Den unge nonnen lå tilbakelent på brisken. Håret hennes var skamløst utslått, og flommet utover det sammenrullede ullteppet som tjente som hodepute. Hun hadde et konsentrert uttrykk i ansiktet; øynene var lukket og munnen halvåpen, og hun stønnet lett. Under kanten på kjortelen, som var trukket opp til livet, kunne man ane bevegelse. To hender arbeidet flittig mellom lårene.
Novisen, som het Mary, vred urolig på seg, full av motstridende følelser. Hun visste at hun hadde gitt etter for «lidderligheten», trass i abbedissens formaninger. Utallige ganger var hun blitt innprentet:
”Kyskhet, søster Mary, er vår fremste dyd, glem aldri det! Den fysiske kjærlighet mellom mann og kvinne har vi forsaket ved vårt kyskhetsløfte. Møter du lidderlighetens forføreriske renkespill, og det vil du, disse vellystige følelser lagt ut av den onde for å friste oss, gå da straks til ditt avlukke, fall ned på kne og be, og du vil få styrke til å stå imot, du som alle oss andre!”
Hun hadde gjort som abbedissen hadde sagt flere ganger, men følte ikke at hun hadde mottatt slik guddommelig styrke. Kanskje hadde hun ikke bedt med det rette sinn?
Men så, ved en anledning, hadde hun kommet til å knele på en slik måte at hjørnet på sengebrisken berørte henne der hvor den vellystige kriblingen var på sitt aller mest intense. Når hun lå og ba i denne posisjonen, og gynget lett frem og tilbake, varte det ikke så lenge før hun igjen kunne utføre sine daglige plikter med et sinn fylt av rene, kyske tanker. Etter hvert oppdaget hun at hun egentlig ikke behøvde å knele, og at sinnets fred kom til henne enda raskere dersom hun lå bakover på brisken, slik hun gjorde nå. Allikevel var hun urolig. Hun ante nok at denne formen for bønn var gal, endog syndig, men torde ikke spørre abbedissen til råds, redd som hun var for svaret.
Mens hun lå slik ble døren umerkelig skjøvet opp. En lang stund stod abbedissen i døren og betraktet henne. Så rettet hun plutselig ryggen, og bekjentgjorde sin tilstedeværelse:
”Søster Mary! Du har falt!”
Søster Mary for sammen, og reiste seg skrekkslagen opp fra brisken. Abbedissen så på henne med dommedag i blikket. Strengt sa hun:
”Tildekk ditt hår, søster Mary! Du likner skjøgene på arbeidsplassen.”
Hun tenkte seg om mens søster Mary lydig tok på det sorte hodeplagget. Så sa hun langsomt, men litt mildere:
”Mine stadig gjentatte formaningens ord har falt på stengrunn, forstår jeg. Du er fallen, og må lutres!”
Etter en liten pause, fortsatte hun:
”Vi må dog holde denne ulykksalighet skjult for våre medsøstere her ved klosteret, både av hensyn til deg og til deres utilsmussede sinn. Våre hellige brødre ved klosteret i Village har imidlertid tidligere hjulpet oss med slike delikate spørsmål, og på en meget klok måte. Du drar med meg i morgen, og fremstilles for abbeden og hans råd. De vil avgjøre hvilken straff som er passende.”
Deretter forlot hun Mary, som engstelig og skamfull rettet på kjortelen før hun begav seg til aftenmessen.
Abbeden så rolig på abbedissen mens han lyttet til beskrivelsen av den skjendige handling hun hadde avslørt. Kun få ganger avbrøt han, og da for å spørre etter utfyllende detaljer. Som han selv sa:
”Det er jo av ytterste viktighet at vi danner oss et så fullstendig og sannferdig bilde av de syndige handlingene som mulig.”
Han spurte derfor abbedissen om søster Mary hender hadde vært foldet? Abbedissen svarte imidlertid at hun ikke hadde vært i stand til å avgjøre dette. Abbeden ba da søster Mary om å vise ham og rådet hvordan lidderligheten hadde fått henne til å bruke sine hender. Mary nølte, men abbeden befalte med tordnende røst at dette var en domstol som var bemyndiget fra oven, og at det som tålte Vårherres åsyn, også tålte deres. Abbedissen nikket strengt til henne, og hjalp henne med å løfte opp kjortelen. Mary demonstrerte så med senket blikk, mens mennene nøye merket seg det som ble vist dem, samtidig som de flyttet urolig på seg på stolene.
