Det var sent i august og nær slutten på en deilig knullesommer. Annabeth hadde etablert et godt, dypt forhold til forlagsredaktøren i syvende. Hun hadde fått igjen troen på at hun var attraktiv som sexpartner. Og hadde ingen skrupler overfor Arne Hugo, som hadde flyttet til Brussel for et år uten å si fra på forhånd, feigingen.
En gammel studievenninne ringte og spurte om hun ikke vil bli med på et møte i et spesielt kvinnenettverk. Hvordan det var spesielt, kunne ikke tas på telefon. Dette var bare et intromøte og innebar ingen forpliktelser, ut over at man måtte forplikte seg til ikke å fortelle andre om møtet og om nettverket. Og det var ikke terrorisme, i alle fall ikke mot samfunnet. Snarere tvert imot.
Annabeth ble med. De var bare tolv voksne damer tilstede, i alder mellom 30 og 50. Fire av dem var nettverksmedlemmer, åtte var inviterte, eventuelle nye medlemmer.
De fire medlemmene introduserte seg selv, to var gift, en fraskilt, en lesbisk uten samboer, alle velutdannete, selvsikre. Møteleder var Anne, lege på et sykehus på Østlandet. Hun fortalte om hvorfor nettverket var kommet til for rundt ti år siden. Ingen av de fire hadde vært med fra starten.
"Noen" hadde sett seg lei på at mange menn virket som notoriske overgripere mot kvinner, spesielt i firmasammenheng, uten å bli anklaget eller straffet for det. De fleste overgrep skjedde i forbindelse med julebord og firmautflukter, men også på arbeidsplassen, i eller etter arbeidstid. Det var den type overgrep det var vanskelig, om ikke umulig, å bevise noe om, oftest var overgriperne så høyt oppe på rangstigen at de var sikret mot enhver anklage.
"Noen" hadde snakket sammen og funnet måter å hevne overgrepene og sikre at disse mennene ikke kom til å foreta nye. Selvsagt uten å påføre mennene fysiske skader, av betydning. Det var altså ikke noe primært mål å skade noen som helst. Nettverket måtte jo også ofte ta hensyn til uvitende partnere og til eventuelle barn. Det burde egentlig vært viktig å kunne implisere partneren i aksjonen eller i alle fall informere partneren om overgrep mannen hadde foretatt. Men det kunne være traumatisk og ble bedømt fra tilfelle til tilfelle. Oftest var det offerets hevn som ble gjennomført, alltid uten offeret var implisert i annet enn informasjon om overgripers bevegelser. Så dette var aldri direkte personlige hevnhandlinger.
Typisk i en hevnaksjon arrangert av nettverket, var å bringe mannen i slik situasjon at det var mulig å sikre seg sterkest mulige bilder som klart ville avsløre en frivillig utroskap og evt. også fornedre ham seksuelt. I praksis hadde det vist seg at et hint om eventuell offentliggjørelse av bilder, var nok til å stoppe denne type menn fra å gjøre nye overgrep. Uten fornedrelse var gjentagelse likevel ikke uvanlig. Et par ganger hadde de utført ny aksjon mot menn i stedet for å offentliggjøre bilder. Aksjon nr 2 hadde da vært vesentlig skrappere.
I noen få tilfeller hadde ønsket om aksjon fra nettverket kommet fra en hustru, samboer som følte seg satt på sidelinjen, i de fleste tilfelle fra ofre eller venninner av ofre.
For å kunne gjennomføre en hevn, var det nesten alltid behov for å gjennomføre et antall seksuelle handlinger. Derfor bestod nettverket av kvinner med et godt og variert seksualliv som ballast. De var i aktuelle situasjoner forsynt med maske, oftest en kattemaske over øyne og hår. Man måtte være villig til å delta i alt som ellers var forbeholdt et samliv med en mann, dog alltid med kondom ved samleie. Stort sett var de fire kvinner sammen om en mann, for å sikre seg kontroll over situasjonen. Det hadde i de ti årene nettverket hadde vært i drift, ikke skjedd noen uhell. Og ingen kvinne var blitt avslørt av noen mann! Det ble som regel brukt en lokkedue, et medlem av nettverket fra annen by.
