Emil og hans kone

   En av mine venner, en tidligere kollega, døde plutselig under en utenlandsreise en tid tilbake. Hans legeme ble brakt til Oslo for en normal begravelsesseremoni. Jeg var selv på reise og ikke tilstede, men hadde fått sendt blomster hjem til Inge.  Emil og jeg hadde på mange år bare truffet hverandre i møter og på messer og Inge hadde jeg slett ikke sett på lange tider.  Vi var, sånn sett, ikke omgangsvenner.
     Men Inge ringte altså en kveld og spurte om vi hadde tid til at komme over til kaffe en av dagene. Else var på kongress i Hel-sinki den uken, så jeg syntes at vi kunne vente til den følgende. Våre barn var for øvrig hos sine besteforeldre nå i vinterferien.  Inge foreslo  at siden jeg var alene, kunne jeg vel komme til middag på fredag.  Inge ville så gjerne snakke litt og med middag ble det da tid nok.
     Vi hadde et hyggelig måltid, jeg brakte et par flasker vin med som vertinnegave, til avbenyttelse om fire-fem år. Å ta med vin til dagens måltid er jo noe plebeiere gjør. Inge snakket om Emil og at hun tross alt savnet ham mer end hun hadde trodd  var mulig.  Jeg hadde vel hørt at de hadde planlagt å skilles, sånn i fred og fordragelighet til våren.  Ja, Inge var blitt trett av hans andre kvinner.  Hva svarer man på slikt, nei, jeg hadde ikke hørt.  Og det hadde jeg faktisk ikke, altså noe om skillsmisse. Eskapader hadde jo vært en del av Emils image og de hadde jeg da fått en forståelse av at Inge egentlig hadde godtatt?
     Jeg fikk ikke noe umiddelbart svar på det. Vi snakket lenge om hva og hvordan det var enklest å ordne med de eiendelene hun ikke ville ta med sig når hun solgte huset og flyttet tilbake til hjembyen. Hun fortalte om hvor trist det var at de aldri fikk barn. Hun sa at de hadde diskutert adopsjon da det ble klart at Emil ikke var i stand til at avle noen, tross sin virilitet og sine lyster.
     Dette temaet brakte Inge tilbake til Emils eskapader.  Hun hadde blitt gift med innsikten om at Emil kom til at ligge med andre kvinner men også med den viten at hun fikk sin part, dvs. alt hun hadde behov for.  Hun sa at Emil hadde vært praktfull som elsker, og enda bedre etter at han hadde ligget med andre, knullet og pult på "overtid" eller på reiser.  Han kom hjem, kåt som en tyr, utholdende og smittende glad.
     Inge hadde stilt opp noen «ufravikelige krav» da de ble gift.  Hun ville ikke se en eneste av hans eventuelle kvinner i huset, så han hadde at holde seg vekk fra enhver hun kjente. Hun ville ikke ha noen skandaler og hun ville ikke bli bekjent med noen navn.   Hun ville ikke ha ham til å ta med seg dufter, lukter, souvenirer av noe slag fra sine kvinner hjem til henne, så Emil fikk sørge for den nødvendige renselsen før han kom hjem.
     Selv om de nå hadde vært gift i en årrekke med dette som bakgrunn, hadde hun aldri hatt grunn til å være utilfreds med mannen sin.  Tvertimot, Emil hadde holdt løftene sine.  Inntil et par måneder før han døde.  Da hadde han under, eller rettere etter, en bedre middag der hjemme "forgått seg".
     De hadde vært 11-12 par, så det var virkelig et større selskap.  De hadde en hyggelig aften, hadde danset og alle hadde moret seg. Inntil hun «påtraff» verten og en av damene i en dyp clinch inne på deres felles soveværelse.  Hun kunne ha tolerert kysset  og kanskje også stedet. Men  ikke at hans bukser lå om benene og om ikke Emils kjønn, så hans ene hånd så ut til å ligge trykt inne i gjestens fitte.  Der var grensen nådd. Hun hadde ikke sagt noe eller kommentert noe før neste dag.
     Emil var "fryktelig lei seg", men Inge hadde insistert på at hans løfte var et løfte. Og at hun ikke ville ha ham i sin seng fra nå av.  Men at han kunne bli boende om han ønsket.   Og hun hadde fortsatt med at hun forutsatte at han lå med henne hvilken som helst dag hun hadde lyst på å knulles, men da på gjesteværelset. Noe initiativ fra Emil ville hun ha seg frabedt.  Dette tålte ikke Emil å høre, så han flyttet straks det var praktisk mulig.  Over telefon ble de enige om at søke skilsmisse til påske.  Og hun hadde faktisk ikke sett Emil siden han forlot huset i begynnelsen av desember til kisten kom hjem til Norge og da ønsket hun heller ikke å se ham. 
