«Hun vil aldri tilgi deg,» hører jeg henne si. Jeg
legger armene rundt henne og lar hendene mine klemme
om de faste brystene hennes. Brystvortene hennes
skraper lekent mot håndflatene mine gjennom det
silkeaktige stoffet i toppen hennes. Sommeren har
festet seg i håret hennes; det dufter av kysten, av
solen, av slåtten og de nyutsprungne blomstene i
vasene på patioen utenfor, som jeg er allergisk mot,
og som har terget meg hele juni måned. Jeg begraver
nesen i det myke håret hennes og forblir taus. «Hun
vil aldri tilgi oss,» hører jeg henne advare på nytt.
Jeg hadde stått på verandaen da den velkjente Volvoen
til Randi entret porten nede ved veien, og tok til å
klatre oppover den bratte grusveien mot huset. Bilen,
som hadde vært en gradueringspresang fra Irene og meg
for halvannet år siden, så akkurat lik ut som ved
overrekkelsen den mai-dagen da hun blid og lykkelig
hadde kommet sprettende hjem i visshet om at
videregående da var et tilbakelagt stadium.
Rustskadene på forskjermene hadde vært akkurat der de
var da jeg hadde kjøpt bilen, og antennen hadde
fremdeles den karakteristiske bøyen på midten etter et
ublidt møte med en vaskemaskin (noe som hadde vært min
feil da det var jeg som hadde glemt å skru den av før
jeg kjørte den gjennom vaskemaskinen på vei hjem fra
bruktbilhandelen). Randi hadde imidlertid lagt sin
elsk på bilen med en gang, og hadde før kvelden var
omme rukket å ytre opptil flere ganger at hun aldri
kom til å gjøre seg av med den. Hittil hadde hun holdt
ord.
Overrekkelsen av bilen hadde vært hittil siste gang
jeg hadde sett Randi. Hun hadde allerede da alle
familiens særtrekk. En tro kopi av søsteren, hadde jeg
alltid tenkt. I likhet med storesøsteren, utviklet
Randi seg tidlig til en skjønnhet. Med sitt
skulderlange, blonde hår og sin yppige kroppsfasong,
som det hersket liten tvil om at både hun og Irene
hadde moren å takke for, var det ikke bare elskovssyke
gutter på hennes egen alder som kastet både ett og to
blikk over skulderen når de gikk forbi henne, men også
godt voksne menn, som gjerne kunne tenkes å ha en
datter på samme alder. Det hadde derfor ikke kommet
som noen overraskelse når Randi hadde meddelt oss at
hun kom til å ta med seg en gjest på ferie: Anders,
som hun hadde møtt på folkehøyskole i løpet av året
som var gått, og, som så vidt familien visste, var den
hemmelighetsfulle jenta sin første ordentlige
kjæreste.
Randi hadde fremstått som både mer moden og reflektert
enn sist gang jeg hadde sett henne, da hun i en
lårkort, hvit sommerkjole hadde steget ut av bilen.
Hun hadde vært sommerbrun, til tross for at sommeren
ennå hadde vært ung, og kjolen (som hvis solen hadde
vært litt skarpere hadde vært gjennomsiktig, innbilte
jeg meg) hadde ikke lagt skjul på at, hun i løpet av
det halvannet året det hadde gått siden jeg sist så
henne, hadde gått fra å være en velutviklet
tenåringsjente til en fullvoksen kvinne. Hva ren
skjønnhet angikk, hadde jeg for så vidt alltid visst
at Randi, før eller siden, ville komme til å gå både
sin søster og mor en høy gang. Akkurat det hadde aldri
før stått klarere for meg enn den junikvelden da hun
stod i oppkjørselen og vinket ivrig til meg oppe på
verandaen.
Huden på nakken hennes smaker salt. Jeg er sikker på
at det ikke bare er havsalt jeg smaker, men også
hennes egne salter, fra små svettedråper som har
piplet frem i huden hennes når hun har ligget og solt
seg i gresset i hagen. Hun legger hodet på skakke slik
at jeg kommer bedre til. Tungen min slanger seg
oppetter halsen hennes, til den når punktet like bak
øret hvor den bakerste delen av kjeven møter
øreflippen. Der lar jeg den sirkle sakte og vekselvis
samtidig som jeg puster varm luft inn i øret hennes.
Jeg blir oppmerksom på min egen ereksjon, som presser
mot stoffet i shortsen jeg har på meg, og som jeg, ved
å presse underlivet mitt mot rumpen hennes, også
sørger for at gir seg selv til å kjenne for henne. En
av hendene hennes finner frem til bulen på shortsen
min, og klemmer rundt den. Jeg holder pusten mens hun
klemmer rytmisk to-tre ganger rundt den pulserende
kuken min like innenfor.
