Veid hadde hørt om dette stedet da hun var liten pike. Gårdsjentene hvisket lavmælt om det under melkinga, fnisende og rødmende før de dempet stemmen hvis andre kom i nærheten. Selv hadde hun aldri vært der, ikke før i dag, og til og med det var et uhell. Hun skulle ut og lete etter den tre uker gamle kalven som ikke kom hjem fra beite og underveis tok hun feil tråkk og havnet i en annen retning enn hun hadde beregnet.
Veid sto i utkanten av en skogslysningen, like ved et gammelt skogstjern. De fikk aldri lov til å leke her når de var mindre. Gamle-Lena spytta i bakken og kalte stedet ugudelig – intet sted for unge jenter å boltre seg. Veid kikket nysgerrig rundt seg. Stedet så ikke annerledes ut enn noe annet sted hun hadde vært i skogen, det eneste som skilte seg ut var mangelen på dyretråkk som burde ledet ned til tjernet.
Ungjenta satte seg på en tørr flekk i mosen, kjente den varme tørre smaken i munnen av sen sommersol. Hun strakte seg så lang hun var, kjente de myke brystene presse mot det stive linet i skjorta. Hun rødmet lett over den plutselige ilingen av søt varme som plutselig flammet opp. Skamfull over slike følelser, følelser klokkeren betegnet som syndige og ugudelige mens han stirret som besatt på hoftene hennes før han strammet seg opp og ga henne en rapp over fingrene under søndagsleksjonene etter kirketid.
Kanskje det ville hjelpe om hun kledde av seg og tok en rask svømmetur i tjernet, vannet lå i skygge hele dagen og var kaldt nok til å sende pusten hennes i raske hiv gjennom nesa. Hun satte føttene i først, kjente den varme, dovne heten banke litt mer intenst mellom lårene før kulda tok over. Hun dukket det kraftige, lange gyldne håret under vann før hun gispende tok noen lange svømmetak.
Veid hadde en vakker kropp – myke, vuggende hofter og smalt liv. Huden var blek, så blek at jordmora først hadde trodd hun var en bytting så blå hun var når hun ble født. Nå som hun var eldre var huden perlemorshvit og svært myk.
Hun hutret seg opp av tjernet og vurderte å ta av seg understakken hun av all tillært blyghet hadde valgt å ha på seg under dukkerten. Hun kikket fort rundt seg før hun smilte og ristet på hodet av seg selv – hvem i all verden ville komme ut hit på denne tida? Kveldsmaten var forlengst på bordet og de eneste som ikke satt i stua var gårdshundene og henne selv.
Hun tok sats og vrengte den våte, kalde stakken av seg før hun vridde den godt opp og hengte den på noen einerbusker i nærheten. Så tok hun det side skjørtet og brettet det ut under et av de nærmeste bjørketrærne for å få med seg de siste varmende stripene av tørt solskinn.
Jenta visste ikke hvor lenge hun hadde duppet av – kanskje to minutter kanskje en halv time. Hun våknet brått av at hun følte et nærvær og noe som kunne høres ut som et kraftig dyr hvis hun lyttet intenst nok. Hun kjente en dump frykt i magen og holdt øynene lukket mens hun anstrengte seg for å høre hva som vekket henne. Etter en lang stund hørte hun det knakk i en kvist. Lyden fikk henne til å kvekke til og hun reiste seg brått opp og myste i retningen lyden kom fra for å se hva det var. Lyset blendet henne først, men etter noen sekunder så hun konturene av noe som fikk henne til å stivne. Det var ikke menneske men ikke dyr heller – det var en mann – eller kunne vært en mann, men han var mye, mye høyere. Han hadde formen til et menneske men kroppen var dekket av pels og han hadde lange, skråstilte øyne som brant gult og vilt over et skjevt glis av spisse tenner. Ørene var som på en ulv og han beveget seg med samme eleganse; varsomt men behersket. Veid begynte å skjelve og med ett gikk det opp for henne at hun var naken. Hun kikket rådløst rundt seg etter klærne, de var vekk! Ulvemennesket, varulven, skogsguden – hun visste ikke hva hun skulle kalle ham – utstøtte plutselig noen lyder som kunne minne om klukklatter. Så tok han hånda frem fra bak ryggen. Forsiktig hadde han brettet alle klærne hennes sammen og gjemt dem i den store neven sin. Lyden av stemmen hans fikk henne til å grøsse, det startet som en kald sitring i hårfestet før det forplantet seg videre, videre nedover til brystvortene ble stive og harde og det begynte å pulsere mellom lårene hennes igjen. Hun fikk et desperat uttrykk i øynene – dette gikk da ikke an, hun kunne jo bli drept eller verre – men alt hun tenkte på var det store lemmet som hadde begynt å vokse mellom beina på utysket. Hun ble tørr i munnen, pusten begynte å komme i korte, varme drag.
