Solstikk

Det var en varm sommer dag. Helen stod på flystripa og tittet opp på et par fly som fløy i formasjon over dem. Himmelen var klar blå, og sola skinte, noe som gjorde temperaturen på stripa nesten ekstrem. Folkemengden var stor, og alle var kledd nesten som om de var på stranden. Helen hadde på seg en liten lin shorts i beige, og en matchende bikini overdel, pluss et par lette sandaler og mørke solbriller. Det tykke mørke håret hennes var flettet bakover, og rakte helt ned mot linningen av shortsen. Ingen av mennene som var til stede hadde noen problemer med å se denne skapningen. Den solbrune, lange og slanke kroppen hennes var virkelig en fryd for øyet!

Etter å ha gått en stund og tittet på flyene på bakken, var Helen blitt sliten. All varmen, og alle menneskene slet på, og nå trengte hun en skygge og noe kaldt å drikke. Hun gikk mot en stand som delte ut isvann, og fikk et stort beger med mye is. Det var ikke lett å finne en plass å sitte siden det var så folksomt, så hun gikk litt bort fra folkehavet og oppdaget en brakke som stod litt i utkanten. Der, i skyggen av den, satte hun seg ned. Det var deilig å slippe unna all maset. Men hun var enda varm, svetten nesten rant av henne. Og for å få kjølt seg ekstra ned tok hun og holdt over begeret med ene handa, slik at isbitene ikke ramlet ut, og helte vannet ned over hodet sitt. Hun gispet over hvor deilig det kalde vannet føltes mot den varme huden hennes, deretter la hun seg ned i gresset for å slappe av litt… Øynene hennes lukket seg og bråket fra flyene og menneskene ble lengre og lengre borte.

"Hei du… tror nok du må våkne nå…" En mørk og øm stemme lokket i ørene til Helen, og brakte henne tilbake fra drømmeland. Hun åpnet øynene sakte og tittet opp, men såg ikke annet enn en mørk skikkelse. Sola var nå kommet rundt til der hun låg, og havnet rett bak mannen slik at han bare ble en sort silhuett. Helen skulle til å reise seg opp, men kom ikke særlig langt før hun ble helt ør i hodet og beina sviktet under henne. "Pass deg nå, du har nok vært litt for lenge ute i sola tror jeg.. Vi må nok få i deg noe å drikke…" Mannen rakte ut handa til henne, for å hjelpe henne opp. Hun nølte litt, men tok tak i den og trakk seg opp. Nå kunne hun se at mannen hadde pilot uniform på seg. Men idet hun skulle til å få et bedre blikk av ansiktet hans begynte beina å svikte igjen… Denne gangen tok piloten imot henne. "Tror nok jeg må bære deg, lille venn…" sa han med en litt alvorlig stemme. Vanligvis ville Helen nektet å la seg bære av noen, hun var for sta til å få hjelp, men denne gangen klarte hun ikke. Hun var for svimmel til å protestere. Så i et "svusj" var hun i armene på denne mystiske piloten. Det var nesten som om hun skulle vært lett som ei fjær, for han bar henne uten anstrengelser. Mange av menneskene de passerte stirret nysgjerrig på henne, så hun gjemte ansiktet sitt inntil kroppen på piloten.. Et lite minutt senere bar han henne opp ei trapp til en av de andre brakkene.. Idet de kom inn døra ble det stille i rommet. Helen turte enda ikke å snu ansiktet, men begravde det bare mer i mannen som bar henne. "Kan noen komme inn med ei mugge isvann?" Han sa det mer som en kommando enn som et spørsmål, så bar han henne inn i et rom bak i brakka og la henne på sofaen som stod der. Så snudde han seg og lukka døra bak dem. "Sånn… da har du litt fred å ro.." sa han ømt. Nå var det første gang hun virkelig kunne se han. Og hun ble overhodet ikke skuffet. Han hadde brunt, litt krøllete, kort hår.. Deilige blå øyne, og et sterkt ansikt. Det lyste autoritet og selvsikkerhet av han, noe som gjorde det vanskelig å la vær å se på han. "Kristian West" sa han og smilte til henne. Helen smilte lett tilbake mot han, og skulle til å si navnet sitt idet det banket på døra. Kristian snudde seg og åpnet døra halvveis. Det var vannet han hadde bedt om. Med et lett nikk takket han vedkommende, og lukket døra. Før hun visste ordet av det hadde han skjenket i et glass til henne, og satt på kanten av sofaen hun låg på. Sakte prøvde hun å sette seg litt opp, men Kristian merket hun slet litt, så han tok armen rundt henne og hjalp henne… Helen slukte i seg vannet, det var forfriskende deilig. "Pass på så du ikke drukner." lo Kristian og lot blikket fare lett over kroppen hennes.. Han satt tett inntil henne, og var fristet til å bare legge seg over henne der og da. Men han strittet imot lysten, og prøvde å konsentrere seg om noe helt annet. Men med hånden bak nakken på den bare huden hennes, og med tanke på at hun hadde særdeles lite klær på seg, så var det lettere sagt enn gjort. Helen merket at det ble litt rar stemning, så da var det vel et passende tidspunkt å presentere seg selv.. "Helen heter jeg… Helen Sandvik… Det var snilt av deg å komme til min unnsetning, men jeg har det mye bedre nå. Så jeg tror jeg bare skal dra hjem å få lagt meg litt der." Hun stablet seg raskt på beina, men fant fort ut at hun enda var ustødig. "Tror du skal ta det med ro du.. Virker ikke på meg som om du har det så bra. La meg få kjøre deg hjem i det minste..?" Kristian gav henne et bestemt blikk, og hun skjønte hun ikke hadde noe valg.