Planene for helgen var klare…
Ingen… i et hele taget…
Skulle bare sitte for seg selv, lese en bok, eventuelt se en film, ikke ut, ikke treffe noen.
Bare sitte i ro, stillhet, tenke.
Mulig snakke med noen venner på telefonen, men… det fikk holde med telefonsamtaler. Sosial følte hun seg ikke.
Hadde vært alene i det siste.
Efter bruddet.
Verken ønsket eller orket kontakt med noen, egentlig.
Det var for sårt, for vondt.
Hadde snakket med en pike i samme situasjon, mange samtaler på nett, ennu flere på telefon.
I samtalene var de kommer nær hverandre.
Satte ord på følelser de ikke ellers klarte.
Kunne snakke sammen om ting de ikke kunne snakke med andre om.
De forstod hverandre.
Hennes telefonbekjente hadde en varm, myk stemme.
Som hadde sneket seg inn i øret hennes… både latter og gråt hadde de delt… men mest gråt… begge var såret… følte seg skadeskutt.
Ville ikke satse igjen.
Aldri sette seg i situasjonen hvor de kunne risikere dette en gang til.
Det var for vondt.
Fallhøyden var for stor.
Begge følte seg ferdig med BDSM.
Ferdig med menn.
Kunne de ikke få den de elsket, ville de ikke ha noen.
Aldri.
De hadde begge sagt til hverandre at de kunne vente… i evigheter… på ta han skulle komme tilbake til dem… uansett hvor lang tid det tok.
Den form for kjærlighet de følte for hver sin mann, var en «once-in-a-life-time» følelse… og det visste de begge… helt inn i hjertet.
At de hadde opplevet en form for kjærlighet som var få forunt… og som det ikke var meningen man skulle oppleve flere ganger.
Fredagen dro seg mot kveld, begge satt i hvert sitt hjem.
Alene.
Møtte hverandre på nettet litt, chattet om alt-og-ingenting.
Gikk i PM med hverandre, og snakket mer.
Følte trøst i hverandre… å kunne si hva man ville, til en som forstod…
En samtalepartner som ikke snakket om «sol bak skyene» eller «flere fisk i havet».
Ingen av dem var da for pokker på noen fisketur heller !
Ble enige om å ringes.
Samtalen ble som den pleide; Preget av såre tårer, men også av varme, trøst, omtanke for den andre.
Tryggheten på at de kunne være seg selv, overfor hverandre.
Plutselig snakket de om å tilbringe helgen sammen.
Hvem som opprinnelig hadde kommet med forslaget, visste de ikke.
Mulig en felles ide; Great minds think alike…
Grunnet situasjonen var det klart hvem som naturlig skulle reise til hvem.
Så hun fant frem nok og riktig musikk efter stemningen, og kjørte av gårde.
Snakket med henne flere ganger på vei, via mobiltelefon.
Stemningen ble lett, varm, samtalen løp fritt og utvunget.
Tanken på å tilbringe helgen sammen med en som visste, forstod, gledet dem begge.
Vel fremme kjørt hun opp foran et lite hus, og så lysene skinne fra alle vinduer.
Hadde blitt loset frem via mobiltelefon det siste stykket, «huset i skogen» var ikke lett å finne for en ukjent.
Døren åpnet seg i det hun gikk ut av bilen, og der stod en vakker, ung kvinne… med mørkt hår samlet i en hestehale i nakken, enkel mørk genser, og et rett, mørkt skjørt.
Hun gikk mot døren i det kvinnen kom henne i møte med lette skritt.
Det var som om de var gamle kjente, til tross for at de aldri hadde sett hverandre før.
Alle samtalene gjorde at følelsene av vennskap var der fra første stund.
De gav hverandre en god klem, omfavnet hverandre, og klemte litt mer… kan hende litt lenger enn nødvendig ?
I alle fall… sammen gikk de inn i huset…
Hun ble vist rundt… stue, kjøkken, bad, soverom, gjesterom.
Enkel stil, men svært hjemmekoselig, og med en varm og god atmosfære.
I stuen stod det kaffekanne, kopper og vinglass. Det var fyr på peisen. Et par fat med søtt og salt snacks på bordet.
De satte seg ned i hver sin ende av en sofa… krøllet seg opp i den med bena opp under seg.
Satte seg godt til rette.
Smilte til hverandre.
Samtalen gikk lett, de snakket om alt og intet.
Vendte stadig tilbake til emnet de begge hadde så vondt av; De menn de elsket så meget.
Og som hadde valgt dem vekk.
De ble svært intime.
Snakket om ting de aldri ville diskutert med noen andre.
Var skjønt enige om at de ikke forstod.
At de ikke kunne skjønne hvordan en så sterk kjærlighet kunne være nytteløs.
Begge hadde samme erfaring; Handlinger og kroppssprog hadde fortalt dem annet enn hva vedkommende mann hadde sagt verbalt.
Begge hadde elsket for meget. Uten å forstå hvordan det kunne være mulig å unngå å elske en som gav dem så meget.
