Jeg og kona mi, Anna, bor på et lite sted. Ei lita bygd midt i Norge. Denne bygda har en god, gammel vits. Hva er det som er tredve meter langt og lukter hjemmebrent? Jo, det er 17. mai-toget i bygda vår.
Men den historien jeg skal fortelle, handler ikke om 17. mai-toget og åssen det lukter. Den handler om vår feiring av 17. mai mens vi ser på at toget går forbi. Jeg husker særlig godt den første gangen. Den impulsive gangen. Det som gjorde at vi beholdt denne tradisjonen som en fin hyldest til dagen. Og selv uten flaggstang klarer vi å få flagget til topps. Hvert år.
Den første gangen var for fem år siden. Vi hadde våknet om morgenen til hormusikk og feiende marsjtakter utenfor vinduet. Det tradisjonelle korpset gikk runden i bygda og vekket de som ikke hadde stått opp for å hylle dagen enda. Vi er en veldig tradisjonsbundet bygd, og vi visste at korpset kom til å vekke oss i syv-tiden om morran på nasjonaldagen.
Vanligvis på fridagene mine, ligger vi lenge om morran og koser med hverandre i sengevarmen før vi står opp og spiser en lang, koselig frokost. Det gjorde vi denne morran også. Koste lenge og vel med hverandre i alle mulige stillinger der bare fantasien satte grenser. Vel…
Nå må jeg få nevne at vi er litt oppe i åra, vi, så fysikken er ikke som den engang var. Det er med andre ord ikke bare fantasien som setter sine grenser i senga lenger. Men vi har det bra, og dessuten er vi begge flinke til å finne på nye ting slik at sexuallivet og lekenheten ikke tørker ut. Og slik var det denne 17. mai-dagen også.
Vi sto opp og tok en dusj sammen, og på impuls ba jeg Anna om å la være å ta på seg undertøy. Hun er snill, kona mi, og adlyder når jeg befaler henne – hvis hun har lyst, da. Og selv om været ikke var det aller beste i dag og regnet høljet ned i ekte 17. mai-stil, så lot hun undertøyet være og stilte opp ved frokostbordet kun med stay-ups, tigertøfler, et pent vinterskjørt og en langarmet genser. Og selv om brystene henger litt nå for tiden etter to unger som selv er voksne nå, så er det pent å se dem ute i det fri under genseren hennes. Jeg liker brystene hennes, de disser så jævlig pent.
Jeg smilte da jeg så på Anna, og kjente en forsiktig forventning spre seg i kroppen. Hva ville dagen bringe? Og Anna smilte tilbake og blunket. Det kom visst til å bli en fin dag. En fin nasjonaldag.
På grunn av været orket vi ikke å gå ut for å stå ved veikanten og se på barnetoget når det kom togende forbi, så vi holdt oss inne og ventet ved vinduet. Kaffen hadde tatt runden gjennom kroppen min og lagt seg godt til rette i blæra, slik at jeg måtte ta meg en tur på do mens Anna hang i det nå åpne vinduet og ventet med maibris i hårlokkene. Jeg syntes at jeg kunne høre korpsmusikk langt i det fjerne. Barnetoget var på vei.
Da jeg hadde ristet ferdig og gikk inn på stua igjen, hørte jeg korpsmusikken litt nærmere i det fjerne og så Anna henge på magen ut av vinduet. Det pene vinterskjørtet hang litt stramt over rumpa hennes og gjorde sitt til at konturene vistes godt. Og jeg, gamle bukken, tente som en ungsau.
Jeg gikk bort til Anna mens begynnelsen på barnetoget rundet svingen oppe i bakken. La hånden på rumpa hennes og strøk den runde baken med sakte bevegelser. Hun snudde litt på hodet da jeg løftet skjørtet langsomt og lot det ligge over korsryggen hennes.
– Hva er det du gjør, din galning? hvisket hun bestyrtet og så på meg. – Naboene står rett her nede og venter på toget.
– Hysj, sa jeg med et rått glis mens jeg trakk ned buksesmekken og dro ned buksene mine. De ble liggende som en krøllete bylt rundt anklene mens jeg dro trusa ned til buksene.
– Edvart, nå slutter du, skjente Anna hvesende, så høyt hun torde for ikke å tiltrekke seg naboenes oppmerksomhet. Hun slo etter hendene mine som forsøkte å få tak i trusestrikken hennes. Men jeg merket meg at hun ikke kjempet så innbitt imot som hun egentlig kunne. Jaså, dette pirret kanskje henne også?
