DEL 1 – første møte med Herren
Det var vinter året 983 da min far, den store landeieren Magnus Torbjørnson av Leifvik måtte gi tapt for gjelda og la retten til hele sin eiendom, alle sine treller og sin familie gå over til Sigurd Erikson av Erikstad. Magnus selv ble skuldarmann, eller trell, under Sigurd Erikson som straff for den ubetalte gjelda. Men Sigurd Erikson var ikke fornøyd med bare dette, og for å forsterke ydmykelsen ble også konen og jeg, datteren, solgt på trellmarkedet som navnløse, sammen med de rødhårete trellene fra Irland, som var røvet under vikingtokt. Jeg var bare tyve år, og før min far måtte gi etter for gjelda, var det planlagt giftemål mellom meg og Arne Mikkelson av selstad, så snart min far hadde opparbeidet en medgift. Men skjebnen ville det annerledes, og nå befant jeg meg på et trellmarked, langt, langt hjemmefra.
”Hvor kommer denne fra?” spurte en Herre vokteren av vår trellegruppe og grep om haken min for å få kikket meg ordentlig inn i øynene.
”Hun er datter av skuldarmann, og er derfor innenrikstrell. Hun forstår norsk, og har kanskje fått litt opplæring i lesning av rune, eller kanskje innen sang og dans, men hun har antakelig aldri holdt i en kost eller klappet ei ku.” svarte vokteren og så oppgitt på de tynne, muskelløse armene mine. Jeg stirret rasende på den uverdige vokteren som la fram det han mente var en dekkende forklaring på mine evner. Herren så imidlertid ikke ut til å miste interessen for meg av den grunn, men åpnet munnen min og inspiserte tennene.
”Skuldarmanndatter, ja. Kan forstå om hun ikke duger til tyngre arbeid da, men det var dog ikke den oppgaven jeg hadde tiltenkt henne.” Mumlet Herren. Mens han snakket la han en finger på tungen min og gned den litt, før han dyttet fingeren så langt ned i halsen min han trigget brekningsrefleksen min. Jeg hadde kastet opp om ikke magen hadde vært tom. Det var likevel flaks at refleksen slo til, for om ikke hadde jeg bitt han i hånda av rent sinne.
”Hvilken oppgave hadde De tiltenkt henne, da?” spurte vokteren nysgjerrig, men la til noe om at jeg sikkert kunne lære meg å veve da han så blikket Herren sendte han.
”Veving?” lo Herren og lot hendene gli over kroppen min, som skalv av sinne og redsel. Han kjente på ribbeina gjennom den tynne linserken, som var det eneste jeg hadde fått beholde fra Leifvik.
”Hvor mye går hun for?” spurte Herren, som nå kjente på musklene mine, som til tross for at var spente i nervøsitet, ikke var sterkere enn at han lett kunne klemme dem sammen. Jeg følte meg svak og liten, og så ned, rasende. Dette var en så uverdig behandling, og jeg tenkte med glede på hvordan faren min ville straffe dem begge, før jeg kom på at min far selv var trelle nå.
”Bare noen riksdaler. Verdien i henne ligger i familien hun hadde, men som du vet, er eieren etter lov forpliktet til å bytte navn på henne for forhindre at familien skal reise seg igjen etter gjeldstabben.”
”Jeg tar henne. Før henne bort til følget mitt om et par timer. Jeg skal bare plukke med meg noen flere treller fra Eivindsson der borte.” Med det slapp han en slunken pengepung i vokterens hånd og gikk videre, like lett og fornøyd som om han hadde kjøpt et stykke kjøtt på kjøttmarkedet. To illsinte tårer rant nedover kinnene mine da vokteren festet tauet som bandt hendene mine til stolpen der de andre trellene satt, og tvang meg ned i sittende stilling.
Det var vinter året 983 da min far, den store landeieren Magnus Torbjørnson av Leifvik måtte gi tapt for gjelda og la retten til hele sin eiendom, alle sine treller og sin familie gå over til Sigurd Erikson av Erikstad. Magnus selv ble skuldarmann, eller trell, under Sigurd Erikson som straff for den ubetalte gjelda. Men Sigurd Erikson var ikke fornøyd med bare dette, og for å forsterke ydmykelsen ble også konen og jeg, datteren, solgt på trellmarkedet som navnløse, sammen med de rødhårete trellene fra Irland, som var røvet under vikingtokt. Jeg var bare tyve år, og før min far måtte gi etter for gjelda, var det planlagt giftemål mellom meg og Arne Mikkelson av selstad, så snart min far hadde opparbeidet en medgift. Men skjebnen ville det annerledes, og nå befant jeg meg på et trellmarked, langt, langt hjemmefra.