Begge hadde vært, og var, villige til i gi ham alt… uansett hva han måtte ønsker. For uansett hvilke krav han ville hatt, ville det føltes riktig å gi ham det. En glede å kunne komme ham i møte.
De snakket om drømmer, fantasier.
Hva de hadde levet ut med sin elskede.
Hvilke drømmer de gjerne ville ha levet ut.
De var skjønt enige om at det å fortelle ham om drømmene hadde vært vanskelig, om ikke umulig. At de begge hadde hatt utrolig mange flere drømmer enn han hadde fått vite. Det kom ikke av uærlighet, men av at det var vanskelig å innrømme slike tanker, slike lyster…
De var begge slavinner i sin hjerter, følte at det å kreve noe av ham som Hersker var omtrent umulig.
Kanhende de begge hadde gjort den feilen å ville la ham lede seg for meget ?
Håbet at han skulle skjønne hvor langt de gjerne ville gå ?
Hvor dypt i seg selv de gjerne ville komme ?
De fant ut at deres drømmer var svært like… de opplevelser de gjerne ville hatt, var samsvarende.
Begge ønsket sterk styring.
De ville gi alt… og få alt.
De drømte begge om å komme i svært skremmende situasjoner, som likevel gikk å komme gjennom fordi den grunnleggende tryggheten var der.
Hun snakket om «bladeing», å bli kjælet med en skarp kniv…
Bli holdt om halsen som en kontroll. For å markere. Pustekontroll.
Viste sin nye venninde noen hjemmesider som dette var omtalt på.
Kjente kroppen hennes helt inntil sin når de stod ved siden av hverandre og så på skjermen.
Kjente varmen… bevegelsen mot huden av den andres åndedrett.
En «tilfeldig» (?) berøring, som på samme tid var både uskyldig, og var kjælen, varm, myk…
De snakket om å bli brukt sammen med andre… gleden å kunne møte sin Hersker på dette området.
Hvor vakkert det kunne være… hvor skjønt… gjort på den rette måten.
Fisting var også et tema; Hvorledes de begge drømte om det, men ingen av dem hadde fått føle det.
Og de var begge enige om at det måtte være en fantastisk opplevelse, den ultimate måte en Hersker kunne ha kontroll på; Å sitte fast på hans arm, hans hånd…
De snakket om hvorledes de var blitt presset på ting som virket vanskelig for dem, og som Herskeren kanhende ikke engang visste hvor meget hadde kostet dem.
Å eksponere seg selv… gjøre ting med seg selv mens han så på.
Å måtte snakke om ting de hadde følt var omtrent umulig å si.
Å innrømme opphisselse.
Å fortelle om noen av sine lyster.
Delte opplevelser om mentalkontroll; Stunder da de mistet tid og sted, hvor de bare følte seg om en eneste stor erogen sone, under hans kontroll…
Hvor de begge følte at det kun hadde vært deres Herskers øyne som hadde vært der… alt annet hadde vært borte.
Men likevel var de klar over at deres foræderriske kropper hadde avslørt lyster for ham, som de skammet seg over til vanlig.
Men som der og da hadde vært deilig å la ham få del i.
Følelsen av at verden rundt dem var likegyldig, rommet rundt dem, alt… Alt annet enn hans blikk, hans kontroll, hans styring av dem.
Hvor de hadde følt hans styrke, hans kraft, hans kontroll… gjennom kun et blikk, en bevegelse, et lite tegn…
Hvor umulig og utenkelig det ville vært å ikke adlyde hans ønsker da… fordi hans vilje var deres…
Under samtalen var de gått tilbake til sofaen… de web-sider som skulle sjekkes ut, var sjekket ut. Tilbake i sofaen satte de seg tettere sammen.
Tilfeldig ?
Intimiteten og nærheten i samtalen, peisbålet som begynte å brenne ned, lysene som hadde brent lenge, vinflasken som begynte å tømmes…
Stemningen var varm, god, trygg…
De gled inntil hverandre i sofaen… to frosne sjeler som søkte varm, trygghet, ro…
Krøp inn i hverandres armkrok.
Følte hverandres varme… og hverandres sorg.
Nærhet.
Omtanke.
Forståelse.
Empati.
Distrè bevegelser som strøk over hverandre til trøst.
En hånd som strøk en overarm. En nakke som kjente mye fingre stryke forsiktig.
Hodene tettere sammen.
Inntil hverandre.
Tårer som rant, uten skam, uten blygsel…
Av sorg… av kjærlighet som var like sterk om ikke sterkere, selv om de ikke lenge var eid av den de elsket så meget.
En hånd som ømt strøk vekk en tåre på et kinn. En nakke som kjente fingre i myk og kjærlig massage.
Et hode som hvilte mot et bryst.. et varmt, pulserende, mykt kvinnebryst som hevet og senket seg i takt med åndedrett og samtale.
Lange stunder hvor intet ble sagt.
Hvor de bare nød nærheten… omtanken… hudkontakten…
En nese som boret seg ned i et fossefall av hår… myke lepper som kysset ømt og trøstende på hodet.
