Telefonen var like gledelig som uventet, men varselet lovlig kort for en gressenkemann med barn. De fleste jeg kjenner inviterer med barn. Noen få forlanger full oppmerksomhet – og får det. Annet ville være risikosport; noe jeg ikke driver med. Barna ble parkert hos besteforeldrene.
Jeg husker som i går sist jeg hadde henne – 9. mai 1999. Eller var det hun som hadde meg? Nåvel. Da vi tok farvel etter 3 døgns intenst samvær sov jeg 12 timer i strekk etterpå. Siden så jeg henne én enkelt gang. Da var hun kald og utilnærmelig. For 14 dager siden hadde hun gjenfunnet den gamle gløden. Men mange ville ha hennes oppmerksomhet den dagen. Jeg trakk meg diskrét tilbake uten å gi meg til kjenne.
Da jeg denne gang gikk henne i møte over duggfriskt gress i grålysningen, var vi ikke engang alene. Nok en beiler hadde dukket opp. Men – det er slik hun vil ha det. De få som har prøvd seg på henne alene har svidd fingrene. Vi har vent oss av med å rivalisere oss imellom. I stedet samarbeider vi om å tilfredsstille henne – og dermed oss selv. En riktig blanding av oljer og varme. Kyndige hender på de riktige stedene. Mer varme. Leken er i gang.
Vi treffes nesten alltid under åpen himmel. Forspillet tar hun gjerne innendørs; men det blir stadig lenge mellom hver gang dét skjer. Hun stiller store krav. De lokaler hun helst frekventerer er blitt færre med årene.
Vi starter pent, føler hverandre litt på tennene. Fem års adskillelse er lang tid. De mange menn hun har hatt i mellomtiden kan ha hatt andre måter å gjøre det på. Men – bare forspillet er langt nok – responderer hun villig på den rette blandingen av kjærtegn og mer konkret input. Tempoet øker. Vi finner igjen den gode rytmen fra sist gang, da jeg virkelig følte jeg hadde henne i fingerspissene. I randen av Oslos nordmark tar vi hverandre til det ene høydepunktet etter det andre i et rasende crescendo. Vi balanserer på både ytelses- og nytelsesgrensen; det går ikke akkurat lydløst for seg. Innimellom slapper vi av og fornyer energien. En dagsrasjon Fedon Lindberg er borte før lunch når man er sammen med henne.
Hun er ikke en man gjerne debuter med, hun er for utålmodig og krevende til det. Hun foretrekker oss noenlunde utlært, så lærer hun oss heller de rette finessene; de som gjør at vi når større høyder sammen enn jeg har gjort med noen annen. Hennes like finnes ikke innenfor landets grenser. Hennes nærmeste når henne knapt igjen før startstreken. Aldri senere.
Den store aldersforskjellen har aldri plaget oss. Hun var godt forbi sin første ungdom da vi møttes første gang for over 25 år siden; hun mer enn 3 ganger så gammel som meg. I dag bærer hun sine år bedre enn jeg bærer mine. Noen kroner har det kostet, hun holder seg ikke for god til verken plastisk kirurgi eller andre inngrep. Nytt hjerte fikk hun for første gang like etter fylte 25. Det tikker og går fremdeles, med noen ferske forbedringer som har gjort henne mer varm og villig enn jeg noen gang har opplevd henne. Kirurgene har gjort en god jobb. Du må vite om arrene for å se dem. For andre er hun til å være en alderen ikke biter på. Hun er om mulig blitt enda sprekere enn hun var i tenårene.
Da jeg sa farvel til henne etter et sammenhengende ritt på 5 timer, merket jeg at buksene slang da jeg tok dem på meg; beltet gikk to hakk lengre inn – og jeg følte et desperat behov for mye og kald væske. Hun var like sulten på mer som da jeg møtte henne samme morgen – og tok begjærlig imot den nye fyrbøteren som løste meg av i Vikersund.