I tilfeller hvor gifte kvinner eller samboere deltok i aksjoner, var deres partnere informert om nettverkets eksistens og møter, men meget sjelden om detaljer om aktivitetene. Partnerne fikk under ingen omstendighet vite noe om hvilken mann som var offer for hevnen og som kvinnen de facto var utro med i den gode saks tjeneste.
Anne tok som eksempel en hevnaksjon de hadde foretatt i sommer. Overgrepet, en nesten fullbyrdet voldtekt fra siste jul, var blitt rapportert via en venninne. Overgriperens bevegelser var overvåket av offeret og aksjonen hadde skjedd like før overgriper skulle til utlandet for et år. Han hadde møtt sin lokkedue i en av byens barer og uten noen overtalelse blitt med på hotellværelse for en ny drink. Han var blitt servert en mikstur av brennevin og velsmakende urter, inklusive LSD og Viagra. Og hadde drukket en stor dose.
Han kledde seg naken selv og hadde ikke noe imot hvis det dukket opp flere damer. Lokkefuglen skulle nemlig møte noen venninner. De var fire i alt, med kattemasker. Mannen var blitt behandlet med kyss og klem, men snart lenket fast med armer og bein utstrakt mot sengens fire hjørner. Han var blitt gitt mange fysiske stimulanser og med Viagra som hjelp hadde hans lem stått som en stokk gjennom fire påtvungne ritt, med kondomskifte og partnerskifte.
En mann ville nødvendigvis oppleve dette som en voldtekt når han blir henvist til å være en passiv partner. De hadde vært nødt til å plastre munnen hans nok så snart, så han ikke vekket hotellet… For kvinnene hadde det vel knapt gitt noe godt resultat, men med glidekrem og kondom hadde de visst alle gjennomført med en viss form for orgasmer.
Akt to hadde vært nye kjærtegn, barbering av brysthårene og påmaling av en del symboler som hjerter og Cu-tegnet. De hadde også smurt inn den erigerte penisen og pungen med farge. De brukte i dette tilfelle rød anilinfarge som nok holdt seg synlig i 3-5 måneder før hudcellene var skiftet ut. Det ville ta langt kortere tid hvis man lot fargen bleke av i sollys.
Akt tre var fotografering under posering sammen med kattene. Normalt ville det skjedd på hotellværelset. Men denne mannen hadde invitert på nachspiel, så LSD-en hadde gitt ham et virkelig avslappet forhold til hva som skjedde etter "løslatelsen".
Hjemme hos ham hadde de alle igjen vært nakne, fått fotografert mannen i meget kompromitterende stillinger sammen med sine kattedamer. Han hadde villig posert og agert og de hadde en serie billeder med veltilfredse manneglis. Eksempler på detaljbilder ble vist frem samtidig som Anne fortalte at det var laget oversiktsbilder som helt klart viste hvor bildene var tatt. Mannen hadde fått kopier av et par av detaljbildene samt et oversiktsbilde som også viste at det var ham som var på nær-bildene.
De åtte gjestene var stort sett enige om at det var avslørende bilder og at deres partnere ville hatt forklaringsproblem hjemme. Men de var jo nesten pene hvis man regnet dem som porno-grafiske.
Karin, den lesbiske fra nettverket, fortalte at det ikke hadde vært noe problem selv for henne å delta i denne form for kjønnslig omgang med menn. Uten at hun av den grunn følte seg som en sadist med nedverdigelse av menn generelt som mål. Hun fortalte videre at det for alle nettverksdeltagere var et positivt element. De ble alle inderligere i sine påfølgende seksuelle forhold til ektemenn og elskere, også som i hennes tilfelle til en annen kvinne. Så deres egne partnere fikk virkelig nyte godt av nettverkets handlinger. Anne bekreftet at dette var slik hun også oppfattet det. Selv hadde hun alltid et overskudd av positiv lyst til en kjærlighetsstund med egen sin mann etter utført oppdrag, gjerne et par døgn i sengen om det var mulig. Og hennes mann syntes at det var vel verd å låne henne bort, når resultatet kom ham til gode !
