Ved elvebredden lå fire kanoer med oppakninger. En gruppe mennesker satt rundt et bål og grillet pølser, og pratet sammen. De var på kanotur og de hadde pause på stranda.
Geir så seg rundt, men så ikke kjæresten Merete ved bålet. Hun hadde vel trukket seg unna da sigarettene ble tent, allergisk som hun var. Han reiste seg fra bålet, fikk øye på kjæresten og gikk mot henne, hun hadde stått i skogkanten og stirret på ryggen hans hele tiden der han satt. Hun verket innvendig av lyst til å gå bort til ham, men orket ikke røyken. Hjertet slo fortere da hun møtte Geirs blikk, den innvendige uroen svant hen etter hvert som han nærmet seg med et trygt, lite smil og kjærlighet i øynene. Han stanset foran henne, strøk henne vart på kinnet og kysset henne ørlett.
Merete så takknemlig på ham idet han strøk forbi og stilte seg bak henne, så ryggen ble dekket av kjærestens trygghet. Geir la hendene på skuldrene hennes og strøk overarmene langsomt, før han samlet det mørke håret og snuste på det.
”Forsiktig nå,” sa Merete lavt og kikket rundt seg mens det varmet innvendig. ”De andre kan se deg.” Armene gled rundt henne i en øm omfavnelse.
”Det bryr jeg meg ikke om,” mumlet Geir mot håret hennes. ”La dem se. Jeg trenger å berøre deg, og jeg berører min kvinne når jeg selv vil.”
”Men kjære deg.” Merete skjøv baken langsomt mot ham og smilte. ”Er det en ekstra kano du har i lomma, eller?”
”Kanskje det.” Geir smilte, presset underlivet mot halebeinet hennes og skalv svakt, men ikke svakere enn at Merete kjente det. Hun pustet tyngre og gløttet på de andre. Lederen for utflukten så skrått på dem og smilte for seg selv, mens han lot som om han ikke så dem, kunne hun se. Hun snudde halvveis hodet mot Geir.
”Vi stikker inn i skogen,” hvisket hun over skulderen.
”Hva om de bryter opp snart?”
”Nei da. Leirlederen sørger for at det tar litt tid.”
”Hva… hvordan vet du…” Geir fikk ikke fullføre før Merete grep hånden hans, dro ham med seg og smatt inn i skogen bak dem. På et øyeblikk var de skjult fra de andres øyne.
”Sånn,” smilte hun og slo armene rundt kjærestens hals. ”Vi trenger ikke gå lenger inn. Herfra hører vi når det er slutt, og ingen kan se oss.”
”Men hva om de hører oss?” Geir smilte og strøk henne på ryggen.
”Det gir jeg faen i,” hvisket Merete og møtte Geirs myke lepper.
Tankene ble med det samme pakket inn i ull mens de krevende hendene hans vandret over kroppen hennes. Hun la en hånd på baken hans, presset ham mot seg og nøt å kjenne hardheten mot venusberget. Geir strøk fingrene inn i det lange, mørke håret og holdt henne fast mens han kysset henne dypt. Lenge. Og grundig. Så, som om han brått nådde en grense for hvor lenge han klarte å vente, snudde han henne plutselig rundt og presset henne hardt mot et tre.
Merete gispet ved det plutselige utbruddet av makt. Begjæret fosset gjennom henne da Geir utålmodig dro buksene hennes ned til like under baken. Hun la kinnet mot den ru trestammen og svaiet ryggen mens Geir førte det harde lemmet på plass og trengte inn. Hun holdt pusten for ikke å skrike ved den brå eksplosjonen av nytelse dette frambragte. Hun hørte at også Geir hadde problemer med å være lydløs, noe som økte lysten betraktelig. Han la en hånd på magen hennes for å holde igjen, og tvinnet håret hennes rundt den andre hånden.
Merete skalv i hele kroppen, ør i hodet. Hun holdt krampaktig fast rundt trestammen, redd for å falle sammen av kraftløshet da nytelsen overtok styringen og Geir tok henne hardt bakfra. Dypt innenfra vokste det fram et dyrisk knurr, fra et flere tusen år gammelt instinkt. Hun hørte ham puste ut for hvert støt, i takt med henne. Hver gang han trengte inn, gled han over punkter som skjøt søte stråler utover i underlivet, og for hver gang fòr strålene lenger utover i kroppen, inntil de overmannet henne fullstendig og Geir måtte slå armene rundt henne for å holde henne stående. Men da var det også slutt for hans del. Han krummet ryggen som et dyr og skjøv underlivet hardt fram i et siste støt mens han knurret dypt nede i strupen og lårmusklene skalv.
Andpusten åpnet Merete øynene og smilte mens Geir kom til seg selv. Han pustet like tungt da han motvillig trakk seg ut.
”Håper ikke noen hørte oss,” mumlet han og lo lavt.
”Det driter jeg i, for dette var deilig.” Uten å dra opp buksene, snudde Merete seg rundt og strøk ham på kinnet.
”Ingen ord,” mumlet Geir og så andektig på henne med glitrende øyne. ”Ingen ord finnes som kan beskrive det du får meg til å føle.” Han strøk henne over håret, over kinnene, kysset nesetippen og hvert kinn før han så på henne med et blikk breddfullt av kjærlighet. ”… ingen ord, ikke på noe språk i hele verden.”
”Det finnes vel ingen ord som kan tørke meg mellom bena heller,” smilte Merete skrått og kjente at sæden begynte å piple ut. ”Hvis du ikke har noe å tørke med, blir det forbanna ubehagelig å padle videre.” Geir smilte tilbake og sank ned på knær. Han boret tunga mellom Meretes lår så hun gispet. ”Geir, hva faen er det du… åh!” Nye stråler av søt nytelse vibrerte i Meretes kjønn da kjærestens tunge snodde seg imellom foldene. Han tvang henne til å skreve enda litt mer for å komme bedre til. ”Men… åh! Du er gæern!” mumlet Merete forvirret og måtte lene ryggen mot treet, verden gikk rundt. Alt for snart reiste Geir seg og han smilte fremdeles mens han dro opp Meretes bukser.
”Sånn. Nå blir det ikke ubehagelig for deg når vi drar videre.”
”Jammen… jammen din EGEN…” Merete ble avbrutt av Geirs munn, og tunga som boret seg inn for å lete etter hennes. Hun stønnet lavt og klamret seg fast til ham, ennå svimmel etter opplevelsen og hun hadde fornemmelsen av tunga hans mellom bena fremdeles. Om ikke nektar, så smakte Geir slett ikke ille. Da han alt for snart avbrøt kysset, gispet hun etter pusten og kjempet for å gjenvinne fatningen. Og Geir så ut som han stortrivdes.
”Du smaker jo på dine safter når jeg har vært der nede først, og kysser deg etterpå?”
”Det… det er… noe annet,” mumlet Merete og forsøkte å huske hva de hadde snakket om.
”Hvorfor det?” Geir smilte selvsikkert mens han så skrått på henne, og pakket utstyret sitt på plass i buksene. ”Kom nå, de andre lurer sikkert på hvor vi har blitt av.” Han holdt hånden ut og hun grep den.
”Tulling.”
”Du også.”
De steg ut av skogen som om ingenting hadde skjedd. Men leirlederen visste bedre, og han smilte bredt der han satt ved bålet.
”Da drar vi videre,” sa han og blunket til Merete, som rødmet og smilte takknemlig tilbake.
