Det var en sen høstkveld og året var 1756. Leòn lusket gjennom de mørke bakgatene av Paris.
Kvelden var kjølig og vinden rev i kappen hans så den sto rett ut bak ham. Det var ikke lenge til det ville begynne å snø. Han stivnet til da han fikk øye på henne, sto helt urørlig i skyggene og fulgte med. Han hadde sett henne for første gang for to uker siden, en vakker og skjør dødelig. Begjæret han følte når han så henne var unaturlig for en som ham…de udødelige skulle ikke begjære de dødelige. Deres urene kropper, infisert med sjel og samvittighet og det som førte med appellerte ham ikke, men hun var annerledes. Hun var utstøtt av sine egne, gikk alltid alene, men holdt hodet høyt hevet…hun var en stolt og sterk kvinne. Kanskje det var det som lokket ham? Han visste ikke, men en ting visste han…han skulle ha henne!
Forsiktig og uendelig stille som en katt på jakt snek han seg nærmere henne. Han ville ikke bli sett, ikke enda…tiden var ikke inne. Han fulgte henne med blikket der hun kom nærmere og nærmere sin skjebne, uvitende om hva som ventet henne i mørket. Da hun var nærme nok hvisket han navnet hennes. Hun stanset og lyttet. Igjen sa han navnet hennes med en fløyelsbløt og forførende stemme. <>. Hun myste inn i det mørke smuget og tok ett nølende skritt mot den kjærtegnende stemmen som sa navnet hennes på en måte som hun aldri hadde opplevd før. Ett skritt til, og enda ett….hjertet hans hadde hamret vilt av spenningen hadde han hatt et. Hun stanset og skulle til å gå, det var nå eller aldri! Han viste seg for henne, smilte vennlig og bukket lett. Navina stanset og slo hånden for munnen. Øynene hennes var vidt oppsperret i beundring og en anelse frykt…han kunne lukte det, som søt nektar. Han holdt hånden bydende ut mot henne og sa navnet hennes igjen.
Navina var som trollbundet av denne vakre skapningen som sto foran henne. Det lange blonde håret hans som vinden lekte med, de vakre irrgrønne øynene som stirret så intenst på henne at hun var redd for at han kunne lese tankene hennes. Hun visste hva han var, en skapning dømt til et liv i mørket, men det skremte henne ikke merkelig nok. Hun la hånden sin i hans og hikstet da han straks trakk henne tett til seg. Hjertet hennes slo vilt og truet med å banke seg ut av brystet hennes. Hun så opp i det glatte og perfekte ansiktet hans og slikket seg nervøst om leppene. <> Spurte han , overrasket. Hun nikket stille. <> Hun smilte usikkert. <>. Han trakk henne med seg enda lenger inn i den mørklagte bakgaten. <> Hvisket han.
Leòn var overrasket over at hun ikke var redd, vel redd var hun jo, men hun lot ham gjøre som han ville. Han holdt henne hardt i overarmene og presset henne inn mot den grove murveggen. Hun stønnet lavt og la hodet på skakke så hun blottla den yndige nakken sin.
Med en forsiktig bevegelse strøk han bort håret hennes og lente seg frem. Lukten av henne var akkurat som han hadde trodd, myk og ren men hadde den stikkende lukten av sjel. Han åpnet munnen og med et snerr satte han tennene i henne. Hun klynket, men gjorde ikke annet enn å løfte den ene foten og gripe hånden hans. Nei jasså…så hun ville gjøre dette til noe mer hva..Tenkte han. Han rykket til seg hånden som hun førte inn mellom bena sine, her var det han som skulle bestemme hva som skulle skje. Han skjøv kappen hennes tilbake og grep om brystene hennes med begge hender. Brystvortene var allerede stive igjennom det flortynne stoffet i den fillete kjolen hun bar. Navina lukket øynene og pustet tungt når han lekte seg med brystene hennes, strøk og klemte intenst. Han slapp taket i nakken hennes og slikket i seg de få bloddråpene som piplet frem. Han hadde ikke bitt dypt nok til å treffe pulsåren.
