En lotusflukt IV

Har vært i Japan en stund, ble nærmest kidnappet hit, tror det fortsatt ikke. Men det er sant. Omstendighetene som sparket meg hit er beskrevet i en slags dagbok på www.erotikknett.no som fikk fellestittelen «En lotusflukt». Sendte den til www.erotikknett.no i mai. Eplekjekt. Men de publiserte den. Og én tittel er like god som en annen på et så sprøtt eventyr. Skriver dagbok, hva annet kan jeg gjøre etter å ha opplevd noe så far out? Møtet i Frognerparken, glohet sex på Grand hotell, nærmest kuppet opp i et fly, og så til Tokyo og et nytt liv? Nytt liv er forresten akkurat ordet. Og jeg har slått voldsomt an som selskapsløve. Dét er også nytt, enda nyere, total ferskvare.

Grrr. Og cue.

*

Først fikk jeg pepper fordi jeg holdt meg innendørs i Tokyo mens Namiko lekte reder. Jeg er jo et fikle-kryp. Gi meg noen datamaskiner og noe som lager elektronisk lyd og du er kvitt meg. Lenge. Men etter noen kranglerunder ble det full innskjerping. Og så hadde vi noen dager hvor jeg fikk se mer av Ginza, wow, Namiko har rett, mitt mellomnavn og etternavn burde være Asosialt Kryp. Nåvel. Hun ble mer fornøyd. Det holder seg fortsatt. Vi har vært på sosiale på restauranter i området og hun har dratt meg til et palass. Problemet er altså meg, jeg er den største stuegrisen nord for Canberra. I Oslo satt jeg også alene foran maskiner, ja ja, ikke på godværsdager. Men ellers. Kan leke med en tøvete sang eller skrive noe eller fikle med video, det er som om jeg vil bli gjenfødt som et lekende barn uten timeplaner og minner fra en stygg barndom. Tikk takk. I hvert fall er det kult at jentegjengen er her ofte nå; Namiko, og så Kyoko, og så Fusako, Akiko, Mamika og Sanako. Pyntelige japanske damer i alderen fram til tretti-og-noe; Alle har en usynlig mann. Jeg gir blaffen. Ganske fort skjønte jeg at japanske menn kjører med stram regi i eget liv, de blir ikke med damene i venninneselskap til Namiko. Eller kanskje de ikke får lov?

Hvem vet.

Min favoritt er Sanako, hun har langt kryss-til-svart hår, hun er regelmessig og slank; Slank og rank og pen. Ja, hun er høy til å være japaner og hun er doktor i kjemi et-eller-annet med olje i. Rik mann, men dét har hele gjengen, hvis de ikke er rike selv. Det er bare Namiko som har en fattig eksotisk fyr fra et land med midnattssol, en fyr som ikke vil arbeide fordi hun har penger. Vel, dét er ikke helt sant, for en liten serie sketsjer på TV med tittelen»Soto Satan og Robo Diotene» ga meg lønn i en periode. Har noen dollar også, mine, litt egne penger. Men fast jobb, sånn i lengden? Jeg, i dette landet? Glem det. Jeg er eksotisk, annerledes eksotisk, et kosedyr fra Nordpolen mellom fire vegger i Japan.

Kveld. De lo og hadde fått nok drinker av Ho Wang. Høy stemning, de var nokså brisne. Alle utenom Namiko, hun var på te og appelsinjuice. Jeg kom inn i stuen fordi jeg hørte Namiko ropte «grønt» mens de snakket. Nå bukket jeg på fleip og sa; «Grønt, virkelig, fru Blink»? Hah, de fikk se det nå, hun kontrollerte meg med fargekoder, våre signaler for vår spesielle vaniljesex. Sanako ville se mer og Namiko ropte «nei, svart»!