«Vi burde ikke gjøre dette,» hvisker hun, fremdeles
tvilende til det vi har påbegynt. «Vi burde ikke..»
Jeg vet at hun har rett. Men inni meg har kåtskapen,
som sakte men sikkert har bygget seg opp i løpet av de
siste fem dagene, slukt det som måtte eksistere av
fornuft i meg, og om ikke lenge er jeg sikker på at
også de siste fornuftige tankene som ennå plager Randi
vil fordampe i opphisselsen som er i ferd med å bre
seg i kroppen hennes.
«Nei.,» sier jeg og drar henne med meg inn på
soverommet. Jeg får henne til å snu seg mot meg, og
legger merke til at øynene hennes er lukket.
«Du,.,» begynner hun, men denne gangen er jeg frempå
og kysser henne. Leppene hennes er fuktige og smaker
av pomaden jeg har sett henne bruke. Jeg drar kjensel
på kiwi, og aner også tilstedeværelsen av en annen
tropisk smak som, blandet med sødmen fra henne selv,
forblir ugjenkjennelig, og forlokkende.
«Du aner ikke hvor lyst jeg har på deg,» sier jeg, og
blir med ett klar over at jeg nok en gang har klart å
lire av meg den klisjéaktige frasen, som jeg lenge har
prøvd å kvitte meg med. Jeg kjenner de halvlange
neglene hennes i nakken, og den varme pusten hennes
som brer seg i ansiktet mitt. Kyssene hennes begynner
å bli mer intense, og tungen hennes, som hittil har
vært nokså usikker, begynner å utforske min med stadig
heftigere vigør. Apropos tvil, tenker jeg; de siste
betenkelighetene er i ferd med å fordampe i
sommervarmen.
Samme kveld som Randi og Anders hadde ankommet, hadde
sjefen til Irene ringt; en klient hadde omkommet, og
det var ventet at Irene, i likhet med de kollegaene
som hadde hatt med den mannlige klienten å gjøre,
skulle delta i begravelsen. Frustrert hadde Irene gitt
seg i vei på den totimer lange turen tilbake til byen.
Ikke ble det stort bedre av at begravelsen visstnok
ville finne sted i Estland, hvor han visstnok var født
og oppvokst, og dermed naturligvis også skulle
begraves. Irene hadde fnyst av det hele, og anslått at
det hele kom til å ta henne to dager, om ikke lenger.
Den andre dagen hadde hun ringt og med lettere
bedrøvet stemme konstatert at hun nok måtte bli enda
ett par dager, da klienten dødsfall hadde medført en
rekke papirarbeid, som Irenes sjef, til hennes store
irritasjon, hadde klassifisert som hastearbeid. «En
helvetes rekke med formaliteter,» hadde Irene betegnet
det som.
«Har dere det bra?» hadde hun spurt meg på telefonen,
hvorpå jeg hadde svart: «Jo da, vi koser oss, vi,»
samtidig som at bekymringen om at jeg kanskje koste
meg litt for mye i hennes fravær hadde oppstått for
første gang i tankene mine. Solen hadde vært med på å
gjøre det beste ut av dagene Irene hadde vært borte.
Tilsynelatende motvillig til å forlate tronplassen sin
i senit på himmelhvelvingen hadde solen seget sakte
ned i horisonten og strakt etter seg et fargerikt slør
hvis nyanser varierte fra kveld til kveld. Det gode
været hadde også gjort det mulig for Randi og Anders å
nyte feriestedet slik Irene og jeg hadde håpet at det
kunne nytes da vi kjøpte eiendommen for drøye fem år
siden. Av forståelige grunner hadde de tilbragt
mesteparten av tiden nede ved sjøen. Brisen fra havet
hadde utgjort det eneste håpet om litt avkjøling i det
som sakte men sikkert hadde nærmet seg tropevarme.
At kjæresteparet var opptatt, var for så vidt godt
nytt for meg. Til tross for at jeg allerede hadde
kommet godt i gang med arbeidene, som trengtes å bli
utført på huset, hadde det fremdeles vært en god del
igjen, deriblant en malejobb helt oppe i møne, som jeg
hadde gruet meg spesielt til å ta fatt på.
