En gang han allerede var omtåket av sin egen opphisselse fikk han det for seg at han skulle fotografere seg selv mens han onanerte. Han tok bilder av kroppen sin naken, i atletiske positurer han egentlig ikke hadde fysikk til. Fingrene sine, ansiktet mens han holdt på, sin egen penis slapp, og stiv, alt dette fotograferte han. Men der stoppet han. Mer av seg selv ville han ikke dokumentere, ikke en gang for seg selv.
Og etterpå, etter utløsningen som han måtte innrømme ble kraftigere av spenningen, angret han på at han hadde dokumentert såpass. Nå var det bare flaut å tenke på. Og hvordan skulle han få fremkalt filmen? Han kunne se for seg uttrykket på jenta i fotobutikken oppi gata når hun sjekket bildene og fikk se… det! Nei. Men han kastet den ikke.
Han hadde aldri hatt råd til digitalkamera, eller mørkerom, men syntes fotografi var spennende. Særlig ansikter fascinerte ham. Noen ganger fotograferte han ukjente mennesker gjennom vinduene på kafeer, butikker, kontoret. Andre ganger pleide han å be vennene sine tenke på noe hemmelig. Og så studere nyansene i spente muskler, fremskutte øyenbryn, åpne og lukkede lepper, fraværende blikk; antydninger til smil, sure grimaser, forskrekkede øyne. Det nærmeste han kom å kjenne noen, var når han studerte gråtonene i andres ansikt.
Noen uker ut på høsten fant han en filmrull på stuebordet. Først tenkte han det var litt merkelig, for han mente han nettopp hadde levert den siste han tok, men så kom han på at han hadde latt en annen film ligge og slenge, en hvor han var naken, kåt, og avslørt. Han bannet høyt, og tenkte først på å løpe til fotobutikken og be om å få den tilbake, men da ville jenta som pleide å stå bak disken kanskje lure på grunnen.
Hun hadde et ansikt han hadde lyst til å ta bilde av en gang. Øyenbrynene var svarte og tykke, og hun hadde ringer i ansiktet, høyre øyenbryn, underleppa, flere i hvert øre. Sola ville fått henne til å funkle, kanskje glitre, tenkte hans noen ganger. En blits ville få henne til å skinne skarpt. Håret var kort og stritt.
Men uttrykket i ansiktet hennes var ofte vanskelig å lese. Alvorlig, granskende, ikke direkte uvillig, men heller ikke inviterende, bortsett fra når den ene munnviken en gang i blant leet på seg, som om han var en hemmelighet for henne – eller hennes lille hemmelighet. Det var likevel lett å forestille seg fjeset hennes trukket sammen i avsky. Bøyd over maskineriet, med vantro blikk, dersom hun skulle ta en kikk på bildene han hadde levert inn nå.
Det tok fire dager før han våget seg dit. Heldigvis en annen som stod bak disken akkurat denne, en ekstrahjelp med som bare pleide å ekspedere. Han visste det, han var her såpass ofte. Det gjorde alt sammen verre. Men han pustet ut, betalte, og skyndte seg hjem for å se om det hadde vært den riktige filmen, eller den gale, som hadde blitt fremkalt. Men det så ikke ut til å være noen av delene.
Det første bildet han tok opp var… brystet til en kvinne. Fotografert fra siden. Det var på størrelse med en stor appelsin, rundt og delikat. Brystvorten var rosa, og pekte så vidt nedover. I stedet for å legge bildene tilbake i mappa, det var tydeligvis skjedd en feil, bladde han videre til neste. En navle, med en ring i. Festet til ringen var en hodeskalle av metall. En trusekant under, et par hår stakk ut. Det tredje bildet viste en trekant av tykt hår, svart som en underetasje – samlede ben, den samme navleringen. På det fjerde var bena spredd.
På dette tidspunktet prøvde han å stoppe seg selv, slutte å bla, dette var ikke hans bilder! De var neppe ment for å bli sett, og hvis noen hadde fått nakenbilder av ham… noe det var en viss fare for, siden det tydeligvis hadde skjedd en sammenblanding… han stoppet opp igjen. I så fall ville det ikke vært så farlig, om bare de som satt der slik han gjorde likte det de så. Det klarte han ikke helt å forestille seg. Men han likte det han så selv.
To tunge, brune kjønnslepper lå inntil hverandre på fotografiet han holdt i hendene. Det var så vidt mulig å skimte konturene av anatomien innenfor. Inngangen til et annet menneske! Han svelget, og bladde om.
De neste bildene var en hals og en hake, lent tilbake. En dråpe av svette rant ned mot brystet. En hånd som holdt et bryst. En liggende kropp, fotografert fra hodet, med den ledige hånden mellom bena. Flere antydninger, men ingen detaljer, og ingen ansikter, ingen uttrykk… før det alle siste bildet.
