"Er dette virkelig særlig lurt?" Magne så skeptisk på Leyhla som la salen til rette på Stjernas rygg. Hun så hvordan Torild festet gjorden og strammet den under buken på hesten. Ahmeron sto og ventet med salveskene over armen. Han så på Magne.
"Vi vet hvem disse jotnene er," sa han alvorlig. "Og vi vet hvorfor de er i området."
"Men Tor sa at dere skulle være her," sa Torild innstendig.
"Det er det samme hva Tor har sagt," sa Leyhla. "Vi kan ikke bli her lenger. Da setter vi dere i fare og det er det siste vi ønsker. Det siste Tor ønsker også, om han hadde visst dette." Stjerna rykket hodet litt opp og la ørene bakover av den uvante fornemmelsen å ha på seg sal, idet Leyhla strammet gjorden for siste gang. Gnist var ferdig og sto og ventet tålmodig. Stjerna snudde hodet og så bebreidende på Leyhla, før hun nappet henne hardt i armen med leppene. Leyhla så strengt på henne. – Ikke prøv å bite meg, vennen min, jeg ser nok hva du tenker på. Stjerna stampet irritert med den ene bakfoten, men godtok salen under stille protest.
"Men dere er ikke trygge der ute, hvis jotnene leter etter dere," fortsatte Torild bekymret og så på Leyhla over Stjernas sal. "Bli her. Vi kan kjempe, vi også."
"Ikke mot disse jotnene." Ahmeron rakte salveskene til Leyhla, som la dem bak Stjernas sal og knyttet dem fast. "Dette er en annen slags jotner, de er ikke fra Utgard."
"Er det frostjotner?"
"Nei, Torild." Leyhla så alvorlig på den unge vikingkvinnen. "De er ikke fra denne verdenen, ikke engang fra denne tiden."
"Det er mer enn jeg klarer å forstå," sa Magne og ristet kort på hodet, som for å klarne de forvirrede tankene. "Men om dere er så sikre på å dra, kan vi ikke stanse dere. Lov meg bare at dere er forsiktige." Han la begge hendene på Leyhlas skuldre mens han så bekymret på henne. "Vi vil ikke at noe skal skje med dere, heller."
"Vi kommer tilbake når faren er over," smilte Ahmeron.
– Ikke lov for mye nå, tenkte Leyhla. – Vi vet ikke om faren noensinne vil være over.
– Jeg rir ikke herfra uten håp i lommene, sendte Ahmeron tilbake.
"Ja, for dere må jo levere Gnist tilbake," smilte Torild og strøk den snille hesten over den kraftige neseryggen.
"Og hente Lusifer." Leyhla bøyde seg ned og tok opp Lusifer, snuste på ham og ga ham et kyss midt på hodet der det vakre mønsteret var. – Nå holder du deg her til jeg henter deg, sendte hun. Lusifer snuste på nesa hennes og strakte hals for å slikke henne et par ganger i pannen. Hun smilte og satte ham ned.
Torild og Magne sto og så bekymret etter paret mens de red bort, og gikk ikke inn i langhuset før hestene var ute av syne.
"Såååå…" Ahmeron så på Leyhla. Hun satt i dype tanker mens hun stirret innover i skogen. "… hvordan har du egentlig tenkt å gjøre dette?"
"Jeg har ikke tenkt," svarte Leyhla alvorlig. "Jeg vet bare at jeg ikke vil ha flere liv på samvittigheten på grunn av mitt demonblod."
"Flere liv?"
"Anita," sa Leyhla stille og ble blank i øynene mens hun stirret rett fremfor seg.
"Å." Ahmeron så ned på Gnists strittende man som vippet i takt med skrittene. De to hestene gikk side om side, uanfektet av sine rytteres dystre tanker.
De red i skrittgang gjennom skogen, i den retningen Magne motvillig hadde pekt ut. Han hadde forsøkt å forklare hvor de andre jegerne hadde sett disse vakre jotnene og det var alt de hadde å gå ut ifra. Leyhla var redd for at det var mer enn nok.
"Det som skjedde med Anita var ikke din feil," sa Ahmeron mykt.
"Jo."