Hun satt i sofaen mellom Akiko og Mamika. Ga blaffen i vitner, kastet meg ned foran henne og kysset knærne vått og bestemt. Så startet leppemotorsykkelen på fire sylindre, men tre av dem kollapset, den måtte til delelageret på halsen. Dér satte jeg tungen på dén delen jeg ville ha og brum! Leppemotorsykkelen putret og brummet heftig mens jeg strøk henne over kinnet. Maks turtall, nå kom motorkraften tilbake! Svart kode er svart kode, plutselig hadde jeg hendene og tungen over alt og jeg kunne ikke høre venninneklubben puste. Enset bare Namiko og lukten og alt nydelig og fingrene på vei under kjolen hennes. Først åpnet hun porten og ville ha meg inn av gammel vane, men plutselig husket hun liksom hvor hun var; «Ha ha, rødt». Venninnegjengen lo, og Namiko smilte og sa at noen ganger kunne «svart» bety at Kim brukte en sjarmbryter isteden. Ville de ta sjansen? Og hun ropte «bryteren, Kim, på svart».

Jeg satte den på styrke ti med én gang og kjørte en gjenfortelling av møtet vårt på en benk i Frognerparken. De fikk «mushi mushi» og nordmannen gjennom livet og nissefar som var blitt tissefar med en dynamisk prostata. Nå spilte jeg rollene som Kim og Namiko om hverandre, de gned seg på benken før de løp til en drosje, jeg hoppet mellom to stoler og damene lo. Så ropte Namiko «rødt» før jeg fikk tatt sengescenene fra Grand hotell, og jeg ble en frysrute. Ja, eller en stillframe da. Eller stopp.

«Men Kim», lo Sanako, «er du ikke redd for å bare bli et leketøy? Klovner får ikke respekt fra japanske menn».

Klovn? Jeg var ikke en klovn. Nei, jeg ville støtte Namiko og hun meg, jeg kalte oss absolutte sjelevenner. Og jeg var en skulder å gråte på, fordi livet hadde vært noe annet enn penger, regnemaskiner og et tidsskjema fra helvete. Jeg slang ut at jeg prøvde å være kjæreste, sjelevenn og lekende venn, et sexleketøy, alt for Namiko. Ja, jeg tok litt av, men med rolig turtall. Hele gjengen så ned da de hørte ordene «penger og regnemaskiner». Jeg husket mennene deres fra tidligere møter og, ærlig talt, jeg fikk ikke pangkræsj tenning. Nei, greit, men Sanako mente det ikke slik, og hvorfor kalte jeg meg et sexleketøy?

«Jeg kaller meg et sexleketøy fordi sex og lek er gøy, mye morsommere enn å pumpe seg plipp plopp ferdig på tjue minutter. Og jeg «har det kanskje i meg» og vil «leke når som helst», sa jeg til Sanako. Når som helst, dén var drøy, men jeg ville gjerne ha mer fres i samtalen.

Nå ble det morsomt, for det er glupe damer, og vi begynte å diskutere «om vi har det i oss» og om alle kan bli kåte selv om kjæresten ikke er tilstede når det skjer. Og jeg slang ut at «du bedrar ingen når du blir tent så lenge du bare nyter følelsen».

Men ordet «tradisjonelle» dekker ikke denne gjengen, de er verre. Noen sa at sex var litt oppskrytt og at sånt måtte foregå hos Mannen. Ja, med stor M. Jeg spurte om de hadde brukt et sexleketøy, men ingen svarte. «Da blir det bare meg, da», lo Namiko og stirret åpenlyst i min retning. Jeg måtte le, men jeg følte meg som en dildo på 36,5 grader pr. eksotisk import fra Norge.

Nå spurte jeg om de var enige i at alle mennesker har et indre sjeleliv alene? Jo, de gikk med på dét. Men da var vi egentlig single alle sammen, tålte de å høre en historie på engelsk? Den var min og handlet om for lenge siden, halvveis selvopplevd, resten fantasi, greit? Så fikk jeg se om de «hadde det i seg»? Høytlesning? Og de lo og sa «din raring, ord er ikke så mektige, men vi skal høre på deg». Hentet arkene på gutterommet, og omdøpte på stedet hovedpersonen fra Sayana til virkelige Sanako. I sanntid. Så ba jeg alle lukke øynene og startet i pen fart på lavt gir.

