Regnet pøste ned på frontruta, og Suzannah måtte skru vindusviskerne på raskeste nivå. Forgjeves. Det rant bekker allerede etter en halv runde. Hun var glad for gatelysene som lyste opp den mørke gata…
De hadde kranglet igjen, hun og John. Hadde bare kastet ett blikk på det værbitte ansiktet hans og konstaterte at han hadde drukket. Suzannah hadde begynt å høre på de samme argumentene denne gangen også, hadde kjent sinnet og fortvilelsen vokse og vokse til hun ikke greide mer, og satte i ett skrik. Etterfulgt av de samme forbannelsene hun hadde gjort så mange ganger før. John bare lo av henne. Istedet for å løpe opp på rommet som hun pleide, hadde hun tatt bilnøklene, smilte triumferende mot de blå øynene som nå var grav alvorlige og spørrende, og gått ut døra. Idet hun gikk mot den blå Volvoen, hørte hun ham fra huset: «Suzy! Ikke gå! Jeg skal skjerpe meg. UNNSKYLD! KOM TILBAKE! Suzy!» Men denne gangen bare kjørte hun. Til et sted hun ikke visste hvor var. Lite visste hun om at denne kalde oktoberkvelden kom til å forandre alt…
Hun smilte vemodig mens hun svingte inn på en ny vei, fremdeles uten mål og mening. Hun var 25 år, hadde en flott jobb hun trivdes i, hun var vakker. Hun hadde alt… En rik og pen mann. Joda, den ytre fasaden var det ikke noe galt med, men etter 2 aborter på 3 år, mer og mer jobb på begge, mindre tid til hverandre.. Det hadde tært enormt på ekteskapet. Hun kunne ikke huske sist de hadde vært sammen på ordentlig.
Med ett ble Suzannah revet ut av tankeflommen. Det sto en skikkelse i veikanten, han brukte jakken som et slags tak over den krumbøyde kroppen. Da hun stoppet og rullet ned vinduet, sa hun rett inn i ansiktet på en mann som best kunne beskrives som en gud. Beksvart hår som omkranset et solbrunt ansikt, fyldige lepper og brune stikkende øyne. Uten ett ord åpnet hun døren og så den muskuløse, spenstige kroppen hoppe inn. Etter å ha ristet det nakkelange håret og kastet den søkkvåte jakka bak i baksetet, så han på Suzannah. Hun måtte ta seg selv i å puste tungt, men hun så i øynene hans at han tenkte det samme. Begge ville bare ha hverandre der og da…. Rundt munnen hans lekte et smil. Så spurte han dristig «nærmeste motell»? Merkelig nok ble hun ikke overrumplet eller sint, hun nikket stumt, men smilende. En slik følelse hadde hun ikke kjent på mange år, en følelse man får like før man gjør noe hemmelig, vilt og så deilig ulovlig…
De fant et motell, «Seaside In». Et sted Suzannah kjente så altfor godt. Hun hadde vært ganske «vill» før hun møtte John, og på «Seaside» hadde hun vært nesten hver helg. Nå var det vel 5-6 år siden sist, men hun kunne huske det som det var i går. Og denne ene natten skulle bli den beste hun noensinne skulle få
oppleve. Hun spurte ikke hva han het, likte å forestille seg ham som en Rick. De greide så vidt å holde maska til de kom inn på det sjøblå rommet. Det hadde sluttet å regne, og en tynn stråle måneskinn brøt seg igjennom skylaget og lyste opp rommet der to mennesker var i full gang med å kle av hverandre uten at leppene deres forlot hverandres kropper. Sammen utforsket de hverandre, sakte og intenst om hverandre. Hver gang han kom inn i henne, var det som en eksplosjon i henne, og hun skrek av velvære. De gangene han ikke var inne i henne, kjærtegnet og utforsket de hverandres kropper, fant noe nytt hver eneste gang. Han tok henne til Paradiset hele natten, de kunne ikke få nok av hverandre. Suzannah våknet av sola som varmet. Ved siden av henne lå Rick. Selv om han sov, kunne hun se at musklene jobbet under den solbrune huden.
Stille sto hun opp, fant en lapp, og skrev: «Vi fikk det vi trengte, begge to. For første gang har jeg vært i paradis, og det var med deg. Jeg ber deg kjære, ikke prøv å finn meg. Bare ikke glem meg. Du vil alltid være i mitt hjerte, la meg få være i ditt. Din S». Hun la det på puten, kysset ham ømt før hun kledde på seg og gikk.
På veien hjem følte hun en tilfredshet og ro hun aldri hadde kjent før. Alt virket forandret, til og med John virket forandret. De neste månedene ble veldig rare. Både hun og John kuttet ned på jobbene sine slik at de fikk mer tid til hverandre. Og da Suzannah en desemberdag forkynte at hun var gravid, var alt fullkomment. For John. Suzannah kunne jo ikke ødelegge alt ved å si at det ikke var hans barn. Han hadde sluttet helt å drikke. Etter natten med Rick hadde hun vært hos legen for å få p-piller, men legen hadde smilende ristet på hodet, og sagt at «Nei, jenta mi, det er for sent. Du er jo allerede på vei, du!» I slutten av juli fødte Suzannah en gutt med beksvart hår og brune øyne. Visst begynte folk å lure, men da de så hvor lykkelige hun og John var nå, slo de de onde tankene fra seg og slo seg til ro.
Lille Ritchie var 3 år, og Suzannah og John bestemte seg for å kjøre en tur i sommerværet. Sola stekte og de lo av en dum vits på radioen. De måtte stoppe å
fylle bensin, og da John gikk inn for å betale, kom en mørk mann mot bilen der Suzannah satt med Ritchie på fanget. Han stoppet ved døren hennes. Hun så opp, og stivnet. Det var Rick! Men de brune øynene hans var som naglet til Ritchie, som så like forhekset opp i øynene til faren. Suzannah nesten hvisket opp i gudeansiktet: «Hei» Rick våknet og så på henne. Uforstående. Han hvisket: «Er han min? Hvorfor sa du ikke noe? Jeg ville ha hjulpet…» Øynene hans ble fylt med tårer som begynte å renne nedover kinnene hans. Suzannah gikk ut av bilen, la armene rundt ham. «Ja,» hvisket hun, «han er din. Ville ikke si noe fordi jeg er lykkelig nå. Men du, jeg lover deg at ingenting vil noensinne måle seg med den natten på «Seaside». Kommer aldri til å glemme deg… Gå nå»!
Og han gikk idet John satte seg inn i bilen igjen. Ga henne en Cola og sjokolade. «Hvem var det»? spurte han. Hun svarte at det var en gammel venn. «Han var jo en kopi av Ritchie! Tilfeldig»? spurte han med et lurt smil.