”Hvor kommer denne fra?” spurte en Herre vokteren av vår trellegruppe og grep om haken min for å få kikket meg ordentlig inn i øynene.
”Hun er datter av skuldarmann, og er derfor innenrikstrell. Hun forstår norsk, og har kanskje fått litt opplæring i lesning av rune, eller kanskje innen sang og dans, men hun har antakelig aldri holdt i en kost eller klappet ei ku.” svarte vokteren og så oppgitt på de tynne, muskelløse armene mine. Jeg stirret rasende på den uverdige vokteren som la fram det han mente var en dekkende forklaring på mine evner. Herren så imidlertid ikke ut til å miste interessen for meg av den grunn, men åpnet munnen min og inspiserte tennene.
”Skuldarmanndatter, ja. Kan forstå om hun ikke duger til tyngre arbeid da, men det var dog ikke den oppgaven jeg hadde tiltenkt henne.” Mumlet Herren. Mens han snakket la han en finger på tungen min og gned den litt, før han dyttet fingeren så langt ned i halsen min han trigget brekningsrefleksen min. Jeg hadde kastet opp om ikke magen hadde vært tom. Det var likevel flaks at refleksen slo til, for om ikke hadde jeg bitt han i hånda av rent sinne.
”Hvilken oppgave hadde De tiltenkt henne, da?” spurte vokteren nysgjerrig, men la til noe om at jeg sikkert kunne lære meg å veve da han så blikket Herren sendte han.
”Veving?” lo Herren og lot hendene gli over kroppen min, som skalv av sinne og redsel. Han kjente på ribbeina gjennom den tynne linserken, som var det eneste jeg hadde fått beholde fra Leifvik.
”Hvor mye går hun for?” spurte Herren, som nå kjente på musklene mine, som til tross for at var spente i nervøsitet, ikke var sterkere enn at han lett kunne klemme dem sammen. Jeg følte meg svak og liten, og så ned, rasende. Dette var en så uverdig behandling, og jeg tenkte med glede på hvordan faren min ville straffe dem begge, før jeg kom på at min far selv var trelle nå.
”Bare noen riksdaler. Verdien i henne ligger i familien hun hadde, men som du vet, er eieren etter lov forpliktet til å bytte navn på henne for forhindre at familien skal reise seg igjen etter gjeldstabben.”
”Jeg tar henne. Før henne bort til følget mitt om et par timer. Jeg skal bare plukke med meg noen flere treller fra Eivindsson der borte.” Med det slapp han en slunken pengepung i vokterens hånd og gikk videre, like lett og fornøyd som om han hadde kjøpt et stykke kjøtt på kjøttmarkedet. To illsinte tårer rant nedover kinnene mine da vokteren festet tauet som bandt hendene mine til stolpen der de andre trellene satt, og tvang meg ned i sittende stilling.
Del 2 – På Herrens gård
Vokteren holdt løftet sitt og førte meg til min nye eiers følge etter to timers tid. Han hadde ikke løsnet tauet fra hendene mine, men så i stedet ut til å more seg over å dra meg baklengs over markedsplassen etter tauet. Jeg snublet et par ganger, og landet på baken i sørpesnøen, som igjen gjorde at flere mennesker snudde seg etter meg og flirte av det rasende og skamfulle ansiktet mitt. Da vi endelig var hos Herrens følge ble hendene mine løsnet og bundet foran i stedet. Et annet tau ble festet til tauet som bandt hendene mine også festet til salen til en av hestene som stod klar til avreise. Jeg bet tennene sammen for å unngå å falle for fristelsen til å plumpe ut med noen frekke bemerkninger om hvordan de behandlet meg. Jeg måtte stadig minne meg selv på at jeg nå var en trell, og ikke kunne forvente å bli behandlet som en landeiers datter lenger. Dessuten hadde jeg bestemt meg for å beholde en viss verdighet.
