, begjæret banker og lengselen river i henne som om hun hadde svelget syre, det etser og brenner, hett og intens.
Mørket er så stille, ikke et vindpust, ikke et lysglimt, ingenting. Totalt mørke. Øynene er vidåpne, men det kjennes fremdeles ut som om Leyhla har dem lukket. Hun ser på Ronia, en hvit ånd, en vakker sjel i mørket. Som å se et fotografi i negativt format, svart blir hvitt, hvitt blir svart. De svever gjennom sinnets verden, søker sine sjelevenner og roper uten lyd. De to kvinnene kjenner hvordan de fylles av smertende kjærlighet, legger all kraft inn på å nå sine kjære. Leyhla sender, mobiliserer all konsentrasjon på å lede sin og Ronias bønn om kontakt.
– Ahmeron, tenker hun og det sitrer innvendig som av elektriske strømninger og små støt i kroppen – i sjelen. – Ahmeron, jeg er her.
Intet svar. Men heller ingen grunn til å gi opp. Og da styrken i Ronias rop trenger inn i Leyhla og fyller henne slik hun fyller moren med sin kraft, prøver Leyhla igjen. De styrker hverandre. To sjeler, en tanke. Et ønske. Kontakt.
– Ahmeron…
– … Jarek…
Et blaff, et svakt vindpust, som vingen til en sommerfugl som så vidt streifer det ytterste av Leyhlas sjel… En lett, lett bris som får et edderkoppnett til å skjelve svakt, svakt… Kun en aning, en hvisken i mørket, men allikevel…
– Ahmeron, jeg er her…
Tomrommet er som en stor innsjø, like mørk, slike stille. Noe lager ringer i vannskorpen, ringer som sprer seg lenger og lenger ut og når til slutt fram til Leyhla. Så svake at de nesten ikke merkes, som bittesmå bølger laget av en enslig dråpe som drypper. Og dråpen er Ahmeron. I midten av den innerste ringen. Langt, uendelig langt borte, men Leyhla kjenner ham igjen med hver nerve i kroppen. Hun roper tilbake og lager nye bølger i tomrommet.
– Jeg kommer, Ahmeron.
– … Ronia…
– Hun er også her, sender Leyhla og spenner ubevisst alle sjelens muskler for å nå frem. Kjærligheten til Ahmeron er sterkere enn noen gang. Den pulserer, lager krusninger i sjøen av tomrom som de svømmer i.
– … Jarek er svak, Sommerfugl…
– Hvor svak? Leyhla kjenner Ronias hånd, den klemmer hennes, hardt og redd. – Ahmeron, hvor svak er han?
– … Ronia hjelper… må fortsette å sende…
– Hører du, Ronia? Leyhla klemmer morens hånd beroligende. – Vi klarer det, vi kan hjelpe dem. Ikke gi deg.
– Jeg føler ham, svarer Ronia med en stemme full av glede. Hun har lett like lenge som Ahmeron. All lengsel, begjær og smerte som har samlet seg opp i løpet av den tiden, sender hun nå ut med en styrke som kunne skremt enhver demon ut av sitt gode, grønne skinn. Hver mikrodel av Ronias sjel gir alt i strømmen av kjærlighet. Leyhla ser at moren skinner av den indre kraften, og det hjelper henne å øke styrken i sendingen.
Umerkelig har farten øket. Etter hvert som de nærmer seg, trekkes de sterkere mot midten av ringene, mot bølgene som Ahmeron sender. Som et vakuum, et dragsug. Og lik to løvblader i storm, virvler de av gårde uten å slippe taket i hverandre. Tomrommet smalner av. De kan ikke se det, de aner det, føler trakten i mørket. Fortere og fortere farer de av gårde mens de prøver å konsentrere seg om å sende i virvaret.
Brått forstår Leyhla hva dragsuget egentlig er. Det buldrer i ørene av den store farten, men blant buldringen kan hun høre samstemte stemmer, et hylende kor av smertefulle struper. Rop, tause skrik, sjeler som har lett uten å finne frem, uten å slippe løs. Et konsentrert vakuum av lengsel og savn. En abstrakt inngang oppstått av lengtende sjeler.
Bakdøra inn til Lengselens Land.