* * * * * * *

«Jeg er Sanako fra Japan på trettisju, glem resten av familien. Hater å bli antastet av ukjente menn. Nå var jeg endelig på ferie på Bali og jeg gikk bortover en strand. Den var lang, snart var jeg alene, nei, like unna satt en mann. Typisk meg å dumpe borti et eller annet. Fyren satt på et teppe og forsøkte å dra den venstre foten opp mot ansiktet mens han pirket med noe. Men han var ikke myk nok. Hver gang foten kom opp mistet han balansen og datt tilbake. Sto på avstand og stirret, jeg klarte ikke å stanse latteren, det så komisk ut. Men nå ropte han «å værsåsnill, hjelp meg litt» på engelsk. Jeg gikk høflig bort, han hadde fått en flis under foten som skulle pirkes ut med nålen fra et jakkemerke. Snille øyne, og hva var navnet mitt? Jo, Sanako. «Ja, er du japansk»? Og jeg nikket.

Nå snakket han japansk! Hva? Og jeg lo igjen, for grammatikken hørtes ut som når du prøver å stable klinkekuler i fylla. Men hva med en tjeneste, kunne jeg få ut flisen? Jeg slikket på nålen, holdt foten hans og pirket den ut. Etterpå bente han nålen tilbake og festet jakkemerket på T-skjorten, utenpå hjertet, det sto «Don’t push me». Smilte og sa at han ønsket å kjøre hjertet i «slow motion» og leve langsomt. Måtte le igjen, dette babbelet med japansk for kråker, fyren var kommet helt fra Norge på ferie. Bali var «et fint sted for en opphetet fugl som fløy alene».

Hadde aldri hørt morsmålet med norsk tonefall, jeg var fascinert. Nå ville han takke meg og spandere et glass hvitvin. Og han pratet og smilte, jeg frydet meg over alt tullet han sa om nordmenn og japanere, særlig da han brukte fingrene og trakk øynene og munnen utover som en skjev breiflabb. Han sa at det lignet en sulten japaner som spiste sushi under pulten i kontortiden. Latter. Plutselig spurte han veldig høflig om jeg ville godta ett eneste forsiktig kyss som takk, jeg hadde vært så snill? Nei.

Men han var så morsom at jeg ikke ble sur, jeg ombestemte meg og sa «ok da, men bare ett». Fingrene strøk meg over kinnet og jeg kjente leppene hans, men på halsen. «Så deilig du lukter», hvisket han, «men jeg har for mye respekt til å kysse deg på munnen, skjønner du. Kan vi gjøre en byttehandel? Jeg får snuse og kysse på halsen, du slipper munnen»? Jeg tenkte «nei, stopp nå» men kroppen nikket liksom «ja».

Han var forsiktig, det var så vidt leppene berørte huden. Fikk gåsehud over alt. Nordmenn, det er jo hardkokte vikinger? Denne mannen var et følehorn. Han pustet og kysset og stanset flere ganger for å sjekke reaksjonen. Jeg hadde det fint. Kyssene sendte ilinger rundt i meg. Særlig dit. Nå hvisket han at vi var jo blitt venner, kunne vi kysse med munnen én gang likevel? Ville ikke, men kroppen ropte «jo, kom igjen da, Sanako», og skilte leppene av seg selv. Det var det bløteste kysset jeg har kjent. En tunge i bakgrunnen, den krevde ikke noe, den bare logret som en snill hund.

Mens vi kysset begynte han å stryke meg på halsen, han hvisket «vakker» på japansk, og fingerne lekte seg mot skuldrene. Brystene liksom reiste seg og jeg hørte meg selv puste tyngre, jeg kjempet i mot, ville ikke slippe taket, men kroppen gjorde mytteri. Og jeg tenkte at «det er ikke snakk om at han skal pumpe dingsen inn i meg». I neste øyeblikk trodde jeg ikke mine egne ører, for nå kom det på engelsk at «det er ikke snakk om at jeg skal trampe på grensene dine og ligge med deg, men vær så snill, du er så vakker, får jeg ta litt utenpå klærne? Jeg har røntgenfingre skjønner du».