Det var fotografert på en armlengdes avstand, litt diffust som om det var tatt med skjelven hånd. Øynene var vid åpne og vanskelige å lese. Et skrik så ut til å være på vei ut av det. Det kunne vært omslaget på en skrekkfilm hvis ikke kurvene rundt munnen hadde virket tørste. Grådige. Det kunne vært omslaget på en pornofilm hvis ikke utrykket hadde virket ekte. Ansiktet tilhørte jenta i fotobutikken.
Han kjente sin egen pust og sin egen ereksjon – til nå hadde han bare vært oppmerksom på bildene. Først litt i villrede la han fra seg bunken, og satte seg i lenestolen. Det gikk opp for ham at det var for lite tilfeldig til å være en ren sammenblanding, selv om noe annet var vanskelig å forestille seg.
Jenta, det anstrengte ansiktet – han plukket opp bildet igjen – det var kanskje rettet direkte til ham? Snart hadde han dratt buksa ned på knærne og var i gang med å onanere, hektisk og omtåket. Nesten som en ettertanke hentet han kameraet og kledde ordentlig av seg.
Bildene han tok var ikke så utførlige, mer rett på sak, og han visste ikke hvor mange det ville bli noe av, det var vanskelig å være stø på hånden. Ansiktet til jenta så ut til å møte blikket hans, være tilstede i stua hans. Han klarte kanskje å knipse selve utløsningen, han var ikke sikker.
Det dunket i hodet hans, svetten hadde brutt ut over hele kroppen, og han var slapp; han hadde sølt utover gulvet. I dusjen tenkte han at han aldri kom til å levere de nye bildene han hadde tatt. En gang fikk være nok! Om det likevel skulle ha vært en misforståelse (og det var slett ikke usannsynlig, tenkte han nå som han ikke var kåt) ville det være å gå langt over… en hvilken strek som helst. En uke senere leverte han filmen.
Denne gangen var ekstrahjelpen borte. Jenta tok selv i mot, og leverte selv tilbake bildene når de var ferdige, noen dager etter. Han gransket ansiktet hennes etter tegn på bebreidelse eller overbærenhet eller noe annet som kunne gjøre ham flau. Det eneste tegnet hun ga var at hun holdt igjen mappa, når han skulle ta den. Ertende? Han måtte nappe den ut av hendene på henne, det gjorde det vanskelig å virke diskret
Hun hevet den ene munnviken så vidt, og sa ha det bra. (Men etter at han hadde gått gikk hun inn på bakrommet og strøk seg over panna, plutselig varm som en ovn. Eller en dampkjele, så tungt som hun pustet, som om rommet var tett av damp. Alt dette var, selvsagt, ting han ikke visste noe om på dette tidspunktet.)
Det var åpenbart at det foregikk en kommunikasjon mellom dem, ikke bare tilfeldigheter og forvekslinger. På det første bildet han fikk se satt hun foran et speil. Med skjørt, uten truse. Det syntes så vidt. Ved siden av henne kunne man se et fotografi på sengekanten, en erigert penis, og noe gråhvitt i lufta; ejakulasjonsbildet hadde vært vellykket likevel. «Takk for sist,» fikk det ham til å tenke.
På det andre bildet hadde hun stukket kameraet opp under skjørtet og brukt blits. Han så ikke så mye mer av den grunn, konturene av henne var nesten druknet i lys i stedet for nesten skjult av mørke. Men det var noen litt andre konturer. På bilde nummer tre satt hun foran speilet igjen, med den ene hånden langt innenfor skjørtekanten og lukkede øyne. På det fjerde var hun naken, i helfigur. De fem neste var nærbilder, hun måtte ha satt seg foran linsa og spredd bena. Det var hud og hår, tynn rosa og skrukkete mørkere hud.
Hun pakket seg ut, viste beskjedent frem. På det neste bildet igjen hadde hun en finger inni seg, deretter to. Et bilde i helfigur, foran speilet, med kameraet liggende ved siden av; en hånd mellom bena, en på brystet. Et par bilder hun stod med ryggen til, først oppreist, og så bøyd fremover. Hun minnet ham om en veldig stor, hårete valnøtt, eller kanskje kokosnøtt, og han tenkte, «saftig.»
Det siste bildet viste ansiktet hennes igjen, slett ikke uttrykksløst nå. Det så ut som hun hadde vært på en lang joggetur. Hun var rød, svett, virket sliten, men hadde skyggen av å være mett.
Han så på bildene mange ganger, onanerte til flere av dem, veide frem og tilbake, og bestemte seg for å lage en invitasjon. Det ville være – igjen – en strek å gå over. Men det var opp til henne om hun ville takk ja.
