Enkelte kvinner er i stand til å ejakulere en til dels stor mengde væske i forbindelse med orgasmen. Hva denne væsken er har vært et hett tema i mange hundre år. Vi kikker litt på hva som har skjedd siden Hippicrates beskrev dette fenomenet for over 2500 år siden…
Masters & Johnson publiserte på 60-tallet sitt resultat av forskning på mannens og kvinnens orgasme. Deres forskning er til dags dato den mest omfattende som noensinne er foretatt på området, og deres resultater regnes fortsatt som «fasiten». De jobbet både med det fysiske og det psykologiske aspektet ved orgasmen og konkluderte med at orgasmen i all hovedsak var lik for menn og kvinner, med to unntak:
1: Menn kunne ikke få multiorgasmer, det kunne kvinner.
2: Menn kunne ejakulere, det kunne ikke kvinner.
Disse to tingene var de eneste forskjellene som var så store at de var verdt å merke seg. Begge deler er siden blitt temaer for mange debatter. Den delen om mannlige multiorgasmer har ingenting med G-punktet å gjøre, så den hopper vi glatt over, men den delen om at kvinner ikke kan ejakulere… se det ja… Det er ganske mange kvinner som er uenige i akkurat DET.
For 2500 år siden lanserte greske Hippocrates (kjent som medisinens far) teorien om at det trengtes sæd fra både mannen og kvinnen for at et barn skal kunne bli unnfanget. 700 år senere skilte Dr. Galen mellom kvinnens prostatavæske, som kom i forbindelse med ekstrem seksuell nytelse, og kvinnens sæd. Den førstnevnte hadde ingen funksjon utover å øke nytelsen og det var derfor den ble sprutet ut, den andre (kvinnens sæd) var nødvendig for at en befruktning skulle kunne finne sted. Den forble derfor inne i kvinnen. 500 år etter det igjen var det en nederlender ved navn Regnier De Graaf, som skrev en artikkel om kvinnens prostata og dennes potensiale som et erotisk høydepunkt. Han beskrev også i detalj hvordan denne væsken ble sprutet ut under høyt trykk, men han var forsiktig med å mene noe om dette hadde sammenheng utelukkende med seksuell nytelse eller om det var en viktig del for å unnfange et barn. Han beskrev forøvrig også i detalj hvordan man med noen fingre kunne få en kvinne til å sprute… Det er faktisk slik at helt frem til 1700 ble det tatt som en selvfølge at både menn og kvinner var i stand til å ejakulere og at de gjorde det i forbindelse med sex. Hvorfor dette ble «glemt» vet man ikke, men en av teoriene går på at når man oppfant mikroskopet og kunne se at kvinnens «sæd» ikke inneholdt sædceller slik mannens gjorde, konkluderte man med at kvinnens «sæd» ikke lenger var nødvendig. Man kuttet ut emnet innen medisinsk litteratur og i løpet av 100 år var det som om emnet aldri hadde eksistert. Så kom Victoriatiden, mørketiden for alle seksuelle aktiviteter, men selv da levde kvinnelig ejakulasjon videre i forbudt litteratur. Så døde all viten om dette merkelige fenomenet ut. Noen oppdagelser ble gjort som vi skal se, men det var først når Gräfenberg beskrev G-punktet at kvinnelig ejakulasjon ble et tema blant de «lærde» igjen.
I 1880 var det en urolog ved nav Alexander Skene som oppdaget to kjertler rett på innsiden av kvinnens urinåpning. Disse kjertlene har siden blitt kalt Skenes kjertler (ductus paraurethrales er det latinske navnet). 70 år senere ble disse kjertlene tema for en del undersøkelser og man konkluderte med at de var både større og mer komplekse enn Skene hadde trodd. Faktisk minnet de svært om mannens prostata, men de var mindre. Ikke bare var de bygget opp på samme måte, samt at de svulmet opp om de ble stimulert, de produserte også væske som minnet sterkt om den som mannens prostata produserer…. men den blir tilført de mannlige hormonene (androgener), derfor er den mindre, samt at fasongen og lokaliseringen varierer mer fra person til person. Man har også oppdaget at størrelsen og følsomheten til disse kjertlene endres av en rekke faktorer, slik som kvinnens alder, om hun har født barn, månedssyklusen, samt eventuelle hormonelle endringer som kan skyldes f.eks. p-piller. Noen ejakulasjon ville de derimot ikke høre snakk om.
Ikke før 1950 med Dr. Ernst Gräfenberg. Siden den gang har dette temaet vært hetere enn noen gang tidligere. Noen har siden den gang hevdet at dette er et fenomen som opptrer i forbindelse med ekstrem seksuell opphisselse, andre sier det skyldes stimulering av et spesielt område i kvinnens skjede, andre mener rett og slett det er snakk om kvinner som lider av inkontinens. Dette siste alternativet var det blant annet Masters & Johnson støttet seg til i sin forskning, helt frem til 1988 (i 1988-utgaven av «Human sexuality» er kanskje det enkeltstående bokverket i VERDEN som regnes det mest seriøse på området menneskets seksualitet).
Heldigvis har ting utviklet seg siden den gang, en rekke eksperimenter og studier har vært gjort, tusenvis av rapporter om fenomenet er blitt studert og tilsynelatende er det nå bred enighet om at væsken ikke er urin, det er altså ikke snakk om inkontinens, og det hele skyldes stimulering av et spesifikt område i kvinnens skjede. Dette området er blitt koblet direkte til Skenes kjertler. Det man IKKE er like sikker på er: Hvorfor kan noen kvinner ejakulere, andre ikke? Hva inneholder væsken? (utrolig men sant, men man vet f.eks. ikke om HIV kan spres med denne væsken). Er G-punktet og Skenes kjertler det samme?
Forskerne greier ikke å enes om disse tingene, så alt vi eventuelt svarer på disse spørsmålene blir ren spekulasjon. Vi avstår derfor fra å svare og venter heller og ser hva fremtiden bringer, for at det vil komme svar, er vi helt sikre på.