Fingre som ble mer kjærtegnende… men på en måte som hverken var påtrengende eller feil… bare føltes riktig… ømt… nødvendig…
Når de hadde flyttet seg på sofaen, er det ingen av dem som husker i eftertid… men de gjorde det.
Deres frosne og sårede hjerter fant hverandre i en øm og varm omfavnelse…
Lepper møttes i et myk, lett kyss… streifet et kinn… et øye…
Kjente den salte smaken av rester efter tårer…
Hud møtte hud.
Hvordan klærne forsvant ?
Ingen av dem husker.
Vet bare at hungeren efter å kjenne hud mot egne fingre, hud mot egen hud, var så sterk, så intens, så krevende…
De klynget seg til hverandre… brukte hverandre… trøstet hverandre… nakne… sårbare… ærlige…
Annet forsvant rundt dem… tid… sted… rom…
Dette hadde ikke noe med mentalkontroll å gjøre… den var forbeholdt de Herskere de elsket.
Dette hadde noe med å gå inn i hverandre… slippe løs følelser… slippe løs noe ingen av dem ante at de hadde…
Hvordan de kom seg inn i sengen, husker de heller ikke i eftertid… de bare lå der… tett omslynget… klamret seg til hverandre…
Brukte leppene til å strø ømme kjærtegn over hverandre… tungen til å slikke opp rester efter salte tårer…
Mye hender som strøk alle steder de kom til… ømt… forsiktig… kjærlig… trøstende…
Myke kinn som klemte… først den annens kinn… så hals… bryst…
Kropper som filtrer seg i hverandre… hud som nyder hud… varme… pulsslag…
Myke lepper og tunger som kjærtegner og slikker forsiktig over silke-hud…
Fingre som leter seg frem på nye steder… kjenner et mykt kvinnebryst… en hardere knopp som vokser under fingrene…
Brystets hvelving som passer i hånden… kjenner pulslagene under fingrene…
Hodet hvilende på en myk mave.. kjenne pusten som får maven til å heve og senke seg… hodet som ligger avslappet… følger rytmen…
Fingre som stryker et mykt men dog fast lår… underarmen som merker venusbergets buede hvelving og varmen som strømmer opp…
Armen som presser lett ned… viser at den er der… og merker en svak puls mot huden…
Et lengtende hofteparti som hever seg opp mot armens press…
På et eller annet tidspunkt hadde de vridd seg litt i sengen… gitt hverandre adgang… til seg selv… til sin kropp… til hverandre…
Fingre som ble krevende i sitt savn… sin lengsel… sin søken efter trøst og varme…
Tunger som utforsket steder hos hverandre de tidligere ikke hadde drømt om…
Lepper som møtte lepper… alle steder…
De lot alt sitt savn… all sin lengsel… all sin sorg over tapt kjærlighet… all sin glede over hudkontakt, ømhet, nærhet… alt sitt behov for å føle varme, glede omsorg strømme over hverandre denne natten…
I mørket… tryggheten over hverandres nærhet… ærlighet… åpenhet… sårbarhet…
Tillot de seg å ta frem følelsene… varmen… kjærligheten…
Begge visste at det var et substitutt… for noe de ikke hadde…
Men begge trengte dette… trengte å slippe ut litt følelser… tillot seg å kjenne på det de hadde låst inne når de ble valgt bort av den de elsket så høyt… savnet så meget… sørget så over…
Det var ikke det samme… mye manglet…
Styrken… kraften… kontrollen… blikkene… den sensuelle råheten som Herskeren hadde representert…
Dette var bare mykt… ømt… omtenksomt… kjærlig…
Med lukkede øyne… ingen kontrollerende blikk… ingen intensiv blikkontakt…
De gav seg bare hen til hverandre.
Mulig av «feil» årsak i andres øyne… men begge trengte det… følelsen av å kunne føle noe… selv om det ikke var hva de ønsket å føle…
Begge nød hverandres hengivenhet i dette…
Nød varmen… følelsene… huden…
De nød lukten av hverandre… smaken av hverandre…
Nød hverandres reaksjoner på berøringer med fingre, lepper, tunge…
Dukket ned i hverandres varme og fuktighet…
For en stakket stund tillot de seg å forsøke å glemme… og bare nyde…
Men begge innrømmet efterpå at det var en annen som var i deres tanker, stadig vekk… selv under denne intime stunden.
Likevel var den viktig… en bekreftelse på at de var i live… at de hadde følelser… at de var levende… kvinner…
De sovnet i hverandres armer… klynget seg til hverandre… selv i søvne…
Desperate efter å føle den nærheten de savnet fra den de elsket… selv i drømme…
Dagen efter var det ingen skam… ingen blygsel… ingen genanse…
De holdt rundt hverandre… trøstet hverandre igjen gjennom bølgene av tårer…
Strøk hverandre igjen ømt over ryggen og kinnet…
Snakket sammen i timevis…
Igjen om drømmer… savn… tap…
Natten hadde bragt dem ennu nærmere hverandre…
Nu ville de hjelpe hverandre å bære savnet, tapet, sorgen…
Være der for hverandre…
Fremover…