Han sto lenge stille og bare så på henne. Hun kjente øynene brenne varmt over kroppen sin, nesten som om han skulle tatt på henne. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre – skulle hun begynne å løpe? eller skulle hun be om å få klærne sine igjen? Hun var slett ikke sikker på om beina ville bære henne en gang, hun skalv og det begynte å bli salig vått og varmt der nede, hele underlivet brant og dunket og det bruste i ørene hennes. Til slutt var det som om hun ikke klarte å tenke klart. Staken han hadde mellom de kraftige bakbeina var stor og kraftig og det rykket i jevne mellomrom til i den. Hun ville så gjerne kjenne hvordan den føltes – var den myk? var pelsen hans også myk eller stri som ragg?
Det var som om han skjønte hva hun tenkte på. Han la klærne hennes ned med en lang, smidig bevegelse før han begynte å sirkle henne inn som et rovdyr gjør med et forsvarsløst bytte. Ufrivillig strakk hun ryggen og lot de harde brystvortene sprike mot ham før hun gned lårene hardere sammen, hun klarte nesten å holde seg fra å stønne. Han var bak henne nå, hun kjente den varme pusten mot nakken og forestilte seg de lange, kvasse tennene så nært den skjøre huden hennes. Hun turde ikke gjøre noe, det eneste hun våget var å stå stille – stå helt stille i denne verden av tåke og eventyr mens kåtheten banket og rev i henne – gjorde henne våt og varm på en gang – hun kjente hun var så glatt der nede at hun nesten skjemtes.
Så tok han på henne for første gang. Hendene var varme, nesten for varme og neglene hans skrapte mot ryggen hennes i det han lot dem gli i en eneste lang bevegelse fra skuldrene, rundt livet og opp rundt brystene hennes. Hun pep av vellyst og pusten hennes kom i korte, skarpe stønn. Med den ene hånden dro han håret hennes til side mens han fortsatte å leke med brystene hennes med den andre. Hun kvakk i det hun kjente tennene hans mot halsen. De var farlige, spisse og han knurret dypt av lyst før han bet forsiktig til. Det var ingenting hun kunne gjøre lenger. Hun var ikke lenger ungjenta Veid, men et skogsvesen av rå lyst og brennende kåthet, hun skulle ønske noen sto og så på dem i det det enormt store halvmennesket med det svarte ulveragget lot hendene sine gli over den runde kroppen hennes og den hvite huden – hvordan han snerret og tok tak i håret henne og dro hodet bakover for å kunne se inn i de blå, blå øynene hennes med de brennende gule sine. Hun forestilte seg at noen så hvordan han tok tak i hoftene hennes og først lot hånda gli mellom lårene hennes og hvordan fingrene glinset av våtheten hennes før han lekte med henne til hun måtte holde seg fra å hyle. Han jòg fingrene frem og tilbake frem og tilbake, smakte på dem og lot saftene hennes egge ham enda mere opp før han slikket både sine egne fingre og henne. Hun vred seg hver gang den lange tunga hans og den varme, brennende pusten kom borti det klissvåte kjønnet hennes. Til slutt orket hun ikke mer, hun kjente hvordan hun begynte å sveve – svimmel og så full av lyst at det verket i henne – og det var nå han holdt henne så hardt at klørne hans grov seg inn i sidene hennes før han støtte hardt og vilt inn i henne. Hun sto på knærne som et hunndyr og han red henne med voldsomme, seige dyriske tak – om igjen og om igjen – lemmet hans svulmet og glinset av saftene hennes. Hun stønnet høyt ved hvert støt og var redd at det skulle begynne å dryppe av musa hennes så deilig var det. Han økte tempoet, ble råere og villere, tok tak i det kraftige håret hennes og holdt henne der – hun uvillig og ute av stand til å føle frykt. Det var slik hun kom til slutt, han bøyde seg ned og bet henne i nakken i det hun klynket orgasmen, lot den bølge gjennom henne og kjente musa strammet seg og melket ham tom.
Han lot henne ligge der i de siste svinnende solstrålene og hun døste bort i en svimmelhet og velvære ulikt alt annet hun tidligere hadde kjent. Han strøk forsiktig håret hennes til side og kikket inn i øynene hennes igjen, flammen ikke så intens som før. Så kysset han henne, mykt som en kattepote før han forsvant mellom trærne.
I det Veid våknet opp var solen borte. Hun hutret og kledde på seg og omtumlet og ør, uviss om hun skulle være skamfull eller himmelfallen begynte hun å lete etter stien hjem. Hun snudde seg en siste gang mot lysningen, overbevist om at det hele hadde vært en drøm. Så tok hun fatt på veien hjem og ynket seg i det snørelivet kom bort i de ferske kloremerkene på ryggen hennes…