"Nei. Maroli var nødt til å forføre henne for å komme i kontakt med oss, uten å bli oppdaget." Han strakte ut en hånd og la den på skulderen hennes. "Og hadde han ikke gjort det, ville vi vært ille ute – for alltid. Hvorfor plager du deg selv med å klandre deg for det som skjedde? Anita er for lengst forsvunnet. Hun har ikke vondt lenger." Leyhla så på ham med tårer i øynene. Det var lenge siden, allikevel satt smerten i som om det nettopp hadde skjedd.
"Jeg syns at jeg skylder henne å ikke glemme."
"Så husk henne, ikke hennes skjebne. Det er det du skylder henne." Ahmeron smilte fort, fremdeles ikke helt sikker på dette med menneskelige følelser. "Men tilbake til mitt første spørsmål…"
"Det var 'hvem er du'," smilte Leyhla tappert og tørket vekk tårene.
"Hæææ?" Han så dumt på henne.
"I skogen, da vi møttes første gang. Da spurte du om hvem jeg var. Det var ditt første spørsmål." Hun klukket av latter da Ahmeron dyttet i henne.
"Tosk," smilte han. "Jeg mener nå. Hvordan har du tenkt å gjøre dette?"
"Jeg sa at jeg ikke har tenkt, og det har jeg ikke heller." Leyhla sukket. "Men hvis vi blir her, vil de finne oss. Jeg skjønner bare ikke hvordan de kom på sporet av oss i det hele tatt."
"Kanskje vi har en fiende i Åsgard?"
"Mime?" Leyhla flirte. "Åsgards kloke hode? Nei. Han vet bedre enn å fortsette hevnlysta etter at holmgangen ble avgjort."
"Jeg tenkte ikke på Mime," svarte Ahmeron. "Jeg vet egentlig ikke hvem jeg tenkte på. Men med tanke på det store gapet av tid de andre demonene har å lete på, er det jævlig rart at de skulle dumpe inn i vikingtiden akkurat når vi er her. De må ha blitt ledet hit, og jeg vil gjerne vite av hvem."
"Greit. Så finner vi ut hvem." Leyhla klappet Stjerna sporadisk på halsen. "Om ikke annet enn for å vite hva vi flykter fra."
"Så vi tar ikke opp kampen?"
"Hva har vi å stille opp med?" Leyhla så på ham, det var smerte i blikket. "Jeg var så nær ved å miste deg den gangen Char og Omel angrep oss. Hadde ikke Maroli kommet…" Hun bøyde hodet og tvang vekk smerten fra minnene. "Vi klarte ikke å kjempe mot dem da. Hvorfor skulle vi klare det nå?"
"Kreftene dine har blitt mye sterkere etter oppholdet i Tidens Tempel," sa Ahmeron rolig.
"Men kreftene mine skal brukes til å lege og helbrede, ikke til å drepe. Dessuten vet jeg ikke hvordan jeg kan bruke dem mot de onde demonene. Jeg vet at de kan bli sendt til Lengselens Land fra Evigheten, men ikke hvordan jeg gjør det herfra. Det må da finnes andre måter å gjøre det på, eller andre steder å sende dem til."
"Jeg stoler på at du finner det ut når du må." Ahmeron klødde Gnist oppunder manen. Det var uvant å sitte alene på en hest, i sal og styre den selv. Men han hadde sett og følt så ofte hvordan Leyhla gjorde det, og når han først fikk rytmen fra hesten inn i kroppen, føltes det som et instinkt. Å presse litt med høyre fot når de skulle mot venstre mens han dro venstre tøyle utover for å "vise vei" var helt naturlig. Leyhla hadde for lengst merket båndet som hadde oppstått mellom demonen og den snille merra. Hun var både stolt og glad på hans vegne, særlig fordi hun så hvor stolt han var selv.
"Om du har noen gode forslag på hvordan vi skal gjøre dette, så bør du komme med dem," sa hun. "Du vet mer om demoners svake sider enn det jeg gjør."
"Demoner har ingen svake sider," smilte Ahmeron humørløst. "Det vil si… det er jo du som er deres svake side. Du forhekset meg med din kjærlighet, har gjort Maroli avhengig av ditt begjær og faen vet hva mer du er i stand til."
"Det der er ikke morsomt, Ahmeron."