Til slutt i forhøret ble Mary minnet om at løgn om mulig var en enda større synd enn vellyst, og deretter spurt om hun vedkjente seg de beskrevne gjerninger. Hun nikket bekreftende til dette, og abbeden reiste seg deretter og proklamerte høyt:
”Som tidligere, når det angår bot for falne søstere, vil vi søke å unngå avstraffelser som skaper oppstandelse blant vanlige borgere, og derigjennom sår tvil om vår geistlige stands dyd. Søster, du er forledet! Din lidderlighet har fått deg til å tro at kjærligheten mellom mann og kvinne er større enn tilfredsstillelsen av å vie sitt liv til avholdenhet og åndelig fordypelse. Gjennom botshandlingen vil vi søke å få deg til å forstå at dette er galt, og at all kjødelig nytelse er falsk og forgjengelig. Nekter du botsøvelsene, er ditt eneste alternativ gapestokken!”
Mary samtykket. Hun var ukjent med botsøvelsens art, men verre enn gapestokken var den neppe. Abbeden rakte henne så et stort beger «lutret vann», og ba henne drikke. Hun gjorde som han sa, selv om det forekom henne at smaken minnet mer om sterk vin enn om vann…
Da begeret var tømt, tok abbedissen henne i armen, ledet henne inn i et tilstøtende rom, og befalte henne der å ta av seg kjortelen og slippe ned sitt hår.
”Men abbeden sa jo…” begynte Mary.
”Dette er din botshandling!” avbrøt abbedissen. ”Vær ydmyk og lydig!”
Hun ba så Mary om å legge seg ned på en seng uten hode- eller fotstykke, som stod plassert midt i rommet. Deretter tok hun en flaske som hadde stått foran peisilden, og helte lunken olje ut i hendene. Langsomt begynte hun å massere oljen inn i Marys hud, fra hodet helt ned til føttene. Hun gjorde seg spesielt flid med brystene og innsiden av lårene, og snart var hele den
nakne kroppen vann, myk og glatt. Søster Mary kjente til sin forferdelse at lidderligheten igjen våknet til liv, og skjønte at det var botsøvelsen som begynte å virke.
I det samme gikk døren opp, og abbeden kom inn, etterfulgt av de fem rådsmennene. Mennene stilte seg rundt sengen og stirret på den nakne, frodige kvinnekroppen.
”Er hun klar?” spurte abbeden.
”Vær tålmodig, hun er snart rede.” svarte abbedissen mens hun iherdig fortsatte å massere innsiden av lårene. Hendene hennes gled gradvis lenger opp, og nådde snart kløften mellom bena. Hun fikk litt ekstra olje i hendene av en av de kappekledde rådsmennene, og skilte deretter lårene kraftig. Søster Mary protesterte med det samme, men da abbedissen strengt minnet henne om gapestokken lukket hun øynene og lot det skje. Ydmykt lå hun og kjente hvordan hun ble smurt inn, fra det vidåpne, våte skjødet, helt bak til det lille, trange hullet, alt åpent og blottlagt for tilskuerne. Overrasket merket hun at hun ikke klarte å la være å nyte denne behandlingen, selv om hun forsøkte, siden det sikkert ikke var meningen å føle behag under utøvelsen av sin botshandling.
Abbedissen tok så frem to glatte trestaver med avrundet hode. Hun tok den minste, og førte den prøvende inn i søster Marys våte skjede. Den gled inn uten motstand, og Mary lot et svakt stønn slippe mellom leppene. Så fulgte den største, med samme resultat. Forundret meddelte abbedissen:
”Hun er i sannhet klar!”
Tankefull gransket hun ansiktet til Mary, som ikke kunne holde tilbake et svakt smil ved tanken på nonneklosterets tykke alterlys.
