Prolog: Alle er vi stjernestøv, stjernestøv med et begjær om å bli elsket, bli hedret, blir knullet, dominert eller annet. Denne som alt annet er en del av et større meningsløst ingenting, og bør sees i samenheng med tidligere verker av nevnte sjel: Stille_Vann
Dette er en erotisk fortelling. Og som sådan vil den inneholde lidenskap, og begjær.
Faktisk vil jeg begynne med en kort skildring av Emma. Den kommer til å være veldig kort nettopp fordi det bare er en introduksjon, og har tilsynelatende ikke spesielt mye med resten av fortellingen å gjøre.
NÅR vi kommer inn i denne fiktive verdenen lukker Emma øynene. Ikke på grunn av oss, nei, ta de med ro, vi er helt usynelige. Emma lukker øynene, og stønner svakt. Hun nyter følelsen av å ha en stor kuk opp i anus. Hun strammer ringmusklene og nyter å kjenne konsistensen på en stor deilig pikk. Enda gjør den ikke noe, den bare fyller henne opp. Som et rovdyr som er i ferd med å våkne opp fra en lang dvale pulserer den med jevne mellomrom. Hver gang den gjør dette går det gysninger igjennom Emma. Emma og Peter er på sommerhytta. Emma ligger foroverbøyd over kjøkkenbordet. Hendene hennes er bundet, og Peter er et rovdyr som er i ferd med å våkne til live langt inne i henne. En frisk sommerbris stryker forbi og rasler i epletrærne. Kjøkkendøra er åpen, og Emma kjenner lukten av saltvann, hun lukker øynene og stønner. Hun blir knullet med dovene, bestemte støt som fyller henne helt opp.
Emma og Peter liker å tilbringe noen deilige sommeruker på den lille sørlandshytta, kanskje ikke så rart. Emma og Peter er kåte, de er villige, og de har hverandre.
EMILIE sitter under epletreet i klosterhagen. Noen sjøluft er det ikke å snakke om. Himmelen er delvis dekket av store soppformede skyer, som driver sakte fobi. Store deler av klosterhagen er fylt opp av forskjellige frukttrær. Under noen av dem er det satt ut små benker, det er på en av disse Emilie denne dagen sitter og funderer. Emilie er fra naturens side utstyrt med brune lokker som hun hver morgen pent prøver og feste i en knute i nakken. Brune øyne, med lange mørke vipper og en veldig bred munn. Hun er en fryd for øye når hun smiler, noe hun gjør veldig spontant. Emilie har ikke hatt sex. Emilie har fått høre at hun heller ikke skal ha det.
jomfru, jomfru,
kom skal du få ride på han martin martin.
Obla di obla da.
Kom kom skal jeg deg i pompen ta, obla da.
Ikke si ah, ikke si åh.
Hvem rir han martin nå?!
Dette var skriblet på innsiden av bokbindet som var på boken Eimilie satt og leste. Hun gjorde noen forsøk på å lage seg noen klare bilder i hode, men det var elementer i teksten som Emilie rett og slett var ute av stand til å forvandle til mentale bilder. Frustrert bladde hun vidre.
Dere kan se det for dere. Sola er på vei ned, det er sensommer, og det har såvidt begynt å bli litt kjølig om kveldene. Emilie går med boken i hendene, kjortelen hennes lager svisj svisj lyder. Håret hennes er allerede på villspor, og lokker har løsrevet seg fra knuten i nakken og dingler frem og tilbake når hun går. De fleste av de eldre nonnene har allerede begynt å gjøre seg klare for kvelden. Emilie er glad, hun liker sensommeren best av alle årets fasetter. Den kommer smygende, men plutselig en dag er den der, en friskhet i lufta som sommerens klamme hånd har hold på avstand. Men nå er den kommet, og mer skal ikke til for at Emilie skal bli i riktig så godt humør. Hun forter seg bortover gangene, veldig klar over at hun allerede burde ha levert boka for en halvtime siden og kommet seg til sitt lille rom i vestfløyen. Men tiden gikk så fort der hun satt i klosterhagen, og alle kan jo glemme tiden fra tid til annen sa hun til seg selv.