Søt fyr, litt sånn styggpen nærmest, men absolutt tiltrekkende. Og jeg tenkte at hvis klærne får være i ro skal jeg ikke svare nei. Jeg var nysgjerrig, dette var annerledes enn alt jeg hadde opplevd før. Vi sank ned på teppet, det var ingen i nærheten, og han la seg nesten halvveis oppå meg. Fra siden hvisket en stemme «lukk øynene» og «jeg skal bruke røntgensynet". Lukket øynene. Han kysset meg på halsen og sa at han nøt å se hvor vakker jeg var, men at fingrene kunne se mye mer. Sikkert at de fikk lov til å ta en liten tur? Kroppen Sanako svarte synlig ja.

Nå begynte han å tegne sirkler utenpå T-skjorten. Brukte ikke BH, det var jo ferietid, og han traff det han ville ganske fort. Men likevel var det som om de nesten ikke ble berørt, hånden bare svevet over mens han fortalte hvordan de så ut, for fingrene kunne se gjennom T-skjorten måtte jeg skjønne. Så kysset han meg på kinnet og sa at nå var det sayonara, fingrene måtte videre for å se mer. Han strøk over magen og sa at den var sexy, og prøvde seg ikke på knappene eller glidelåsen. Jeg hadde dongerishorts, og fingrene dro i sirkler ned mot sentrum. Plutselig hvisket han at «oj, her er det en oase, jo» og så begynte han å sirkulere i en stor bue utenpå skrittet, men ikke på mitt mest intime jeg. En hånd tok tak øverst på shortsen og trakk den oppover mot navlen, forsiktig, og den strammet seg over meg. Hadde aldri opplevd maken. Kroppen ble krevende, den begynte å rope etter denne fyren, noe om å ta ham i hånden og finne en seng. «Nei, du er nydelig», sa stemmen, nærmest ut i løse luften, og vi måtte ligge her, ingenting hastet, fingrene skulle jo bare se litt? Greit? Jeg var betatt, han var virkelig annerledes. Og jeg, som hater å bli satt ut, hadde plutselig et indre som ropte etter berøring. Jeg grøsset mens fingrene strøk over de nakne leggene og lårene med en mykhet jeg aldri hadde kjent. Han stanset på låret, ved kanten av shortsen, jeg hørte min egen pust bli et gisp. Full stopp. Det sitret i kroppen, jeg kunne ha voldtatt ham, følte meg brannfarlig.

Stemmen hvisket «du er jo så fin, men er du i nød? Kan jeg dykke og se»? Det neste jeg kjente var myke fingre på vei, de smøg seg videre på innsiden av låret, innunder shortskanten og flyttet fingrene oppover. Sakte, svært sakte. Shortsen var trang, men også kort, han ville rukket helt fram hvis han prøvde. Han prøvde ikke. Kroppen var en våt sladrehank og nå rømte fingrene ut.. «Hør du», sa han, «jeg skal holde meg utenpå klærne, men kan jeg få gjøre deg en gjentjeneste»? Svarte ikke, pustet og gispet og ønsket at fingrene kunne leve inne i meg.

Den øverste bukseknappen reiste forsiktig mot navlen enda en gang, det strammet i skrittet. Fingrene var utenpå klærne og bevegelsen begynte. Kjente hver minste berøring og han traff på-knappen bare av og til. Klarte ikke å ligge rolig lenger. Farten økte, nå strøk han opp og ned og fulgte en sti fra baken, langsomt over sentrum og opp mot favorittstedet, han strøk og strøk. Av og til trykket han enda litt ekstra og jeg kjente at det ville gå for meg hvis han ikke ble stoppet snart, fort, med én gang! Jeg var straks på kanten, dette gikk ikke an. Men kroppen var en anarkist som ropte at «jo, Sanako, det går an»!

