Han så ikke hånd for seg der han gikk i tåka, selv om han visste at hytta var like foran ham. I alle fall i følge henne.
– Der ser du, sa hun en tanke triumferende, og av stemmen kunne han høre at hun smilte. – Sa jeg ikke at jeg kjenner dette stedet, samme hvor tåkete det er?
– Jada, jeg gir meg. Du er så flink, så. Han tok imot nøkkelen hun rakte ham. – Ellers kan man jo tro det var hesten som fant fram.
– Tro hva du vil, lo hun. – Gå inn du, så saler jeg av hesten og setter den i stallen. Han så etter henne da hun forsvant i det hvite havet som omga dem. Stillheten var påfallende, ingenting var så stille som fjellet i tåka.
Han hadde vært heldig. Tåka kom overraskende på ham da han var ute og gikk i fjellet, langt unna sin egen hytte. Været hadde vært fint da han dro, og ikke hadde vel han tenkt på ekstra klær. Skjønt, hva ville det ha hjulpet med ryggsekk og ekstra klær da han plumpet uti myrhølet og ble gjennomvåt av sort, ekkel gjørme? Da han hørte knaking i busker og prusting i nesebor, hadde han vettskremt sett for seg sin egen døde kropp i spirene på et digert elg-gevir. Men så var det altså bare en hest. Hennes hest. På ridetur i fjellet, og helt på det rene med hvor hun var, i forhold til hva han skammelig måtte innrømme. Ikke likte han hester heller – før inntil i dag. Hun hadde bedt ham klyve opp, tatt foten ut av stigbøylen så han kunne bruke den og hjulpet ham opp bak seg, slik at enden på salen lå klemt mot ham da han holdt seg fast med armene rundt henne, men alt tatt i betraktning, satt han behagelig. Dessuten varmet både hun og dyret den kalde, gjennomvåte kroppen hans.
Han hadde unnskyldt den skitne framtoningen sin, og da hadde hun ledd og sagt at området var fullt av myrhull og han var heldig som hadde plumpet uti det rette…
– Hva med kompass, hadde hun spurt.
– Det ligger trygt og godt i ei skuffe på hytta mi, sa han og da lo hun igjen.
Det hadde begynt å skurme innen de kom fram. Han visste ikke hvor han kunne finne verken lys eller peis inne i hytta, så han sto i gangen og ventet til hun kom tilbake fra stallen. Da svingte hun opp med parafinlamper, talglys og peisved som sprakte så selv bare lyden varmet. Det var en mindre hytte enn hans, men mer kosepreg. Kanskje på grunn av alt håndarbeidet som fylte veggene.
– Du trenger et bad, sa hun plutselig og så på ham, og først nå la han merke til hvor pen hun var. Man så ikke sånt i tåka, når man satt bakerst sammen på en hest. Det stakk i kroppen ved synet, for til nå hadde han vært mer opptatt av å få i seg varmen og se seg rundt i stua mens hun tente lys. Så tok han en titt på seg selv, og begynte å le, han også.
– Jeg har vel møkket ut hesten din også.
– Den klarer seg, men tåler du en dukkert i dammen utenfor? Det er litt kaldt, men peisbålet varmer godt etterpå.
– Bare hvis du følger meg, så jeg ikke går meg bort i tåka igjen, sa han med et smil. Hun lo.
– Vi bader sammen.
Og sammen mente hun jammen. Hun dro av seg alle klærne og åpnet døra, før hun så avventende på ham. – Kommer du? Han stirret på åpenbaringen. Det lange håret hang løst nedover ryggen, men en tykk lokk lå over den ene skulderen og dekket et velformet bryst. Hoftene var runde, midjen smal og bena akkurat passe lange for å få en perfekt helhet. Han trakk pusten dypt mens han rødmet. «Hulder» tenkte han og slo blikket ned for ikke å vise hvor tent han hadde blitt av synet. Han lusket etter henne ut, lukket døra bak seg og fulgte etter bort til en liten, men ren dam bak hytta. En kulp med en liten bekk inn og ut, så vannet hele tiden holdt seg rent. Han tok skyndsomt av seg klærne. Hun steg uti først med den perfekte kroppen sin, og for en gangs skyld var han glad for at vannet var kaldt.
De skyllet klærne hans sammen. Bekken lagde såpass gjennomgang at vannet aldri forble skittent særlig lenge. Innen de var fornøyde, badet de i lyset fra parafinlampene som skinte gjennom vindusrutene i hytta. De kom seg inn og tullet seg inn i hvert sitt ullteppe, hang klærne hans til tørk og mens han satt ved peisen lagde hun mat. Lapskaus på boks. Hun smilte unnskyldende.
– Jeg hadde ikke annet i skapet, vi får dele det som er.