Klosterbiblioteket lå i skygger. Dets høye tak hvelvet seg opp mot himmelen, små glugger oppunder takmønet slapp inn dagens siste solstråler. Luften her inne var tung, og virket full av støv. Det var ikke så mange av nonnene som benyttet seg av dette gamle biblioteket lenger. Alle hadde de sin bibel i nattbordskuffen.
Forsiktig lirket hun boken hun hadde lånt tilbake i bokhylla hvor hun tidligere på dagen hadde hentet den.
På veg ut la hun merke til solyset som kom sigende inn gjennom gluggene oppunder mønet, hvordan det lyste opp støv, og fikk det til å se ut som lyset gikk i saktefilm. Hun fulgte lyskjeglen og la med forundring merke til at den lyste opp en liten nisje som var hugd inn i den solide murveggen. Den var finurlig dekorert, og der lå det et sammenrullet pergament. (Det Emilie ikke visste var at i det hun lot nyskjerringheten ta overhånd og gikk bort og tok opp pergamentet gikk det kalde guffs gjennom mange av hennes usynlige tilskuere. Det var som de med ett kjente sin egen nemesiss stå urølig bak dem og puste dem med kald pust i nakken.)
Forsiktig rullet hun ut pergamentet. Det var skrevet setninger på det. Lavt leste hun de for seg selv.
«Jeg kler natten på. Jeg slipper den inn, og blander den med min sjel. Stjernehimmelen, og alle jordens bølger som i natten sakte slår mot land under en eldgammel måne. Jeg puster ut og jeg er fri.»
Det var som et voldsomt dejavu nesten tok pusten fra henne og dyttet henne over ende. Fortumlet lot hun pergamentet falle til bakken, og styrtet ut av biblioteket og ut i den kjølige sommernatten. En ravn fløy opp fra et tre i det hun kom ut og hun skvatt, hikstet og begynte å løpe alt hva hun maktet mot vestfløyen og sitt kjente kjære lille rom. Hun kunne høre ravnen skråle mot månen i det hun løp, og tårer presset seg frem, men hun visste ikke hvorfor.
Hun rundet hjørnet, fomlet med nøkklene før hun åpnet døra til rommet sitt hev seg inn og slengte døra igjen. Vel inne stoppet hun opp for å få tilbake pusten.
En mørk tørr stemme talte til henne. Hun tittet forskremt opp, og så i hjørnet av rommet, i skyggene stod det en mann. Svart bustete hår omkranset et anskit delvis skjult bak en uvanlig høy krave. To gnistrende blå øyne lyste mot henne.
Emilie var 19 år, hun var nonne, og hun hadde fått høre at hun aldri skulle ha sex. Hun ble ikke eldre, og mange historier om hva som hendte den søte nonnen med de fine brune lokkene var å høre på landsbyen i årevis. Den mest hardnakkede av disse historiene som brautende sjømenn usjelvisk lovet var den sanne historien lyder som følger:
Djevelen selv skal ha besøkt Emilie den sjebnesvangre sensommer natten. Rød som ilden selv skal han ha vært. Djevelen skal angivelig ha hatt et lem på størrelse med en fullvoksen hest, og glødene hett skal det ha vært å ta på. Den delen sjømennene alltid tok seg god flid med å fortelle var hvordan han skal ha tvunget den unge nonnen ned på kne og der i kirkens kloster forgrept seg på henne. Hylene hennes når han trengte inn i hennes jomfruelige rompehull skal ha vært hjerteskjærende.
LUKTEN av sjøluft. Emma stønner hardt. Peter presser kuken helt inn i henne. Hun kjenner hvordan han like før han kommer blir om mulig enda hardere en hva han allerede er. Hun klemmer godt rundt ham og bruker musklene til å massere hans bankende lem. Villdyret raser, og Emma klynker i det en altomslukende orgasme rir henne.
Jeg er Ravn som synger natten inn.
Og noen hevder faktisk at det på et gammelt forlatt kloster kan sees i sene nattetimer et så sensuelt vesen at forbipasserende menn har mistet fornuften. De fabulerer om et ansikt så leende, med brune lokker, og en munn så ah.. så åh.. obla da synger de, og blir aldri igjen hvem de var.
