Det var en gang en husmann som hadde en eneste sønn, og denne gutten var skrøpelig og hadde måtelig helse, så han ikke orket å gå på arbeid. Han hette Frikk, og litenvoren var han også, med liten pikk, så de kalte ham Veslepikk.
Hjemme var det lite både å bite og brekke, så gikk far hans ut på bygda og ville feste ham bort til gjeter eller visergutt. Men det var ingen som ville ha gutten hans før han kom til lensmannen; han skulle ta ham, for han hadde ord for å være en skarv. Det var bedre noe enn ikke noe, tenkte husmannen, maten fikk han da, for hos lensmannen skulle han tjene for kosten; lønn og klær ble det ikke talt om. Men da gutten hadde vært der i tre år, ville han reise, og da ga lensmannen ham hele lønnen med en gang. Han skulle ha en skilling for året; mindre kunne det ikke være, sa lensmannen; så fikk han tre skilling i alt.
Veslepikk syntes nok det var store penger, for han hadde aldri ått så mye; men han spurte om han ikke skulle ha noe mer.
«Du har fått mer enn du skal ha,» sa lensmannen.
«Skal jeg ikke ha noe til klær da?» sa Veslepikk. «Det jeg hadde da jeg kom hit, har jeg slitt av meg, og jeg har ikke fått noe igjen,» og nå var han så fillete at fillene hang og slang om ham, sa han.
«Når du har fått det vi er forlikt om, og tre skilling attpå, så har jeg ikke mer med deg,» sa lensmannen. Men han skulle da få lov til å gå ut i kjøkkenet og få litt mat i nisteskreppa si, og så gikk han på byveien og skulle kjøpe klær. Han var både lystig og glad, for han hadde aldri sett en skilling før, og rett som det var, så kjente han etter om han hadde dem alle tre.
Da han hadde gått langt og lenger enn langt, var han kommet inn i en trang dal med høye fjell på alle kanter, så han ikke syntes det var noen vei til å komme fram; han tok til å undres på hva som kunne være på hin siden av disse fjellene, og hvordan han skulle komme over. Men han måtte opp, og så la han i vei; han orket lite og måtte hvile stundomtil, og da regnet han etter hvor mange penger han hadde. Da han kom opp på det høyeste, var det ikke annet enn en stor mosefly; der satte han seg og skulle se om han hadde skillingene sine igjen, og før han visste av det, kom det til ham ei fattigjente, og hun var så stor og lang at gutten satte i å skrike, da han riktig fikk se hvor stor og lang hun var.
«Ikke vær redd, du,» sa fattigjenta, «jeg gjør deg ikke noe, jeg ber bare om en skilling i Guds navn, så skal du få ta meg bakfra og slikke meg litt.»
«Bære meg,» sa gutten, «jeg har bare tre skilling, og dem skulle jeg til byen og kjøpe klær for,» sa han. «Dessuten er du så stor at jeg når ikke opp.»
«Det er verre for meg enn for deg,» sa fattigjenta; «jeg har ingen skilling, og jeg er enda mer fillete enn du. Dessuten kan du stå på den stubben der, så når du opp når jeg skrever rundt den.»
«Ja, så får du få skillingen og pikken min, da,» sa gutten. Fattigjenta gikk ned på alle fire og stilte seg med stubben mellom leggene, så Veslepikk kunne stå på stubben og ta henne bakfra. Han løftet opp det fillete skjørtet hennes og dro ned sine egne fillete bukser, og enda så lang hun var, så var hun enda trangere i hullet. Han duppet tunga inn og slikket det han var kar om, og sannelig smakte hun himmelsk. Da det begynte å smake litt for godt, rettet han ryggen og kjørte den vesle pikken inn.
«Åååå,» remjet fattigjenta. «Endelig en som ikke er for stor.» Veslepikk jukket så han så både stjerner og måner, og fitta til den lange fattigjenta klemte så godt at han ble rent tullete i hodet. De jodlet samtidig da de kom, og så gikk Veslepikk videre.
Da han hadde gått en stund, ble han trett og satte seg til å hvile igjen. Da han så opp, så var det ei fattigjente der igjen, men hun var enda større og styggere enn den første, og da gutten riktig fikk se hvor stor og stygg og lang hun var, satte han i å skrike.
«Vær ikke redd for meg, jeg gjør deg ikke noe, jeg ber bare om en skilling i Guds navn, så skal du få ta meg bakfra og slikke meg litt.»
«Bære meg,» sa gutten, «jeg har bare to skilling, og dem skulle jeg til byen og kjøpe klær for, hadde jeg bare møtt deg før, så,» sa han. «Dessuten er du så stor at jeg når ikke opp.»
«Det er verre for meg enn for deg,» sa fattigjenta; «jeg har ingen skilling, og jeg er enda mer fillete enn du. Dessuten kan du stå på den store stubben der, så når du opp når jeg skrever rundt den.»