Annabeth spurte om dette ikke var en ulovlig utpressing. Svaret var at det var derfor de ønsket jurister med, til å vurdere at hevnen ikke gikk for langt over det lovlig aksepterbare. Man krevde selvsagt aldri penger, så dette var jo en utpressing bare i den forstand at mennene følte seg presset til ikke lenger være sexovergripere. Det kunne etter medvirkende advokaters mening ikke være kriminelt. Når det gjaldt penger, så delte nettverket påløpne kostnader seg imellom. En aksjon som den Anne hadde beskrevet hadde kostet, hotellrom, reise og drinker, mindre enn kr.2000,-. Og det var faktisk blant de dyrere. Ofrene betalte aldri noe for hevnen.
Ofte ble de invitert med til firmalokaler, av og til også til firmaers overnattingsleiligheter. Da ble fotograferingen spesielt vellykket, fordi lokalitetene var kjente for mange.
Det ble flere spørsmål fra de åtte og alle ble besvart. Hva gjorde nettverket når det viste seg at en av dem kjente mannen? Hvor mange ganger hvert år måtte man stille opp? Hva hvis man fikk forhindring? Hva med mensen? Hvor fikk man LSD og andre medikamenter fra? Kunne det være farlig for mannens helse, hjerteinfarkt etc. ? Ansvar hvis noe likevel gikk galt? Osv.
De fire svarte beredvillig. Med i ethvert team var det en helsemedarbeider som lege, psykiater, sykepleier for å sikre helbredstilstanden. Medisinene ble skrevet ut på sykehusresepter og betalt for på apotek. Spriten var handlet lovlig.
Når det gjaldt mens, oppfattet man det bare som et pluss i behandlingen hvis katten ikke hadde problem med det. Og mellom hvert evt knull ble mannen alltid vasket ren. I eksemplet, hvor han hadde vært bastet og bundet, hadde det vært veldig enkelt. Andre ganger var det kanskje litt vanskeligere. Men alltid et rent mannestell og kondom! Det var grunnleggende at ingen av kattene skulle føle den form for ubehag ubeskyttet sex kunne gi.
Noen ganger startet man i dusjen, det var ofte lettest å få stimulert kuken der inntil viagraen virket for fullt.. Andre ganger var bad eller dusj et velegnet sted for fotografering. I LSD-rus var alle menn poseringsvillige og nøt visst å bli fotografert i de mest absurde situasjoner.
Når det gjaldt personlige bekjentskaper, så hadde aldri en mann gjenkjent noen medvirkende kvinnekropp, selv ikke sin egen kone. Her var nok sprit og LSD sterkt medvirkende. Så det var spørsmål man måtte stille seg selv: kan jeg holde kjeft under aksjonen så jeg ikke blir gjenkjent på stemmen, kan jeg la være å røpe meg etterpå? Var man i tvil, måtte en annen steppe inn. Traff man noen igjen senere, så var det bare å være helt nøytral ved første samtale, kanskje legge stemmeleiet litt anderledes. Ved senere møter så var det ikke problematisk, da var det jo én man hadde truffet før.
Møtet sluttet med at de åtte fikk et telefonnummer de kunne ringe hvis de var interessert i å delta. Det gikk til en telefonsvarer. Men ellers skulle de bare glemme at møtet hadde funnet sted. Nummeret kunne de jo også bruke hvis de hadde saker å overlate til nettverket. "Noen" ville ta kontakt med oppringer snarest mulig etter henvendelsen.
Annabeth spurte om hun kunne få et av bildene. Gjerne det lekre med en kuk som fikk kondom på. Det ville pynte opp på soveværelset.
Neste dag på kontoret la hun bildet i kopieringsmaskinen, forstørret bildet til forskjellige formater, A4, A3 og 2xA3 og tok med hjem. Hun hadde passende klipsramme for alle størrelser. Det største klebet hun sammen og på papplate. Ferdig i glass hang hun det på veggen på soveværelset, i stedet for en reproduksjon Arne hadde prakket på henne en gang. Det virket litt for stort, så hun skiftet til A3-kopien i stedet for.