Ironisk hadde det derfor vært at det var utsikten fra
vestre møne som hadde gitt meg sommerens til da
største opplevelse. Jeg hadde kommet meg ekstra tidlig
opp en morgen i den hensikt, at hvis jeg var flittig
nok, ville jeg ha tid nok til å kunne rekke over hele
veggen. Klokken hadde akkurat passert ti da jeg hadde
blitt oppmerksom på Randi som iført bikini hadde dratt
den ene solsengen ut på plenen framfor huset. Til å
begynne hadde jeg vært varsom med å kikke på henne,
for de store, svarte solbrillene hun hadde på seg
hadde gjort det vanskelig å se nøyaktig i hvilken
retning hun hadde sett i. Jeg hadde jo nødig villet
bli tatt på fersken i å glane på henne. For alt jeg
vet, hadde jeg tenkt, kan det utløse et ramaskrik. Men
lysten hadde utvilsomt vært der, og fra tid til annen
hadde jeg gløttet ned på henne der hun hadde ligget i
sin rosa bikini. Det hadde vært i et sådant stjålet
øyeblikk, fra fugleperspektiv så og si, at jeg hadde
sett det som for alvor hadde fått lysten til å velte
gjennom meg, og som siden hadde vist seg for
gjennomtrengende til kunne motstå.
Anders hadde nok våknet opp og merket at han var alene
i den store eikesengen på gjesterommet. Det hadde i
hvert fall sett ut som om han hadde kommet direkte fra
sengen da han hadde overrasket Randi ved å helle et
halvfullt vannglass over henne der hun lå. Randi hadde
imidlertid ikke fart opp slik jeg hadde trodd at hun
ville, men blitt liggende omtrent som hun hadde ligget
forut. Kanskje ikke så rart hvis en tar temperaturen i
betraktning; klokken hadde akkurat passert elleve, og
allerede hadde det vært stekende varmt. Vannglasset
hadde med andre ord etter all sannsynlighet fungert
som en sårt tiltrengt avkjølning for Randi. Fra min
posisjon på nest øverste trinn i stigen, helt oppe i
møne på husveggen, hadde det imidlertid vært det som
fulgte som hadde fanget min fulle oppmerksomhet.
Anders hadde vist seg å være, akkurat som jeg hadde
mistenkt, en elskovssyk, ung mann. Nå hadde det ikke
bare vært Anders sine kåte og overivrige hender, som
på overmodig vis hadde forsvunnet rett ned i
bikinitrusen til Randi som hadde ledet meg til den
konklusjonen, men også de dårlig kamuflerte lydene,
som hver kveld siden det unge kjæresteparet hadde
ankommet, hadde strømmet ut fra gjesterommet, og blitt
fraktet ut til nesten hver eneste krinkelkrok i det
gamle huset ved hjelp av det lydvare trevirket.
Synet av de to elskerne på solsengen hadde forfulgt
meg resten av dagen. Også de neste dagene hadde de
levende bildene av Randi og Anders nektet å vike plass
på netthinnene mine. Når sjansen hadde bydd seg, hadde
jeg grepet den. De hadde forsvunnet ned til sjøen
begge to, og etterlatt meg alene i huset. På sengen
hennes hadde jeg funnet den rosa bikinien hun hadde
hatt på seg da hun solte seg i hagen. Jeg hadde
overrasket meg selv ved å ta trusen opp til nesen og
inhalere luktene av henne, den karakteristiske
kvinnelige duften som samtidig hadde sitt eget lille,
individuelle særpreg; hun hadde duftet friskt,
begjærende, ungt, men likefullt modent; på mange måter
likt som sin søster, men samtidig pirrende eksotisk.
Like bak sengen hadde jeg lagt merke til små merker i
malingen der den store eikerammen hadde dunket borti
veggen når det unge paret hadde elsket hemningsløst
hver eneste kveld, og natt, siden de hadde kommet på
besøk. Elsket, hadde jeg gjentatt for meg selv. Jeg
hadde slettes ikke vært sikker på at det var elske de
hadde gjort. Hva nå enn det var, hadde jeg kommet fram
til, var det mer et resultat av en sult og
nysgjerrighet på livet, på deres egen seksualitet, og
den nytelse en kan oppnå sammen med en annen
menneskekropp, enn kjærlighet.
Kjønnet hennes er glattbarbert, og lager små
surklelyder når jeg lar ett par av fingrene mine gli
inn i henne. Litt etter litt henter jeg ut safter fra
hennes indre som jeg smører over klitten hennes,
hvorpå ukontrollerte skjelvinger går gjennom kroppen
hennes, som har krøpet så langt bort ifra meg som den
kan komme på kommoden. Hun har krøpet så langt inn på
kommoden at hun har dultet borti det store speilet som
henger på veggen like over den. Øynene hennes er
fremdeles lukket, som i et forsøk på å motstå
fristelsene jeg må ha vekket i henne, og litt
motvillig sprer hun bena for meg slik at jeg kan dra
til side den hvite trusen hun har på seg.