"Det var ikke ment å være morsomt, Sommerfugl." Han så alvorlig på henne. "Aner du hvor sterk du er? Hva du gjør med en demon? Hvorfor tror du jeg elsker deg?"
"Mener du at jeg skal besette hele bunten av demoner når vi finner dem?"
"Nei." Han lo lavt. "Men jeg tror ikke du kjenner alle dine våpen. Dessuten har vi en fordel, og det er demonblodet ditt. Bare Maroli vet at Jarek var din far. Ingen andre."
"Det stemmer, det. Vi fortalte det aldri til Char og Omel," nikket Leyhla. "Men hvorfor er det en fordel?"
"Fordi det er derfor Maroli ikke klarer å gi slipp på deg."
"Jeg vil ikke fly rundt og besette demoner, har jeg sagt!" Leyhla så dystert på ham. "Samme hvor mye våpen mitt begjær er. Jeg må ha lyst, ikke sant? Og jeg har ikke lyst. Ikke på noen andre demoner. Bare deg. Og av og til Maroli."
"Det var du som ba om forslag," sa Ahmeron og trakk på skuldrene.
"Jeg ba om gode forslag," mumlet Leyhla.
"Så kom med noen selv," knurret Ahmeron irritert. Han var smal i øynene da Leyhla så på ham. Hun kjente et stikk i magen og øynene ble større mens hjertet slo raskere. Det var blikket til en ekte, fullblods, dyrisk demon, og det traff henne midt i sjelen. Hun rakte ut en hånd mens hun så angrende på ham, og håpte han ikke så at hånden skalv.
"Unnskyld, Kjæresten. Jeg er bare litt på tuppa."
"Det er vi visst, begge to." Han grep hånden hennes.
Hånd i hånd de red et lite stykke i taushet mens følelsene bølget varsomt i den lille, men viktige berøringen. Det nærmeste en krangel de noensinne hadde vært, en merkelig følelse. Dessuten var Leyhla forvirret over det deilige stikket av frykt og begjær som Ahmerons blikk hadde frambragt.
"Hvorfor er du kåt?" Ahmerons mørke, slepne stemme fikk henne til å rykke svakt i kroppen, så dypt i sine egne tanker som hun var. Hun så skyldbevisst på ham.
"Vises det så godt?"
"Det strømmer fra hånden din, får meg til å skjelve og får nervene mine til å dirre som gitarstrenger. Sjelen din synger. Du klarer ikke å skjule det, Leyhla."
"Jeg forsøkte ikke heller." Pusten gikk litt fortere og det murret svakt i kjønnet som til stadighet ble stimulert av å gnis mot salen i Stjernas rytmiske skrittgang. "Jeg ble bare litt forvirret."
"Forvirret? Ble du kåt av å snakke om å besette demoner?"
"Nei, det var du… deg."
"Meg?"
"Blikket ditt," hvisket Leyhla som i et lydløst stønn og kjente den samme følelsen risle gjennom kroppen. "Jeg husket brått den tiden da vi møttes. Det var bare et glimt fra fortiden."
"Et sterkt glimt, tydeligvis." Ahmeron klemte hånden hennes. – Jeg ville helst ha sittet bak deg på hesten nå.
– Og jeg ville helst ha deg bak meg… men vi har ikke tid.
– Ikke tid? Ahmeron holdt Gnist an og hoppet ut av salen da hesten stoppet. Han kom bort til Stjerna, som hadde stoppet da Leyhla uforvarende trakk i tøylene. Hun fulgte demonen sin storøyd med blikket mens han kom opp på siden av Stjerna. Det stakk i magen igjen da han så opp på henne og la hendene rundt livet hennes. Grønn jade gnistret bestemt i et smalt, fandenivoldsk blikk. – Vi har alltid tid til å elske!
Uten å forvente protester, løftet han henne ut av salen og la henne ned på bakken mellom hestene. Leyhla var stum. Kroppen kjentes nummen ut, av alle følelsene som Ahmerons blikk framkalte, for ikke å snakke om den dominante oppførselen. Han satt overskrevs på lårene hennes og knyttet opp buksene sine mens han så ned på heksa si med verdens største eiermine.
