Alt for ofte leser jeg i avisene om voksnes seksuelle overgrep mot barn. Flesteparten av overgrepene blir gjort av menn, og av disse igjen er flesteparten av overgriperne homofile.
En kan undre seg over hvorfor det er slik. Når en tenker på hvor lite det homofile miljøet er, så er det oppsiktsvekkende mange av disse som er pedofile, skal man tro i følge avisene. Det virker som om bortimot 80 prosent av det homofile miljøet er pedofilt. Er det noen homofile som føler at når de allerede er stemplet som perverse i enkeltes øyne, så kan de likså godt løpe lina ut? Følger det med de – i følge genforskningen – allerede gærne genene? Eller blir avisene tolket feil, og er dermed også behjelpelige til at feilen spres ut til leserne? Uansett hva årsaken er, så skrives det om seksuelle overgrep mot barn hver dag i avisene.
Mange folk leser aviser. Ja, faktisk de aller fleste av oss, og resten får med seg nyheten på tv eller radio. Veldig mange av leserne er foreldre, som reagerer med frykt på avisenes oppslag, noe de fleste gjør. Resultatet av dette har fått følger for enkelte. Uønskede, destruktive følger.
Se for deg dette: En far går på gaten med sin lille sønn. Hånd i hånd går de, og guttepjokken holder sin fars hånd i et tillitsfullt grep. Faren ser kanskje ned på den glade gutten sin med kjærlighet i blikket og slipper kanskje den lille hånden for å klappe gutten sin på hodet. Et vennlig kjærtegn som ikke betyr noe annet enn det det er: Den normale, useksuelle kjærligheten som finnes mellom far og sønn. Men folk rundt reagerer! Brått har den omsorgsfulle faren blitt stemplet som pedofil fordi han våger å vise kjærlighet for sitt barn ute på åpen gate. Når han stryker gutten over håret åpenlyst, hva kan han vel ikke finne på innenfor husets fire, skjermende vegger? Og hvis han skulle være modig nok til å gå på kafè med gutten og ha ham på fanget, kan han oppleve at enkelte blikk lyser ham i bann!
Det har snart blitt så ille at noen foreldre ikke tør å vise barna sine kjærlighet lenger, av frykt for å bli stemplet som pedofile av tilskuere som er påvirket av medias oppslag, og dermed føler frykt. Et verdifullt bånd mellom foreldre og barn blir med dette ødelagt.
Det er klart at vi skal passe på barna. De er framtiden vår, det mest verdifulle vi har. I mine øyne finnes det ikke større svin i verden enn pedofile. De er hakket verre enn dem som har seksuell om gang med dyr, men øverst på min forbannelsesliste er altså pedofile. Jeg finner intet forsvar mot å ødelegge og utnytte et lite menneske til fordel for sine egne lyster. Ingen argumenter vil mildne min avsky mot dette, og til flergangsdømte pedofile skulle det vært en selvfølge å innføre dødsstraff. Men i kjølvannet av alle avisoppslagene har frykten også dratt med seg problemer for en annen gruppe mennesker. De homofile.
En kjenning av meg (vi kan kalle ham Espen) er homofil, og han har alltid hatt et veldig godt forhold til barn. Han trives med å leke med dem og herje på ungers vis, og har derfor tatt utdannelse med henblikk på å kunne jobbe konstruktivt med barn – og for barn. Jeg har ofte tenkt at det er synd at Espen er homofil, for han ville blitt en super far, så snill mot unger som han er, og så populær som han er blant dem. Han får jo aldri sitte i fred, det er eventyrlesing og leking og fotballsparking og Gud vet hva.
Etter endt utdannelse fikk Espen jobb på en skole, hvor han skulle ha ansvaret for en halvt handicappet gutt. Onde tunger i hans omgangskrets kontaktet guttens far og fortalte at Espen var homofil. Dette resulterte i at faren nektet plent at Espen skulle ha noe å gjøre med hans sønn. De hadde møte på skolen, både Espen, rektor og faren, men sistnevnte nektet å komme med navnet på tysteren. Sjokket over å miste jobben på grunn av sin seksuelle legning, var såpass stort at Espen fikk slått bena under seg. Han maktet ikke å ta opp kampen, særlig ikke da skolen stilte seg på farens side for mest mulig å unngå bråk.