«Noen kan komme,» hikster hun nærmest. Men hun vet
like godt som meg at vi er alene i det store huset.
Irene er mange dager unna, og Anders, som er på
butikken, vil vi høre når Volvoen han kjører ruller
over grusen i oppkjørselen.
«Si ifra hvis du ikke,» føler jeg meg nesten
forpliktet til å si til henne.
Hun svarer med å dra i snoren i shortsen min. Jeg
hjelper henne, og lar den stive kuken min sprette opp
i det jeg kjenner shortsen falle til gulvet. For
første gang åpner hun øynene. Det er en slags
grådighet å merke i dem, slik kåtskap noen ganger gir
seg selv til å kjenne i noen mennesker. Den ene hånden
hennes har funnet frem til kuken min, og hun runker
den sakte. «Herregud,» hvisker hun og drar meg
nærmere.
Jeg holder fremdeles trusen hennes til side ved hjelp
av den ene hånden min i det hun setter kukhodet mitt
mot åpningen sin slik at jeg kan trenge inn i henne.
«Å, herregud,» utbryter hun på nytt, som om det er det
eneste hun er i stand til å si. Jeg kikker ned og ser
de myke kjønnsleppene hennes omkranse det oppsvulmede
skaftet på kuken min. Hun er trang, tenker jeg;
trangere enn Irene, hvorpå et sting av dårlig
samvittighet farer gjennom meg, som jeg så
undertrykker ved å støte enda hardere inn i Randi.
«Herregud,» tenker jeg – når sant skal sies, så er jeg
ikke i stand til å hverken si eller tenke stort annet,
jeg heller.
Hun blir usikker når jeg tar tak i den ene hånden
hennes og fører den ned mellom bena hennes. «Kom for
meg,» sier jeg og håper at det skal forklare hva jeg
tenker på. «Kom for meg,» gjentar jeg i det øynene
våre møtes, for det som må være første gang siden
begjæret oss imellom tok fullstendig overhånd.
Nølende lar hun fingrene på den ene hånden kjærtegne
seg selv, slik jeg antar hun kjærtegner seg selv når
hun er alene. Jeg merker musklene i underlivet hennes
stramme seg rundt kuken min, og munnen hennes åpner
seg halvveis i det bevegelsene hun gjør med hånden
øker i intensitet. Akkurat i det jeg tror hun er i
ferd med å komme, stopper hun. «Jeg klarer ikke,»
hvisker hun.
Fingrene hennes glinser i hennes egne safter, og en
innskytelse får meg til å ta dem i munnen. Hun løfter
armen og lar meg villig få slikke fingrene hennes rene
for de kåte saftene hun har smurt dem inn i, mens jeg
lar kuken min trenge så langt inn i henne som den
komme. «Åå, utbryter hun og får med ett et uttrykk i
ansiktet som gir meg inntrykk av at nytelse er blitt
erstattet med smerte, om enn bare for et lite
øyeblikk. «For langt inn?» spør jeg bekymret, hvorpå
hun rister benektende på hodet slik at speilet hun
lener seg tilbake på vaier faretruende på veggen.
«Bare pul meg.»
Underlivene våre begynner å lage klamme klaskelyder
hver gang de møtes, og jeg kjenner at jeg ikke er
langt unna å komme. Diskret lar jeg hånden, som ikke
er opptatt med å holde trusen hennes til side, finne
veien ned mellom bena hennes, hvor hennes egne fingre
var opptatt med å kjærtegne seg selv for ikke lenge
siden. Forsiktig begynner jeg å massere klitten
hennes, men blir avbrutt av en av hendene hennes som
er nede og henter min opp igjen. «Bare pul meg,» sier
hun igjen, og denne gangen er det jeg som blir litt
usikker.
I det kuken min svulmer opp det lille, ekstra hakket
før jeg kommer, stønner hun høyt – høyere enn jeg gjør
når den tjukke, hvite sæden min blir slynget ut av det
pulserende kukhodet og orgasmen raser gjennom kroppen
min – ja, nesten så høyt at en skulle tro at min
utløsning skulle være hennes egen. I sekundene som
følger melker hun meg tom mens kuken min sakte blir
slappere i hånden hennes, og orgasmen gjør bena mine
så svake at jeg føler at jeg må sette meg på sengen
bak meg for ikke å falle ned på kne framfor henne.
Hun blir sittende på kommoden. Det er ikke meg hun ser
på selv om hun kikker rett framfor seg. Sæden min er i
ferd med å kjølne mot magen hennes, og strikken i
trusen hennes later til å ha fått hard medfart av meg.
De samme tankene hjemsøker oss begge til vi hører
knitring under bildekk i oppkjørselen, og vi blir nødt
til å gå hver til vårt.
