Hun satt vendt mot den synkende solen. Satt bare i den lille gressbakken med knærne trukket opp og armene rundt bena, så hendene var foldet midt på leggene. Himmelen var et maleri, et naturens kunstverk som ingen kunstner noensinne ville ha mulighet til å kopiere, om han så forsøkte i tusen år. Solen hadde ikke gått ned bak fjellene enda. Lange penselstrøk av skyer lå både over og under den synkende sola, som var en knallrød skive blant lilla, røde og gullfargede penselstrøk.
Det var så vakkert at det gjorde vondt. Det snørte seg innvendig. Hun brydde seg ikke om å skjule tårene som langsomt tegnet våte striper ned hvert kinn. Hun slapp ikke solnedgangen med blikket, rørte seg ikke engang da han kom og satte seg ned bak henne. Tett, tett inntil. Han slo armene varsomt rundt henne, foldet nesten armene foran brystene hennes uten at det var noe erotisk over det. Hun kjente varmen fra kroppen hans gjennom den tynne genseren og lente hodet lett tilbake mot skulderen hun visste var der for henne.
– Gråter du?
Stemmen i øret, var og myk. Ene og alene kunne den gjøre henne skjelven av kjærlighet. Hun smilte rolig.
– Ja. Det er så vakkert.
– Da vet du hvordan jeg føler det av og til, når jeg ser på deg, smilte han og kysset øreflippen hennes. Hendene strøk brystene hennes lett, hun fant det behagelig. Bena hans rammet henne inn, han satt skrevende så tett inntil at hun tydelig kjente når han begynte å vokse. Det fikk henne til å smile mens de våte sporene på kinnene stadig ble tørrere, og en annen fornemmelse begynte å ulme i brystkassen og magen. Da en hånd gled opp skulderen og strøk vekk det lange håret hennes, kjentes halsen ubeskyttet naken ut. Øyeblikket etter var leppene hans presset mot den myke huden. Hun stønnet svakt og lukket øynene en liten stund. Sola ble med på reisen, den vistes som en brennende flekk på innsiden av øyelokkene og skyene svevde rundt i helt andre farger enn på himmelen.
Da hun åpnet øynene igjen, hadde sola såvidt begynt å kysse fjellet og tungen hans gled over halsen så gåsehuden prikket lett nedover den samme siden.
– Deilig, smilte hun.
– Vil du ha mer? mumlet han mot halsen hennes, men ventet ikke på svar. Han gled rundt henne og hun løsnet de foldede hendene mens ulmingen i kroppen tiltok. Da han løftet på skjørtene hennes, visste han allerede at hun var truseløs. Han så på henne med det deilige glimtet i øynene, det lille, lure smilet i den ene munnviken og hjertet banket litt hardere. Herregud, som hun elsket ham! Skjørtekanten la hun selv over magen mens han grep lett rundt ankene hennes, skilte bena og strakk dem ut.
Hun merket ikke før hun lente seg bakover og støttet seg på albuene, at han hadde lagt jakken sin der, for henne å ligge på. Men hun ville se på solnedgangen imens, og lente seg på albuene mens han la seg på magen mellom de skrevende bena. Knærne pekte utover, underlivet ble litt mer skjøvet opp og tilrettelagt for ham slik.
– Vakker, hvisket han. Blikket som fanget hennes like over den krusete dusken på venusberget, var fullt av kjærlighet. Han så på det blottede kjønnet igjen og gjentok.
– Du er så vakker. Deilig. Fristende… Han lukket forøvrig øynene da han kjente smaken av henne, før han stønnet av nytelse. – Jeg kunne drikke deg resten av kvelden, mumlet han med sine lepper mot hennes. Hun klynket av fornemmelsen, det kilte og fikk nervene til å vibrere som harpestrenger.
– Dra opp genseren, hvisket han. Det var mer intens enn den mest innstendige stemme. – Jeg vil se dem. De er så vakre, de også. Særlig nå i solnedgangen. Hun smilte ømt ned mot ham, visste ikke at han så solen glitre i øynene hennes. – Dessuten vil jeg ha fin utsikt, jeg også. Hun lo mykt og strøk ham først over håret, før hun dro genseren dovent opp, til like over brystene. Så lente hun seg tilbake igjen med øynene halvt lukket mot den forsvinnende sola. Den var bare halv nå, der den forsøkte å klamre seg fast til dagen.
Tunga gled dovent rundt de myke foldene. Vippet klitorisen lett fra side til side, så det brant vart i kjønnet, en brann som stadig ble sterkere og spredte seg i omfang. Himmelen ble rødere, skyene var som et stille inferno, som et vakkert relikviem til ære for solens bortgang. Hun brydde seg ikke om lydene hun lagde. De små klynkene og de yndige stønnene var lyder som han elsket å høre, det visste hun. Og dessuten var de ekte, et uavkortet resultat av hans begjær og hennes lyst. Da to fingre gled dypt inn i henne, sank hun endelig ned på jakken hans og svaiet ryggen mens hun jamret mot kveldshimmelen. Hendene strakte seg etter ham, fingrene flettet seg inn i håret, hoftene beveget seg mot fingrene i samme takt som han lot dem gli inn og ut, inntil hennes nytelse ble for stor, for fristende for ham.