«Ja, så får du få skillingen og pikken min, da,» sa gutten. Fattigjenta gikk ned på alle fire og stilte seg med stubben mellom leggene, så Veslepikk kunne klatre opp og stå på stubben og ta henne bakfra. Han løftet opp det fillete skjørtet hennes og dro ned sine egne fillete bukser, og enda så lang hun var, så var hun enda trangere i hullet. Hun var enda trangere enn den første fattigjenta. Han duppet tunga inn og slikket det han var kar om, og sannelig smakte hun himmelsk. Det rant og strømmet safter fra det trange hullet. Da det begynte å smake litt for godt, rettet han ryggen og kjørte den vesle pikken inn.
«Åååå,» remjet fattigjenta. «Endelig en som ikke er for stor.» Veslepikk jukket så han så både stjerner og måner, og fitta til den lange fattigjenta klemte så godt at han ble rent tullete i hodet. De jodlet samtidig da de kom, og så gikk Veslepikk videre.
Så gikk han en stund igjen til han ble trett, og så satte han seg og hvilte, og da han vel hadde sett seg, kom det til ham ei fattigjente igjen; men hun var så stor og stygg og lang, at gutten så oppetter og oppetter til han så like til himmels, og da han riktig fikk se hvor stor og stygg og fillete hun var, satte han i å skrike.
«Vær ikke redd for meg du, gutten min,» sa jenta; «jeg gjør deg ikke noe, for jeg er bare ei fattigjente som ber om en skilling i Guds navn. Og så vil jeg gjerne at du tar meg bakfra og slikker meg litt.»
«Bære meg så sant,» sa Veslepikk, «jeg har bare en skilling igjen, og den skal jeg til byen og kjøpe klær for, hadde jeg bare møtt deg før, så,» sa han. «Dessuten er du så stor at jeg når ikke opp.»
«Det er verre for meg enn for deg,» sa fattigjenta; «jeg har ingen skilling, og jeg har større kropp og er enda mer fillete enn du. Dessuten kan du stå på den store stubben der, så når du opp når jeg skrever rundt den.»
«Ja, så får du få skillingen og pikken min, da,» sa gutten. Fattigjenta gikk ned på alle fire og stilte seg med store stubben mellom leggene, så Veslepikk kunne klatre opp og stå på stubben og ta henne bakfra. Han måtte riktig kave og klatre for å komme seg opp på stubben, og da han var vel oppe måtte han stå på tå for å nå fram til jentefitta med pikken sin. Han løftet opp det fillete skjørtet hennes og dro ned sine egne fillete bukser, og enda så lang hun var, så var hun enda trangere i hullet. Hun var enda trangere enn den forrige fattigjenta. Han duppet tunga inn og slikket det han var kar om, og sannelig smakte hun himmelsk. Det rant og strømmet safter fra det trange hullet. Da det begynte å smake litt for godt, rettet han ryggen og kjørte den vesle pikken inn med et grynt av nytelse, så deilig var det.
«Åååå,» remjet fattigjenta. «Endelig en som ikke er for stor.» Veslepikk jukket så han så både stjerner og måner, og fitta til den lange fattigjenta klemte så godt at han ble rent tullete i hodet. De jodlet samtidig da de kom, og så klatret Veslepikk ned fra stubben. Han ga henne skillingen, det var ingen råd for det, for så hadde hver sin og han hadde ingen.
«Ja, siden du har slik et godt hjertelag og sånn en god tunge og deilig pikk, og du har gitt bort alt du åtte og mer til,» sa fattigjenta, «så skal jeg gi deg et ønske for hver skilling;» – det var den samme fattigjenta som hadde fått dem alle tre; hun hadde bare skapt seg om for hver gang, så gutten ikke skulle kjenne henne igjen.
«Jeg har støtt hatt slik hug til å høre fela låte, og se at folk var så lystige og glade og kåte,» sa gutten, «så – får jeg ønske det jeg vil, så vil jeg ønske meg ei fele, som er slik at alt folk som har liv, blir kåte når de hører den,» sa han.
Det skulle han få, men det var et skrøpelig ønske, sa fattigjenta; «du får ønske bedre for de andre skillingene.
«Jeg har støtt hatt slik hug til å jakte og skyte,» sa Veslepikk, «så får jeg ønske det jeg vil, så vil jeg ønske meg ei børste, som er slik at jeg treffer alt det jeg sikter etter, om det er aldri så langt borte.»
Det skulle han få, men det var et skrøpelig ønske, sa fattigjenta; «du får ønske bedre for den siste skillingen.»
«Jeg har støtt hatt hug til å være i lag med folk som var snille og godhjertet,» sa Veslepikk, «så fikk jeg det som jeg ønsker, ville jeg ha det så, at ingen kan nekte meg det første jeg ber om.»
«Det ønsket var ikke så skrøpelig,» sa fattigjenta, og så strøk hun inn mellom haugene og ble borte, og gutten la seg til å sove, og neste dagen kom han ned fra fjellet med fela og børsa si.
Først gikk han til lensmannen og ba om klær, og på en bondegård ba han om en hest, og på en annen bad han om slede, og ensteds ba han om mat, og det var ikke nei å få for han; om det var aldri så store knipere, måtte de gi ham det han bad om. Til sist reiste han gjennom bygda som en staselig storkar og hadde både hest og slede. Da han hadde reist et stykke, møtte han lensmannen som han hadde tjent hos.