Navina så på ham med tunge øyelokk. Brystene hevet og senket seg under det tunge åndedrettet hennes og Leòn kunne kjenne lukten av…oi, dette var noe nytt…hun var opphisset, kåt. Han snuste litt i luften for å bli kjent med denne uvante lukten. Det var ikke sjelden at kvinner ble tiltrukket av ham, men som oftest gjorde han seg ferdig med dem før de kom til dette stadiet. Han grep tak i halslinningen på kjolen hennes og rykket til så den revnet hele veien ned til lårene hennes. Lukten ble sterkere og han kjente at han selv begynnte å bli unormalt opphisset. Han forbannet de stramme buksene da pikken hans vokste og stanget mot det stramme stoffet så det nesten gjorde vondt, mens han sakte sank på kne foran Navina for å nå kilden til hennes lyster. Han rev kjolen det siste stykket så den ble delt i to og lente seg frem. Hun spredde bena sine velvillig og la en hånd på hodet hans. Leòn strakte ut tungen og smakte prøvende på det våte kjønnet hennes, noe som fikk henne til å sukke og vri på seg. <> knurret han, og hun adlød straks. Med hendene spredde han lårene hennes enda litt mer og stakk tungen inn i det mørke og innbydende hullet mens fingrene fant veien til lystknappen hennes. Han masserte den rolig med tommelen mens tungen roterte rundt inni henne og av og til opp og ned mellom sprekken. Hun spente musklene og han merket at hun ville stønne…hadde lyst å bevege seg mot ham, men hun turde ikke…var redd for at han skulle slutte da. Han smilte av å vite at han hadde full kontroll nå. Fingrene hans fant fort frem til hullet og uten noen tanke på forsiktighet eller ømmhet kjørte han de litt brutalt inn i henne, men hun likte det…tøsen likte å bli tatt litt hardt. Han flirte for seg selv og reiste seg sakte opp mens fingrene forble inni henne. Han kysset henne dypt, lot henne kjenne smaken av seg selv fra tungen hans og jobbet enda litt ivrigere med fingrene. Hun begynnte å fikle med beltespennen hans, men han slo hånden hennes bryskt bort. <> Sa han strengt. Han hadde lyst å gi henne den nå, kjøre den hardt opp i henne og samtidig gjøre det han egentlig skulle, men ventet litt til for å nyte spenningen. Fingrene hans gled inn og ut av henne i et raskt tempo og straks det begynnte å stramme seg om dem trakk han de ut. Hun klynket skyffet og tryglet om mer, noe han overhørte fullstendig. Det kunne begynne nå, hun var klar for ham…
Han snudde henne rundt så hun sto med rumpen mot ham, og dyttet til side kappen og den istykkerrevne kjolen. Den velskapte bakenden struttet mot ham og pikken hans stanget mot buksen og ville ut. Hun var et fantstisk syn der hun sto…Han åpnet omsider buksen sin og strøk henne over de faste rumpeballene med det steinharde lemmet før han skilte dem med hendene og presset seg mot åpningen hennes. Navina trakk pusten dypt og i det han presset hodet innfor bet han seg på nytt fast i nakken hennes. Hun skrek lavt i nytelse og smerte når tennene hans sank igjennom den glatte og tynne huden ennes og penetrerte pulsåren. Pikken hans gled raskt inn i henne med ett raskt støt med hoftene og for første gang gav han selv uttrykk for nytelse. Han la armene om midjen hennes og presset seg så langt inn som mulig mens han fremdeles bet seg fast som et rovdyr som har fått fatt i ett etterlengtet bytte. Han hadde ikke tenkt å slippe henne med det første. Leòn tvang henne i kne ved hjelp av vekten sin og ble stående bøyd over henne på alle fire med pikken dypt inni henne og tennene som holdt henne fast. Nesten kjærtegnende begynnte han å knulle henne i langsomme tak mens han drakk umettelig av livskilden hennes. Med hendene grep han tak om hoftene hennes for å ikke ta overbalansen og økte farten gradvis. Han banket pikken ut og inn av henne i en voldsom fart og knurret lavt da han kjente at klimakset nærmet seg for dem begge. Navina begynnte å skjelve og skjedemusklene strammet unaturlig godt om den steinharde staken hans, noe som gjorde at han selv ikke klarte å holde igjen lenger. Han bet sammen tennene enda hardere og støte hardt til i det han fylte henne opp med sperm som aldri kunne gi liv.
Hun ble slapp under ham, hjertet holdt på å stanse….han drakk så mye som han våget før han trakk seg unna. Hun falt livløs sammen på bakken straks han slapp henne og reiste seg opp.
Hun var ikke død, ikke helt enda…men snart. Han lukket buksen sin og snudde henne over på rygg. Så bet han seg selv i håndleddet og førte det mot munnen hennes og ventet. Som forventet gikk det noen rykninger igjennom henne da den varme vesken dryppet inn i den åpne munnen, en tunge kom til syne…tryglende om mer, før øynene sperret seg opp. Hun grep tak om hånden hans og drakk begjærlig mens hun stirret opp på ham med sine nå irrgrønne øyne. Hun var endelig hans. Han hadde gitt henne et nytt liv, nå kunne de være sammen for alltid.
Han strøk henne over håret og smilte så de spisse hjørnetennene glinset i månelyset. <> Hvisket han. Det var det nye navnet han gav henne…Nådeløs betydde det, og akkurat det visste han at hun ville bli. De uskyldige ble alltid de verste i sitt nye liv som udødelig.
Hvordan det gikk med Leòn og Salindre er en annen historie…kanskje dere får lese den en gang;)
