Åpenhet og komunikasjon er viktig i alle menneskelige relasjoner. Ofte strander mange parforhold fordi man ikke komuniserer godt nok sammen. Mange snakker i halve setninger, andre er ikke tydelige nok, da blir det til at man misforstår, og motsetninger oppstår helt unødig. Spesielt klager kvinner over menn at de ikke komuniserer godt nok, ikke setter ord på sine følelser. Dette er nok mer en myte en reell sannhet. Og var det en sannhet ville den kreve visse moderasjoner. Menn kommuniserer like godt som kvinner, men menn og kvinner komuniserer forskjellig – man blir utydelige overfor hverandre. derfor er det viktig å lære seg å komunisere riktig. Og fra gestaltpsykologien kan vi finne følgende komunikasjonsråd:
1: Snakk for deg selv!
2: Sett ord på dine ønsker og be om dem, høylydt og tydelig
3: Sett grenser for det du ikke vil og ikke har ønske av/ interesse for
4: Gi fullstendige meddelelser – ikke bare halve setninger
5: Unngå unnskyldninger
6: Slutt å snakk i fortid og fremtid – snakk i presens – her og nå (nåtid)
7: Snakk ikke i generelle vendinger men vær spesifikk om deg selv
8: Vær gjerne spørrende, men ikke om personlige utsagn
9: Lytt også til kroppen og bruk ikke bare hjernen (fornuften)
10: Ikke spør om hvorfor (svaret er alltid derfor) men spør mere hvordan og hva
11: Vær ikke problemorientert – vær løsningsorientert
SNAKK FOR DEG SELV
Det heter; Jeg mener…, Jeg tror…, Jeg synes… Og ikke; Mange mener…, Noen tror…, Man synes… Det er tross alt du som snakker om deg og det du føler, mener og synes. Og du er tydeligst om du da understreker det ved å bruke Jeg-formen når du refererer til meningene dine. For du står vel for noe selv uten bruk av støtte fra dett ukjente det ligger i å referere til noen og hva mange måtte mene. Og hvor mange er det som egentlig har noen formeninger om dine tanker og dine følelser og hva du synes annet enn Jeg-et i deg selv?
Unngå hersketeknikker med å flette inn små slengbemerkninger av typen: «Dette må selv du forstå…» Det er uverdig og svært nedlatende. Spydigheter er bare med på å forsterke uenigheten og løser ingen konflikter. Og det grumser til kommunikasjonen mellom deg som SENDER og den andre som MOTTAKER. Der er nok «støy» mellom dere fra før av om du ikke skal legge på enda mer skurring.
Og ikke snakk for andre. Om dere opptrer som par og den andre parten blir spurt om noe, så ikke gå inn å svar for han selv om du føler deg så familiær at du kjenner svaret – det er ikke sikkert du gjør det likevel. Vanlig høflighet er å la kjæresten svare – det er jo denne som ble spurt og ikke du.
For det er jo du som ser, føler, tenker, mener og synes som du gjør. Dine følelser og dine meninger du vil formidle. Og du er den eneste som vet noe om hva du mener og tenker. Ditt ansvar i samværet med andre er å være deg selv og deg selv bevisst. Vil du trekke andre inn (som en slags preferanse), så be de snakke for seg sjøl og ikke for deg. Du kan aldri ta feil når du snakker ut i fra deg selv. Det du føler og tenker, er riktig for deg og slik du og bare du oppfatter tingene fra ditt ståsted. Og det er fra dette ståstedet du jo snakker ut i fra. Tross alt uttrykker du jo noe ut i fra dine opplevelser og erfaringer og disse er personlige.
Om du er en Sub – så tro ikke at din Dom kan tenke for deg i ett og alt. Den Dominante har ikke dine erfaringer, ikke opplevd dine opplevelser som har formet deg til den du er og til det du mener om ting og tang. Ingen Sub kan derfor overlate alt og hele seg til en Dom, det er er i såfall som å leve på en livsløgn. Han kan ikke erstatte din barndom, dine minner og overta dine tanker og holdninger og slik du ser dine omgivelser.