I løpet av den neste halvtimen ble omtrent et dusin treller bundet i tau etter salene til hestene. Herren selv drakk øl med en gammel kjenning, men da alle trellene var på plass kom han spaserende til følget og steg opp på en svær fjordhingst og gav tegn til at vi skulle begynne på hjemreisen. Det ble en lang tur. Jeg var så sliten og sulten, men aktet ikke å bekrefte alles mistanker om at jeg virkelig var en bortskjemt svekling. Utover kveldingen ble vinterkulden nesten uutholdelig, og de andre trelllene begynte å gå tett inntil hverandre for å bevare varmen, selv gikk jeg alene og kjente hvordan kulden bet gjennom den tynne linserken. Et par ganger vinket de andre trellene på meg, men å gå tett med dem var på en måte det samme som å akseptere at jeg virkelig var blitt en trell selv.
Etter noe som virket som en evighet kom vi endelig fram til en svær gård med flere store hus. En dame i pen kjole og flere tjenestemenn – eller treller, minte jeg meg selv om – kom følget i møte. Herren steg ned fra fjordhingsten og overlot han til en av tjenestemennene. Selv omfavnet han damen og kysset henne. De andre trellene ble løsnet fra hestene og tatt med til en av låvene, som så ut til å ha loft. Selv ble jeg bare stående. Avventende. Så kom Herren og damen – som jeg antok måtte være konen hans – bort til meg.
”Så dette er den vesle prinsessen din? Hun ser litt ynkelig ut, tror du virkelig hun duger?” spurte konen mens hun undersøkte kroppen min. Hendene hennes snek seg langs låret på innsiden av linserken, og brått klarte jeg ikke holde meg lenger.
”Slipp meg!” glefset jeg og trakk til meg beinet. Brått fikk jeg en ørefik som fikk verden til å gå fullstendig rundt for meg. Det var Herren som klappet til meg.
”Oppfør deg.” Sa han kort til meg og så meg så strengt inn i øynene at jeg begynte å skjelve i knærne.
”Jeg tror egentlig hun duger,” svarte han så sin kone, ”hun er kanskje ikke stereotypien, men jeg liker henne, og det er ikke som om hun har et valg.”
Konen gikk tilbake til å inspisere kroppen min. Hun kikket i munnen min, kjente på musklene og så, så brått at beina nesten gav etter, kjente hun i underlivet mitt. Jeg hev etter pusten og holdt nesten på å glefse etter henne igjen, før jeg igjen kom på det sviende slagstedet på kinnet.
”Hun er jo møy” sa konen og så overrasket på Herren.
”Jeg sa jo det, hun er datter av skuldarmann, og skulle antakelig giftes bort urørt.”
Jeg hatet måten de diskuterte meg på. Jeg hatet at konen tok på meg. Jeg hatet ordet skuldarmann. For andre gang i dag rant illsinte tårer nedover kinnene mine, musklene spente seg under huden min, og jeg hev etter pusten. Hva var dette for et sted?
”Ja, ja. Hun er din, kjære ektemann, og om du mener dette er tøsen din, så er dette tøsen din.” Hun kysset Herren igjen, og tok hånden hans for å leie han inn. Han smilte varmt til henne før han snudde seg mot tjenestekaren som stod og ventet.
”Fôr henne og plasser henne i den ledige båsen. Jeg vet det er uortodoks å la henne sove i samme etasje som dyrene, men jeg vil ikke at hun skal snakke med de andre trellene ennå. Bare sørg for å binde henne ordentlig så hun ikke finner på noe tull.”
Tjenestekaren nikket og drog meg etter seg. Jeg fulgte motvillig etter. Fra gården hjemme var jeg vandt med to-etasjes låver, for å kunne ha husdyr nederst og treller på låven, så de kunne leve av hverandres varme, uten å være avhengig av et farlig ildsted. Å vite at jeg skulle være nødt til å tilbringe natta i en låve gjorde meg skamfull. Hva ville bli det neste?
Vokteren holdt løftet sitt og førte meg til min nye eiers følge etter to timers tid. Han hadde ikke løsnet tauet fra hendene mine, men så i stedet ut til å more seg over å dra meg baklengs over markedsplassen etter tauet. Jeg snublet et par ganger, og landet på baken i sørpesnøen, som igjen gjorde at flere mennesker snudde seg etter meg og flirte av det rasende og skamfulle ansiktet mitt. Da vi endelig var hos Herrens følge ble hendene mine løsnet og bundet foran i stedet. Et annet tau ble festet til tauet som bandt hendene mine også festet til salen til en av hestene som stod klar til avreise. Jeg bet tennene sammen for å unngå å falle for fristelsen til å plumpe ut med noen frekke bemerkninger om hvordan de behandlet meg. Jeg måtte stadig minne meg selv på at jeg nå var en trell, og ikke kunne forvente å bli behandlet som en landeiers datter lenger. Dessuten hadde jeg bestemt meg for å beholde en viss verdighet.