– Nå? sendte han ertende med et irriterende smil mens han dro fram utstyret, som pekte frekt mot henne fra sitt ståsted. – Hvem er det som ikke har tid? Leyhla klarte ikke å samle tankene for å svare. Hun var svimmel av det brå begjæret som banket hardt i kroppen, og fikk hendene til å skjelve da hun forsøkte å dytte ham vekk. Blomsten hennes hørte ropet fra den minste demonen, og svarte med et skjelvende, lydløst rop. Ahmeron dro trøya hennes opp til livet og knyttet opp hennes bukser også. Deretter gikk han på knær ned til snørestøvlene og knyttet opp dem like lett. På et øyeblikk var støvlene dratt av og buksene lå i gresset. Hun forsøkte å klemme bena sammen, men Ahmerons dype latter over forsøket på å protestere fikk bare kroppen til å bli enda mykere. Hun var i hans vold, og hun elsket det!
– Kom igjen, knurret han. – Kjemp litt mer. Få se hvor makta di er, lille heks.
Han stilte seg på knær mellom Leyhlas skrevende ben og så ned på den åpne orkideen, hvor nektaren for lengst hadde begynt å sive ut. Blikket han ga henne, var fullt av triumf og begjær. Leyhla satte seg opp og forsøkte å slå etter ham, men visste at han ville gripe tak i hånden før hun traff. Den andre også. Med et hardt grep rundt begge håndledd skjøv han henne bakover mens han lente seg fram. Hun stemte imot da han presset henne ned i gresset og la seg tungt over. Leyhlas tunge pust fikk ham til å sige opp og ned. Det glitret grønt av lyst da han så på henne og pustet like tungt mens han fremdeles holdt hendene hennes fast.
– Så dytt meg vekk da, sendte han. – Var det ikke vi som ikke hadde tid?
– Din jævel. Må du demonstrere den makten du har over meg? sendte Leyhla rasende tilbake, uten å klare å fortrenge begjæret som kokte i blodet. Hun vred på seg, som for å komme løs mens hun skjøv underlivet opp mot det harde lemmet og gned hele undersiden full av saft. På tross av raseriet – eller kanskje på grunn av? – klarte hun ikke hindre et lite klynk å unnslippe da en bølge av søt sitring sprang ut fra underlivet. Ahmeron lukket øynene og stønnet da han kjente det som en mild bris mot sin egen sjel. Han trakk hoftene litt tilbake og trengte dypt inn i henne, før hun igjen klarte å bevise at det var hun som hadde kontrollen over ham. Han aktet ikke å vente til det ble for godt. Den lille heksa hans var så deilig slu, så full av lyst og faenskap. Da han åpnet øynene igjen, glitret de grå perlene mot ham. Hun skilte leppene svakt, ør i blikket av begjær. Forsiktig klemte hun veggene sammen og fikk ham til å krumme ryggen i nytelse mens han knurret av lyst.
– Faen ta deg, Leyhla, mumlet Ahmeron og støtte hardt inn så hun jamret seg og skalv. Han stilte seg på knær igjen og smøg hendene under henne for å løfte underlivet litt opp. Leyhla strakte armene over hodet og lå så lang hun var mens hun stirret frekt på ham.
– Faen ta deg også, Ahmeron, smilte hun frekt og klemte sammen veggene igjen mens hun presset hælene mot baken hans, så det gnistret i den stakkars demonkroppen. Han kjente hvor nær han var ved å miste kontrollen og måtte konsentrere seg for ikke å komme der og da, noe som ikke ble særlig lettere av at Leyhla vred på underlivet som en ål. Han klemte hendene hardt rundt livet hennes, like over hoftebena. Så begynte hoftene hans å gå. I et rasende, vanvittig tempo. Leyhla jamret og krafset i gresset mens brystene disset i takt med Ahmerons voldsomme støt.
– Ta på deg selv, sendte Ahmeron, stemmen lød ør i Leyhlas tanker. – Jeg vil se at du tar på deg selv. Hun stirret ham i øynene, visste ikke at de var et grønt speil av hennes egne hete følelser. – Kom igjen, sendte han igjen. – Gjør det!