Alt stanset igjen! Jeg hørte at «du? Dér ser du, jeg kan stanses når du vil, jeg er jo vennen din». Det var en dyp stemme inntil øret, men den virket fjern likevel, for jeg var blitt så kåt at jeg nærmest var reist min vei. Klarte å hviske at «åh, du trenger ikke å stoppe» og han svarte «nei, du vel heller i nød, vi ringer ambulansen». Nå hørte jeg lyden av en telefon og en lekestemme som sa «emergency» mens én hånd dro shortskanten oppover mot navlen enda mer og fingrene beveget seg på nytt. Jeg både lo og gispet. Han hvisket at «du er reddet, vi er i ambulansen nå, hold deg fast, bæ bu, bæ bu». Fingrene økte tempoet helt vanvittig. Det var bare noen lekende trykk gjennom dongeristoffet, men han beveget seg fra baken over sentrum og opp, trykket og presset og trykket. Hjelp! Røntgenfingrene visste akkurat hvordan jeg er skapt, stemmen hvisket fortrolig at «skal vi stanse litt igjen»? Jeg pustet ut et «nei nei» helt åndeløst. Og så ble han hardere, nå sirkulerte fingrene der hvor jeg trengte dem, han skapte meg om til én stor ustoppelig nerve. Noen ropte, det var vel meg, og jeg begynte å komme i bølger, helt ute av kontroll. Og det ga seg ikke, han stanset ikke, kroppen min løste seg opp i bølge etter bølge, sterkere og sterkere, jeg skrek høyt i en uendelig strøm, og var i en slags evighet. En arm tok rundt meg og langt borte hørte jeg at «jeg holder deg, du synker ikke», mens jeg fløy og ropte og var sanseløs. Den ene armen rundt livet mitt, den andre strøk i sirkler, roligere og roligere, akkurat som om jeg ble rodd i land mens han dempet farten gradvis. Jeg lå som lammet med alle klærne på og hadde aldri opplevd maken til denne mannen.

Og nå løftet han shortsen igjen og la det ene benet mellom mine, han trykket låret opp i skrittet mitt forsiktig og flyttet én hånd under baken. Var i en slags drøm. Stemmen hvisket «følg med meg, jeg kan veien tilbake skjønner du» og så holdt han under baken og gned meg over låret sitt med hendene, fram og tilbake, fram og tilbake. Total seiltur. Og jeg, viljeløs, kroppen fulgte hans, oppslukt av hva denne fyren drev med. Det flimret for øynene, utrolig, jeg ville komme én gang til. Hjernen og jeg reiste på første klasse i en ustyrlig kropp med store etterskjelv i bagasjen, jeg tror jeg ropte «elskede du» i affekt mens bølgene kom og kom. Måtte bare gi etter for ham og påfunnene hans, jeg hadde ingen makt, ingen kontroll og ikke stemmerett. Nå ble alt rolig og jeg var som utladet mens han kysset meg og hvisket at «du er jo så vakker og skjønn at jeg blir helt matt». Kjente at shortsen og trusen var gjennomvåte, kjente våt nytelse nedover lårene. Og jeg så på ham, han var blank i øynene, jeg merket at han var hard på startstreken. «Men hva med deg, da», spurte jeg.

«Kan du ta på deg et skjørt, så møtes vi og drikker et glass og prater mer», spurte han. «Og hvis du vil skal jeg elske mykt med deg, men du er for skjønn til at jeg vil mase».

Jeg så ut som et spørsmålstegn mens jeg lurte på hva slags makt han hadde. Han så det vel og smilte, «å, du tenker på språket, jo, jeg lærte litt japansk da jeg bodde to år i Tokyo og prøvde å selge norsk fisk. Håper jeg ikke skremte deg».

Skremte meg? Klarte ikke å la være, kunne jeg få gi ham et kyss? Ja. Og jeg kysset ham på halsen. Vi avtalte et møte før jeg løp for å skifte. Jeg var så lett, det sang i hele kroppen. Lille dydige meg, men nå skulle jeg ha skjørt uten truse. Om jeg ville prate mer? Jo, gjerne høre på ham, høre japansk babbel og le, men først og fremst elske, elske med denne søte mannen, elske hele natten. For kroppen og jeg var liksom blitt enige, og han hadde bragt oss sammen».