SETT ORD PÅ DINE ØNSKER
Gi uttrykk for hva du ønsker og gjør det tydelig med ord. Den andre er nemlig ikke tankeleser. Be om det du vil oppnå i et forhold. Sett ord på forventningene dine og hvilke ønsker du har. Da er det ikke tvil om hvor du står i bildet og den andre slipper å lure på hvor denne har deg. Usikkerhet er den største grobunn for grublerier og misnøye.
Å leke gjetteleken med andre er lite sjarmerende – ei heller flatterende. Det er ditt ansvar overfor omgivelsene og samværet med andre (og dermed også overfor deg selv) at du uttrykker din vilje, dine ønsker og dine behov. Hvem kan egentlig gjøre det bedre..? Ved å be om det du synes/det du har behov for – er å gi det beste i deg selv – din åpenhet og din oppriktighet. En klar og tydelig beskjed om at «Hei dette er meg…!» Dette handler også om at du skal ta andre på alvor ved å fremstå tydelig. At du betrakter andre som voksne individer som kan svare et ja eller nei tilbake til deg! Du oppnår ingenting ved å ikke be – om du aldri spør så har du jo som om du allerede har fått et nei. Spør du kan du oppnå et ja.
SETT TYDELIGE GRENSER
Det samme gjelder det du ikke ønsker deg. Vær tydelig, si ifra at dette aksepterer jeg ikke. Slik vil jeg ikke ha det. Og viktigst av alt – ikke på en kritiserende måte, men en saklig og forklarende. Det blir bedre mottatt enn du tror.
Gi ikke tilgivelse når du og dine innerste følelser ikke er rede til det. Gi ikke støtte eller medlidenhet hvis du er i tvil. Ikke si deg enig i noe som du vet at du likevel ikke kan innfri. Ikke lat som du forstår når du ikke forstår. Ikke lat som du elsker når du ikke elsker. Det er å såre verre enn noe annet og det er å leke med andres følelser. Det viser bare at du er umoden som menneske og ikke tar den andre på alvor. Respektløst!!
Ikke innlat deg i noe forhold om du vet at det ikke vare, at du egentlig ikke vil, tør, kan eller ønsker dette forholdet. Hvorfor gjør du det? ER du en amøbe uten ryggrad? Det er kun et hån mot andre mennesker om du innlater deg på noe du egentlig ikke vil.
Det er falskt og de går inn i forholdet på feil premisser og lurt opp i stry med din falskhet. Da utvikler du bare en selvforakt og vil bare gå fra den ene forstillelsen til den andre. En vandrende fake-er har du blitt. Et klart og entydig – NEI – kan være noe av det kjæreste du kan gi i mange tilfeller, hvis det er ekte og oppriktig. Kjærlighet er å gi tydelige signal om hvor du står i forhold til den andre.
SNAKK i HELE OG FULLE SETNINGER
Gi fullstendige meddelelser. Ikke begynn på halve utsagn og la resten bli hengende i luften. Den andre er fortsatt ikke tankeleser. Spesielt kvinner (trolig pga. sin intuisjonsevne) har tendens til å snakke i halve setninger. «Du skjønner det at … ja, forstår du? har jeg ikke rett da?».
«Jeg er fly forbannet på deg!» Det er en klar, personlig meddelelse, men den er for fattig. Den forteller for lite, samtidig som den avbryter kommunikasjonen – eller innbyr til å avbryte den.
Si heller: «Jeg føler meg fly forbannet på deg akkurat nå – jeg er virkelig sinna og såret, og jeg føler meg samtidig redd for å si det til deg, fordi jeg føler at du har så mye makt og er så dominerende at jeg frykter det smeller tilbake på meg etterpå fordi jeg vet ikke om du kan forstå hva du egentlig har gjort. Men dette finner jeg meg ikke i, og jeg skal si deg hvorfor, men først skal jeg si hva det er jeg er sint for og hvorfor jeg reagerer så sterkt… osv…. «.