I stedet for å ta flere bilder av seg selv, tok han med fotografiapparatet ut. Han fotograferte først et skilt med navnet på gata han bodde i. Etterpå tok han bilde av husnummeret sitt, hånden sin i det han gjemte reservenøklene på et sted hun kunne finne, inngangsdøren hans med navneskilt, og til slutt en almanakk som var åpnet på bestemt dag i oktober, og hvor han hadde skrevet klokkeslettet 20.00 med store bokstaver.
Han tok flere bilder av hvert motiv for sikkerhets skyld, og brukte opp resten av filmen på å fotografere trær og biler. Dette burde være nok informasjon, dersom hun ville. (Det var hun imidlertid ikke helt sikker på da hun stod med invitasjonen i hånda – noe han nok en gang ikke kunne vite, men levende hadde forestilt seg allerede da han tok bilde av det første gateskiltet.)
Den dagen klokka sju tok han en lang dusj. Klokka halv åtte begynte han å si til seg selv at hun sikkert ikke ville komme. Ti på åtte stirret han opp i soveromstaket, naken og erekt. Kvart over åtte var hun der ikke. Han var nesten ikke skuffet, og dessuten en smule lettet. Han ordnet seg en rask utløsning, kledde på seg og gikk ut på stua. Kvart på ni var han konsentrert om et TV-program.
Han hørte ikke at hun låste seg stille inn i leiligheten hans og tok av seg yttertøyet. Ti på ni for han sammen i stolen. Han hadde plutselig fått øye på henne i døråpningen inn til stua. Da hadde hun stått der et minutts tid. Hun hadde på seg dongeribukse, og en hvit skjorte, ingenting under. Den var kneppet opp og hang over skuldrene. Han kunne se litt av brystet, i navlen hadde hun en annen ring enn på bildene, en med et hjerte på, men hun nølte med å gå over terskelen.
«Jeg ombestemte meg,» sa hun, veldig lavt. Ansiktet hennes var helt blankt. Han lurte på hva han skulle gjøre nå. Gå bort til henne, ta på henne? For en time siden hadde han vært forberedt, men nå følte han seg bare dum. Fordi han nesten måtte gjøre et eller annet, satte han den ene foten på gulvet. Hun ristet på hodet. «Hvis du reiser deg fra den stolen, går jeg igjen.»
Ja vel. Egentlig fornøyd med det.
Hun gikk over dørterskelen og stakk hånden inn under skjorta, kjente på sitt eget bryst. Øynene var lukket, og fremdeles blanke for uttrykk; det var umulig å si hva hun følte. Det var umulig å si hva han følte selv, men han var glad for å få sitte. På avstand. TV-programmet fortsatte å bråke i bakgrunnen. Kroppen hennes duvet som en bølge. Som når to bølger kolliderer, og skummet står i hver sin retning. Hun strøk langsomt og demonstrativt over seg selv.
Var det egentlig opphissende for noen av dem? Kjente hun i det hele tatt sine egne fingre utenpå den tykke dongeribuksa, når de bare så vidt streifet mellom bena hennes? Slikket hun seg rundt munnen for å se kåt ut, eller fordi hun var det? Uleselig!
Snart mistet hun tålmodigheten og kneppet opp buksa, og nølte en stund, men fikk hånden på plass. Hun beveget pekefingeren litt. Hun tok den ut igjen, dro buksa litt lengre ned men lot trusa være på. Halvhjertet stakk hun hånden tilbake og begynte å gni.
Nå fikk ansiktet hennes uttrykk, flere på en gang: Åpne øyne som sa angst, underleppe som sa forskrekkelse, overleppa ymtet frempå om avsky. Men tunga krøllet seg. Det ble tydelig for mye. Hun tok en pause. Neste gang slapp hun ut et hikst som hun prøvde å svelge igjen, og på forsøket deretter kom buksa i veien. Det kom heller ikke mye respons fra lenestolen. Fotografen vår var like lite tilpass.
Til slutt ga hun opp. Hun dro på seg buksa mens hun skulte ut i rommet i raseri over seg selv, og begynte å kneppe sammen den løse skjorta, men hun sto stille, som om hun ventet på at mannen skulle redde henne. Det gjorde han på en måte. Han spurte om hun ville ha et glass vin.
Med klærne på hadde ingen av dem noe i mot å sitte ved samme bord. Nå var fjernsynet skrudd av, og vinglassene allerede tomme. Hun hadde tårer i øynene. Han ville stryke på ryggen hennes, men nei. «Vil du ha mer?»
«Ja takk!»