* * * * * *

Kryss tilbake til stuen vår. Jentegjengen hadde lyttet høflig med lukkede øyne. Nå satt de måpende med glass i hånden og var nokså lamslåtte. Historien var jo delvis oppspinn, mikset med minner om dampende analog stereosex fra lenge før jeg møtte Japan. Studerte damene med et mildt røntgenblikk og ville gjerne tatt temperaturen på dem med en finger eller to. Kunne jeg få lov? Ingen svarte. Øynene mine tok dem etter tur, kikket på føttene deres. Så gjorde blikket en tilt fra skoene og oppover mot sentrum. Øynene kunne liksom se alt, gjennom moteklær og sminke og stash, jeg hvisket at de var pene, nydelige og sexy damer. Noen av dem hadde problemer med å sitte rolig og to var blanke i blikket. Namiko ville jage alle hjem og rope «grønt», jeg så dét. For noen søtinger! Og jeg måtte si noe;

«Ja ja jenter, øynene våre har sett forskjellige ting. Seksualitet er uansett flott med den du elsker eller på en strand når du får et eventyr. Dere ble ikke tent, nei, da tok jeg feil, men jeg mener at vi alle har det i oss».

Namiko var edru, de andre var brisne, de flyttet urolig på seg. Helt stille, Namiko fortsatt stum. Men nå viste Sanako hvilket to det er i henne;

«Kim, vi ble vel kanskje litt kåte eller lamslåtte hele gjengen», sa hun med hes stemme, «du vant. Men fortell oss om fargekodene Namiko bruker, du snakker jo så fritt om sånt»?
«Jo, det er en lek som handler om tenning, ikke tømming. Namiko er fin, hun «har det i seg». Jeg holder bare en verktøykasse, hun klarer seg selv. Men så bruker hun verktøy med lekenavn, og de kan hun starte eller stoppe med fargekoder, verre er det ikke». Jeg lo og så på dem. «Jo, bortsett fra at jeg er udannet og polar fra et land med bare fem millioner sjeler».

Nei, ingen av damene hadde prøvd intimprat med mannlige fritenkere fra nordpolen, dét var klart. Lurte på hvor mange pikker de hadde sett i forhold til meg, med mitt rufsete liv og kjøp og salg. Og jeg lo igjen. Da lo de også, og jeg kalte meg en feminist som likte kvinnelige sjefer. Kunne jeg bli medlem av gjengen? Full latter. Og hvis Namiko ga grønt lys kunne én av dem få prøvekjøre et verktøy og rapportere tilbake i plenum. Jeg ville bevise at jeg snakket sant. Og jeg kikket på Namiko.

«Du trenger ikke avgjøre dette nå».

Og så lo jeg igjen.

«En av dem», sa Namiko, «men jeg styrer fargekodene».

Vi ble enige om at dét skulle være Sanako, dagen etter, to timer. Komme til oss, rapportere til gjengen etterpå. Men jeg så rett på Sanako og ba om en avtale. Hva slags?

«Jo, jeg skal bare ha kroppen. Legg igjen fordommene og forsvaret hjemme. Kom som Sanako, dette er ikke sumobryting. Alt blir mellom oss, men du skal ikke ligge og kjempe mot kroppen din mens du tenker på telefonkatalogen for å vinne».

Da de gikk var jeg blitt assosiert medlem og alle ville klemme meg på vestlig manér, dét kaller jeg passe sært i dette landet!

Dén kvelden spurte jeg Namiko om vi kunne prøvekjøre bind for øynene, vær så snill. Vi kjørte en generalprøve, alt i orden med Namiko; Gledesrop og lykkehyl, utfor stupet, det tok en time. Elsker henne. Jeg hadde dress og fikk selvtillit. Namiko skulle være i rommet med Sanako og meg, men hun måtte ikke si et kvekk, da ville vi tape. Jeg sa vi. Hun sa ja. Jeg ba om lov til å bruke ansiktet og være effektiv. Dén satt langt inne, men hun sa «grønt».

Sanako kom med hodet fullt av forsvar. Vi gikk på soverommet, og jeg merket det med én gang. Men jeg har hatt terapi i fleng og anslaget er enkelt. Ned på sengen med fulle klær og fortelle om sitt første minne fra hun var barn. Fullt lys, og jeg brukte penn og notatblokk og stilte spørsmål. Pirket med hyggelig stemme og klemte hånden hennes av og til, og etter tjue minutter snakket hun om en dominant far som plaget familien. Sanako er kul og glup, nå likte hun meg plutselig.