Leyhla fuktet lydig fingrene på den ene hånden og begynte å massere blomsten mens han fortsatte de harde støtene. Han stirret på hånden hennes og nøt synet, slik hun nøt å se blikket hans når hun ga seg selv nytelse samtidig. Ikke lenge etter kunne hun la toppen av følelser fosse gjennom kroppen mens hun svaiet ryggen og ble spiddet av Ahmerons siste, skjelvende støt. Han sank ned over henne og jamret befriende mens orgasmen red dem begge to.
– Sommerfugl, tenkte han litt etter og gispet etter pusten mens han kom til seg selv. – Hva er det du gjør med meg?
– Det samme som du gjør med meg, hvisket Leyhlas stemme i demonens tanker mens hendene hennes gled kjærlig i sirkler over ryggen hans.
– Det er ikke jeg som tar deg lenger… Ahmeron støttet seg på albuene og strøk noen hårlokker vekk fra ansiktet hennes. – Det er du som tar meg.
"Vi tar hverandre," smilte hun lykkelig og kysset ham lett med myke lepper. "Men kanskje vi kan dra videre nå?"
"Har du det travelt?" spurte Ahmeron med et frekt flir mens han trakk seg ut og fikk utstyret på plass i buksene.
"Hold kjeft." Leyhla begynte å kle på seg buksene. Det tok litt lenger tid med støvlene enn vanlig, for fingrene var fremdeles skjelvne etter den korte, men heftige omgangen.
"Skynd deg, da. Vi har liten tid." Ahmeron måtte dukke for en eikenøtt som Leyhla fant i gresset, før hun reiste seg og så skrått på ham. Så svingte de seg i salen, mette i sjelen og rolige til sinns.
Jotnejakten kunne fortsette.
"Hvor skal vi egentlig lete?" Ahmeron så seg rundt på det lille berget de hadde ridd opp på. De hadde hele skogen under seg. Langt i det fjerne sto Bivrost og pyntet opp himmelen etter en regnskur på vei bort. Det var en nydelig utsikt, men ingen av de to hadde særlig tanker for naturen rundt seg nå.
"Jeg frykter for at vi ikke trenger å lete," svarte Leyhla. "Jeg tror de finner oss. Hvordan har de ellers endt opp her, så nær Magne og Torilds hjem?" Hun rynket brynene og skygget for sola med hånden. "Trenger demoner å tenne bål?"
"Åssen da?" Ahmeron snudde seg mot Leyhla og hun pekte. Han fulgte retningen og fikk øye på en tynn stripe røyk som steg mot himmelen. "Sannelig om jeg vet, men det skader ikke å sjekke… eller tvert imot?"
"Ingen galgenhumor nå, takk." Hun så skrått på ham. "Det ender bare opp med at vi havner i gresset igjen."
"Lover du?" Ahmeron gliste. Han styrte Gnist etter henne ned skråningen før hun rakk å finne flere eikenøtter.
Gliset forsvant etter hvert som de nærmet seg stedet de hadde sett røykstripen fra. Samtidig bygget det seg opp en fortettet stemning som de begge kunne kjenne. Selv hestene virket urolige og mer på vakt. Stadig prustet de med utspilte nesebor. Hodene var høyt hevet, blikket årvåkent og ørene rett opp og frem. Bare en liten kvist som falt fra et tre var nok til å få Stjerna til å skjene til side og løpe noen meter i panikk, før Leyhla rakk å holde henne igjen og roe hesten ned med klapp på halsen og myk stemme.
– Vi nærmer oss, tenkte hun spent med ørene på stilk. – Hører du stemmer?
– Nei, men jeg hørte i hvert fall en fremmed hest som prustet. Ahmeron holdt opp hånden for å stoppe henne. Så pekte han. – Se. Leyhla stirret innover blant de slanke løvtrærne og trakk pusten lydløst.
Det var en stor, hvit hest, men utseendemessig ikke i nærheten av de hestene de selv red. Den sto med siden mot dem, med hodet senket, fullt oppsalet og snuste på bakken. Øyet var smalt og rødt, og lyste av ondskap, slik Magne hadde fortalt. Dessuten var det tydelig at disse hestene ikke var foret opp på høy og gress. Som en ulvekjeft sto hvite rovdyrtenner på rekke og rad, glinsende hvite og klare til bruk. Ikke engang Tors geiter hadde slike ulvetenner. En jotnehest, uten tvil. Den været tydeligvis de to andre hestene, for den løftet på hodet og stirret på Stjerna og Gnist. Leyhla kjente tydelig at Stjerna spente alle muskler, hun var på sprang.