Litt senere fikk Espen halvstilling på en helt ny barneskole, hvor han fikk i oppdrag å aktivisere seksåringer. Det gikk et par uker hvor han stortrivdes i jobben. Rektor på skolen kunne se at ungene trivdes med ham, og Espen passet på å ikke gjøre noen forskjell på ungene. Han lekte like mye med dem alle, følte omsorg for dem og gjorde jobben sin kjempebra.
Verken denne rektoren eller den forrige visste noe om at Espen var homofil. Selv mente Espen at hvis han hadde vært så åpen og fortalt dette på intervjuet før han fikk jobben, så ville han garantert ikke ha fått den. Dessuten, skolen hadde ikke noe med privatlivet hans å gjøre, så lenge det ikke hadde innvirkning på jobben.
Nå vil jeg tilføye med hånden på hjertet at jeg kjenner Espen så godt som min egen bror. I og med at vi er barndomsvenner, var jeg den eneste gjennom hele oppveksten hans som kjente hans seksuelle legning, for vi har alltid vært fortrolige. Og jeg sverger: Espen har ALDRI hatt seksuell tenning på barn. Han har alltid vist interesse for menn på sin egen alder, og hvis han syntes at en gutt så for ung ut, så kom den naturlige sperren på, den sperren som fortalte at dette var galt. Selv når Espen oppdaget at en av hans homofile kamerater var interessert i gutter på den seksuelle lavaldergrensen og helst litt under, rygget Espen unna og kuttet kontakten med kameraten. Jeg vet at Espen ikke er i stand til å tenne på mindreårige. Som hans "hobbypsykolog" og mentale støtte i oppveksten, når selv ikke foreldrene hans visste noe om legningen hans, kan jeg skrive under på dette med hånden på bibelen og Norges Lover og alt som er hellig for alle og enhver. Espen er ikke pedofil. Men hva hjelper det å påstå dette, når sladder er nok til å overbevise, og folks frykt er nok til å ødelegge et menneske?
Det samme skjedde også denne gangen. En far, som nå nektet å stå frem og møte Espen, og som dessuten også nektet å navngi tysteren, ga beskjed til rektor om at han hadde fått en telefon fra noen. Denne noen hadde sagt ikke bare at Espen var homofil, men også at han tente på barn. Ondskapen hadde tatt et steg videre. Mistanken var sådd og Espen var sjanseløs mot ryktet og farens frykt.
Denne rektoren valgte også feigeste utvei; å stå på farens side og be Espen trekke søknaden tilbake. Dette på grunn av farens trusler om å spre ryktet til resten av foreldrene på skolen, og boikotte skolen ved å holde ungene hjemme. Espens første reaksjon var å resignere. Så fikk han noen dager å tenke på. Og så ble Espen sint. Sjokket ble ikke så stort denne gangen, for nå vil han kjempe. Ikke bare for å få beholde jobben, men mest av alt, og viktigst: For å unngå å bli stemplet som pedofil resten av livet. Det må være det verste en kan få i rullebladet. Det vil forfølge ham resten av livet, og forhindre ham enhver jobb med barn, og navnet hans kan dukke opp blant politiets lister når det er snakk om pedofili på kammerset. Utdannelsen vil uansett være bortkastet og Espens kall og glede over å få jobbe med barn vil aldri bli realisert.
Espen har rett og slett ikke noe annet valg enn å kjempe for å få tilbake jobben og bli kvitt stempelet. Hvis han stille trekker søknaden tilbake – slik han ble presset til av rektoren – og lusker vekk med halen mellom beina, vil dette være det samme som å bekrefte mistankene til faren og rektoren: Ved å forsøke å skape minst mulig oppstyr rundt mistankene glemmes episoden fortere, skolens barn er "reddet" og Espen kan ture fram et annet sted uten å bli anmeldt – en mulig tanke hvis han hadde vært skyldig. Men Espen er ikke skyldig, og han tusler ikke vekk i stillhet. Han går heller til fagforeningens advokat for å få hjelp, og blir det nødvendig kommer han til å anmelde både rektor og faren til politiet.
Nå hjelper det kanskje ikke på saken at Espen også er en liten hobbyskribent, som skriver ned fantasiene sine og selger til seriøse blader rettet mot homofile miljø. Dette er også en av grunnene til at begge fedrene nektet Espen å ha noe med deres barn å gjøre. Men i denne andre saken har ryktemakeren også påstått at Espen skriver noveller med pedofilt innhold, noe som aldri har vært tilfelle. ALDRI! Vi har fantasier, alle sammen. Den eneste forskjellen på Espen og på fedrene i disse to sakene, er at Espen skriver ned fantasiene sine og tjener litt penger på dem. Og han innrømmer at han fantaserer uten å rødme eller skjule sin legning. Men igjen: Ryktene er nok til å dømme Espen på forhånd.