«Hiv ut forsvaret du bygde på vei hit, la det være fair play», sa jeg på rart japansk og smilte så godt jeg kunne. Ja Kim, hun lovte dét.

Og så ble det kryss til svart og telys og venting. Sort silkeskjerf, enda mer svart. Jeg kledde langsomt av henne, omtrent med fingertuppene. Binde armer og ben med bomullstau; Olje og massere og vente. Namiko kom inn uten at Sanako hørte det, hun satte seg et stykke unna. Vi hadde avtalt et minespill for «rødt» så Namiko kunne stoppe showet. Dét var alt jeg trengte. Slapp vanndråpene på huden til Sanako og lot de ligge en stund. Pirket med fjærpennen, også én gang i Sanako sentrum. Bare én og full stopp. Sanako pustet tungt. Etter fem nye minutter gikk jeg over til den gamle oppskriften, med vanndråper og lepper og tunge og venting. Mer pining, flere effekter, aldri til sentrum mer. Hun prøvde å leke tøff, men hadde ikke kontroll. Hun ble rett og slett kjempekåt og alle kjertlene sladret på henne før hun begynte å jamre av fryd. Namiko var betatt av å se meg i aksjon med Armanidress, jeg fikk ingen røde koder, og jeg brukte alle våpen jeg har. Rått parti, rått som sushi. Sanako hadde ikke en sjanse, og jeg passet på at dressen streifet huden hennes forsiktig av og til, dét er brennstoff!

Den gamle leppemotorsykkelen fikk selvfølgelig motorstopp som den pleier. Dramaturgien het rullatorfart og mange turer over fjelltoppene, og så motortrøbbel og opp til et delelager på halsen. Jeg var over alt fra pannen til tærne, bare ikke i bykjernen. Og jeg lot henne føle armbåndsuret mitt én gang, det er jo en kinky kontekst på tikk takk. Vi hadde to timer og terapien hadde stjålet en halvtime. Nå var det et kvarter igjen til punchline.

Litt mer tirring, litt mer pine. To nye kalde dråper dit du vet. Og, klart, da jeg endelig gjorde tungen bred og lot den skjelve seg mot Sanako sentrum var hun spent som en stålfjær. Centimeter for centimeter, rolig mot målet. Hun vred seg og begynte nesten å komme før jeg nådde fram. Jeg så på klokken. Nå snakket en stemme i rommet for første gang på halvannen time. Den var min, dyp, engelsk og snill, den sa bare at «klar Sanako, og cue»!

Jeg trykket én gang, én eneste lang bevegelse, passe hardt, jeg lot tungen skjelve på portåpneren i noen sekunder for å være sikker. Og så; Vekk. Allerede ved første berøring skrek Sanako hjelpeløst og begynte riste helt vanvittig. Hun kom i fritt fall mens hun buktet seg i tauene, oj, hun var flott! Bølger på lager, hun hadde dem i seg, hun seilte av gårde og forsvant. Trakk Namiko stille ut av rommet og hvisket «vi vinner». Namiko listet seg tilbake og skulle passe på Sanako og oppskriften, ikke sant, bindet for øynene må taes av til sist og det skal være myk snillisme under landing. Du bindes som blind og du løsrives som blind, blind og hjelpeløs. Og jeg tok en lang dusj og vasket av meg Sanako. Ja, jeg pusset tenner også, full runde, god tid; Kim Primadonna XXL.

Inn i stuen i ny dress, dér satt begge to. Jeg klemte og kysset Namiko. Varme rådyrøyne. Sanako hadde også dusjet og fått hjelp med klærne. Men først og fremst hadde Namiko hjulpet henne med å lande og min seier var total. Jeg hadde stått i dusjen alene mens hun fløy av gårde med seg selv. Sanako så på Namiko med blanke øyne;

«Grønt eller rødt»?

«Grønt», svarte Namiko.