Dermed er du forklarende samtidig som du setter grenser og samtidig som du sier klart i fra om hva du føler. Dette gir rom for at den andre er mottakelig for ditt sinne og er villig til å lytte på deg – mer enn om du bare sier du er forbannet og stopper der. Her viser du flere lag av reaksjoner, du forteller at du er sint, at du er redd, at du er usikker på den andres reaksjon på ditt sinne og din ærlighet, og det sier noe om maktstrukturen i forholdet. Halve setninger blir bare en tom påstand hengende i luften eller en gjettelek om resten. Mens hele og fullstendige meninger viser ansvar for det som måtte komme. F.eks. ved et brudd i et forhold…
UNNGÅ UNNSKYLDNINGER
Det har ingen hensikt å unnskylde seg i ett og alt. «Unnskyld meg jeg skal bare hente ditt og datt» «Unnskyld at jeg sa det, men jeg mener det» «Unnskyld da, at jeg i det hele tatt sa noe». Dette bare virker sytete og har liten hensikt om du ønsker å oppnå noe. Sutring og det å unnskylde at man eksisterer osv er både platt og dumt. En uvane mange reagerer negativt på og som gjør at mange ikke tar deg seriøst.
Unnskyldninger er manipulatorens fremste våpen.
En unskyldning brukes nesten alltid som et ledd i en hestehandel, der det underliggende budskap egentlig sier:
«Når jeg nå sier unnskyld, så kan du ikke lenger ta meg for det jeg har gjort, – i hvert tilfelle ikke uten å få dårlig samvittighet etterpå. Mens jeg slipper å endre noe hos meg selv – jeg kan jo bare si unnskyld igjen neste gang også».
Unnskyldninger er en av de smarteste unnvikelsesmanøvrer, vi overhodet har, når vi vil unngå konfrontasjon og selvinnsikt. Hvis du virkelig mener at du har oppført deg dumt, så kan du jo nettopp fra nå av velge å oppføre deg anderledes.
Ha ikke dårlig samvittighet – det er bortkastet tid!
SNAKK ALLTID i NÅTID
Slutt å snakk i fortid og fremtid – snakk i presens – her og nå (nåtid). Å trekke opp snøen som falt ifjor er uvesentlig. Ikke bruk mot noen det som har skjedd tidligere i forholdet. Har det oppstått en situasjon eller uoverensstemmelse her og nå, så snakk om det som skjer her og nå. Ikke trekk frem gamle synder som ett ess fra ermet. Det er ikke noe poeng. Det er nå situasjonen oppstod og det er det som nå skjedde som er på timeplanen – ikke historie.
Det heter ikke «Jo, det var slik at jeg kom på…»
Det heter «Det er slik at jeg nå mener at…»
Snakk heller ikke om fremtiden at alt skal bli bedre fremover hvis bare…
Det kan også sies på denne måten:
Du skal kunne være deg selv i her-og-nå situationen, før du kan gjøre opp med fortiden og behandle fremtiden. Usikkerhet dikteres så og si alltid av forventninger til fremtiden. Og ikke minst forventningene man føler andre har til seg.
«Jeg kommer aldri til å klare det…» (Selvoppfyllende profeti).
Bortforklaringer er blokkerende for personlighets utvikling og åpenhed, og disse er forankret i fortiden.
«Helt siden jeg var liten har jeg ikke klart…»
Hermed er det ikke sagt, at vi skal gi avkall på fortidens erfaringer eller unnlate å planlegge for fremtiden.
Så lenge vi er i et utviklende samvær med mennesker vi er sammen med akkurat her og nå, må vi kunne konsentrere oss om å virkelig være tilstede både fysisk og psykisk, og avstå fra de fristende mulighetene det ligger i å benytte fortidens unnskyldninger og fremtidens ængstelse til flukt fra de andre og fra oss selv.
Fortiden er gått, den ligger bak oss – og fremtiden er jo ikke kommet ennå. Hva kan du gjøre med problemne dine her og nå da? Utsette de? Skyve de foran deg?