Jeg tok tak i den blondete trusestrikken, dro trusene kjapt ned til gulvet mens jeg bet meg forsiktig fast i rumpa hennes.
– Åh, Edvart… stønnet hun mens ompa-ompa-musikken nærmet seg stadig. Snurrebassen hadde begynt å reise seg, i takt med pulsslagene mine nikket den seg stadig lenger opp – eller var det i takt med ompa-musikken? Jeg boret tunga inn blant de myke foldene mellom bena hennes, kjente smaken av henne, fant spetakkelfjæra med tungespissen og lot tunga vibrere fort og lett over den harde knotten. Anna skalv i bena, for de nervene som lå rundt klitten og spredte seg utover, fikk lår og legger til å sitre på henne når jeg gjorde sånn. Jeg visste det, jeg.
Høyrehånda mi fant staken og dro skinn i takt med den feiende marsjen som stadig nærmet seg, de måtte være like ved huset vårt nå. Jeg reiste meg opp og kikket over Annas skulder. Nikket smilende til naboene som sto under og viftet med norske flagg. Hurra for 17. mai, altså.
– Nå kommer barnetoget, ropte nabokona for å overdøve musikken, og viftet med flagget mot toget som nærmet seg.
– Ja, nå kommer det, ropte jeg smilende tilbake og tilføyde lavt: -…snart, i Annas øre idet jeg hjalp pikken på plass inni foldene hennes og sank dypt inn i henne med et salig sukk, akkompagnert av hennes henførte stønn. Hendene mine smøg seg innunder genseren hennes nedenfra og opp, og jeg fant de dissende brystene. La hendene rundt dem, klemte lett og lot knoppene kile meg i håndflatene, de var deilige og stive. Så klemte jeg armene rundt livet hennes mens hoftene mine begynte å gå fram og tilbake.
I takt med tubaens stødige ompa-ompa sto jeg og pumpet kona mi mens hun nikket takten med hodet. Aldri hadde vel naboene i bygda sett kona mi trives så godt på 17. mai og nikke takten med et så salig smil i ansiktet. Aldri hadde de sett henne følge så ivrig med i korpsrytmene med både kropp og sjel. De trodde vel at hun var helfrelst på korpsmusikk og det var på en måte sant også. I alle fall i dag. På denne måten.
Jeg pumpet hardere og hardere etterhvert som barneropene overtok og ompamusikken forsvant rundt hushjørnet. Lenger borte kom et nytt korps, slutten på barnetoget for vi har ikke så mange skoler i bygda vår. Det rekker liksom akkurat nok til et femti meter langt barnetog. Og så har du folketoget utenom, da, hvor bøndene stiller opp og gjør rare ting sammen med et og annet korps. Begge korpsene gikk i begge togene, og det var det andre korpset som nærmet seg nå.
– Åh, ja, stønnet Anna. – Så nydelig musikk, gud, jeg elsker den sangen der… Pungen min klasket svett mot spetakkelfjæra mens hendene mine holdt godt rundt hoftene hennes.
– Også den feiende takten, da, mumlet jeg og lukket øynene i nytelse. – Hold takten, Anna. Ett-to-tre-firrr…
– Hurra for syttende mai, ropte Anna og begynte å skjelve i kroppen. – HURRAAAAAAHHH…
Naboene stemte ivrige i, oppglødd av min kones entusiasme, og viftet med flaggene til barnetoget mens de ropte hurra av lungers fulle kraft. Men ingen av dem hadde den fryden i stemmen som Anna hadde.
Korpset kom, ompet seg forbi og da stortromma til slutt sèg rundt hjørnet, pumpet jeg en herlig ladning med sperm inn i kona mi med et salig, umandig hvin av nytelse. Men spruten var i alle fall mandig nok.
Jeg sto en liten stund og kjærtegnet brystene hennes rolig og fikk pulsen tilbake i normal takt, før jeg trakk meg ut av Annas deilige varme. Så klappet jeg henne på rumpa mens jeg allerede gledet meg til folketoget om et par timer. Da skulle vi stå klar i vinduet og se på, og holde takten med ompamusikken.
Siden denne første gangen har vi holdt oss innendørs på nasjonaldagen. Spenningen med å stå og ta kona bakfra mens naboene står under og roper hurra, og mens ungene i nabolaget går forbi sammen med lærerne og korpsene i toget, den spenningen øker sexlysten vår til det tredobbelte denne dagen. Og gjett om jeg er sår i skaftet og hun sår rundt åpningen når vi stivbente og fornøyde går og legger oss om kvelden! Da kjenner vi at det har vært en fin nasjonaldag!
Hurra for 17. mai! Altså.
