Det er ikke ofte vi ser hverandre. Du har ditt liv, med din kjære, dine barn, din jobb og dine interesser. Jeg har mitt liv, like tilfredsstillende og godt som ditt. Når vi ses er vi ikke annet enn venner, slik er det nå i hvert fall på utsiden. Det de andre kan se er to gode venner som har kjent hverandre i årevis. Vi snakker lett sammen, ler av de samme tingene, flørter på uskyldig vis og har stor selvironi. Vi spiller rollene våre godt.
Det er ikke ofte vi ser hverandre. Men, når vi ser hverandre er det som om det startes et kjernekraftverk inni meg. Et ustabilt og farlig kjernekraftverk. Ofte starter det timer før jeg treffer deg. Noen har kanskje fortalt meg at du kommer til å være på det samme møtet som meg. Og da er jeg solgt. Spenningen sitter som spikret i kroppen. Vil du se på meg i dag? Vil du snakke med meg? Hvor gode venner spiller vi i dag? Får jeg anledning til å være alene med deg, og vil vi kunne snakke om det som ikke skal snakkes om?
Når jeg treffer deg er kroppen min i beredskap. Jeg er klar til å ta imot deg, på alle tenkelige vis. Selvsagt skjuler jeg det godt, og for de andre til stede vil det neppe vise noe mer enn en lett rødming i ansiktet og lett slørete øyne. En rødme som i vår situasjon ikke vil mistenkes som annet enn røde roser i kinnene etter å ha vært ute i kaldt vær. De slørete øynene er det neppe noen som legger merke til for det er dempet belysning i lokalet. Jeg kan kjenne at pusten min er tung og kort, men ikke mer enn at det virker helt normalt. Brystvortene mine er harde, men det vises ikke bak lag med brystholder og genser. Den pulserende varme bankingen i underlivet er det selvsagt ingen som kan se eller merke, men det er denne følelsen som fyller meg helt opp. Det er som om kroppen min snakker til deg med alle midler, trygler deg og formaner deg om å forsyne seg av det jeg er. Men ut av munnen min kommer ikke en lyd.
Du sitter på skrå over meg, ved samme bord, ved samme møte. Det er andre mennesker der, alvorlige ting diskuteres og det kommer lette dunk av kaffekopper som settes på bordet etter en slurk. Alle disse ytre detaljene registrerer jeg knapt der jeg sitter, for hele min bevissthet er rettet mot overarmene dine. Du har på deg en enkel sort t-skjorte med korte ermer som strammer over musklene dine. Noen tydelige blodårer er synlige på overarmene dine, og i det levende lyset skinner håret på armen i gull. I tankene mine har jeg allerede slikket og smakt på hver centimeter av disse armene. Brystkassen din hever seg i rolig og jevnlig tempo. Halsen din har også noen tydelige årer og nakken din er kraftig og stram. Når du snur hodet mot høyre kan jeg se at det pulserer i halsårene dine.
Hva tenker du på når du sitter der? Tenker du på det samme som meg? Føler du den samme rå og intense energien? Går det i det hele tatt an å kjenne på så kraftig og konsentrert lyst på en person i samme rom uten at denne føler seg berørt? Innimellom registrerer jeg at øynene dine streifer meg. Noen ganger hviler de et par sekunder ekstra, et par minutter mer enn naturlig. Når øynene våre treffes føles det som om jeg får strøm i meg og raskt må trekke til meg blikket. Det er som om jeg vil bli slukt om jeg holder blikket mot ditt. En følelse av at du kan kle av meg, berøre meg og spise meg bare med øynene dine. Suget etter den virkelige berøringen er enormt. Hva skulle jeg vel ikke gitt for å få ligge under din kropp?
Møteleder har meddelt at vi nå avslutter. Folk begynner å reise seg, pakke sakene sine og småprater om dagen videre. Jeg sitter som forsteinet til stolen og kjenner all energien min går i din retning. Vil du kjøre meg hjem i dag? Blant alle disse kjente menneskene er det viktig at jeg spiller min rolle som den gode venn riktig. Men om jeg reiser meg nå, reiser meg i denne ville tilstanden av begjær og kåtskap, så er jeg redd jeg skal falle. Ilingene herjer gjennom kroppen og kiler meg på de mest strategiske plasser. Som om jeg maner fram dine berøringer, med min egen energi. Du snur hodet i min retning og ser meg dypt inni øynene. Akkurat lenge nok til at jeg ser at det brenner i blikket ditt. Du spør om jeg trenger skyss hjem. Jeg mumler at det vil jeg gjerne, det er greit å slippe å ta toget, jeg skal bare en tur på toalettet først. Den forvirrende og kaotiske blandingen av opphisselse, begjær, frykt og dårlig samvittighet danser og tramper rundt i magen min. Det er ikke riktig dette, å ville gi meg hen til en annen mann. Men hvorfor kjennes det da så riktig ut? Hvorfor roper hver celle i kroppen min ut til deg?
Vel ute på toalettet tar jeg kaldt vann i ansiktet, rusker til håret litt og smører leppene med leppepomade. Jeg tar noen dype drag luft og sier til meg selv at jeg må bare holde meg kald. Det er bare en kjøretur. Han skal bare kjøre deg hjem for guds skyld! Ro deg ned.
Du sitter allerede i bilen og venter. Varmeapparatet har rukket å varme opp temperaturen litt og det er behagelig varmt i setet. Jeg setter meg inn og vi kjører sakte av gårde. Vi veksler ikke et ord. Inne i meg gnistrer det til et lite håp om at du føler på det samme som meg. Eller er det en gnist av frykt? For hvis du sitter her med det samme begjæret, den samme kampen og det samme suget – ja da er jeg solgt. Hele meg håper på at du skal stoppe bilen ved første anledning, og gå til handling. Sannheten er vel at dette har jeg ikke kontroll over lenger.
Når du plutselig svinger inn en annen vei enn normalt, da er jeg egentlig ikke overrasket, men bare veldig årvåken og klar. Hele meg er fullt av rungende NEI, JA, NEI, JA om hverandre. Blikket ditt flakker bort på meg innimellom, som for å søke etter bekreftelse. Helt forsiktig har jeg skilt beina mine fra hverandre som for å gi et tegn. Jeg har knappet opp en knapp i blusen min og prøver å lene meg avslappet til seteryggen. Du kjører inn på en landevei som fører ned til et turområde. Det er mørkt ute og blikkstille. Ikke et menneske å se på parkeringsplassen eller i nærheten. Jeg er så opphisset og spent nå at jeg knapt klarer å styre bevegelsene mine. Jeg vrir kroppen på skrå mot deg og fanger blikket ditt idet du stopper motoren på bilen.
I dette sekund, når øynene våre treffes, er det som om tusen års løfter går i oppfyllelse. Jeg sukker spontant, av lettelse, og av oppdemmet energi. Mens du fremdeles holder blikket mitt beveger du hånden din langsomt oppetter armen min og mot halsen min. For hver centimeter av hud du berører er det som om du setter fyr på meg. Hårene på armen reiser seg, pusten går nå så tett og kort at det er umulig ikke å høre det og sansene mine er så i beredskap at ingenting unnslipper meg. Du tar godt tak i nakken min og trekker meg mot deg.