– Takk, smilte han og tok imot asjetten og en kopp varm kaffe. Reisningen hadde tiltatt igjen, til hans store irritasjon, for han visste hva som befant seg under ullteppet hennes. Og da natten kom, belaget han seg på en natts dårlig søvn på gulvet, for sofaen hennes var det eneste stedet å sove på, det skjønte han da hun redde opp. Han tullet seg inn i teppet og la seg foran peisen.
– Nei, men ikke tull da, sa hun fra sofaen. – Du skal da ligge her.
– Og hva med deg? Han klarte ikke skjule lyden av håp i stemmen.
– Nå har vi delt hesterygg, badedam, middag og peisvarme. Vi klarer da å dele seng også. Hun holdt dyna opp, og han krøp inntil henne. Sovesofaen var stor nok til at de kunne ligge side om side på ryggen, nesten uten å berøre hverandre. Men han visste at det ikke ville gå i lengden. Hendene klødde etter å stryke den varme huden hennes, kjenne om den var så myk som den så ut.
Han ventet til han trodde at hun sov. En centimeter med tomrom lå mellom hans arm og hennes, allikevel brant huden av varmen fra den nydelige kroppen som lå så alt for nær. Forsiktig snudde han seg over på siden, støttet seg på albuen med hodet i hånden og i lyset fra peisen så han på ansiktet hennes. Dro dynen litt ned, forsiktig, for ikke å vekke henne. Hun lå på ryggen og da dynen avdekket brystene trakk han pusten og svelget.
Det var til å få tårer i øynene av. Hånden skalv da han holdt den like over den faste magen hennes. Han holdt pusten av frykt for at hun skulle våkne da han la hånden rolig ned. Hånden sèg litt opp da hun rolig pustet inn. Sank ned da hun pustet ut igjen. Han lot hånden gli litt rundt, nøt følelsen av femininitet mot håndflaten mens han nøt synet av den nakne overkroppen. Da hånden gled opp til brystene og dekket det ene, pustet han allerede lovlig tungt. Brystvorten stivnet i håndflaten, kilte ham og føltes levende ut, fikk nervene i håndflaten til å sitre. Han stirret fascinert på den rynkede knotten da han strøk det andre brystet, før han gløttet opp på ansiktet hennes – og stivnet. Selv om smilet hennes virket beroligende, var det et sjokk å oppdage at hun var våken.
Han følte trang til å trekke hånden til seg, men var ute av stand til å røre seg. Han ville be om unnskyldning, ville stå opp og få på seg de halvtørre klærne, og løpe hjem til sin egen hytte – om han bare hadde visst hvilken retning han skulle løpe. Men han gjorde ingen av delene. Fanget i blikket hennes ble han hjelpeløst dratt nærmere – godt hjulpet av hånden hun varsomt la rundt bakhodet hans. Leppene hennes, pusten mot kinnet, tunga, kysset… verden gikk rundt et lite øyeblikk og han elsket det. Fingrene som kilte ham i nakken fikk gåsehuden til å renne langs siden av kroppen, og han elsket det også. Kyssene ble stadig dypere, mer intense, hendene mer søkende og tankene stadig mer ulne inntil de svant hen. Tåke og myrhull fantes ikke, ei heller den koselige stua med alt håndarbeidet på veggene. Det eneste som eksisterte var henne. Den levende, deilige, varme jenta som lå i armene hans og besvarte alle hans drømmer. Da han sank inn i henne og kjente den melkende væten omslutte lemmet, trodde han det ikke kunne eksistere noe paradis. Ikke noe var bedre enn dette! Hendene hennes lå på hver rumpeskalk, presset ham inn i takt med støtene. Han grov hendene under henne, rundt den varme kroppen, klemte henne hardt inntil seg og kysset den stønnende munnen inntil hun skalv i ekstase i hans armer. Urytmiske bevegelser i skjeden fikk det til å gå som det måtte gå. Han var jo bare en mann, og det rant over av nytelse. Om han døde nå, ville han dødd som en lykkelig mann.
Han våknet alene. Søvndrukken slo han dynen vekk, dro på seg klærne og sto opp. Ute skinte sola. Han åpnet døra og myste mot landskapet i klarvær, gikk noen skritt ut og trakk inn fjelluft på lungene. Så snudde han og ville gå inn i hytta igjen, da han stivnet og stirret på sitt nattlige krypinn.
Den falleferdige løen hadde ikke smakt maling på flerfoldige år. Vinduene var knuste og halve taket borte. Vindskjevt og forfallent virket det som om det ville rase sammen bare ved et lite vindpust. Det begynte langsomt å svirre rundt i hodet hans da han sannheten sèg inn.
Huldras hytte var altså ikke bare et sagn.