I løpet av den neste halvtimen ble omtrent et dusin treller bundet i tau etter salene til hestene. Herren selv drakk øl med en gammel kjenning, men da alle trellene var på plass kom han spaserende til følget og steg opp på en svær fjordhingst og gav tegn til at vi skulle begynne på hjemreisen. Det ble en lang tur. Jeg var så sliten og sulten, men aktet ikke å bekrefte alles mistanker om at jeg virkelig var en bortskjemt svekling. Utover kveldingen ble vinterkulden nesten uutholdelig, og de andre trelllene begynte å gå tett inntil hverandre for å bevare varmen, selv gikk jeg alene og kjente hvordan kulden bet gjennom den tynne linserken. Et par ganger vinket de andre trellene på meg, men å gå tett med dem var på en måte det samme som å akseptere at jeg virkelig var blitt en trell selv.
Etter noe som virket som en evighet kom vi endelig fram til en svær gård med flere store hus. En dame i pen kjole og flere tjenestemenn – eller treller, minte jeg meg selv om – kom følget i møte. Herren steg ned fra fjordhingsten og overlot han til en av tjenestemennene. Selv omfavnet han damen og kysset henne. De andre trellene ble løsnet fra hestene og tatt med til en av låvene, som så ut til å ha loft. Selv ble jeg bare stående. Avventende. Så kom Herren og damen – som jeg antok måtte være konen hans – bort til meg.
”Så dette er den vesle prinsessen din? Hun ser litt ynkelig ut, tror du virkelig hun duger?” spurte konen mens hun undersøkte kroppen min. Hendene hennes snek seg langs låret på innsiden av linserken, og brått klarte jeg ikke holde meg lenger.
”Slipp meg!” glefset jeg og trakk til meg beinet. Brått fikk jeg en ørefik som fikk verden til å gå fullstendig rundt for meg. Det var Herren som klappet til meg.
”Oppfør deg.” Sa han kort til meg og så meg så strengt inn i øynene at jeg begynte å skjelve i knærne.
”Jeg tror egentlig hun duger,” svarte han så sin kone, ”hun er kanskje ikke stereotypien, men jeg liker henne, og det er ikke som om hun har et valg.”
Konen gikk tilbake til å inspisere kroppen min. Hun kikket i munnen min, kjente på musklene og så, så brått at beina nesten gav etter, kjente hun i underlivet mitt. Jeg hev etter pusten og holdt nesten på å glefse etter henne igjen, før jeg igjen kom på det sviende slagstedet på kinnet.
”Hun er jo møy” sa konen og så overrasket på Herren.
”Jeg sa jo det, hun er datter av skuldarmann, og skulle antakelig giftes bort urørt.”
Jeg hatet måten de diskuterte meg på. Jeg hatet at konen tok på meg. Jeg hatet ordet skuldarmann. For andre gang i dag rant illsinte tårer nedover kinnene mine, musklene spente seg under huden min, og jeg hev etter pusten. Hva var dette for et sted?
”Ja, ja. Hun er din, kjære ektemann, og om du mener dette er tøsen din, så er dette tøsen din.” Hun kysset Herren igjen, og tok hånden hans for å leie han inn. Han smilte varmt til henne før han snudde seg mot tjenestekaren som stod og ventet.
”Fôr henne og plasser henne i den ledige båsen. Jeg vet det er uortodoks å la henne sove i samme etasje som dyrene, men jeg vil ikke at hun skal snakke med de andre trellene ennå. Bare sørg for å binde henne ordentlig så hun ikke finner på noe tull.”
Tjenestekaren nikket og drog meg etter seg. Jeg fulgte motvillig etter. Fra gården hjemme var jeg vandt med to-etasjes låver, for å kunne ha husdyr nederst og treller på låven, så de kunne leve av hverandres varme, uten å være avhengig av et farlig ildsted. Å vite at jeg skulle være nødt til å tilbringe natta i en låve gjorde meg skamfull. Hva ville bli det neste?