– Ren ondskap, sendte Leyhla og stirret på jotnehesten. – Det der er ikke en hest. Det er reinkarnert ondskap.
– Men der står en normal hest, sendte Ahmeron og pekte. – Kjenner du igjen rytteren?
– Loke! Leyhla gispet lydløst og øynene ble smale av raseri mens hun bet tennene så hardt sammen at kjeven dirret. – Da vet vi hvem forræderen er. Og hvem ellers? Det er jo guden for renkespill. Men hvordan visste han at vi flyktet fra demoner?
– Kanskje han hørte at vi snakket sammen i et ubevoktet øyeblikk. Ingen av æsene kunne ta imot tankene når vi sendte, så han må ha hørt oss snakke sammen.
– Jeg syntes jo at jeg følte noe… da vi hadde elsket ved kulpen… De så på hverandre. Leyhla lukket øynene ved tanken på at Loke hadde sett dem sammen i en så intim situasjon. Den gleden var ham aldeles ikke forunt.
– Men hvordan har han fått tak i demonene?
– Intet er umulig for løgnens gud, sendte Leyhla rasende. Så gispet hun brått og sperret opp øynene. En skikkelse som hadde stått skjult ved siden av jotnehesten, trådte fram. Han var kledd slik som Ahmeron, med unntak av den lange kappen som nådde nesten til bakken. Dessuten hadde han brynje på overkroppen, og et langt sverd som hang fra sliren som var festet til beltet. Han sto rakrygget med armene i kors, og blikket han sendte Leyhla var iskaldt av ondskap. Lamslått stirret Leyhla tilbake mens kroppen ble nummen av sjokket. "Nei," hvisket hun uten å slippe skikkelsen med blikket. "Det er… det er…"
"Char," mumlet Ahmeron hatefullt. "Da er ikke Omel langt unna."
"Nei, han er nok ikke det."
De bråsnudde på hodene samtidig ved lyden av den fremmede, dype stemmen. Hesten som hadde dukket opp bak dem, var sort som natten og øynene som stirret på dem, glitret onde og røde. Når den åpnet kjeften, glitret rovdyrtennene mot dem og sikkelet dryppet seigt i lange dråper ned i gresset. Omel smilte kaldt der han satt på hesteryggen.
"Her har vi gått hen og fått hjelp av en ås for å finne dere," sa demonen glatt. "… og så er det dere som finner oss." Leyhla stirret på ham og kjente frykten prikke i hodebunnen mens hårene reiste seg over hele kroppen. Irriterende nok trakk brystvortene seg sammen, men hun visste at det var en av kroppens mange reaksjoner på frykt.
– Vi må vekk herfra, sendte hun fort til Ahmeron.
Han rakk ikke engang å tenkte på hva han gjorde, det gikk som på instinkt. Å få de to skrekkslagne hestene til å beinfly gjennom skogen nå, var slett ikke vanskelig. Han kjørte hælene i siden på Gnist samtidig som Leyhla sporet Stjerna hardt, og de føk forbi Omel som kastet jotnehesten rundt mens han ropte på de andre. Lyden av den onde demonens stemme lød som et rop fra en avgrunnsånd, og kunne få løvet til å visne og blomster til å dø på kommando. Leyhla kjente magemusklene knytte seg i angst mens hun la seg forover der hun sto i salen og forsøkte å dukke for greinene som Stjerna galopperte under. Ahmeron lå et lite stykke foran, og Gnist løp som hun aldri hadde gjort før.
Greiner pisket Ahmeron hardt i ansiktet når han ikke rakk å dukke, så han av og til ble blindet og kunne ikke styre hesten. Musklene på det sterke dyret jobbet virilt mellom bena hans. Hadde ikke situasjonen vært så panisk og fortvilet, ville han elsket å kjenne kreftene til hesten arbeide. Han visste at Leyhla fulgte like bak, men han visste også hvem som fulgte et stykke bak henne. Det eneste han ikke visste, var hvor mange de egentlig var. Han konsentrerte seg om å strekke ut armene for ikke å stramme tøylene, så Gnist kunne løpe så fort hun klarte. Hesten langet ut gjennom skogen, som heldigvis ble åpnere. Gnist førte hodet litt fram hver gang hun tok i, hver gang hun strakte beina ut og sparket ifra i den ville galoppen. Ahmeron forsøkte å se seg rundt for å finne en utvei, et sted å stikke seg vekk og komme seg unna forfølgerne, selv om han dypt inne visste at det var nytteløst når de var så nær. Brått gikk det et sett gjennom ham.