Hun sendte en A4-kopi i posten til Arne i Brussel med noen ord om at det var slik en skikkelig mannekuk burde være, alltid. Beredt til innsats! Og at hun nå hadde dette bildet hengende på soveværelseveggen som inspirasjonskilde i sine ensomme stunder.
Lite ante Annabeth da at det var Arne som var modellen. Og at han ble så sjokkert da han åpnet brevet at han nesten hoppet ut av kontorvinduet. Hadde det ikke vært for at vinduene ikke kunne åpnes, så kanskje.. Arne tolket det slik at Annabeth nå visste alt om ham. Han begynte nå å legge planer for å komme ut av samboerforholdet på en anstendig måte for å stoppe ryktespredning. Karrieren var da viktigere enn Annabeth.
Hjemme i Oslo fikk Annabeth blod på tann, det måtte finnes andre lekre bilder til å pynte opp på soverommet. På mobiltelefonen hadde hun noen hun hadde tatt av sitt eget kjønn og sendt elskeren sin og også et par morsomme av det erigerte lemmet hans. Han hadde også villig posert, uten å være i LSD-rus. Annabeth overførte bildene til hjemme-PC-en og printet dem ut sammen med et sommerpornobilde Espen hadde sendt henne som takk…
Hun måtte vente til alle var gått hjem fra kontoret så hun kunne kopiere uten at noen så resultatet. Sommerbildet med erigert, nydelig lem og en strittende kvinnebakdel klar til innsats passet bra til A3. Samme størrelse fikk et nærbilde av hennes egne indre kjønnslepper. Hun skjønte godt at Espen kalte henne en leppeblomst, for leppene bølget seg i nyanser av fiolett og var virkelig som en lekker orkide. Et næropptak av kukhodet sett forfra var som en nøtt med åpent øye som kom ut fra hamsen; det gjorde seg også i stort format. Bare en som visste hva det var, ville se sammenhengen. Annabeth hadde i alle fall aldri sett så lekre kjønnsbilder som sine egne mobiltelefonopptak. Dette var ikke porno, dette var erotisk kunst!
Om kvelden, da alle bildene hang i sine IKEA-rammer, ga de bakgrunnen for en riktig koseseanse med seg selv i sengen. Hun startet med å tirre erten sin til å vokse, fortsatte med å kjæle leppene med safter hentet fra skjeden, masserte mellomkjøtten varsomt og pirrende og avsluttet med så dype orgasmer hun klarte med fingrene ved g-punktet. Hun hadde gått rundt og kjent fuktigheten, varmen i kjønnet hele dagen. Helst skulle hun ha elsket med Espen, men han var i København på møter. Så Annabeth fikk klare seg selv den kvelden, med egen hånd først og så med husets hjelpemidler. De forsterket orgasmene hennes og var sammen med bildene brukbare surrogater. Hun lot dildoen gå med full vibrasjon inne i skjeden til batteriene var oppbrukte, hun følte hun fortjente alt.
***
Hva Annabeth ikke husket, var at alle kopierte bildefiler automatisk ble lagret i harddisk knyttet til kopimaskinen, slik at de ved behov kunne hentes frem igjen senere. Heldigvis for henne, var ikke kopieringen registrert på navn. Ved neste servicebesøk så servicemannen at det var noen store filer som avvek i type. Han kikket på dem og overførte dem selvfølgelig med nesten god samvittighet til sitt eget serviceutstyr.
Annabeths erotiske kunst fikk derfor etter hvert en stor spredning på nett. Det gjorde også Arnes rødmalte strittende kuk. Det kunne være en fordel for henne, ettersom hun da selvfølgelig også hadde funnet dem på nettet. Noen opphavsrett ville hun utvilsom ikke erklære. Noen uker senere fikk hun tilmed noen av bildene, Arnes kuk og sin egen "leppeblomst" tilsendt fra en kåt venninne. Annabeth svarte at disse hadde hun da sett før og at de allerede prydet soveromsveggen. Kanskje hadde stuen vært et bedre sted ?