Han sukket. Hun tiltrakk ham fortsatt. Og han husket bildene av henne. Foran kameraet hadde ikke mye holdt henne tilbake. Å være i samme rom – ble nesten for sterkt for ham også. Han forstod henne godt. «Jeg tror jeg forstår deg!»
«Gjør du? Jeg hadde lyst. Det funker bare ikke. Jeg blir sint på meg selv!» Det demonstrerte hun: Hun satte fra seg glasset med et bang. Det skvalpet vin helt opp til kanten.
«Du er…» han leste det, ganske plutselig, i blikket hennes… «… sint… på meg også?»
«Ja! Nei! Kanskje det… Jeg ble kanskje litt sur da du kom med invitasjonen. Det var så enkelt da det bare var bilder. Det…» Hun nølte, lette etter det. «Det er noe annet å gi bort bilder av seg selv, enn å gi bort seg selv.
Tankene hans gikk til hvordan ansiktet hennes kunne ha sett ut i det hun åpnet den siste konvolutten, og han forestilte seg den verste forurettelse, indignasjon, og derfor hadde han nesten ikke gjort det. Men han hadde gjort det. Og hun hadde ikke blitt mer indignert enn at hun dukket opp. Men hun var sint nå, eller fortvilet, ansiktet hennes var i hvert fall fordreid, på grunn av ham. Han skulle ikke gjort det. Han skulle absolutt ikke gjort det.
«Jeg angrer egentlig ikke på at jeg gjorde det!» Han hørte noe hardt i stemmen sin.
«Det mente jeg ikke heller…»
«Men du har rett. Det er en forskjell, når det ikke bare er bilder.»
Noe… tødde, i blikket hennes da. At de likevel hadde noe å snakke om.
«Men ikke misforstå,» la han plutselig til. «Bildene var fantastiske. Selv i stillbilder er du så levende!»
«Takk,» sa hun, som om det kom fra et dyp.
Hun så opp og møtte blikket hennes. «Kan jeg få ombestemme meg igjen?»
Han rakk ikke å svare, og det var godt, for han ville kanskje bedt henne la være. Hun tømte vinglasset og reiste seg. Brått, som om det som hadde falt fra henne skulle fange henne igjen. Hun gikk bort til veggen, og kledde helt av seg. Han sendte henne et bekymret blikk, men akkurat nå var det ingenting å bekymre seg for.
Hånden hennes gikk rett på sak, rett ned mellom bena, og munnen hans hang åpen, ikke i overraskelse, men åndeløst. Blikket var ikke festet på hånden eller håret, men på øynene, som fortsatt glimret.
Han begynte også å kle av seg, og hun nikket ivrig, det ville hun se. Da fikk han fart på seg. Snart holdt han hardt rundt seg selv, og kjente grepet på to måter: Glovarmt og hardt mot håndflaten, og det stramme presset som drev opphisselsen ut av ham, og pumpet den tilbake inn i kroppen hans. Han så at hun stirret, både anstrengt og glupsk. Hjertet som satt fast i navlen hennes hoppet opp og ned, som en ball.
Med flere meter mellom seg, men konsentrert om hverandre, arbeidet de i stillhet. Hun bøyde seg bakover mot veggen og knuget seg selv mellom bena, aggressivt, med begge hender, han så mest på ansiktet hennes.
Leppene krøllet seg innover, og hun pustet gjennom munnen og nesa samtidig. Blikket var frosset. Bortsett fra sin egen kropp var hånden hans og det stive han holdt i alt hun var oppmerksom på. Han på sin side onanerte nesten bedagelig. Men han gjorde det for henne, og det var det hun fikk se. Han smilte til henne.
Etter bare noen minutter i stillhet så han hele kroppen hennes knyte seg. Hun bøyde seg fremover og freste litt, og ble stående, stiv og innadvendt. Magen hennes rykket til, en, to, og tre ganger. Armene hennes falt ned langs siden. Hun dirret, og hadde tårer i øynene. Visste kanskje ikke helt hvor hun var.
Han dro på seg buksa og reiste seg. Nå lot han seg selv være… og hun rygget ikke tilbake. Endelig kunne han legge hånden der han aller helst ville. Og det gjorde han:
Han kjente på de stive, små hårene bak i nakken hennes, og på den magre ryggen.
Det han hadde fått – noe annet enn et bilde – hang over ham med en tyngde, men det gjorde ham også lett. Jenta fra fotobutikken holdt seg godt fast i ham. De gled ned på gulvet, og ble sittende svette, og skjelvne.
Omtåket, men ikke bare av opphisselse, tenkte han at de ville blitt et vakkert bilde. Det var noen sekunder siden han begynte å bli kjent med henne, så det var for tidlig å tenke på om de kunne bli en vakker virkelighet.