– Leyhla, sendte han. – Vi har gjort en tabbe.
– Hva? Leyhlas tanker lød litt uklare, det var vanskelig å konsentrere seg mens hestene løp og frykten lammet både tanker og kropp. – Hva mener du?
– Vi kan ikke sende til hverandre. Hvis vi gjør det, merker Char og Omel hvor vi er.
– Helvete også, freste Leyhla unyansert i vilt raseri. – De visste at vi var på vei, de visste at vi kom, at vi kunne være så jævla dumme…
– Hvis vi finner et sted å gjemme oss, og lar være å både sende og prate, så kanskje har vi en sjanse til å slippe unna.
– Hvor??? sendte hun vilt. Hovene dundret mot marken. Svette begynte å vises på de to hestene, i form av skum på hals og brystkasse. Pusten til Stjerna gikk tungt nå og Leyhla visste at de kunne løpe til de sprengte seg, for sine rytteres skyld.
– Der, sendte Ahmeron fort og pekte, og forsøkte deretter å gjøre seg så tom i hodet som mulig. Han visste at Leyhla forsto og forsøkte å gjøre det samme som ham.
Han hadde fått øye på en liten revne i et berg lenger unna, de måtte bare gjennom et stykke av skogen først. Leyhla brant etter å sende en stille bønn til Coronus om at Stjerna holdt ut. Men det var ikke Stjerna som avbrøt det ville rittet.
Idet Gnist tok sats for å lange ut igjen, rykket det kort i kroppen før hesten skrek skingrende av smerte. Den kvalmende lyden av et ben som brakk, nådde Ahmerons ører like før han ble kastet av. Brått ble tilværelsen et øyeblikks kaos. Himmel, bakke, himmel… Uten mulighet til å styre luftferden slo han en skrudd kolbøtte i luften, og traff en stein med hodet idet han landet. Ahmeron rakk ikke engang å skrike av smerte før alt ble velsignet mørkt og stille. Men så heldig var ikke Gnist. Hun skrek jamrende og ble liggende på siden med det ene forbeinet halvveis nedi et hull i bakken. Beinet var brukket like over koden, det nederste leddet og smertene til hesten var vanvittige.
Leyhla hørte ikke sitt eget sjokkerte skrik da hun så hva som skjedde. Hun var ute av salen allerede før Stjerna hadde stoppet, og løp bort til Ahmeron som lå urovekkende rolig. Øynene var lukket, kroppen slapp og da hun løftet hodet hans, kjente hun at fingrene ble våte av varmt blod.
– Kjæresten, sendte hun fortvilet og forsøkte å riste i ham, før hun brått stirret på hånden sin. Håndflaten var pyntet av en nydelig, mørkegrønn væske, tykk som blod og like frisk i fargen som et sunt grantre… Leyhlas øyne ble store mens tankene koblet ut et dyrebart øyeblikk. Hun stirret på hånden sin, mens Ahmerons halvlange, viltre hår langsomt ble fuktigere av væsken som sivet ut fra såret i bakhodet.
Gnists smerteskrik fikk henne tilbake til virkeligheten. Hun tok seg sammen, grep tak under Ahmerons skuldre og dro ham bort til Gnist. Forsiktig la hun ham ned og måtte holde kvalmen tilbake da hun ble nødt til å påføre hesten enda mer smerte idet hun trakk i beinet for å få hoven opp av hullet. Så satte hun seg på knær med en hånd over Gnists brukne bein og en hånd over Ahmerons hode. Hun skjøv vekk hestens smerteskrik og sin egen bekymring, frykt og uvelkomne tanker. Bildet av den grønnfargede hånden dukket opp i et kort blaff, før hun presset det ut av hodet og konsentrerte seg.