Man kunne kanskje også si det sånn:
Livet består av et langt perlekjede av nåtider.
Hvis du aldri er helt og fullt tilstede i nuet, kan du aldri helt og fullt omgås andre og aldri helt og fullt leve det gode livet.
VÆR SPESIFIKK
Snakk ikke i generelle vendinger men vær spesifikk om deg selv. Å gå rundt grøten skaper bare usikkerhet og i verste fall forvirring. Har du noe på hjertet så si det og ikke ball det inn i bomull.
Du sier kanskje:
«Ingen liker meg!»
Da svarer jeg:
«Nevn en her i gjengen som ikke liker deg – og la oss snakke om det»
Eller:
«Jeg er alltid så nervøs i situasjoner med andre»
Da svarer jeg:
«Er du nervøs nå sammen med meg?»
Eller:
«Typen min forstår ingenting»
Da svarer jeg:
«Hva er det han ikke forstår egentlig?»
Eller:
«Jeg tror ikke jeg gidder å snakke mer om dette, det er ingen vits i…»
Og jeg svarer:
«Har du virkelig lyst til avslutte nå, jeg lytter jo og da er det vel vits i…?»
SPØR GJERNE
Vær gjerne spørrende, men ikke om personlige utsagn. Det er positivt å være spørrende overfor den andre om hva den andre mener og synes. Hva synes du? Hva mener du? Kanskje du er enig? Men er det om dine meninger, så stå for det du har sagt. Å spørre om du er helt på viddene gjør det kanskje sympatisk i mange øyner, men du fremstår også som usikker – at det ikke er trøkk i deg og det du mener.
Selvsagt skal vi spørre andre om ting vi virkelig ikke vet noe om, eller ting vi personligt ønsker å vite.
Men mange spørsmål dekker over at den som spør uteærket kenner svaret på spørsmålet, eller ønsker at bringe den spurte ut av fattning, eller ønsker å tekkes den spurte, eller helst ønsker å blokkere diskusjonen, eller vil vise sin klokskap for alle ved å stille begavede og intellektuelle spørsmål.
Her skal vi gi et eksempel på hvordan du kan på en konstruktiv måte kan svare med samme mynt:
Vedkommende sier:
«Tror du da, at denne plan kan gjennomføres?»
Da svarer du bare:
«Si heller hva du selv mener om planen – er den gjennomførbar synes du?».
Eller vedkommende sier:
«Har du det ikke problemer med den måten vi gjør dette på?»
Kvitter da med et:
«Hvordan føler du det selv, du har lyst til at gjøre det slik?»
Eller så sies det:
«Jeg kunne hatt lyst til at spørre det ærede medlem, om han virkelig tror at ……………»
Stopp vedkommendes nedlatenhet ved å spørre:
«Hva mener du om det ærede medlems dømmekraft? Har ikke du tro på det?»
Eller så sier vedkommende:
«Tror du ikke at Oluf vil finne det her litt merkelig?»
Da svarer du:
«Oluf er jo ikke her – fortell heller om du selv synes det merkelig».
LYTT TIL KROPPEN
Lytt også til kroppen og bruk ikke bare hjernen (fornuften).
Vi er i stor utstrekning opplært til å overleve med et intellektuelt rollespill og spillfekteri, hvor kommunikasjon ligner mer på et parti sjakk enn en konstruktiv samtale.
Det viktigste er ikke å få frem noe konstruktive fakta, men å hevde sin rett og overtale den andre til å mene som seg selv. Man lytter ikke lenger til budskapet, men kommer i forsvar om hvilken posisjon man har som debattduellant isteden.
Folk som lever i stressyrker med høyt tempo møter ofte veggen, men innser det ikke fordi man klarer å forestille seg og lever på rutinen – helt til man er fysisk syk av situasjonen.
Hendene skjelver kanskje, man får hjertebank, munntørrhet, maven snører seg sammen, man får kanskje spente muskler, hodepine, kvalme og alle tegn på at noe ikke er som det skal være.
