Min ungdoms vår var en sommer. Tidlig en sommer, sommeren etter at jeg hadde blitt seksten år. Jeg hadde fått meg nytt kamera til bursdagen. Du husker det sikkert hvis jeg beskriver det, og da jeg fikk det var det hypermoderne og helt knall-in!
Det var et flatt kamera som man kunne trekke fra hverandre et par centimeter for å få fram kikkehullet og samtidig dra fram filmen. Kameraet var en-to centimeter høyt, ti-femten centimeter langt, fem centimeter bredt og brukte sånn ”sidrumpa kjøttbein-film” som jeg kalte det. Utløseren var en diger, rød knapp. Innebygd blitz hadde det også, og jeg var en kjempestolt 16 år gammel gutt.
Jeg var også 16 år og kjempekåt. På nabokona. Hun var den første jeg noensinne hadde sett sole seg toppløs. Det skjedde denne sommeren, min ungdoms vår.
Naboen hadde finere hage enn oss. Men vi hadde stort loft med vindu mot hagen deres. Dette viste seg å være en ren velsignelse for meg. Jeg hadde akkurat blitt sendt opp på loftet for å hente noe for min mor denne varme tidlige sommerdagen. Jeg gikk i shorts og bena mine var bleke. Da jeg gikk mot trappa for å gå ned igjen, gløttet jeg ut av vinduet i forbifarten for å se om naboen gjorde noe spennende nedi hagen. Jeg rakk å ta et og et halvt trinn ned loftstrappa da jeg bråstoppet, for det gikk opp for meg hva jeg egentlig hadde sett. Jeg fløy opp igjen, huket meg ned og kikket forsiktig over vinduskarmen, redd for å bli avslørt og enda verre; at min tilstedeværelse ville få nabokona til å gå inn igjen. For der nede lå hun, på et teppe i nyslått gress. kun med bikinitrusa på seg og ingenting annet. Jo: Solbriller. Men puppene, de var helt nakne. Og siden hun ikke hadde noe skille etter sola, måtte jeg gå ut fra at hun hadde solt seg toppløs de få gangene det hadde vært sol i mai. Jeg visste at nabokona likte å sole seg, og hun tok lett fargen. Nå var det tidlig juni og her lå hun.
Jeg trengte ikke å kjenne etter for å vite at jeg hadde stå. En knallhard en fikk shortsen til å løfte seg ut fra lysken, men det var mindre viktig nå. Mer viktig var det at kameraet lå nede på rommet mitt, og det hastet! Tunge skyer tårnet seg opp i det fjerne. Jeg måtte stirre en liten stund på de første nakne brystene jeg hadde sett ”live”, før jeg løp ned loftstrappa, la fra meg ærendet for mor på kjøkkenet uten at noen så meg med DET brødet, og så inn på rommet for å hente kameraet. Opp igjen til loftet hvor jeg med jubel i hjerte og pikk fikk se at nabokona ikke hadde rørt på ei tå mens jeg var borte. Jeg trakk ut den halvdelen av kameraet som skulle trekkes ut for å få tatt bilde, kikket i det lille vinduet og så nabokona langt borte. Klikk. Jeg dyttet kameraet sammen og trakk ut igjen, for det var nemlig slik man trakk fram til neste bilde med dette kameraet, husker du? Jeg skalv på hendene, så ivrig var jeg, så kåt var jeg på å få tatt bilder av nabokonas nakne pupper. Brystvortene var stive, puppene hang litegranne til hver side slik hun lå for hun hadde ammet to unger. Men hva faen gjorde vel det? Hun var det vakreste jeg hadde sett, og kom til å være i mine runkefantasier mange år framover, det visste jeg allerede der jeg sto og brukte opp resten av filmen på nabopuppene.
Sola ble langsomt skrudd av, forræderske skyer dekket Nelly (som familien vår hadde døpt sola for mange år siden) og nabokona skygget for øynene mens hun så opp på himmelen. Samme om jeg konsentrerte meg og sendte tankeoverføring til henne om å legge seg ned igjen, så hjalp det ikke. Hun tok med seg teppet og gikk inn. Og jeg, jeg tok med meg kameraet ned på rommet, låste døra og runket som en gal.
At kameraet ikke egnet seg særlig på motiver langt unna skulle jeg til min store skuffelse erfare da filmen ble fremkalt. Kanskje hadde kåtheta litt å si også, skjelven på hendene som jeg hadde vært. Bildene var både grumsete og uklare, noen så også ut som at de var tatt i fart. Ingen av kompisene mine klarte å se hva som var på bildene, og jeg fortalte det ikke av hensyn til nabokona. Som en slags intim hemmelighet jeg hadde med henne uten at hun visste det. Men jeg, jeg visste hva som var på bildene. Særlig fordi jeg så nøyaktig hva som skulle vært på bildene, i tankene. Der var nabokona like nydelig og klar som hun var den dagen jeg tok bildene.
Og det er hun den dag i dag.