Ingen skal finne seg i å bli kalt pedofil når de er uskyldige. Og ingen skal finne seg i å miste jobben på grunn av sin seksuelle legning. Rektoren og faren har satt likhetstegn mellom homofili og pedofili, etter å ha fått god hjelp av den ondsinnede fyren i telefonen. Rektoren bryter en hel haug med lover og paragrafer i denne saken, og faren – fedrene i begge disse sakene – kommer til å få krav om å navngi tysteren, dette for å få stoppet framtidige ondsinnede telefoner fra vedkommende. Og kommer det så langt som til retten, er Espen villig til å mentalt kle seg naken for å bli kvitt pedofil-stempelet. Når et menneske er villig til å gå så langt for å bli erklært uskyldig i en slik sak, må da rektoren og fedrene forstå at han er uskyldig? Men frykten er så alt for stor, og ryktene så dominerende sterke. Selv vil jeg svært gjerne ha navnet på tysteren, så jeg kan gi ham et fysisk innblikk i hvordan Espen har hatt det mentalt. Jeg blir så eitrende forbanna! Særlig når jeg er overbevist om at dette er en som kjenner Espen godt.
Jeg blir både rasende og fortvilet på Espens vegne, og på andres vegne som har opplevd det samme, fordi en kan miste jobben bare på rykter og sladder og foreldres frykt. Det trengs bare en ondsinnet telefon til en far som har lest avisoppslag om pedofile og homofile, og som lar frykten ta overhånd uten å la tvilen komme "offeret" tilgode. Uansett hva Espen sier nå, vil ikke noe hjelpe. Ingenting. Hvis noen spør ham om han er glad i barn, vil han ikke klare å finne en eneste formulering som ikke kan misforstås. Samme hvordan han svarer, kan betydningen i svaret ha en undertone av unormal kjærlighet for barn. Selv om Espen nå kjemper for å få vekk det urettferdige stempelet som pedofil, vil ryktet sverte ham i evig tid. Takket være en ondsinnet telefon og en redd far.
Jeg håper at alt har snudd seg til det beste for Espen når dette står på trykk. Alt han har skrevet av noveller og små historier skal også legges fram i saken, så han kan få bevist at han aldri har skrevet noe som helst med pedofilt innhold.
Han har et par dager igjen på jobb, før han er tvunget til å gå. I denne tiden har han krevd å ikke være alene med barna et eneste sekund, dette for at ikke noen skal få anledning til å mistenke ham. Rektors siste innspill var å sette ham på arkivering på kontoret, (for å skåne barna?), stikk i strid med det Espen ble lovt.
Man kan ikke legge skylden på media for at det har blitt slik, selv om de må ta mye av ansvaret for at frykten har blitt så stor blant foreldre og folk generelt. Avisene skriver bare tingene slik de er. Pedofili har alltid eksistert, slik som for eksempel incest og homofili. Feilen er bare at en ikke kan sette et likhetstegn mellom homofili og pedofili. Hvis du gjør det, kan du være med på å ødelegge framtiden for en uskyldig. Tenk på det neste gang du føler trang til å stemple noen før du kjenner annet enn ryktene.
Noen som absolutt bør tenke på det der med å stemple uskyldige og ikke dømme andre før de selv blir dømt, det er de prestene som ikke godkjenner homofili. Men det er slett ikke den eneste tabben kirken har gjort. De har gjort noe mye verre enn det, og det var Olav den Hellige som gjorde den tabben fra starten av.
I det neste hjørnet får jeg vel kirka på nakken, tenker jeg.
Et lite p.s. vil jeg føye til om Espen, siden det er en stund siden jeg skrev dette innelgget i hjørnet mitt. Han har fått jobb på en annen skole, har jobbet der i et halvt år nå og trives vanvittig bra, både med barna og med lærerne. Han har endelig funnet et sted som godtar ham som han er. Mitt ønske for framtiden er at andre også kan være så heldige, og at alle pedofile i hele verden "poff!" går opp i røyk og havner i Helvete for evig pinsel akkurat når du har lest DETTE!
Berit H. Hagen