Så er dagen oppløpet, flaggene er klare, uniformen henger der, nypressa, ren, skoa står der å blinker i det dunkle lyset fra lampen i taket. Jeg sitter der, nyter en kopp kaffi mens tankene vandrer litt sammen med blikket mitt. Minnene er der med ett, som om det var i går. Jeg kan huske dine kommentarer, ditt smil, jeg husker alt med ett, helt som om det var just i går. Kaffen glir ned, å jeg rekker såvidt å registrere at den egentlig er litt for varm, den brenner litt på vei ned, men tankene er ikke tilstede, så kroppen lar det skje. I dag skal du å andre minnes, jeg ser kisten innbrent i øynene mine, det norske flagget som ligger over deg. Automatisk retter jeg ryggen i respekt, tankene og blikket vandrer tilbake på dagens hendelser, i bakgrunnen hører jeg et korps som spiller i det fjerne.
Jeg drar meg opp av sofaen, tar av plasttrekket på hengeren som holder uniformen ren og pen, som i en halvveis transe kler jeg på skjorte, buksen, knepper jakken, å spenner på belte og kryssreim.. tar en siste sjekk i speilet.. hatten sitter, knappene og utmerkelsene,er blanke som stjerner, alt er som det skal være på en dag som dette.
Ut døra, å inn i bilen, jeg kjenner varmen kommer til å koke meg levende i dag, men litt skal man vel tåle. I det jeg svinger inn på plassen å går ut av bilen går flagget til topps i enden av plassen, opp i rett å hilse som man skal, flagget vaier fint der oppe i toppen av den svære masten. Flagget ja.. det har en spesiell plass hos meg, det er alltid med meg når jeg ute å reiser, det er alltid på utstyr, uniformen.. Ofte er det flagget jeg ser først når vi nærmer oss basene, det er som om det ønsker meg velkommen «hjem» jovisst har jeg respekt for flagget. Jeg har og sendt hjem kollegaer, i den grusomme firkanta kisten, med flagget oppå, jovisst betyr flagget vårt mye for meg.
Jeg tasser inn å snakker litt med gutta rundt meg tonen er god i dag, det vanker kake! Så over et stykke bløtkake å en minimal kaffi går jeg gjennom rutinene i dag, alt skal være perfekt! Alle skjønner å respekterer mine instrukser i dag, et par av de som er i rommet kjenner meg godt, vi har reist sammen. I det vi går ut kommer det en kommentar fra en av mine karer, » slapp av far i dag blir det perfekt», jeg ler i det vi kjører ut til minnesplaten.
Tiden går, flaggvaktene kommer, 2 musikere fra forsvarets musikk korps ankommer med tromme å trompet, blomsterkransen er ankommet. Gutta står pent på geledd å venter. Med ett flyver tusener av tanker gjennom hodet mitt, jeg rekker bare å se et par bilder av tingene som raser, ordrene blir gitt, en kort tale kommer nesten på automatikk, jeg kjenner den lille satans klumpen som var i halsen nå sitter solid i magen. Tiden er inne kransen kommer, gutta viser sin respekt der de står så rett at selv ikke den vinden som nå raser over plassen får de til å røre seg. Trommen starter…. så følger fanfaren for de falne etter..jeg kjenner det raser av tanker i det kransen legges, flaggvaktene står pent på sidene å sørger for at flagget omkranser det hele. Jeg blir stående der i noe som virker en evighet, før jeg resolutt snur meg å viser at det er over..jeg kjenner klumpen i magen biter no jævlig i det jeg hilser på folket rundt meg før jeg finner veien min ut til bilen min.
I bilen på vei tilbake stopper jeg på en liten utkjøring, mens jeg bivåner noen unger som leker på skoleplassen der nede, jeg må smile for jeg husker så godt hvor mye jeg koste meg på 17. mai som liten jevelunge.. «Det var det» hører jeg meg selv si i det jeg legger hatten på setet ved siden av meg, før jeg haster til den neste av 4 andre kransnedleggelser i dag. Denne jeg kom fra nå var skrekkelig nært, den var «min».. nå skal de hedres de som sørget for at kongeriket forble norsk, i de hårde dager da de ble bydd på bråk fra de germanske riket.
Jeg ankommer 1. plass, å møter øyeblikkelig 2 av veteranene fra 2. verdenskrig samt et par velvoksne FN veteraner, de smiler å kommer i møte med meg når jeg går ut av bilen. Hansken kommer av i det jeg meget respektfullt håndhilser på dem, fy faen… disse mannfolka vet hva helvete er .. Jeg reflekterer over hva disse karene har opplevd, hva de forteller er en ting, hva de aldri snakker om er en helt annen ting. Fy pokker for en respekt jeg har for disse som står her. Kransen legges ned, til den enkle men å så sterke fanfaren for de falne.
Slik går det gjennom alle 4 seremoniene, det er noe nobelt, noe ærefullt over det, ordene som faller er på sin plass.. Den siste seremonien er for alt av personell som har tjenestegjort i utlandet siden vi i Norge startet med dette. Rutinene er de samme, Tale, krans, fanfare… så Nasjonalsangen, Opp i rett, hilse til luen, rett i ryggen, mens jeg hører ordene de synger.. frysningene sprer seg som alltid, fra nederst på leggen, til ytterst på håndleddet.. jeg har blikket festet rett frem, å ser dermed rett på en av flaggvaktene, en godt voksen kar på sikkert 60+.. Det står skrevet i øynene hans for et helvette han har gått gjennom i sine unge dager, tårene triller på han før koret er halvveis gjennom første verset av Ja vi elsker, denne karen som har et ansikt som ser ut som det er hugget i den hardeste stein, joda han har respekt å minner fra sangen… han som meg.. Etter sermonien hilser vi, å utveksler noen ord, før det hastes avgårde til barnetoget.
Mine to fadderbarn kommer som kuler når de ser meg komme over plassen, i år skal jeg nemlig få gå sammen med dem i toget, de hadde spurt så pent så da kunne jeg ikke si nei, og siden jeg ikke har flere oppdrag i dag er det bare sjarm å kunne gå med de. Etter den obligatoriske prøvingen av hatt og slikt er vi da visst klare. Det ropes å hilses, blåses i fløyter å her og der står det kjentfolk som hilser i det vi tasser oss forbi. Jeg ser at et par kjente av meg lurer no gruelig når de ser meg gående i toget .. sammen med 2 barn.. haha de lurer fælt nå, siden de vet jeg ikke har barn.. eller vet de det nå.. haha jeg godter meg mens vi går mot endestasjonen, hvor det venter ei utolmodig mor, som har vært smart, hun har kjøpt inn både gassballonger, popcorn OG sukkerspinn før alle når torget, gjennforeningsgleden er enorm:) Sukkerspinn og popcorn får ben å gå på kan jeg si deg! Jeg får med meg talen, å nasjonalsangen en gang til, samt en forklaring til den største av mine gudbarn om hvorfor gudfar hilser til luen å står så rett..å hvorfor jeg ikke kunne svare han på alt dette mens nasjonalsangen ble sunget, før jeg kjenner at nå er jeg klar for sivile klær, is å no skrekkelig kaldt å drikke.
Rett hjem, skifte av klær tar ikke mange sekundene, jeg koker av varme.. ut på verandaen med isvann, før jeg kjenner roen senker seg litt, joda helt klart 17. mai er en sterk dag for meg, men alt kommer av minner, tradisjoner, respekt, erfaringer.. men før jeg lukker øynene mine denne dagen, kjenner jeg at dette har vært en av de beste 17. mai på mange mange år, så full av kontraster, men dog så fin.
