Det var en gang en prest og en klokker som hang sammen i tykt og i tynt. Nesten. For en vakker dag bestemte bondekona på storgården seg for å forføre presten, men klokkeren ville hun ikke ha med.
Neste gang presten og klokkeren kom på besøk, sa bondekona at hun ville skrifte. Men det var så ille at hun ikke kunne la klokkeren høre hva hun sa. Derfor foreslo hun at de gikk opp på høyloftet for å skrifte. Jo, presten syntes det var en god ide, han. Den barmfagre bondekona hadde han alltid likt, og hvis han kunne være behjelpelig med å fri henne fra hennes synder ville jo det være toppen av lykke. Klokkeren måtte jo forstå at et av bygdebarna trengte hans fortrolighet.
Klokkeren ble sittende igjen på kjøkkenet og sture mens han så ut av kjøkkenvinduet, at presten og bondekona forsvant inn på låven. Men da han fikk se siluettene i vinduet oppe på høyloftet, ble han grim i hu. Det var ikke noen skriftestilling bondekona inntok, for hvem skrifter med armene om halsen på presten?
– Å jaså, tenkte klokkeren. – Er det slik det henger ihop? Han lusket ut av kjøkkenet og inn på stallen for å stå med øra på stilk under presten og bondekona. Låvegulvet var glissent, med store sprekker mellom bordene for at høyet skulle tørke bedre, og det var tydelig å høre stemmene til presten og bondekona i den tomme stallen, nå når alle hestene var ute på beite.
– Du skjønner det, prest, lød bondekonas stemme mens hun kneppet opp blusen og blottet seg. – Jeg har så fæle tanker om presten. Jeg får ikke sjelefred på denne måten, og derfor håper jeg at presten kan være behjelpelig med å gi meg sjelefred.
– Man skal da hjelpe sine bygdebarn, mumlet presten og stirret henført på de store puppene til bondekona. Klokkeren hadde fantasi nok til å se for seg hva som skjedde, men likevel klatret han opp stigen til den åpne luka hvor de kastet ned høyet. Han gløttet opp og fikk se bondekona sitte i ei høysåte med skrevende ben, og presten på knær mellom bena hennes – med en pupp i hver hånd mens han grådig smakte på en av de store brystvortene.
Klokkeren gispet stille og kjente at det knøt seg i ballene. Så det var slik presten tok imot syndsforlatelse! Ikke rart at den rakkeren da ville være alene! Klokkeren smøg hånda nedi buksene og holdt rundt sitt aller helligste mens han stirret på syndsforlatelsens utvikling på høyloftet.
– Åh, presten får meg til å føle meg så himmelsk, mumlet bondekona og dro opp kjortelen hans, dro ned underbuksene såpass at pikken smatt ut og så grafset hun tak i prestens stav. Presten jamret mot puppen til bondekona, før fingrene hans dro skjørtet hennes opp. De hvite underbuksene lyste i halvmørket og klokkeren dro skinn i buksene sine mens han stirret og stirret. Det var like før han selv ville trenge en syndsforlatelse.
Bondekona lettet såvidt på rumpa, nok til at presten smatt underbuksa av henne og vips var hun halvnaken. Nesten helnaken. Bare skjørtet rundt livet og den åpne blusen dekket litt naken hud. Presten sto på alle fire mens han dukket ned mellom bondekonas lår, snuste inn duften av henne og jamret da han stakk ut tunga og kjente smaken.
– Du helligste, stønnet presten. – Du aller helligste… Så begynte tunga å gli rundt og rundt, så bondekona jamret og akket seg. Hun la seg på rygg i høyet mens prestens tunge snodde seg i runddans i hennes varme væte, inntil hun selv ikke klarte mer.
– Åh, presten, jamret hun. – Jeg må ha ham, må ha hans hellige dypt inni meg, må ha…
Presten var en handlingens mann. Han stupte fram og stakk den inn, så hele hans hellige pikk ble slukt av bondekonas grådige musemunn. Den hvite presterumpa jumpet opp og ned mellom bondekonas frodige lår, mens de begge stønnet og akket seg. Bondekona vred på seg under den store presten, hendene grabbet tak i skinkene hans og klemte dem grundig mens prestens hender igjen hadde funnet bondekonas frodige barm.
Klokkeren ble stivere og stivere i blikket. Han måtte ta den fram, ellers ville det bli fuktig i buksene hans. Bondekonas orgasmehyl fikk det til å renne av ukristelig begjær gjennom den stakkars klokkeren, men da hun like etter ba presten om å reise seg, fikk klokkeren det travelt. Han unngikk såvidt å bli oppdaget idet bondekona stilte seg på knær foran presten for å suge ham til endes.
Til lyden av bondekonas smask og våte sugemunn, og med bildene friskt i tankene fortsatte klokkeren å dra skinn like under der han visste de drev på. Så han ekstra nøye etter oppe i taket, kunne han se bevegelsene. Han hørte presten stønne høyere og støtvis, inntil han remjet av nytelse. Han så ikke at bondekona tok prestens pikk ut av munnen, gikk til side og runket ham tom på gulvet. Men han forsto det brått da dråper av sperm tøt gjennom sprekkene mellom bordene i det glisne taket, og traff ham midt i panna med våte klask.
Da er det altså sant. Når det regner fra presten, drypper det på klokkeren.
Av: Berit Hagen