Samtidig som computeren i vår hjerne krever ro og sindighet. Vi kommer i forsvar, unnskyldninger hagler og fasaden holdes intakt.
Det er ynkelig at se, hvordan de fleste mennesker i vår kultur presser seg selv til det ytterste – ofte bare for å tekkes en sjef og brenner ut med høyt tempo på noen år, uten å tanke på at som 25 åring har man 40 år med yrkeskarriere foran seg – hvorfor da presse de 40 årene inne i de 4 neste av sitt liv og ødelegge seg selv på denne måten? Og så kommer veggen – nervekollaps, sykemelding, attføring, omskolering…
Stans opp jevnlig, og kjenn etter hva kroppen sier! Lytt til kroppens signaler – koble ut fornuften en stakkars stund – lytt til følelsene dine isteden!
Her finner du vesentlige opplysninger om hvor du står, hva du vil og ikke vil, hva som er best for deg.
Gi uttrykk for hva du føler. Opplev helheten i deg selv, hvor kommunikasjon, følelser og handlinger er samlet til et harmonisk hele.
STILL KONSTRUKTIVE SPØRSMÅL
Ikke spør om hvorfor (svaret er jo alltid derfor) men spør mere hvordan og hva. Alle hvorfor spørsmål avler bare en tirade med nye hvorfor og man får aldri et reelt svar.
Still spørsmålene annerledes. Isteden for å spørre Hvorfor sier du det? Så kan di heller spørre Hva er det som gjør at du sier det?
Når du spør noen om noe, så prøv å still spørsmålene med et Hva? Eller Hvordan?, om du virkelig bryr deg. Slike spørsmål er mer konstruktive og ikke minst prosessorienterte og blinker ut mot løsning isteden for problemorientering.
Spørsmålet «Hvorfor er du slik?» «Hvorfor det da?», leder kun mot bortforklaringer og unødvendig utenomsnakk. Dessuten appellerer slike spørsmål mer til intellektet enn til følelsene hos den du spør.
Si ikke: «Hvorfor er du så rar akkurat nå?».
Spør heller: «Hvordan har du det egentlig nå?».
Eller enda bedre: «Jeg føler meg litt usikker nå, men jeg føler på meg at det er noe som ikke er helt som det skal med deg, Har jeg rett i det? Er alt som det skal være?»
STATE OF MIND – GRUNNHOLDNING
Vær ikke problemorientert – vær løsningsorientert. Om du kun fokuserer på problem så vil du ikke se skogen for annet enn trær. Og man kommer da heller ikke noen vei om man bare skal snakke om problemene. Søk heller å se mulighetene – hva kan man gjøre, og lære seg å bli løsningsorientert. Det gir positivitet og optimisme. Oki, vi har problemer nå, men hva kan vi gjøre for å få det bedre? Hva kan jeg gjøre? Hva kan du gjøre? Hvordan skal vi bidra sammen og hver for oss?
Det hjelper så lite å være åpen og ærlig om vi ikke klarer å kommunisere og få fram det vi virkelig mener. Mange opererer med dobbelt kommunikasjon. De sier en ting men gjør noe annet. Da vil man framstå som useriøs – og i hvertfall ikke åpen og ærlig.
Dette ligger i våre holdninger. En innstilling man har til seg selv og omgivelsene. Å bli bevisst hvordan man formulerer seg, konsentrerer seg på å være tydelig i budskapet – så unngår man mange konflikter og misforståelser i et parforhold.
Alle trenger vi bekreftelser om hvordan vi er som menneske, som elsker, som kjæreste og som Sub/Dom. Ved å gi bekreftelser ved god kommunikasjon – så har du redskapen til å bevare forholdet og utvikkle deg sammen med din partner. LYKKE TIL!
Denne teksten er hentet fra nettsidene til Rogaland BDSM klubb og teksten er skrevet av El Comandante.
For å besøke Rogaland BDSM klubb kan du klikke HER!