Abbeden hadde nå åpnet kappen foran, og åpenbarte et hardt mannslem enda større enn den siste trestaven. Han mumlet noe på latin, la seg mellom bena til søster Mary, og trengte gradvis inn i henne. Ør i hodet av vin og opphisselse slo hun bena rundt ham. Hun roterte med underlivet, og lot en hånd skyndsomt finne veien ned til den følsomme tappen mellom bena, foran hullet hvor lemmet for ut og inn. Det varte ikke lenge før abbeden stivnet til og stønnet høyt. Han seg sammen og ble liggende på siden mens han korset seg i en rasende fart. Deretter overlot han plassen til en av rådsmennene.
Denne var yngre og mer tydelig opphisset enn abbeden, og varte bare noen få minutter i samme stilling. Så ble Mary snudd rundt, og stående på alle fire kjente hun et lem presse mot det bakre hullet. Abbedissen hjalp til, hun skilte skinkene og gned inn mer olje, og straks etter hadde Mary lemmet godt innenfor den trange åpningen. Så ble munnen hennes forsiktig åpnet, og den yngste av rådsmennene førte staven sin inn mellom leppene hennes. Abbedissen helte samtidig olje på den største, og førte den langsomt til bunns i Marys skjede. Motstanden var nå litt større, på grunn av mannslemmet som fylte nabohullet.
Mennene tømte seg i henne etter tur (i løpet av skuffende kort tid, syntes Mary), men selv med sæd dryppende fra munn og ende viste hun ingen tegn til å innse den kjødelige nytelses falskhet. Brystvortene stod fremdeles harde, og hun ble lenge stående på kne med lukkede øyne, mens hun gned seg mellom bena, stønnet og beveget underlivet rytmisk. Abbeden avgjorde derfor at botsgjerningen ennå ikke var fullført, og på hans befaling hentet mennene en gjenstand fra naborommet. Det var et møbel som Mary aldri hadde sett maken til, en ca. l meter høy, nokså bred, utsmykket benk uten rygg. Benken hadde i stedet en utskåret bøyle av tre som spente over den ene kortenden. Det var festet to stropper av lær til toppunktet på bøylen.
Overrasket så søster Mary at også abbedissen nå ivrig lot klærne falle. Hun så spørrende på henne, men fikk ikke noe svar, men ble bare enda mer forundret over at abbedissen kysset henne grådig på munnen. De to kvinnene ble så lagt sammen på benken. De ble liggende på siden, rygg mot rygg, med hodet vekk fra bøylen. Først ble Marys øverste ben strukket rett til værs og festet med stroppene på bøylen. Deretter ble det underste benet bøyd, og ankelen festet nederst på bøylen. Abbedissen ble så bundet tilsvarende på sin halvdel av benken. Slik ble kvinnenes edleste deler liggende maksimalt tilgjengelig for mennene. Ved å stille seg ved hodeenden kunne de nyte munnens varme gleder; stod de ved fotenden kunne de velge mellom glatte, myke skjedehull eller stramme, oljeglinsende analåpninger. Ja, så viselig var innretningen derved laget, at det gav plass til at hele rådet samtidig kunne yte sitt i utøvelsen av botsgjerningene. Og ingen kunne da heller påstå at noen av medlemmene sluntret unna i den påfølgende halve timen…..
Etter endt dyst spurte en andpusten abbed søster Mary om hun nå følte trang til å gjenta sine skjendige handlinger? Mary var matt og tilfreds i blikket, og leppene hennes var blanke av mennenes safter. Flere ganger hadde hun kjent ekstatiske sammentrekninger der for neden, av en helt annen styrke enn hun var vant til fra sin private celle. Hun kunne derfor med ren samvittighet svare at hun slett ikke lenger følte lidderligheten brenne i sitt legeme.
Abbeden erklærte henne da tilfreds og høytidelig for «ferdig lutret», Han takket abbedissen for at de igjen hadde fått anledning til å yte sin skjerv i kyskhetens tjeneste, og avsluttet:
”Og skulle det oppstå nye tilfeller med frafalne nonner, eller beklagelige tilbakefall til gamle synder, vil munkene i Village selvsagt på ny ofre seg i dydens tjeneste!”