     Annet enn i graven.
     Men nå, en måned etter hans død, savnet hun Emil inderlig.  Hun savnet hans omsorg, hans vesen, hans kjærlighet og hans virilitet. Om jeg kunne forstå det?  Hun undret seg på om Emils elskerinner savnet ham like mye.  Jeg måtte rense halsen litt før jeg forsøkte å svare. Og det gjorde jeg med et nytt glass av den fortreffelige årgangscognacen huset bød på.
     Jeg sa, som sant var, at jeg aldri hadde fått noe som helst inntrykk av at Emil holdt elskerinner eller misbrukte kontorets kvinner.  At han mig bekjent heller aldri plukket opp gatepiker eller gikk på bordeller for behandling.  At han derimot hadde hatt meget korte "affærer" med kvinner han traff i forbindelse med arbeidet, det både trodde og visste jeg.  Men de var nok langt færre end hans image skulle tilsi.  Jeg sa at mitt inntrykk var at damene følte eller visste at Emil kun brukte dem til opp-varming før han skulle hjem til Inge. Med unntakelse av noen få han måtte ha truffet i utlandet i forbindelse med messer, kunne det ikke dreie seg om flere etterfølgende kvelder eller netter.  Utenlands hadde han da heller ikke Inge å komme hjem til.
Jeg hadde nok sagt for mye, for Inge falt i gråt. Hulket "og hadde jeg bare visst".  Jeg satte mig over til henne for at trøste, la en arm rundt skulderen. Hun vendte sig om og gråt videre mot skulderen min, gråt så jeg til slutt kjente tårene trenge gjennom både jakke og skjorte. 
     Hva gjør man i en slik situasjoner? Hva sier man? 
     Jeg fortalte selvsagt fra middagen og resten av min visitt hos Inge til Else da hun på søndag kom fra Helsinki.  Else så mig intenst i øynene og sa at om jeg ikke hadde kjælt med og knullet Inge og gitt henne det hun nu trengte mest til, før jeg gikk hjem, så skuffet jeg Else dypt.  Om hun selv hadde vært tilstede, ville hun ha sørget for at jeg nettopp gjorde det og så gått alene hjem..
     Om Else sa det for at hjelpe mig, vet jeg ikke, men det var jo nettopp slik det hadde foregått.  Så jeg fortalte det hele.  Jeg hadde tørket tårer, jeg hadde kysset min vertinne, lenge, etterhånden varmt og dypt. Jeg hadde holdt om henne, jeg hadde etter en stund tilmed kledd henne naken og lagt Inge til sengs.  Jeg hadde kledd mig selv like naken og lagt mig hos henne.  Stille, rolig, som en varmedunk.  Vår felles varme  hadde etter hvert gått over i et forsiktig, mykt samleie.  Ikke som mellom elskende, men mellom venner.  Lidt senere på natten ble det en ny omgang, nok litt mer intenst. Og før vi gikk ned til en felles frokost på Inges kjøkken, hadde vi knullet for  tredje gang, litt mer som elskende.
     Else falt meg om halsen og sa "takk, for en fin mann jeg har".   Hun erklærte at det nå var henne som sto for tur, og nåde meg om jeg ikke ga hende "en virkelig omgang", nå – med en gang. 
     Else fikk det hun ønsket. Det fikk også jeg.  Etter at vi hadde sovet litt i hverandres armer, kom så en betroelse fra Else. Ikke at hun hadde ligget med en eller flere i Finland. Men hun kjente da Inge godt fra gymnastikken. Og hadde selv foreslått meg som samtalepartner om eiendeler etc. Og hadde regnet med at det kanskje ville gå som det gikk, at jeg brakte Inge til sengs og kanskje trøstet hende på flere måter.  For hun kjente mannen sin.  Og visste at det eventuelt gikk med meg som med Emil, at jeg bare ville bli enda mer kåt på Else etterpå.  Og om jeg hadde skeiet ut og knullet med andre tidligere, så var jeg herved tilgitt. 
     Forresten, sa Else, om jeg lovet ikke å bli hos Inge, måtte jeg da godt knulle med henne flere ganger, som en trøstende venn i nøden, inntil hun flyttet fra byen.  Om behovet var der hos en av oss…   Hun trodde i all beskjedenhet at behovet sikkert ville være Inges.
     Hva gjør man i slik situasjon? Hva sier man? 
     Behovet for et nytt knull med Else meldte seg der og da.  Det var visst svar nok både for Else og for meg.
    
     Jeg må innrømme det.  Inge fikk besøk av meg flere ganger., og det tok lenger tid før hun fikk flyttet enn hun hadde trodd.  Behovet for trøst var vel også større enn Else hadde forutsett.  Men jeg vet at Else ikke hadde noe å klage over av den grunn. Snarere tvert i mot…