Som ringer i vannet
spredte du
følelsene rundt i kroppen min,
lot overflaten ligge
skjelvende
av forventning,
tørstende
etter mer
Du kastet en sten
da du strøk meg
med letende fingre.
Strøk vannskorpen
av følelser
og brøt igjennom
mens ringene
spredte seg
utover,
utover.
Om dine fingre var en sten,
var tungen din
de kjælne bølgene
som lekte i fjæra
av min sjel,
berørte punkt jeg ikke visste
fantes.
Sitringer,
skjelvinger,
nytelse
som viftende tang i fjæra.
Jeg –
en strand,
befølt av bølgene,
– av deg.
Søte støt av
befrielse,
oppover,
stadig stigende
under dine kyndige
fingre,
din lekne
tunge,
din mandige
hardhet.
Befrielsen var
som ringer i vann,
som bølger på stranden
som stener i sjø
og ringer som spredde seg
utover,
utover,
inntil de ebbet ut
og jeg åpnet øynene.
Befridd
tilfreds
og lengtende etter
mer.
Som en strandkant
tørr i fjære sjø
lengter etter
sin fuktige flo,
en vannskorpe
stille i en innsjø
lengter etter
å bli bragt til live
av en
sten.
Kast en ny sten.
Jag ringene rundt
i kroppen min
Vannskorpen ligger
skjelvende
og venter
på nye ringer
ved hjelp av
deg.
Av: Berit Hagen