Morgenen etter første bildekoseseanse ringte Annabeth til nettverkets kontaktnummer og fortalte at hun gjerne ble med i nettverket. Om kvelden kom Espen på besøk og ble lenge. Han beundret soveveggspryden og studerte leppeblomsten veldig nøye. Han erklærte seg mer tilfreds med originalen enn med bildet og håpet at Annabeth også syntes at hans erigerte lem in natura var bedre enn et ukjent på veggen.
Da han dro hjem, hvisket Annabeth ham inn i øret at hans original var bedre enn bare et bilde. Men ville han kanskje få laget et eget bilde til henne, så hun hadde det å sovne og våkne til? Apropos bilde, så fortalte Annabeth at hun var blitt med i et "antivoldtektnettverk". Så Espen måtte bare passe seg for å forgripe seg på uvillige damer. Han repliserte at han var godt fornøyd med den villige, så det var ikke nødvendig å være påtrengende. Det hadde han for øvrig aldri vært. Han var prag-matisk, ville damen ikke, så ville hun ikke. Så enkel var verden, sett med hans øyne. Og han måtte da innrømme at den hold-ningen i tidens løp hadde ført til et par gode knull, med kvinner som initiativtagere.
I det hele tatt så satte han pris på en kvinne som ville, spesielt om hun het Annabeth og gjerne knullet i heis. Det var bare en av det slaget. Og hun var også knullbar utenfor heisen…
Annabeth kysset blidt Espen på dør, vendte tilbake til sengen og beundret fotoene på veggen. Genialt. Plutselig skvatt hun til, hun gjenkjente plutselig en føflekk på pungen til mannen på nettverksbildet. Arne hadde da en føflekk akkurat der. Kunne det være ham? "Like før overgriper skulle til utlandet for et år" hadde Anne sagt. Det stemte jo også. Herregud, var Arne sånn.
Utro og overgriper.
Vel, utroskap kunne hun ikke si mye om, Annabeth hadde selv vært lykkelig utro, hele uken rundt i de siste syv ukene. Overgriper, tja, det hadde hun aldri merket noe til. Snarere litt for lite oppmerksomhet og det var kanskje like meget hennes egen skyld? Hadde hun egentlig vist Arne nok oppmerksomhet de siste årene? Det var jo veldig lenge siden hun hadde sett den føflekken. Og hun hadde sendt bildet til Arne. Det ville bli spennende å høre fra samboeren, hvis han torde gi lyd fra seg, om det nå var ham. Bildet var i alle fall lekkert, med et større lem enn hun hadde opplevd noen gang.
Annabeth sovnet med en hånd i skrittet og et lykkelig smil om munnen. Hun drømte om at Arne store strittende rødmalte kuk knullet henne fra alle kanter.
Om morgenen våknet hun helt forvirret. Var det bare et mareritt eller ønsket hun seg denne kuken også i virkelighetens verden ? For slik hadde hun aldri sett den eller følt den. Var det bare Viagra som skulle til? Var det Espens utlånte kjærlighet hun ønsket seg eller Arnes, eller var det "ja takk, begge deler" for henne?
På vei til jobben tenkte hun på ordspråket om at "en fugl i hånden er bedre enn ti på taket". En kuk i hånden var i alle fall bedre enn en i Brussel, og Espens dypt inne i henne var bedre enn veldig mye annet…
Espen var jo ikke lenger bare en hun knullet med, Annabeth skjønte plutselig at hun var dypt forelsket i ham og blitt inderlig glad i ham. Og gjerne ville beholde ham som mer enn en sommerelsker.
Først måtte hun få byttet ut bildet på veggen. Hun gledet seg til å gi Espen en Viagra-dose for å få et enda bedre bilde av ham. For først måtte hun få Arne helt ut av sitt liv. Og så måtte hun finne hvordan hun kunne vinne Espen til å bli hennes og bare hennes. I krig og kjærlighet. Var hun villig til å satse høyt? Espen var verd det. Vel, han var verd å beholde som elsker også om det var den eneste løsning Espen kunne og ville leve med.