«God dag, husbond,» sa Veslepikk med fela, han stanset og hilste.
«God dag,» sa lensmannen; «har jeg vært din husbond?» spurte han.
«Ja, kommer du ikke i hug det, at jeg tjente hos deg i tre år for tre skilling?» sa Veslepikk.
«Du verden, så du har kommet deg i en hast da,» sa lensmannen. «Hvordan har det gått til, at du har blitt slik en storkar?»
«Å, det var nå så det,» sa veslen.
«Er du så vellystig at du farer med fele også?» sa lensmannen.
«Ja, jeg har støtt hatt hug til å få folk til å… danse,» sa gutten; «men det gjeveste jeg har, er denne børsa her,» sa han. «for det faller mest alt det jeg peker på med den, om det er aldri så langt borte. Ser du den skjæra som sitter i grana der borte?» sa Veslepikk. «Hva setter du, at jeg kniper den her vi står?»
Det ville lensmannen gjerne, om det skulle være, sette hest og gård og hundre daler på at han ikke var god for; men han skulle da sette alle de pengene han hadde på seg, og hente den skulle han, når den falt; for han trodde aldri det var råd å rekke så langt med noen børse. Men med det samme det smalt, falt skjæra ned i et stort klungerkjerr, og lensmannen strøk bort oppi kjerret etter den, og tok den opp og tedde gutten den. I det samme la Veslepikk til å stryke på fela, og lensmannen ned med buksene og til å runke som besatt mens han hoppet og danset av kåthet, så tornene slet i ham; og gutten spilte og lensmannen runket og gråt og bad for seg, til fillene føk av ham og han nesten ikke hadde en tråd på seg. Veslepikk ga seg ikke før lensmannen sprutet.
«Ja, nå tenker jeg du er så fillete som jeg var da jeg reiste av tjenesten hos deg,» sa gutten, «så nå får du slippe med det;» men først måtte lensmannen gi ham det han hadde veddet på at han ikke skulle treffe skjæra.
Da gutten kom til byen, tok han inn på et vertshus. Det var ingen sorg for ham, for ingen kunne si nei til det første han ba om. Dattera på huset fikk han også for å holde varmen. Men som de var i beste sengeleiken, kom vekterne og skulle dra gutten på rådstua, for lensmannen hadde klaget over ham, og sagt at han hadde overfalt ham og plyndret ham og nesten tatt livet av ham, og nå skulle han henges; det var ikke å be for. Men Veslepikk hadde råd for all uråd, han, og det var fela. Han tok til å spille på den, så måtte vekterne ned med buksene og ta hverandre bakfra og til å suge og runke hverandre til de lå der og gapte. Så sendte de soldater og vakt i veien. Men det gikk ikke bedre enn med vekterne; da Veslepikk fikk fram fela, måtte de til å homse, de også, så lenge han orket å få den til å låte; men de var klar lenge før.
Til sist så lurte de seg på ham og tok ham mens han sov om natten, og da de hadde fått ham, ble han dømt til å henges straks, og det bar av sted til galgen med det samme. Det stimet sammen en mengde folk som skulle se dette vidunderet, og lensmannen var også med, og han var så sjeleglad for han skulle få rett for pengene og skinnet sitt og få se at de hengte ham.
Men det gikk ikke fort; for Veslepikk var skrøpelig til å gå, og skrøpeligere gjorde han seg; fela og børsa dro han med seg også, det var ingen god for å få ham fra dem; og da han kom til galgen og skulle klyve opp på stigen, hvilte han for hvert trinn. På det øverste satte han seg, og spurte om de kunne nekte ham et ønske, om han ikke kunne få lov til en ting: Han hadde slik lyst til å låte en låt og leike en leik på fela si før de hengte ham. – Nei, det var både synd og skam å nekte ham det, sa de; det var ikke nei til det han ba om. Men lensmannen ba for Guds skyld, at de ikke skulle la ham få lov til å klunke på en streng, ellers var det ute med dem alle sammen; skulle gutten ha lov til å spille, måtte de binde ham til den bjørka som sto der. Veslepikk var ikke sein om å få fela til å låte, og alle som var der, til å flerre av seg klærne og knulle løs på hverandre i en kjempeorgie, både prost og prest, både skriver og fut, og lensmann og mestermann og kjerringer og fruer. De knullet og stønnet og jukket og slikket og sugde og pumpet og skrek om hverandre; somme knullet til de lå som døde; noen drev på til de datt i svime. Galt gikk det med dem alle; men verst gikk det med lensmannen, for han sto tjoret til bjørka og runket og vred og vridde på seg som en gal og skurte store stykker av ryggen sin på den. Det var ikke noen som tenkte på å gjøre noe med Veslepikk, og han fikk gå med børsa og fela si som han ville, og han levde vel alle sine dager og fikk alle de jentene han bare ville ha, for det var ingen som kunne si nei til det første han ba om.
Av: Berit Hagen