Varme strømmet ut fra hendene mens hun løftet ansiktet mot himmelen og samlet hver tanke om å helbrede. Alle musklene i kroppen tok i, hun holdt pusten mens svettedråper perlet fram på pannen. Gnist pustet tungt nå, men hesten kjente at smerten avtok og ble liggende i ro, mens Leyhla sendte bølge på bølge med helbredende kraft ut fra hendene. Hun var utslitt etter det ville rittet, men det påvirket ikke kreftene hennes nå. Helbredelsen lå i kjærligheten hun følte både for Ahmeron og det skrekkslagne dyret, og der hadde hun et utømmelig lager. Ryggen begynte å verke av utmattelse mens striper av svette rant nedover tinning og kinn. Til slutt kunne Gnist endelig reise seg, litt ustø etter sjokket men fullt helbredet med uskadd fot. Hun lusket vekk fra det skumle stedet og gikk bort til Stjerna for å få trøst og støtte, mens Leyhla konsentrerte all sin energi om Ahmeron.
Leyhla stirret på ansiktet til den demonen, den mannen… den sjelen som hun elsket så høyt. Hun kunne ropt av lettelse da øynene flimret under øyelokkene og han stønnet av smerte. Det var et godt tegn. Hun holdt begge hendene over hodet hans nå, og forsøkte å la være å se på de grønne stripene av demonblod som hadde rent fra håndflaten og omfavnet hånden hennes, da hun hadde løftet hodet hans. Hendene varmet så intens at de føltes numne og armene begynte å visne bort. Til slutt slo han endelig opp øynene og så sliten på heksa si. Ansiktet var blekere enn hun noen gang hadde sett, men han var våken og hun pustet lettet ut. Forsiktig støttet hun hodet hans mens de siste bølgene av helbredende varme ble overført til den skadete demonen.
– Jeg er visst ikke noen god rytter, tenkte han og smilte, svak av smerte som stadig svant under Leyhlas hender. Hun smilte kjærlig tilbake.
– Du klarte deg fint, Kjæresten. Hun strøk ham over håret mens såret i bakhodet lukket seg for godt. – Du kunne ikke se at det var et hull i bakken. Det kunne like gjerne vært Stjerna som trødde nedi. Det var egentlig bra at det ikke var henne, for du kunne ikke ha hjulpet meg hvis jeg ble skadet.
– Sommerfugl… Leyhla så det triste blikket hans, det var rettet mot noe bak henne. – Tilgi meg. Hadde jeg brukt øynene og sett hullet, ville ikke dette skjedd … og vi ville ikke blitt innhentet…
Da Leyhla langsomt snudde seg, knøt magen seg i dump angst. Hun hadde visst det hele tiden, det murret forstyrrende i bakhodet mens hun satt på knær med en hånd over hver skade. Men hun men kunne ikke ha gjort noe så lenge Ahmeron og Gnist trengte hennes hjelp. Hva kunne hun dog ha gjort? Halt Ahmeron med seg og overlatt Gnist til en smertefull, langvarig død? Aldri! Hun tok Ahmerons hånd trøstende i sin mens han hvilte hodet i fanget hennes. Så snudde hun langsomt på hodet og så mørkt på forfølgerne.
Tre jotnehester med siklende kjefter sto side om side noen meter fra Leyhla og pustet ut etter forfølgelsen. Den slu Loke satt på sin normale hest ytterst, med sitt skjeve smil og tynne skjegg, en ås som slett ikke var ulik Ahmeron, hadde det ikke vært for at hele Lokes personlighet var så kald og uvennlig. Ved siden av Loke satt Char med det smale ansiktet, og en dusk av skjegg på haken foruten barten. Deretter Omel med det runde ansiktet og det nærmeste helskjegg hun hadde sett på en demon. Men en ny demon var medlem av reisefølget. Han virket ikke så høy som de to andre, selv om de alle satt til hest. Ansiktet var mildere i trekkene, med en liten munn med tynne lepper og smale kinn med skjeggstubber, og håret var langt og glatt. Men det var også alt. Blikket han sendte Leyhla virket like uforsonende som de to andres.
"Der ser du, Galito, hva kjærlighet og omtanke kan gjøre," smilte Char kaldt og så overlegent ned på Leyhla og Ahmeron fra hesteryggen. "Det kan bli din undergang."