Nå kom Sanako om halsen på meg. Hun klemte seg hardt inntil og kysset på kinnet. Hun hvisket at hun måtte være ærlig, hun hadde aldri opplevd sånt, så flott og totalt uten kontroll. Øynene var fortsatt blanke. Over skulderen hennes så jeg på Namiko og løftet øyenbrynene. Av og til lurer jeg på skjebner og japanske ekteskap. Men Namiko slo bare ut med armene.

Jeg kysset Sanako bløtt på kinnet og hvisket at «dette var modig gjort av deg, du skjønner det nå, ikke sant? Jeg gjorde nesten ingenting, du opplevde bare deg selv. Du og mannen din, alle har det i seg». Så lo jeg. «Norge Japan én null, du får trene deg opp til neste kamp og være et kult sitronfjes. Og, husk, gjengens hemmelighet; Hysj»!

Da lo vi alle tre. Sanako så på mens jeg kysset Namiko og så spurte hun om jeg alltid var et ja-menneske. Namiko smilte og sa at jeg var en dust som ville ha en uke sølibat en gang, da vant hun. Og jeg sa at damer er avanserte med sanselighet, og menn ikke. Synes jeg. Så lagde jeg fingermotorsykkel med to fingre og lot den kjøre fjærlett over begge to, deilig glatt kjolestoff; «Brum brum, jeg er ikke farlig». Ren erting, bare tull, men jeg strøk fire kinn og møtte fire varme øyne.

«Dere er så sanselige at jeg blir misunnnelig», sa jeg, » og det handler om dere to, ikke om meg. Og Sanako, husk avtalen, ærlig rapport»? Hun hvisket «ja da, Kim».

Namiko så på meg. Lenge.

«Du Kim Kinky, hvilke grenser har du? Jeg er kjæresten din».

«Det er forskjell på sex og kjærlighet. Dere to har sanser. Vi kunne gått på soverommet nå, alle tre, med meg i dress, og så kunne dere reist til Nirvana sammen. Det er en opplevelse for meg også, bedre enn en barndom i skyggene av et kjøttmarked. Men hvis jeg skal elske er det bare med deg, og selv dét kan være vanskelig fra spor seks. Du vet det, skatt».

Pangkræsj ærlighet. Kode for Namiko og Kim. Oj. De stirret på meg begge to, Sanako forsto at hun ikke fikk forstå. Men begge hørte meg si at «husk Namiko, vi er sjelevenner, du har kodene, jeg gjør som du vil».

De smilte, utrolig, de skal liksom være diskrete japanere. Og kanskje de ble litt kåte? Vel. Sanako så ut til å være klar for en æresrunde og Namiko hadde fått noe å tenke på. Rådyrøyne med varmekabler. Bare vennlighet.

«Nå er det min tur», sa jeg til Namiko, «og da må Sanako gå. Hvilken fargekode gir du meg»?

«Rødt»!

«Nei, du din f…»!

Sanako og Namiko lo så de skrek. De klemte hverandre og Sanako gikk leende ut av rommet, alle i huset må ha hørt det. Jeg følte meg som nordmannen Adam Fjellape som bor ved et mentalt lavvann og er tre centimeter dyp. Nå ble jeg litt rød. Og jeg må ha sett nokså dust ut, for Namiko fortsatte å le;

«He he, stakkars flinke Kim. Neida, grønt»!

Kryss til soverommet. For Kim og Namiko a la carte naturelle, dét er kjærlighet.

*

Huttetu, selskapsløve?

Jeg trenger bare én løvinne.

Men den ærlige rapporten kom på bordet, nå nistirrer venninneklubben hver gang de ser meg. De er blanke i øynene, litt urolige i bena; Sanako har fortalt alt. De vet at arrogante Kim rett og slett gikk og dusjet mens hun lå alene og ropte i spasmer. Ja, alle har det i seg.

Stillingen på hjemmebane er blitt Norge – Japan én én. Vi har en historie nå, begge har snust på hvert sitt fremmedelement. Flørt regnes ikke, vel?

Takke meg til Sanako framfor å møte en pengestyrt mannepikk på en overose med sake eller på dop. Men dét skal jeg ikke si.

Svart.

* *